Monarki eller republikk?

Jeg kom til å skrive de to avsnittene under som en kommentar i en tråd på Fjasboka for litt tid siden. Etter at en venn lånte den til et eget innlegg (med kredit til meg) kom jeg til å tro at det var en god og kondensert oppsummering av mitt eget syn på Norges statsform. Jeg ønsker Kong Haakon VIII lykke til med gjerningen! Men vil samtidig bemerke at: 

"Vi har et monarki på oppsigelse. Det er personavhengig og skjørt. Kongene våre fra 1905 har vært dyktige, folkekjære og på alle vis fortreffelige. Men den dagen monarken ikke er det, eller bestemmer seg for at det kan være nok, så vil vel ingen dra ut i Europa på jakt etter en ledig prins eller prinsesse? Som nasjon kan vi godt reflektere over hvilken type president vi vil ha den dagen det måtte bli aktuelt.

Alle monarkister kommer med en eller flere splittende ekspolitikere som fremste argument mot republikk. Men man kan også nevne skandaliserte konger, ekskonger, med videre som argument mot monarki. Forskjellen ligger i at presidenter kan man kvitte seg med ved valg, mens monarker kan man ikke kvitte seg med uten å kvitte seg med statsformen."

En liten utdypning: oppsigelsen kommer neppe i min levetid, selv om slikt gjerne skjer fort når det først skjer. Slutten på monarkiet kan skyldes infertilitet, alvorlige skandaler, utmattelse på grunn av det umenneskelige medietrykket, politiske rystelser, ulykker og mye annet. Men premisset mitt er at myndighetspersoner da ikke vil lete blant tremenninger på vestkanten eller i et annet land i Europa etter den nye kongen eller dronningen, og det fører oss til en situasjon der vi bør ha tenkt gjennom hva vi ønsker som alternativ. 

Kong Harald V

Det framsto litt stusslig å legge ut smaksnotater på en dag som denne, så det blir noen ord om den nylig avdøde kongen. Det mangler ikke på ord om Kongen i dag, så jeg skal være kort. 

Da hans far døde i 1991 bodde jeg i England, og det var faktisk et savn å ikke være i landet sørge med andre. Selv for en republikaner som jeg. Tidlig 23. juli 2011 reiste vi utenlands, og ble på den måten utenfor landesorgen som rammet oss den gang. (Jeg var, derimot, i England da Dronning Elisabeth II døde.) 

Av alle hans gode egenskaper, og de får helt rett og rimelig god plass i disse dager, var det kanskje Kong Haralds klare og utvetydige respons på alle spørsmål om å abdisere som imponerte meg mest. Han hadde avgitt sitt løfte til Stortinget, og sånn var det med den saken. 

Han var ikke redd for å vise seg svak, med krykker og andre remedier som gjorde at han kunne utføre sin gjerning tross alle helsemessige utfordringer. Han satte ikke seg selv først, men sin gjerning. Det er umoderne og beundringsverdig, og noe vi alle med fordel kan prøve å leve opp til. 

Dersom plikt og tjeneste får en renessanse, vil det være en fin arv å føre videre fra Kong Harald V! 

Norge nominerer Jack the Ripper til styret for krisesenteret

Overskriften er ikke riktig av åpenbare grunner, men når Norge med flere (se flaggene under) nominerer Iran til en FN komité som skal forme FNs politikk på områder som kvinnerettigheter, terrorismebekjempelse, nedrustning og menneskerettigheter, så er analogien god. Knapt noen har flere svin på skogen enn Iran når det gjelder disse sakene. 

UN Watch: Er flagget ditt på listen?
          

Men dette til forsvar for FN: de aller fleste landene i FN er diktaturer eller stater med udemokratiske og autoritære styresett. Liberale demokratier er i et lite mindretall kan umulig styre over diktaturene som de vil.  

Dette er det verdt å tenke over når mange bruker FN som argument eller som en slags øverste domstol for saker som har med menneskeretter og demokrati å gjøre. Jeg vokste opp med at vi feiret FN-dagen (24. oktober) i skolen, og satte FN nesten der oppe sammen med Jesus. Realitetene er, som vi ser, betydelig verre. 

Atomkraft i Norge?

Kjernekraftutvalget har avlagt sin rapport (8. april), og jeg kan (selv-)tilfreds konkludere med at deres konklusjoner har vært publisert for lenge siden på min blogg. Kanskje de kunne konsultert meg?  

Men et viktig element kan jeg ikke se at de har kommet inn på, nemlig de mulige og kanskje til og med sannsynlige problemene med Small Modular Reactors: Sikkerhetsproblemer og tilbakekallelse. Vi har blitt vant til at biler blir tilbakekalt av produsenten for å ordne en eller annen del. Man setter inn en ny og oppdatert dings, og alt blir bra. Men det er mer relevante sammenligninger, og det er med kompliserte og kostbare nykonstruksjoner som for eksempel fly. 

Boeing 737 Max og 787 Dreamliner ble satt på bakken i måneder og år. Hva om det samme skjer med disse modulære reaktorene? Hele energisystem blir satt ut av drift, og det er godt mulig problemene ikke lar seg ordne i det hele tatt - som ved to anlegg i USA. Med andre ord: En forutsetning for økonomien i SMR er masseproduksjon. Disse besparelsene må være svært store for å kompensere for effekttapene med mindre reaktorer og for problemene med å ta vare på 5-30 ganger så mye radioaktivt avfall som ved større konvensjonelle reaktorer. Dette fordrer at 57 potensielle konstruksjoner blir redusert til 1-2, og at storskala produksjon av komplekse produkter ikke fører til tilbakekalling og nedstengning. 

Alt dette tilsier at det er lite å hente på å være tidlig ute med slike reaktorer. Sjansen er da stor for at man får alle de ulempene som tilbakekallelser og lignende vil medføre, og lite av de kostnadsbesparelsene som standardisering og masseproduksjon vil medføre over tid. 

Dette betyr også at jeg er svært uenig med det partiet som jeg har vært medlem av i tretti år, Høyre, og enig med Aftenpostens leder i dag. Norsk kjernekraft, selskapet med Ola Borthen Moe som Prosjektdirektør, sikter seg åpenbart inn på å levere kraft til næringslivsaktører som datalagre og slikt, men de vil neppe ta regningen for lagring av avfall i 100.000 år (som det vil bli behov for). Argumentet om at denne kraften skal kunne produseres uten subsidier fortoner seg derfor som ganske underlig. 

Underlig er det også at man forestiller seg at vi i Norge skal kunne ha bedre forutsetninger enn andre for å levere konkurransedyktig atomkraft uten å ha erfaring med utvikling av slike kraftverk eller produksjon av kraft på denne måten. 

Norge i Finland

Jesus har det med å dukke opp i kaffeskum og på toast, men det var nytt for meg at også Norge dukker opp på uventede steder. 

Her har vi hjemlandet i et utendørs bord på Aalto-Universitetet i Helsinki. Bildet tatt 8. juni. 

Atomvåpen, Israel og Iran

Nå har jeg flere ganger hørt NRKs Wolasmal hevde at det ikke er noen bevis for at Iran var i ferd med å skaffe seg atomvåpen, og andre har hevdet at de var flere år unna. Implikasjonen er selvsagt at dette bare var et påskudd for å angripe Iran - som om Israel skulle behøve noen all den tid Iran helt siden det islamistiske kuppet i 1979 har gjort det klart at deres fremste mål er å utslette Israel. Selve implikasjonen til Wolasmal, at man så å si måtte stå med en passe mengde U-235 i hånden for å kunne gjøre dette, er i seg selv absurd. 

Det internasjonale atomenergibyråets (IAEA) leder Rafael Mariano Grossi er byråets første effektive person i denne rollen (se bildet), og en som har satt seg inn i sakene. Han fant fort ut at Irans atomprogram kun kunne ha våpen som mål. Det å anrike uran fra U-238 til U-235 er svært dyrt og krevende, og de aller fleste av de 31 landene som har kommersielle reaktorer kjøper anriket uran fra Russland, England, Frankrike eller Kazakhstan. Videre er det ingen grunn til å anrike over 5% dersom man ikke har tenkt å lage våpen. Iran er langt over dette for lengst, og IAEA anslår at Iran hadde minst 400 kg anriket til 60% U-235. Det finnes ingen sivile formål som krever dette, og bare atomvåpenproduksjon kan være formålet. 

Natanz, ett av målene Israel har gått etter, har en hovedbygning som dekker ikke mindre enn 2,7 kvadratkilometer. Der er det plass til 50.000 sentrifuger. Videre har Iran nektet inspektører, og har satt full fart på sitt atomvåpenprogram. Wolasmal, som har stor tiltro til egne vurderinger, hevder derimot at Netanyahu bare har lurt sin egen befolkning for å kunne angripe Iran og unndra seg rettsforfølgelse. 

Det er tydelig at programmet er enormt. Ingen av de andre mellomstore atommaktene, som for eksempel Pakistan og India, har noe som ligner, og IAEA ble nektet adgang til noen av disse fasilitetene som de hadde identifisert. Mistenkelig? Mer enn mistenkelig! Og det i et land som har utslettelsen av et annet land som fremste mål. En som har svært god tilgang til israelsk etterretning skriver at "Putting all the required components together, should Iran have chosen to do so, I was given to understand, was a matter of no more than two months, and possibly as little as a week."

CENTCOM, USAs Central Command, offentliggjorde et estimat basert på egen etterretning og data fra IAEA om at Iran var dager fra å kunne produsere et enkelt atomvåpen, og noen uker fra å kunne produsere flere mer avanserte. Så ble Tulsi Gabbard (kjent for å fremme russiske narrativer og desinformasjon) sitert i CNN på at dette ikke var tilfelle. Rapid Response 47, som er "Official Rapid Response account of the Trump 47 White House" gikk så ut og re-postet meldingen sin på X (se bildet over). Hvem har rett? Det er lite sannsynlig, for å si det forsiktig, at Irans ledere vil være behjelpelige med å avgjøre saken med håndfaste bevis. Det å nekte IAEA innsyn er talende i så måte. 

Israel har vært i krig med Iran implisitt siden 1979 og det nye regimets klart uttalte mål om å utslette jødestaten, klar og tydelig nok gjennom flere tiår med Hizbollah, Hamas og Houtiene, og eksplisitt siden 7. oktober 2023. Når så troverdige kilder sier at Iran også er nær ved å få evnen til å utslette Israel med noen få raketter, så sitter ikke de og venter på å få bevis i hånden før de agerer. Wolasmal bør kunne forstå det, selv om han kanskje ikke vil. 

Noen, til og med talspersoner fra norsk UD, hevder videre at angrepet mot Iran er i strid med folkeretten og farlig for regional stabilitet. Norge er her ganske alene blant demokratiske land, og påstandene er i seg selv urimelige. 

Regional stabilitet: Den fremste faktoren for regional ustabilitet er og har vært Iran helt siden 1979. Med en serie fremskutte aktører, som Houtiene, Hizbollah, Hamas, samt med støtte til forbryterske regimer som i Syria, har Iran vært den fremste årsaken til regional krig og ustabilitet i flere tiår. Det er Irans apokalyptiske prestestyre som er farlig for regional stabilitet, ikke Israel som har vært en pådriver for normalisering og siviliserte forhold gjennom Abraham-avtalene med flere land i regionen. 

Folkeretten: For det første var ikke angrepene mot Iran starten på noe, det var fortsettelsen av den krigen Hamas startet 7. oktober og som også tidligere har omfattet angrep med fly og raketter mellom Iran og Israel. Ingen fredsavtale eller våpenhvileavtale har materialisert seg. At ikke UD har fått dette med seg er urovekkende. 

Men selv om dette hadde vært starten på krigen, hadde ikke folkeretten stått i veien i følge denne utlegningen, som på meg virker solid. I lys av regimets utallige løfter om å utslette Israel og jødene er det i grunnen ganske ubegripelig at norsk UD hevder at regimets bevarelse er nøkkelen til regional stabilitet. 

En liten påminnelse til slutt:

“In the coverage of the conflict between Israel and Iran, we need to really emphasize the asymmetry between the interests of the two states: Iran would like to destroy Israel and Israel… would like not to be destroyed by Iran. This is not a situation where evenhandedness is appropriate.” 

Norge er ikke i tollunion med EU

"Norge er og vil forbli en del av EUs indre marked," sa Ursula von der Leyen etter møtene med Statsminister Støre i går. (Foto: SMK) Hun kunne like gjerne sagt at Norge er et monarki. Begge påstandene er like sanne, og omtrent like relevante for det som er saken: Kommer Norge til å bli rammet av EUs beskyttelsestoll, som vi venter vil bli innført som svar på USAs tolltull?

Det som gjør dette spennende er ikke om Norge er del av EUs indre marked - som vi er i kraft av den EØS-avtalen flere partier på Stortinget vil avskaffe. Spenningen ligger i at vi ikke er med i EUs tollunion. Von der Leyen svarte derfor behendig på et spørsmål som ikke ble stilt, og unngikk dermed å svare på om vi i kraft av vårt utenforskap blir rammet av tollen som vil bli innført som mottiltak. Det eneste von der Leyen lovet var å holde kontakten. Noe annet ville vært dramatisk, men noe unntak for Norge fikk vi ikke. 

Kanskje vil vi få særbehandling denne gangen også, men kanskje ikke. Det sies at tålmodigheten i Brussel med Norge og EØS er raskt minkende. Det er tryggere innenfor enn utenfor, og det er på tide å ta konsekvensene av det. 

Israelofobien i norsk offentlighet

Den viktigste grunnen til at jeg har engasjert meg i ordskiftet om terror, krig og elendighet i Midt-Østen er at den ganske så kompakte norske offentligheten er så vridd i sin dekning av konflikten. Det går fra toppen (Utenriksminister og Statsminister), via NRK og den kompakte majoritet av journalister og redaktører, og til alle slags akademikere. I dagens Aftenposten fikk vi et nytt eksempel. 

Dette innlegget, som attpåtil har fått status som kronikk, har mange feil og mangler, men la meg bare ta den første og mest grunnleggende. Den finner vi i dette sitatet fra andre avsnitt: 

volden og hevnen på Gazastripen og etter hvert også på Vestbredden og i Libanon

Dette finner hun dypt opprørende. 

Det er all grunn til å være opprørt over all unødvendig voldsbruk, over lidelser og tapte liv. Uansett hvilke liv og hvem sine lidelser det er. Men å få seg til å fremstille Israels krigføring på Gazastripen og i Libanon som "hevn," er å be om å bli avskiltet som seriøs deltager i disse debattene. 

Israel prøver å fjerne sine fiender, fiende som har gjort det klart at de driver en krig for å tilintetgjøre Israel. Forfatteren synes å tro, med sine krav om kontekstualisering, at 7. oktober var et rop om hjelp fra et undertrykket folk. Men da overser hun hva Hamas og Hezbollah selv sier. De har gjort det klart at dette bare var en av mange slike, at de står klar til å massakrere jøder over alt og til alle tider. Det er ikke den stat i verden som ville latt dette ligge og bare satt seg til for å vente på neste massakren og på den neste bølgen av raketter. Allikevel er det dette som forventes av Israel. 

Hezbollah hadde 150.000 raketter rettet mot Israel, men nå sier IDF at de har ødelagt 80% av disse. Rakettene fra Gaza har nesten helt sluttet å komme. Skulle man unnlatt å gå etter fienden, etter kidnappere og terrorister som klart og tydelig sier at de skal komme igjen og igjen til Israel opphører og alle jøder er døde? Slike som bruker egne innbyggere som menneskelige skjold, som henretter gisler, som bruker sivile bygninger for krigsformål? Fordi de er helt skruppelløse, som både sier og praktiserer at de elsker døden mer enn livet, så skal de få fortsette?

Dette er ikke hevn, det er sikkerhet for egne innbyggere - noe som er første prioritet for enhver stat. Sikrer man ikke befolkningen er staten over og ut. 

"Norske" musserende

Egge Gård One 2019 kr 400

Laget på Solaris på Egge Gård i Lier. Produsenten gikk konkurs i fjor, og ble kjøpt opp av Gaiagruppen. Vinen er lys og lett med fin mousse, og laget på det som kalles champagnemetoden. Litt gummigodteri på duft kanskje? Det er ikke mye avtrykk i munnen. Det er lett å bli entusiastisk når det lages seriøs vin i ens eget kalde land, men dette er mest et kuriosum etter min mening. ★★

OMA PetNat 2022 kr 240

Denne vinen passer overskriften mest med anførselstegnene. Laget etter Ole Martin Alfsens "oppskrift" hos Loimer i Østerrike, med nesten like deler Grüner Veltliner og Weissburgunder. Lys på farge og klar. Vinen er degorgert, og avviker noe fra det man forventer fra en PetNat. Prosjektet var å lage PetNat for champagneelskere, så det forklarer den saken. Aromaen går i retning sitrus og eplekart. God mousse (3 bar). Ikke all verden til lengde, men dette er en PetNat jeg gjerne kan drikke. (Min navnebror selv mener 2021 er en bedre årgang, og den finnes fortsatt på flere pol.) ★★★★

★★★★★ TOPP KJØP

★★★★ GODT KJØP

★★★ GREIT KJØP

★★ UNDER PARI

★ LIGG UNNA

Problemene med Små Modulære Reaktorer - del 3

Det største problemet med atomkraft, enten fra små modulære reaktorer (som ennå er langt unna strømnettet) eller fra eksisterende store atomkraftverk, er kostnadene. Kraften koster mye mer enn fra fornybar kraft. 

Lazard, som er ledende på det å følge kostnadsnivået i energisektoren, viser i sin rapport "2023 Levelized Cost of Energy+" at vindkraft og sol er betydelig rimeligere per megawattime (MWh) enn noen andre energikilder. Og at kjernekraft er dyrest. Det er absolutt verdt innsatsen å laste ned den rapporten fra lenken over. 

Mens en MWh fra at atomkraftverk koster i spennet $141 - $221, koster vindkraft på land i spennet $24 - $75. Det er også verdt å legge merke til at vindkraft på land PLUSS lagring også kommer mye bedre ut enn atomkraft: $42 - $114. Hvem har vel lyst til å betale tre til seks ganger så mye for strømmen som strengt tatt nødvendig? Folk verden rundt kan å regne, så det ble investert ti ganger så mye i fornybar kraft som i atomkraft i 2022. 

Atomkraft er lite egnet til å "fylle inn" hullene i variable energiformers ytelser siden de fast kostnadene (bygging og avvikling) er så enorme i forhold til de variable (uran mm.). Denne kraften vil bli svært mye dyrere om den skal skrus av og på etter vind- og solforhold. Høye faste kostnader betyr mest mulig produksjon lengst mulig, med mindre den svært høye prisen skal bli enda høyere. 

Vår magasinerte vannkraft er som skapt for å fylle i slike eventuelle hull. Det utvikles også andre lagringssystem for fornybar kraft som det er vel verdt å ta med i beregningen når den grønne fremtiden skal planlegges.

Problemene med Små Modulære Reaktorer (SMR) - del 2

Firmaet Norsk Kjernekraft driver lobbyvirksomhet til fordel for å bygge kjernekraftverk i Norge - landet med Europas beste vann- og vindressurser - til tross for at denne kraften er klart dyrere enn vindkraft på land, og til tross for at Norge ikke har noen absolutte eller komparative fordeler når det gjeler kjernekraft. Løsningen deres er Små Modulære Reaktorer (SMR) - en type som ennå ikke er i produksjon. 

I forrige innlegg i denne serien pekte jeg på at SMR vil gi mange ganger så mye radioaktivt avfall som vanlige, store reaktorer, og at de påståtte fordelene med SMR forutsetter masseproduksjon, som forutsetter at en, to eller svært få slike konstruksjoner slår ut alle de andre og får momentum. Det vil de ikke få om de ikke har prisfordeler som godt og vel oppveier ulempene med mye lavere virkningsgrad osv., noe som i sin tur forutsetter høy omsetning og gode ordrereserver. En høna-og-egget situasjon, altså. 

Denne gangen vil jeg gjerne minne om et annet problem med serieproduksjon av nye, kompliserte produkter: Sikkerhetsproblemer og tilbakekallelse. Vi har blitt vant til at biler blir tilbakekalt av produsenten for å ordne en eller annen del. Man setter inn en ny og oppdatert dings.

Boeing 737 Max og 787 Dreamliner ble satt på bakken i måneder og år. Hva om det samme skjer med disse modulære reaktorene? Hele energisystem blir satt ut av drift, og det er godt mulig problemene ikke lar seg ordne i det hele tatt - som ved to anlegg i USA. Med andre ord: En forutsetning for økonomien i SMR er masseproduksjon. Disse besparelsene må være svært store for å kompensere for effekttapene med mindre reaktorer og for problemene med å ta vare på 5-30 ganger så mye radioaktivt avfall som ved større konvensjonelle reaktorer. Dette fordrer at 57 potensielle konstruksjoner blir redusert til 1-2, og at storskala produksjon av komplekse produkter ikke fører til tilbakekalling og nedstengning. 

Dette kommer selvsagt ikke fram i den ensidige propagandaen for SMR. En propaganda som går rett hjem hos politikere som har erfart all motstanden mot vindkraft på land. En energiform uten problemer. Hurra! 

Kostnadene med å etablere vindkraft er relativt sett små. Installasjonene kan lett skaleres, og det går raskt å bygge. Men mange har lagt vindkraft for hat. Det er for tiden det største problemet med den grønne omstillingen i Norge. 

Kostholdsråd og ernæringsforskning

Noen hevder at kostholdsrådene som det har vært så mye oppmerksomhet rundt er forskningsbaserte. For det første er dette i liten grad riktig for ett av de mest omdiskuterte punktene (å spise mindre enn 350g rødt kjøtt i uka), og for det andre er ernæringsforskning en svært usikker disiplin. La oss ta det andre først. 

Ernæringsforskning er ikke som annen forskning, og det er kanskje ikke så rart. Skal man påvise sammenhenger mellom hva noen spiser og hvordan helsen deres utvikler seg så trenger man først og fremst to ting: Svært mange folk og svært lang tid. Det betyr at man ikke kan holde folk i laboratorielignende omgivelser, og man må stole på at svært mange folk rapporterer riktig om hva de spiser over mange år. Folk skal altså huske tilbake på hva og hvor mye de har spist over flere år. Deretter må antatt næringsinnhold i maten ganges opp, og helsetilstand og eventuelle sykdommer vurderes. 

Den råtne kvaliteten på denne forskningen ble tematisert i tidsskriftet Frontiers of Nutrition i 2018. Archer m.fl. skriver blant annet:

In this critical analysis, we present substantial evidence to support our contention that current controversies and public confusion regarding diet-disease relations were generated by tens of thousands of deeply flawed, demonstrably misleading, and pseudoscientific epidemiologic reports.

De nordiske kostholdsrådene tar faktisk høyde for dette, uten at det har vært kommunisert utad i det hele tatt. Om kjøtt og kreft skriver de blant annet om at det er: "...inconsistent findings, the strength of evidence is regarded as limited – no conclusion that red and processed meat increase the risk of total cancer mortality." Det er jo ikke det inntrykket man sitter igjen med etter å ha lest medieoppslagene. Om total dødelighet hersker det visst: "significant unexplained heterogeneity, the strength of evidence is regarded as limited." 

Selvinnsikt er en sjelden egenskap, og hukommelsen om hva vi har gjort, sagt og spist har en sterk tendens til å bli (som oftest ubevisst) redigert i retning av det ønskede og akseptable. Archer viste at hele 40% av deltakerne i USAs største undersøkelse om ernæring rapporterte kaloriinntak som lå under det personer i koma må ha for å overleve. Her trenger man ikke mye egenerfaring for å skjønne at dette er feil. Fryktelig feil. Folk ville ha dødd av sult om dette var riktig. Men dette brukes villig vekk i ernæringsforskning fordi man ikke har noen andre data av så stort omfang som nødvendig. 

På toppen av dette skal altså dataene gis et næringsinnhold. Vi spiser jo ikke næringsinnhold, men mat. Kanskje lar vi skallet være på poteten, kanskje ikke. Fettranden på koteletten lar jeg være igjen på tallerkenen, men det gjør kanskje ikke du. Mat kombineres på mange måter, og regnestykket blir fort: uviss type mat x ukjent mengde x uklar næringsverdi = næringsinntak. I tillegg har vi andre faktorer av antatt helsemessig konsekvens som drikking, mosjon, røyking, stress og lokal forurensning. Ikke noe av dette lar seg filtrere ut. Dette er så langt unna kontrollerte forsøk som man kan komme, og vitenskapeligheten er dermed uhyre lav. 

Vachlav Smil i How the World Really Works skriver at i løpet av de siste 60 år har forbruket av rødt kjøtt i Spania gått fra ca. 20 kg per pers i året til 100 kilo (i Norge fra 40 kg til 60 kg). I samme periode har levealderen gått fra 69 år til 82 år. I begge land har forekomsten av hjerte og karsykdommer gått kraftig ned i samme periode. 

Spanjolene spiser i snitt 1250g rødt kjøtt i uka, røyker og drikker mer enn oss. Likevel ligger vi på omtrent samme forventede levealder. 

Men også i disse tallene er det mye støy. Mye annet har skjedd de siste 60 årene på så mange områder som spiller inn på helse og dødelighet. Og det er da også poenget mitt her: 

Ernæringsforskning er junk science. 

Problemene med små modulære reaktorer (SMR) - del 1

Når noe virker å være for godt til å være sant, så er det som regel ikke sant. Det gjelder kanskje også det nye og svært så vellykkede (om man følger med på partilandsmøtene) fremstøtet for å bygge kjernekraft i Norge. 

En svært aktiv pådriver er Norsk Kjernekraft AS, med base i Bergen, som har som formål å "identifisere egnede områder for små, modulære kjernekraftverk (SMR) i samarbeid med kraftkrevende industri." SMR blir framstilt som omtrent det beste siden oppskjært brød, med bare fordeler og ingen ulemper. Dette gjør meg svært mistenksom. 

Det som taler for atomkraft er flere ting, og den viktigste er at vi trenger svært mye ny kraft om vi her på jorden skal erstatte all kraft fra fossile kilder. Ufattelig mye. Men dette betyr ikke at vi i Norge skal satse på atomkraft, for det må basere seg på at vi har absolutte eller relative fordeler overfor andre land når det gjelder denne utviklingen. Det mener jeg at vi ikke har. 

Vi har heller ingen erfaringer så langt med bygging av SMR av den typen Norsk Kjernekraft vil bygge ut i Norge. Forskning ved Stanford viser at disse vil produsere svært mye mer radioaktivt avfall enn kjernekraftverk som vi kjenner fra de siste tiårene. Dette er på ingen måte ønskelig. 

De første kjernekraftverkene som ble bygd var faktisk omtrent i den skalaen disse SMRene er tenkt å være, og man gikk bort fra disse siden man hadde så mye å vinne på å oppskalere størrelsen. På samme vis har man mye å tape på å redusere den, uten at det har framkommet så tydelig i kommunikasjonen her til lands. 

Ulempen med liten skala er tydelig. En reaktor som produserer ti ganger så mye kraft som en liten reaktor behøver ikke ti ganger så mye stål, betong og plass. De første reaktorene var, som sagt, i den aktuelle skalaen for SMR og ble stengt fordi de ble utkonkurrert. De laget strøm for dyrt. Stordriftsfordelene er enorme i atomkraftbransjen. 

Svaret fra SMR-apostlene er serieproduksjon. Samlebånd med reaktorer som skal kutte kostnader gjennom masseproduksjon og standardiserte moduler, men dette krever at man ender opp med noen svært få produsenter med noen svært få modeller som lager det meste av det som kreves. 

Dette gir oss et høna-og-egget problem: Samlebåndsproduksjon krever mange ordrer og påregnelig ordretilgang siden investeringene i produksjon vil være enorme, men etterspørselen (ordrene) krever samlebåndsproduksjon og faste priser for å materialisere seg. 

Dette er i beste fall ukjente faktorer, og i verste fall faktorer som ikke kan innfris.  

Økende ulikhet i Norge?

Venstresiden i Norge fremhever stadig vekk at det er økende ulikhet i Norge. De har "sakseierskap" til det å jevne ut ulikhet. Nå til dags går det visst ut på å bruke skatter til å jage de rikeste ut av landet med pengene sine. Sånn blir landet fattigere, men ulikheten blir mindre. Hurra! Det andre grepet er å være mer liberal med å ta imot flyktninger fra land med lavt utdanningsnivå. Disse har vanskelig for å komme seg inn på arbeidsmarkedet i Norge, og slik vil man alltid kunne øke ulikheten ved å senke bunnen og dermed ha "en god sak". Men landet som helhet blir fattigere. (Bildet: Sosiologisk Institutt, UiB)

Hva sier statistikken? Som så ofte ellers sier den det den blir bedt om å si. Eller rettere sagt: Du kan få støtte til din "fortelling" ved å velge parametre og tidsintervall. World Inequality Database har jeg før omtalt her på bloggen. Det er en fantastisk kilde. 

Jeg har sjekket tallene for Norge, og valgt å sammenligne de rikeste ti prosent på inntekt, mot den fattigste halvparten. Her er det lett å finne støtte for "sin fortelling" ved å velge starttidspunkt. Dersom man velger 1992, for eksempel, har ulikheten i Norge økt. Den fattigste halvparten har fått redusert sin andel av nasjonalinntekten fra 36% til 33%, mens den rikeste tiprosenten har økt sin andel fra 19% til 23% i 2018 (og omtrent det samme i 2021 - men de siste tallene er det færre av). Altså har ulikheten i Norge økt. 

Dersom vi velger 1997 ser vi at ulikheten i Norge ikke har økt i det hele tatt på et kvart århundre. Da hadde den fattigste halvparten også 33% av totalen, mens de rikeste ti prosent hadde en prosent mer (24%). De har altså fått litt mindre av totalen. 

Hva så med den rikeste prosenten? Mantraet fra venstresiden under Solberg-regjeringene fra 2013 til 2021 var at de gjorde "de rike rikere." Men tallene viser at den rikeste prosenten fikk redusert sin andel av inntektene fra 12% til 9% under regjeringene med Høyre, mens de åtte årene med SV i regjering (sammen med Ap og Sp) ikke førte til noen endring. 

De virkelig lange linjene, fra 1980 fram til i dag, viser virkelig overraskende små endringer. Den fattigste halvparten hadde da, som nå, ca. 33% av inntektene. Den rikeste tiprosenten hadde 21% da mot 22% nå - neppe noen grunn til å klage over stadig økende ulikhet i samfunnet. 

Men det er all grunn til å ta ulikhet alvorlig. Den forvitrer tillit og sosiale bånd i samfunnet, den gjør det vanskeligere med sosial mobilitet og er en (om enn indirekte) trussel mot demokratiet. Men det er også grunn til å ta alvorlig at ulikhet blir manipulert til politiske formål. Det undergraver også tillit og er en trussel mot demokratiet. I alle fall et opplyst demokrati. 

La oss finne den ene prosenten!

Norge er et land med enorme vindkraftressurser. Som nesten ingen vil bruke, ser det ut til. Derimot er det stor entusiasme for de vesentlig dyrere versjonene med vindkraftproduksjon til havs. Der har vi også betydelige ubenyttede ressurser, men andre land er bedre stilt enn oss siden den rimeligere versjonen med bunnfaste installasjoner ikke egner seg så godt til dypene utenfor vår kyst. Landvind er dobbelt så lønnsomt som vindkraft fra bunnfaste installasjoner og tre ganger så lønnsomt som vindkraft fra flytende installasjoner.*

Skal Norge investere i fornybar energi som kan gi fortjeneste til landet og bety noe for det grønne skiftet, er det vindkraft til lands som er løsningen. Men ingen vil ha det i sitt nærområde, og "ingen" vil bruke uberørt natur. 

Men tenk deg at du flyr over Norge. Mange har jo gjort det, og det man legger merke til er jo hvilke enorme områder vi har uten noen bosetting der. Hva om vi inngikk en pakt der vi avsatte 1% av landet til vinkraft. Hva om kommunene fikk pålegg om å identifisere 2% av sitt område der vindturbiner ville gjøre minst skade, og så fikk høyere myndigheter velge ut områder tilsvarende 1% av landets areal for vindkraftutbygging. 

Der dette Tyskland har gjort. Der har delstatene fått et pålegg om å identifisere 2% av sitt landområde for vindkraftutbygging. Landet har tross alt et grønt parti i regjering som ikke bare er en samling drømmere. Energiomstillingen fra fossile til fornybare ressurser har omkostninger som går langt ut over de rent økonomiske. Fornybar energi uten naturinngrep lar seg ikke realisere. Klarer vi ikke, som nasjon, å innse det er vi fortapt! 

Tallene kan aldri bli presise siden mange faktorer er til dels svært variable, men ut fra NVEs beregninger kan en km2 gi 30 Gwh i året fra vindkraft på land. Det er gigawatt-timer, som igjen er en million kilowatt-timer. Hvis vi tar utgangspunkt i at Norges areal er 323.000 km2 betyr det at 1% er 3230 km2. Multiplisert med 30 Gwh blir det 96.600 Gwh i året,* som igjen er 96 Twh. Til sammenligning er eksisterende kraftproduksjon i Norge 156 Twh i året. Altså kan en slik utbygging gi oss ca. 2/3 av allerede gående kraftproduksjon i tillegg. Det skal kunne erstatte all fossil energibruk i Norge. 

At atomkraft er et alternativ har jeg flere ganger avvist her på bloggen. 

* - Selvsagt er dette omtrentlige tall, men noe større grad av presisjon kan vi ikke forvente på dette tidspunkt. Avvik kan gå begge veier. 

Norge ut av NATO?

Norske partier som vil ha Norge ut av NATO, og vekk fra atomparaplyen, har nesten 20% av velgerne bak seg. I disses stortingsvalgprogram er det som vanlig USA som er den store trusselen mot fred i verden. Vi må bort fra NATO for å oppnå sikkerhet. 

Bildet over er fra Kharkiv i morges. På 90-tallet overga Ukraina sine sovjetiske atomvåpen til Russland mot sikkerhetsgarantier og grensenes ukrenkelighet. Så mye var det verdt. Putin vil gjenopprette det russiske imperium, og gjøre verden tryggere for kleptokrater og diktatorer. Man kan ikke ha demokratier for tett på sine grenser, må vite. 

Norge er nabo til denne enorme og aggressive militærmakten, men SV (der jeg var medlem fra 1977 til 1987) er fundert på NATO-motstand og EU-motstand:

SV går mot norsk medlemskap i NATO. NATO er ikke først og fremst en forsvarsallianse, er ikke basert på et reelt interessefellesskap, og knytter Norge farlig tett til USA. … NATOs opprustning, østutvidelse og krigføring mot andre land har ført til økt uro i verden. Videre er atomvåpen en sentral komponent i NATOs strategiske konsept, og alliansen påberoper seg i dag en førsterett til å bruke atomvåpen når den skulle se på det som nødvendig.

Så sier arbeidsprogrammet for 2021 - 2025. Rødt sier selvsagt omtrent det samme. 

Det er bra at disse partiene ikke er i regjering. Fra den kanten har vi hørt mye siden 90-tallet om et aggressivt NATO som ekspanderer østover og utgjør en fare for Russland. Jeg ser ikke bort fra at disse også de nærmeste dagene vil forsøke å dytte skylden for invasjonen over på demokratiene som utgjør NATO. Som om demokratiske land ikke skulle ha lov til å forme sin egen utenrikspolitikk.

Mitt råd er at de sitter helt stille og forsøker å glemme og gjemme disse delene av partiprogrammene. 

Omicronvinteren 2022

Vi vet ennå ikke nøyaktig hvor smittsomt coronaviruset av omicronvarianten egentlig er, men selv de laveste estimatene underbygger de følgende spådommene om omicronvinteren 2022 i Norge (og etter alt å dømme alle andre land).

1. Omicronvarianten blir dominerende i Norge i løpet av noen få uker, kanskje før nyttår.
2. Nesten alle i Norge vil bli smittet i løpet av vinteren. 
3. Med så store antall smittede vil også mange bli alvorlig syke og dø.
4. Men de fleste vil få relativt mild sykdom.*
5. Sykehusene vil fylles opp og må avvise mange andre kategorier av pasienter.
6. Med så mange syke vil hele sektorer i samfunnet måtte stenge ned midlertidig.
7. Tiltakene vil bli minst like strenge som vinteren 2020 for å flate ut kurven. 

Dette virker dystert, men det er dessverre realistisk. R-tallet (reproduksjonstallet, som angir hvor smittsomt viruset er) for omicronvarianten er dramatisk høyt. Noen, som burde ha peiling, har sagt at det er 70 ganger så smittsomt som deltavarianten. Det er helt vilt, og kanskje en misforståelse. Men også mer realistiske (?) anslag med et R-tall på 10 er meget dramatisk. Wuhan-viruset som slo inn vinteren 2020 hadde et R-tall på 3. 

Danmark har opplevd en dobling av smittetallet annenhver dag. I går kveld hørte jeg at det var 9999 bekreftet nysmittede i Danmark, og med en dobling annenhver dag blir det da en million på mindre enn 14 dager. Eksponentiell vekst er så kraftige saker at vi sliter med å forstå effekten. Det er klart at mye annet også følger av en slik utvikling:

1. Testing og smittesporing bryter sammen og blir antakelig avviklet ganske fort for alle som får symptomer må regne med å være smittet av viruset.
2. Også vaksinering og mye annet i samfunnet bryter sammen fordi folk er syke.
3. Utviklingen blir ikke så ille som tallene tyder på, for viruset går tom for nye folk å smitte. 
4. Viruset brenner seg derfor ut. 

En grunn til at veksten ikke blir så gal som beskrevet over, er at folk går i dekning. Men det er ingen plass å gjemme seg over lang tid. Derfor vil alle bli smittet. Men en formildende omstendighet er at mange smittede fortsatt ikke vil merke det, går vi ut fra. En av driverne av viruset er jo at mange som smitter ikke selv blir syke.

Uansett er det viktig å flate ut kurven slik at samfunnsfunksjoner ikke bryter totalt sammen, og å vaksinere seg (også med oppfriskningsdose). Men det er, som skrevet, ingen plass å gjemme seg. (Heller ikke på Andamanøyene, for der dreper de inntrengere. Antakelig med god grunn.)

PS - En rapport fra Imperial College i London i dag (17.12.2021) sier at omicron gir like seriøs sykdom som delta. 

Leser ikke norske journalister aviser?

På tirsdag ble det en stor nyhetssak i Norge at vi ikke kom til å få så mange vaksinedoser fra AstraZeneca som vi hadde blitt forespeilet. Trolig betyr det et par måneder, minst, i forsinkelse i vaksineprogrammet.

På fredag uken før skjønte jeg dette, og det kunne også norske journalister ha skjønt dersom de leste utenlandske aviser. Da ble det nemlig klart at AstraZeneca ikke kunne levere det de lovet til EU, og Norge har fått et slags EU-medlemsskap i vaksineprogrammet deres. Det er via EU vi får vaksiner mot covid19, nemlig, som de fleste har fått med seg.

Men nei - det var først da FHI meldte dette at norske journalister laget sak. Da hadde jeg (og sikkert flere som leser aviser fra andre land enn Norge) forlengst laget en linje mellom punktene. 

(FOTO: DADO RUVIC / REUTERS)

Vaksinegeneral nå!

Det går for smått med vaksineringen i Norge, og det jeg har hørt av planer inspirerer på ingen måte tillit til at dette vil gå raskt og effektivt. I mellomtiden har Israel nettopp vaksinert nummer en million! - og her i Bergen, for eksempel, har så langt INGEN fått vaksinen.

Vi trenger en vaksinegeneral. En som kan sørge for at de vaksinene vi får blir satt i armen på noen som skal ha dem. En som sørger for plan, oppfølging og ingen ¤#&%"¤# unnasluntring!

Kort sagt: Vi trenger Gjert Ingebrigtsen (til venstre over)! Logistiker, petimeter og med en beviselig evne til å skape suksess. Vi trenger en som skjønner at "godt nok" ikke er godt nok i kampen mot pandemien. (Foto: Hege Skilleås)

Det er kommunene som skal lage planene, og hvor mange kommuner har vi? I USA har de vaksinert 2,8 millioner mens planen var 20 millioner. Bremsen har vært dårlig oppfølging hos de lokale myndigheter som ikke har hatt gode planer eller tilgjengelige mannskaper lokalt. Har vi hørt om at vi her i Norge rekrutterer pensjonerte leger og sykepleiere og andre som kan steppe inn og gjøre jobben med å sette mange millioner vaksiner? Ikke jeg i alle fall. 

Når millioner skal ha vaksiner kreves det noe helt annet av innsats. Helsepersonell har nok å gjøre som det er, så nye behøves. Man trenger også mange til å observere alle som får vaksinen i ett kvarter etterpå eller mer - i tilfelle de får akutte symptom. Dertil trengs lokaler for dette oppdraget som potensielt vil omfatte hele den voksne befolkningen i Norge. 

Det er det at vaksineringen går som planlagt jeg er bekymret for. Da vil vi ikke være ferdige i dette året i alle fall.

Som det heter i veilederen: "Det er i dag bare leger og helsesykepleiere som kan ordinere vaksiner i det nasjonale vaksinasjonsprogrammet. … Dersom en lege eller helsesykepleier har ordinert vaksine til en pasient kan de imidlertid benytte seg av medhjelper for å få administrert vaksinen." 

Det trengs en helsikkes mengde medhjelpere, og lokaler som kan ta unna de massene som skal vaksineres. Hver dag som går uten at man benytter alle tilgjengelige vaksiner er en dag tapt for landet og oss som bor i det. 

Folkedypet

Det er ikke så mange som kommenterer blogginleggene mine, men noen er det. Nesten alle har noe viktig eller hyggelig å si, men ikke alle. Jeg har overraskende mange lesere på bloggen, men det er nok få som blar seg tilbake og leser de kommentarene jeg har fått. Til glede for det store flertall gjengir jeg under to kommentarer - fra samme person går jeg ut fra - til et innlegg jeg skrev. Poenget i innlegget var at selv om man er skeptisk til at mennesker skaper klimaproblemer, er det gode grunner til å begrense og stoppe forurensningen fra fossile utslipp. Luftforurensning (som NOX og CO) tar livet av svært mange, og før eller siden blir det tomt. Det var det jeg skrev (se selv). 

Kommentarene er velskrevne, men helt irrelevante. De fleste nettroll er nok både slemmere og mer preget av dårlig rettskrivning. Likevel er han her ute å sykle kjøre. 

Anonym sa...

Du sitter i Norge og klager over `klimaskeptikere`? Norge er det landet i verden som forurenser minst. Vi nordmenn er verdensmestere i å plukke søppel og gjenvinne og vi har gjort dette i 40 år nå. Har du sett på utslippene i Kina? Eller Pakistan? Eller hele Afrika? Det er der problemene ligger.

Men her sitter vi da, og betaler og betaler til det renner blod ut av øynene våre. Alt blir jo bedre hvis 5 millioner nordmenn på en stein ved siden av nordpolen betaler ekstra `miljø-skatter` og alt mulig tull. Hvis vi bare bruker nok penger, da redder vi klimaet og verden!

At folk som deg har tittelen `professor` er bare trist. Det fjerner all troverdighet som professorer en gang hadde. Hvis alle nordmenn forurenset så mye som de bare klarte, så hadde det vært ubetydelig sammenlignet med de store landene som forunrenser 1000 ganger mer enn hele Skandinavia tilsammen. Vi gjør ingen forskjell på noen som helst måte. Det blir verken bedre eller verre. Fordi vi er altfor få og små til å gjøre noen forskjell. Vi er en liten fis i en storm, ubetydelige. Men du får klage du, herr `professor`. Du som kan alt. Du som vet bedre. Du som har like mye troverdighet som Hillary Clinton.

20 minutter senere kom denne:

Jeg tipper at du kun spiser organiskt frittgående høy, at du sykler overalt og aldri fiser fordi det er ikke bra for ozonlaget. Men jeg har dårlige nyheter til deg, jeg nulller ut alt du gjør. Fordi jeg kjører diselbil med stor motor og piggdekk. Jeg spiser fastfood i plastemballasje og når jeg er ferdg tar jeg med en røyk. Også kaster jeg sneipen og søpla og rester ut av vinduet. Jeg bruker bilen overalt, hvis jeg skal 200 meter bort i gata så kjører jeg dit. Jeg har ikke syklet på 35 år. Og av og til kjører jeg rundt for moro skyld i Oslo, uten noe mål. Brenner opp mange liter med diesel på det og piggene mine river opp asfalten og sender skyer med støv over byen. Og dette kommer jeg til å gjøre resten av livet. Så kos deg med høyet ditt og syklingen og vit at alt du gjør er bortkastet på grunn av folk som meg. Jeg driter fullstendig i deg og miljøet ditt og nå skal jeg ta meg en kjøretur for moro skyld.