Atomkraft i Norge?

Kjernekraftutvalget har avlagt sin rapport (8. april), og jeg kan (selv-)tilfreds konkludere med at deres konklusjoner har vært publisert for lenge siden på min blogg. Kanskje de kunne konsultert meg?  

Men et viktig element kan jeg ikke se at de har kommet inn på, nemlig de mulige og kanskje til og med sannsynlige problemene med Small Modular Reactors: Sikkerhetsproblemer og tilbakekallelse. Vi har blitt vant til at biler blir tilbakekalt av produsenten for å ordne en eller annen del. Man setter inn en ny og oppdatert dings, og alt blir bra. Men det er mer relevante sammenligninger, og det er med kompliserte og kostbare nykonstruksjoner som for eksempel fly. 

Boeing 737 Max og 787 Dreamliner ble satt på bakken i måneder og år. Hva om det samme skjer med disse modulære reaktorene? Hele energisystem blir satt ut av drift, og det er godt mulig problemene ikke lar seg ordne i det hele tatt - som ved to anlegg i USA. Med andre ord: En forutsetning for økonomien i SMR er masseproduksjon. Disse besparelsene må være svært store for å kompensere for effekttapene med mindre reaktorer og for problemene med å ta vare på 5-30 ganger så mye radioaktivt avfall som ved større konvensjonelle reaktorer. Dette fordrer at 57 potensielle konstruksjoner blir redusert til 1-2, og at storskala produksjon av komplekse produkter ikke fører til tilbakekalling og nedstengning. 

Alt dette tilsier at det er lite å hente på å være tidlig ute med slike reaktorer. Sjansen er da stor for at man får alle de ulempene som tilbakekallelser og lignende vil medføre, og lite av de kostnadsbesparelsene som standardisering og masseproduksjon vil medføre over tid. 

Dette betyr også at jeg er svært uenig med det partiet som jeg har vært medlem av i tretti år, Høyre, og enig med Aftenpostens leder i dag. Norsk kjernekraft, selskapet med Ola Borthen Moe som Prosjektdirektør, sikter seg åpenbart inn på å levere kraft til næringslivsaktører som datalagre og slikt, men de vil neppe ta regningen for lagring av avfall i 100.000 år (som det vil bli behov for). Argumentet om at denne kraften skal kunne produseres uten subsidier fortoner seg derfor som ganske underlig. 

Underlig er det også at man forestiller seg at vi i Norge skal kunne ha bedre forutsetninger enn andre for å levere konkurransedyktig atomkraft uten å ha erfaring med utvikling av slike kraftverk eller produksjon av kraft på denne måten. 

Problemene med Små Modulære Reaktorer - del 3

Det største problemet med atomkraft, enten fra små modulære reaktorer (som ennå er langt unna strømnettet) eller fra eksisterende store atomkraftverk, er kostnadene. Kraften koster mye mer enn fra fornybar kraft. 

Lazard, som er ledende på det å følge kostnadsnivået i energisektoren, viser i sin rapport "2023 Levelized Cost of Energy+" at vindkraft og sol er betydelig rimeligere per megawattime (MWh) enn noen andre energikilder. Og at kjernekraft er dyrest. Det er absolutt verdt innsatsen å laste ned den rapporten fra lenken over. 

Mens en MWh fra at atomkraftverk koster i spennet $141 - $221, koster vindkraft på land i spennet $24 - $75. Det er også verdt å legge merke til at vindkraft på land PLUSS lagring også kommer mye bedre ut enn atomkraft: $42 - $114. Hvem har vel lyst til å betale tre til seks ganger så mye for strømmen som strengt tatt nødvendig? Folk verden rundt kan å regne, så det ble investert ti ganger så mye i fornybar kraft som i atomkraft i 2022. 

Atomkraft er lite egnet til å "fylle inn" hullene i variable energiformers ytelser siden de fast kostnadene (bygging og avvikling) er så enorme i forhold til de variable (uran mm.). Denne kraften vil bli svært mye dyrere om den skal skrus av og på etter vind- og solforhold. Høye faste kostnader betyr mest mulig produksjon lengst mulig, med mindre den svært høye prisen skal bli enda høyere. 

Vår magasinerte vannkraft er som skapt for å fylle i slike eventuelle hull. Det utvikles også andre lagringssystem for fornybar kraft som det er vel verdt å ta med i beregningen når den grønne fremtiden skal planlegges.

Problemene med Små Modulære Reaktorer (SMR) - del 2

Firmaet Norsk Kjernekraft driver lobbyvirksomhet til fordel for å bygge kjernekraftverk i Norge - landet med Europas beste vann- og vindressurser - til tross for at denne kraften er klart dyrere enn vindkraft på land, og til tross for at Norge ikke har noen absolutte eller komparative fordeler når det gjeler kjernekraft. Løsningen deres er Små Modulære Reaktorer (SMR) - en type som ennå ikke er i produksjon. 

I forrige innlegg i denne serien pekte jeg på at SMR vil gi mange ganger så mye radioaktivt avfall som vanlige, store reaktorer, og at de påståtte fordelene med SMR forutsetter masseproduksjon, som forutsetter at en, to eller svært få slike konstruksjoner slår ut alle de andre og får momentum. Det vil de ikke få om de ikke har prisfordeler som godt og vel oppveier ulempene med mye lavere virkningsgrad osv., noe som i sin tur forutsetter høy omsetning og gode ordrereserver. En høna-og-egget situasjon, altså. 

Denne gangen vil jeg gjerne minne om et annet problem med serieproduksjon av nye, kompliserte produkter: Sikkerhetsproblemer og tilbakekallelse. Vi har blitt vant til at biler blir tilbakekalt av produsenten for å ordne en eller annen del. Man setter inn en ny og oppdatert dings.

Boeing 737 Max og 787 Dreamliner ble satt på bakken i måneder og år. Hva om det samme skjer med disse modulære reaktorene? Hele energisystem blir satt ut av drift, og det er godt mulig problemene ikke lar seg ordne i det hele tatt - som ved to anlegg i USA. Med andre ord: En forutsetning for økonomien i SMR er masseproduksjon. Disse besparelsene må være svært store for å kompensere for effekttapene med mindre reaktorer og for problemene med å ta vare på 5-30 ganger så mye radioaktivt avfall som ved større konvensjonelle reaktorer. Dette fordrer at 57 potensielle konstruksjoner blir redusert til 1-2, og at storskala produksjon av komplekse produkter ikke fører til tilbakekalling og nedstengning. 

Dette kommer selvsagt ikke fram i den ensidige propagandaen for SMR. En propaganda som går rett hjem hos politikere som har erfart all motstanden mot vindkraft på land. En energiform uten problemer. Hurra! 

Kostnadene med å etablere vindkraft er relativt sett små. Installasjonene kan lett skaleres, og det går raskt å bygge. Men mange har lagt vindkraft for hat. Det er for tiden det største problemet med den grønne omstillingen i Norge. 

Problemene med små modulære reaktorer (SMR) - del 1

Når noe virker å være for godt til å være sant, så er det som regel ikke sant. Det gjelder kanskje også det nye og svært så vellykkede (om man følger med på partilandsmøtene) fremstøtet for å bygge kjernekraft i Norge. 

En svært aktiv pådriver er Norsk Kjernekraft AS, med base i Bergen, som har som formål å "identifisere egnede områder for små, modulære kjernekraftverk (SMR) i samarbeid med kraftkrevende industri." SMR blir framstilt som omtrent det beste siden oppskjært brød, med bare fordeler og ingen ulemper. Dette gjør meg svært mistenksom. 

Det som taler for atomkraft er flere ting, og den viktigste er at vi trenger svært mye ny kraft om vi her på jorden skal erstatte all kraft fra fossile kilder. Ufattelig mye. Men dette betyr ikke at vi i Norge skal satse på atomkraft, for det må basere seg på at vi har absolutte eller relative fordeler overfor andre land når det gjelder denne utviklingen. Det mener jeg at vi ikke har. 

Vi har heller ingen erfaringer så langt med bygging av SMR av den typen Norsk Kjernekraft vil bygge ut i Norge. Forskning ved Stanford viser at disse vil produsere svært mye mer radioaktivt avfall enn kjernekraftverk som vi kjenner fra de siste tiårene. Dette er på ingen måte ønskelig. 

De første kjernekraftverkene som ble bygd var faktisk omtrent i den skalaen disse SMRene er tenkt å være, og man gikk bort fra disse siden man hadde så mye å vinne på å oppskalere størrelsen. På samme vis har man mye å tape på å redusere den, uten at det har framkommet så tydelig i kommunikasjonen her til lands. 

Ulempen med liten skala er tydelig. En reaktor som produserer ti ganger så mye kraft som en liten reaktor behøver ikke ti ganger så mye stål, betong og plass. De første reaktorene var, som sagt, i den aktuelle skalaen for SMR og ble stengt fordi de ble utkonkurrert. De laget strøm for dyrt. Stordriftsfordelene er enorme i atomkraftbransjen. 

Svaret fra SMR-apostlene er serieproduksjon. Samlebånd med reaktorer som skal kutte kostnader gjennom masseproduksjon og standardiserte moduler, men dette krever at man ender opp med noen svært få produsenter med noen svært få modeller som lager det meste av det som kreves. 

Dette gir oss et høna-og-egget problem: Samlebåndsproduksjon krever mange ordrer og påregnelig ordretilgang siden investeringene i produksjon vil være enorme, men etterspørselen (ordrene) krever samlebåndsproduksjon og faste priser for å materialisere seg. 

Dette er i beste fall ukjente faktorer, og i verste fall faktorer som ikke kan innfris.  

Er små modulære atomreaktorer løsningen?

Det skulle man tro, dersom man leser innleggene fra mange som har "konvertert" til atomkraft i det siste. Men: Det er mitt inntrykk at mange har kjøpt noen enkle talepunkter fra de som selger inn denne kraftformen, og unnlatt å gjøre hjemmeleksen. 

En av de mange ulempene med SMR, er det radioaktive avfallet de genererer. Avfallsproduksjonen er mange ganger så mye som et større, konvensjonelt atomkraftverk, og avfallet er radioaktivt så lenge at vi mennesker ikke fatter det. Et land som USA, for eksempel, har allerede 88.000 tonn med radioaktivt avfall som må lagres i opptil hundretusener av år. Homo Sapiens er omtrent 200.000 år gammelt, så det er vanskelig å forestille seg slike tidsløp på noen meningsfull måte. For 10.000 år siden, for eksempel, var siste istid så vidt over, og du kunne gå tørrskodd fra Danmark til England. 

Et forskningsprosjekt ved Stanford University viser at mindre reaktorer produserer vesentlig mer radioaktivt avfall enn større reaktorer. 

“Our results show that most small modular reactor designs will actually increase the volume of nuclear waste in need of management and disposal, by factors of 2 to 30 for the reactors in our case study. ... These findings stand in sharp contrast to the cost and waste reduction benefits that advocates have claimed for advanced nuclear technologies.”

Ikke bare det, men avfallet vil også være mer radioaktivt. 

"The research team estimated that after 10,000 years, the radiotoxicity of plutonium in spent fuels discharged from the three study modules would be at least 50 percent higher than the plutonium in conventional spent fuel per unit energy extracted."

Dette spiller jo rett inn i det spørsmålet vi må stille oss: Hvilken verden er det vi vil etterlate oss til generasjonene etter oss? Er det akseptabelt å "løse" problemet med global oppvarming med å skape uendelige mengder med radioaktivt avfall?