Homers og Nolans The Odyssey - en slags anmeldelse

Christopher Nolan har laget en meget severdig film for og av vår tid. Min dom er en anbefaling. Jeg leste The Odyssey på Engelsk for snart førti år siden, og det er jo en stund. Jeg kjenner den ellers fra omtale blant annet i Platons Staten, og ellers i litteratur og faglitteratur fra eller om antikkens Hellas. Epoken, tenkningen og mentaliteten har interessert meg lenge, og særlig fra og med min PhD i England. 

Før jeg kommer til innholdet må jeg få komme med en innstendig advarsel: Du må ikke se filmen på en 4DX sal! Jeg vurderer å se filmen på ny fordi jeg ble så forstyrret av effektene. Det var ikke min idé å se filmen i en sånn sal, men jeg fulgte som alltid lydig med.

Det i står omtalen av salen at "visningen innebærer spesialeffekter som setebevegelser, lette vibrasjoner, vind, vann, tåke, luftskudd, dufter og såpebobler." Prøvelsene var kanskje ikke helt opp på vår helts nivå, men det var en sann plage å bli slengt veggimellom. "Lette vibrasjoner, vind, vann, tåke, luftskudd, dufter og såpebobler" (de nevner ikke varme, men det ble varmt om ørene da Troya brant) var helt greit og sikkert noe jeg kunne satt pris på, men "setebevegelsene" var som å bli slengt rundt i en stor trommel. Hadde det bare vært en slags logisk sammenheng mellom slengingen og det som skjer i filmen, men nei. Det er det sjelden. I det minste kunne de ha montert setebelte, og/eller en slags volumknapp du kunne bruke til å regulere mellom "shaken and stirred" i ene enden (noe jeg gjerne hadde valgt) og "veggimellom" (som vi uansett fikk) i den andre. Men nei. "Veggimellom" it is!. Velg heller en vanlig sal og se filmen som et menneske, og ikke som en filledukke! 

Så til innholdet. 

Filmen er, som nevnt, for og av vår tid, og tematikken er av det evige og allmennmenneskelige slaget. Da er det helt greit for meg at skuespillere med et betydelig innbyrdes etnisk mangfold er med, for filmen taler til alle mennesker. Det er vel ikke noe rarere med asiatiske skuespillere enn at de snakker Engelsk med amerikansk aksent, tross alt. Fiksjon krever uansett willing suspension of disbelief som Coleridge skrev, og fiksjonene har de senere årene for lengst omskrevet historien på dette området.  

Da jeg så filmen, og mellom all slengingen, stusset jeg veldig over at Odyssevs skilte seg så kraftig fra den bronsealderhelten jeg leste om for lenge siden. Men det slår meg nå at Nolan aldri kunne oppnådd den identifiseringen vi som publikum har med vår helt dersom han faktisk tenkte og agerte som i Homers verk. Hans personlighet og verdier i filmen er de kristne verdiene, og ikke verdiene til den slu krigshelten antikkens grekere beundret. Slutten på filmen er også den slutten på diktverket som etter alt å dømme er hektet på lenge etter resten  ble skrevet ferdig (eller i alle fall diktet ferdig). Jeg var svært glad for å lese Caleb Cohoes Substack som bekreftet at mitt minne om verket ikke var falskt, for etter førti år må man påregne noe erindringsforskyvning. 

En tidsepoke har det med å speile seg i klassikerne. I min PhD avhandling fra 1992, The Value of Interpretation: The Cases of The Tempest and Heart of Darkness, tok jeg blant annet for meg oppføringshistorien til Shakespeares The Tempest. Forestillinger løses jo opp "Into air, into thin air" som Prospero sier i Act 4, Scene 1 (Our revels are now ended-scenen), men svært mange versjoner lot seg gjenskape for meg siden regissørene som satte dem opp gjerne skrev sine egne versjoner i bokform og ga dem ut samtidig. Etter Cromwell og puritanernes fall var det romantikken som sto i sentrum, og en serie nye karakterer og romantiske forhold ble puttet inn til fortrengsel for mye annet. Etter Darwins "Artenes opprinnelse" ble Caliban framstilt som the missing link, og så videre. 

Det man går glipp av gjennom slik "aktualisering" er en konfrontasjon med noe som ikke så lett tilpasser seg vår forestillingsverden og verdier. Så også i denne filmen, der vi i mindre grad enn hva som kunne vært tilfelle konfronteres med verdier og forestillinger som er radikalt annerledes enn våre. Vi har alle vanskelig for å forstå at andre (som for eksempel islamister) opererer etter helt andre verdier og forestillinger enn oss, der det å dø for islam er toppen på kransekaken. Kanskje en konfrontasjon med bronsealderen kunne vekket noen? 

I Homers tekst er det i alle fall lite av vår tids hang-ups på traumer og skyld, men det tyter ut av alle porer på Matt Damons Odyssevs. Hos Homer er han lur, morsom og fokusert på ære og anerkjennelse. I filmen er det lite av det. Calypso blir hans terapeut, lotusbladene traumebehandling, og her er vel innslaget fra vår tid på sitt tydeligste. Ingen bronsealderhelt var særlig plaget av anger eller angst, og trengte verken terapi eller sympati! Mye, men ikke all, slakting og brutalitet både fra Telemachos og Odyssevs blir vi også spart for. Kanskje like greit. 

Jeg falt også for dette sitatet fra et intervju i The Times med Professor Emily Wilson, som sto bak oversettelsen fra 2017 som Nolan ble inspirert av. Hun falt for antikkens språk heller enn de moderne fordi: 

“In French we learnt how to ask where the bus stop is; in Greek we learnt how it feels when your children are slaughtered in front of your eyes.”

Hver sin smak tenker jeg, men Wilson har åpenbart lært slakting for her kan du lese hennes analyse av filmen i London Review of Books.

Når denne filmen om et par hundre år blir tatt fram som et eksempel på vår tids mentalitet, så håper jeg deres egen epoke ligner mer på vår enn på bronsealderens. Men uansett, og selv med alle "fotnotene" tatt i betraktning, er dette en av filmene du definitivt bør se. 

Anbefaling

(Teksten er skrevet 26. juli, dagen etter at jeg så den, med noen mindre endringer i etterkant, og så hekter jeg også i etterkant på denne litt artige omtalen.)

Kjellerviner i juli

2015 Georg Mosbacher Forster Jesuitengarten Riesling Großes Gewächs

Etter dette: Ikke et skjevt ord om jesuittene, for her får de full syndsforlatelse fra meg i alle fall. Har de hatt noe med denne vinmarken å gjøre så er saligheten garantert. I en perfekt verden, så klart, men det er vel ikke den vi lever i. Vinen, derimot gir lovnader om perfeksjon og paradis, for her er elegansen og harmonien overjordisk. Duft av modne sitroner, av den typen man får på Sicilia sånn rundt påsketider. Etter noe tid går sitrusen over til like moden lime. Duften har også et tydelig mineralsk element. I munnen, og som helhet, altså himmelsk elegant og harmonisk. God lengde er det også. Jeg holder litt igjen på poengene, men den skulle kanskje fått fem til. (Vinmarken er på bildet over. Ingen jesuitter å se.)

92

Antoniolo Gattinara Osso San Grato 2014 kr 489

Typisk Nebbiolo på farge, med noe bruning. På nesen er den frisk, der de sterkeste elementene er syrlige og nesten bitre krisebær. Det mangler ikke fasthet med tanniner fra Spanna (som de kaller Nebbiolo på denne kanten av Piemonte), men vinen er i fin balanse med frukten. Tanninene dominerer ikke. Duftene veksler inn og ut under det dominerende preget, med roser, potpourri, og litt asfalt som noen gjester. Til Nebbe å være, og med tolv år fra årgangen, er dette en ganske saftig vin.

Den er også, som lenken tyder på, fortsatt å få - men bare på to pol. Et i Bærum og på Horisont i Åsane, Bergen. 

89

2009 Château Grand-Puy Ducasse

Mørk i fargen, med få eller ingen tegn til utvikling. På duft byr den på typiske aromaer av solbær og blyantspiss i en noe røff ramme, med et streif av asfalt. I munnen er den både saftig og rustikk. Raffinementet er begrenset, men den gjør jobben som følge til et måltid. Etter maten er det derimot ikke like fristende å tømme resten av flasken på egen hånd. Den kan kanskje vinne på noen flere år i kjelleren. En meget god vin, men ikke mer enn det.

87

Ole Martins* 100-poengskala med beskrivelser

Jeg starter med vurderingen (f.eks «God»), og finjusterer deretter poengene.

Helt ekstraordinær (96-100 points)

Enestående (90-95)

Meget god til utmerket (85-89)

God (80-84)

På det jevne (75-79)

Under pari (70-74)

Ligg unna (50-69)

* Parkers skala modifisert for CellarTracker og oversatt av meg

Clos Cibonne Côtes de Provence Cru Classé Tibouren Rosé 2022

Når vinen kommer i glasset kan man lure på om dette er en rosé, eller om det er en oransjevin, eller kanskje heller en svært gammel hvitvin. Fargen er det umulig å idenfifisere som rosé, i alle fall, for løkskall er en mer presis indikasjon på fargen. Årgangen jeg smakte i fjor sommer helte mer mot det rødlige i fargespekteret. Men produksjonsmåten er sikkert den til en rosévin selv om produsenten ikke opplyser om dette. Vinen oppbevares på hundre år gamle fat mellom 12 og 18 måneder før tapning. Selv om vinen har navn etter den ganske så sjeldne druetypen Tibouren, så er det også 10% Grenache i blandingen. 

Produsenten holder til en mil eller så øst for Toulon, og Tibouren har kanskje vært dyrket her siden antikken. Det hevder i alle fall produsenten, mens andre er mer tilbakeholdne og antyder en langt senere ankomst. Druetypen er nesten utelukkende dyrket i denne regionen av Frankrike, men analyser viser at Tibouren er samme druen som i Italia heter Rossese di Dolceacqua. Den dyrkes kanskje særlig i Liguria. Uansett er druetypen kjent for å gi avlinger av svært variabel størrelse på grunn av coulure. 

Hvordan smaker så vinen? For det første er det viktig å glemme det man måtte ha erfart innen rosé fra Provence (med mindre man hører til det ørlille mindretall som har erfaring med disse Tibouren-vinene fra før). Duften fremstår fyldig, med hvit fersken og garrigue. Min erfaring med vinen er at den ble bedre av å få høyere temperatur. Man kan gjerne drikke den opp mot 16 grader og kanskje høyere, for da kommer kompleksiteten og de strukturelle kvalitetene bedre til sin rett. Vi drakk den til fersk pasta med reker, men jeg ser for meg at fiskesuppe med blåskjell og ymist anna vil være vel så godt følge. Siste enden av smakskurven, og ut i ettersmaken, er preget av noe saltaktig. Det er vanligvis ikke noe jeg liker i vin, men her gjør jeg et unntak. 

Det er vanskelig å sammenligne to viner man har smakt med et års mellomrom, men 2021-årgangen i fjor sommer (lenke i første avsnitt) framsto mer frisk og fruktig enn denne. 2022-årgangen har mer dybde og struktur.

Det som i alle fall er sikkert, er at man bør unne seg å smake en rosé i dette kvalitetssegmentet. Det er noe ganske annet enn storselgerne på polet. Her er lenke til vinen på Vinmonopolet, og den koster 364 kroner.

Jeg vil gi den fem stjerner (som er topp kjøp) og poengene ligger i området rundt 87-89 - altså en utmerket vin. 

Demonisering og terror

For noen dager siden var det 22. juli, og som de fleste andre husker jeg jeg nøyaktig hvor jeg var og hva jeg gjorde da jeg først fikk høre om det som hadde begynt den dagen. Sjokket og avmakten sitter i. 

Jeg ønsket ikke å bidra til alt som ble sagt og skrevet for fire dager siden, men det jeg har å si er relevant for terroristen som gikk målrettet ut mot Arbeiderpartiet og særlig AUF - og like relevant for mange andre saker og grupper. For fenomenet politisk og religiøs terror og vold har dessverre et vidt nedslagsfelt. 

Ronen Bahar skrev meget treffende blant annet dette på Facebook 22. juli i år:

En person våkner ikke nødvendigvis én morgen og bestemmer seg for å slakte barn. Veien dit bygges over tid. I folk man ser rundt seg

Først fremmedgjør man en gruppe.

Så demoniserer man menneskene og verdiene deres.

Deretter gir man dem skylden for alt man frykter og misliker.

Man gjentar ordene til de ikke lenger beskriver mennesker, men fiender. Til slutt skapes følelsen av at noe må gjøres.

De fleste går aldri fra ord til handling. Det kreves også noe dypt sykt og ødelagt for å ta med seg våpen og skyte barn. Men i ethvert samfunn finnes mennesker som kan gjøre ord om til handling. Mennesker som innbiller seg at de skal redde verden ved å drepe andre.

Spørsmålet er ikke bare hva disse menneskene, som 22. juli terroristen, gjorde mot oss, men også: Hva gjorde de med oss?

Har vi lært å ikke fremmedgjøre andre? Å ikke demonisere folkegrupper og politiske og religiøse motstandere? Å ikke gjøre andre til syndebukker, og til lynavledere for eget hat og egen utilstrekkelighet?

Jeg tviler. Jeg ser disse mekanismene i fri flyt (nesten) hver dag. 

Madiran

Domaine de Crouseilles Madiran "Carte d'Or" 2019

Jeg setter ingen pris på denne vinen, for den ble kjøpt på Carrefour i Les Houches i Frankrike for en fem-seks-syv Euro, og den er ikke å få i Norge. På et par pol er produsentens fabelaktige cuvée fra 2016 fortsatt å få, men ellers er det sørgelig lite Madiran å få her til lands. 

Drueblandingen er mest Tannat, med noe Cabernet Franc og Cabernet Sauvignon. Den er mørk, som seg hør og bør for denne vintypen. Men den framstår overraskende saftig og fruktig til Madiran å være, og på langt nær så fast og solid som den nevnte cuvéen som så vidt er å få her. Den kjøpte jeg etter hvert alt de hadde av på de polene jeg bruker å være innom, så dette er en vintype jeg setter høyt. 

Duften er umiskjennelig Tannet, og har nylagt asfalt som første og fremste ingrediens. Men så dukker både røde og mørkere bær opp etter hvert, og etter tur. Fast, solid og deilig. Kunne vi bare fått mer av sorten hit til landet! (Produktinformasjon.)

Denne sommeren tok jeg med stetteløse Riedelglass, for det er sjelden å finne akseptable vinglass der vi leier. 

★★★★★ TOPP KJØP

Syttitallet på nytt?

Er syttitallet på tur tilbake i Storbritannia? Det kan man mistenke etter å ha hørt og sett hva den nye statsministerenAndy Burnham har å si om sin visjon for landet. Veien mot et bedre samfunn går gjennom å reversere det Thatcher gjorde på 80-tallet, kan det se ut som, for tiåret karakteriserte han som en serie med feil veivalg («wrong turns»). Denne fortellingen kjenner jeg godt, for folk på venstresiden den gang (som jeg) så på Thatchers regjering som inkarnasjonen av alt som var feil.

Jeg kom til å endre oppfatning, og det er det flere grunner til.

Avindustrialiseringen i Storbritannia har Thatcher fått skylden for, men det er ta feil av sykdommen og kuren. Hennes regjeringer tok konsekvensen av at store deler av etterkrigsindustrien kun holdt seg oppe på subsidier og reguleringer. Kull, stål, skipsverft, bilindustri (British Leyland) og så videre opererte som beskyttede monopol som i stor grad ble drevet for skattebetalernes penger. Disse virksomhetene hadde ingen konkurranse, ingen insentiver til å utvikle seg, ta kontroll over kostnadene, eller tilpasse seg kundene og markedet. De var i «fellesskapets eie», som det så fint heter, men det har aldri fungert. På syttitallet i England var det i praksis fagforeningene som styrte, noe jeg selv opplevde da jeg måtte svare fars kunder om hvorfor de ikke fikk traktoren de hadde skrevet kontrakt på (alltid var det minst ett ledd i verdikjeden i England som var i streik, og Massey-Ferguson i Coventry var en av verstingene).

Allerede i 1976 gikk landet konkurs, og måtte gå den ydmykende turen til IMF for å få penger til å drive videre. Det var Labours finansminister Dennis Healy som begynte privatiseringen av statlige virksomheter. Ikke fordi han ville, men fordi han måtte. Det var IMFs krav, eller ett av dem i alle fall, for å låne ut penger.

Streiker var en folkesport. Bare i 1979 gikk 30 millioner arbeidsdager tapt i streiker. Storbritannia var Europas syke mann, og det var ikke Thatcher og de konservative, eller deres «nyliberalisme» som var infeksjonen. Men det var de som i 1979 ble valgt til å ordne opp.

Behandlingen var ikke behagelig. Ledigheten gikk opp. Betydelig opp. Nå var det ikke aktuelt å fortsette som om man fortsatt var på 50-tallet. Fagforeningene ble underlagt regler som at medlemmene måtte vedta streiker med et flertall, og fagforeningsledere kunne ikke lenger sitte på livstid (som velkjente Arthur Scargill)! Beboere i kommunale boliger kunne nå kjøpe husene de bodde i. 

Utover på 80-tallet kom resultatene: Fra lavest til høyest industriproduktivitetsvekst i G7. Inflasjonen falt som en stein, fra 22% i 1980 og til 2,5% i 1986. Streikedager tapt gikk fra før nevnte 30 millioner i 1979 og til 2 millioner i 1990.

Jeg kunne fortsette, men poenget er og forblir at Thatcher arvet store problemer og ordnet opp. Til dels brutalt, for de nødvendige endringene hadde tidligere regjeringer (og ikke bare Labour) utsatt og utsatt, og dermed bare akkumulert problemer.

Når Andy Burnham nå ønsker seg tilbake til Storbritannia før Thatcher, med offentlige reguleringer, offentlig boligbygging, og sterkere fagforeninger, så må han også påregne å få de samme problemene som syttitallet bød på. Før eller senere går slike planer tomme for andres penger. 

Mah na ma nah

Det er for lite tull og tøys i verden, så her er mitt lille bidrag. En favoritt fra Muppetshow. 

Rød Rhône

Guigal Côtes du Rhône Rouge 2022 kr 205

Dette brukte å være en vin jeg gjerne kjøpte på Tax Free før i verden. Prisen var god, og det var vinen også. Nå handler jeg sjelden eller aldri på Tax Free, og denne kan jeg ikke huske sist jeg kjøpte, men det var gøy å prøve den igjen. Den er myk og rund, og det er lite å sette fingeren på. Det er heller ingen særlig karaktér i vinen, selv om tanninene melder seg på etter hvert. Vinen er grei nok, og å få på absolutt alle pol i landet. ★★★

Dom. du Colombier Crozes-Hermitage 2024 kr 300

Denne er å få på alle pol utenom de aller minste (kat. 3), og det er den beste vinen i dette innlegget. Dufter blod, blekk og litt bringebær. Frisk og fruktig, men med grep godt nok til å takle det aller meste. Fabelaktig vin. ★★★★★

Guigal Crozes-Hermitage 2022 kr 310

Noe eldre, og noe annerledes. Litt bleik på fargen, noe som overrasker meg. Frisk rødfrukt på nesen, og lekker med fin balanse i munnen. Tanninene tar fint tak i slutten av smakskurven. De 13% med alkohol kler vinen. En vesentlig bedre vin enn den fattige fetteren først i innlegget. Kategori 6, og dermed inne på alle større pol. ★★★★

André Brunel Châteauneuf-du-Pape Les Cailloux 2022 kr 420

Lys og klar. Rødfrukt og noe eik, men fin syre og god balanse i munnen. Klart på den elegante siden, som er noe av en bedrift gitt en varm årgang på et meget varmt sted. Grei pris også. (Og bildet er fra C9dP) ★★★★

★★★★★ TOPP KJØP

★★★★ GODT KJØP

★★★ GREIT KJØP

★★ UNDER PARI

★ LIGG UNNA

Hans og Grete oppdatert

 

Chianti Classico Gran Selezione

Querceto di Castellina Chianti Classico Gran Selezione Sei 2015

Myk duft med noe vanilje (eik) og friske kirsebær. Saftig i munnen, polert, lang og lekker. Flott vin, men et stykke fra naturtilstanden med en del inngrep. Men de har vært vellykkede. Årgang 2017 var til salgs for rundt 550 kroner. ★★★★

Badia a Passignano Chianti Classico Gran Selezione 2015

Friskere duft og mye mindre eikepreg enn på vinen over. Forskjellene fortsetter gjennom en ganske tannisk opplevelse i munnen. Ikke videre polert, nei. Her er det soliditet og ikke så lite brutalitet som gjelder. Kanskje kan det hjelpe med tid i kjelleren, men kanskje ikke. 2021-årgangen er til salgs på noen få udde pol for noe over fem hundre kroner. ★★★

Fontodi Chianti Classico Vigna del Sorbo Gran Selezione 2019

Noe yngre enn vinene over, og 2022-årgangen er å få for 830 kroner. Vinen biter seg skikkelig fast i munnen, og slipper ikke. Men denne fastheten er ikke grov. Selv om det er heftig, er ikke det tanniske angrepet brutalt. Vinen er også saftig, intens og lang. Sammen med den relative ungdommen til vinen kommer ikke bare tvilen den til gode, for jeg har faktisk troen på at dette vil gå seg til med omtrent fem år til i kjelleren. Pluss noen til, kanskje. Tross den stive prisen får den tommelen opp fra meg. ★★★★★

★★★★★ TOPP KJØP

★★★★ GODT KJØP

★★★ GREIT KJØP

★★ UNDER PARI

★ LIGG UNNA

Rowan Atkinson får sagt det

Kjellerviner i juni

2019 François Chidaine Montlouis-sur-Loire Clos du Breuil

Ingen dekantering. Ikke så ulik den forrige flasken for omtrent et år siden. Fortsatt hovedsakelig røde epler og stikkelsbær fra hagen på nersen. I munnen er det mer et preg av lime i friskheten, men den er fyldig på en litt - men bare litt - plump måte. Jeg sitter igjen med en følelse av at den var litt bedre for et år siden, men slikt er det vanskelig å kalibrere. 

88

Deutzerhof Ahrweiler Caspar Spätburgunder Alte Reben Trocken 2019 kr 390

Lys burgunderrød. Duft med markjordbær og et litt jordlig preg. Knapt noe som minner om eikebruk,og ingenting som stikker seg ut. Bare lekker, elegant og lang. Virkelig en vin å nyte, og også svært prisgunstig og tilgjengelig. Antakelig den beste Spätburgunderen jeg har smakt. 

90

2020 Marcel Deiss Langenberg

Lys gul med et visst skjær mot det rødlige, og med noe grums. Kanskje man skal kalle det "slørete"? Floral, med noe sitrusskall på duft. Fruktigheten i munnen er det lettest å tilskrive Riesling, mens duften ligger mest mot Muscat. Den siste kan vel også ta æren for at vinen har preg av det den er laget av: druer. Både Muscat og Riesling er til stede i denne blandingsvinen, sammen med rødlige druer som Pinot Gris og Pinot Beurot, og den røde Pinot Noir. Mest Riesling og Muscat, dersom rekkefølgen på druene i oppslaget på VP gir et tips om mengdene av de enkelte. Men denne vinen blir høstet og vinifiert som helhet og ikke ut fra druetyper. 

90

1999 Massolino Barolo Riserva Vigna Rionda

Det er ikke mange viner som har levd lengre i min kjeller enn denne. Snart 21 år har det vært, og i den tiden har jeg smakt den fra andres flasker. Den har vært streng og stengt, i alle fall inntil for et år eller to siden, og jeg har solgt et par flasker. Nå var den endelig kommet rundt. Duft som til å begynne med er mest roser og kirsebær, med en svak undertone av tjære. Mørk, fast og tett frukt som harmonerer fint med det tanniske i vinen, som fortsatt er der så klart, men som nå ikke dominerer men har funnet sin plass i helheten. Det kommer også lysere frukt inn etter hvert, og duft- og smaksbildet skifter på en fascinerende måte. God, men ikke oppsiktsvekkende, lengde. En virkelig enestående vin som vil holde en god stund til. 

93

2010 Domaine Rion Nuits-Saint-Georges 1er Cru Clos St. Marc

Det er tre og et halvt år siden den forrige flasken av denne vinen, og fem siden den første. Jeg har endt på samme poengsum på alle tre, men den første gangen var før jeg tok poengene mine ned noen hakk. Vinen er mørk for en burgunder. Aromatisk kraftig - det er ingen sjenanse å merke her. Duftbildet er mer som en film, men med tema og repetisjoner. Det er mørke elementer, som jord og krydder, men også en fruktighet som tar oss via granateple, syrlige kirsebær, bjørnebær og modne villbringebær. I munnen er den smidig, men også intens og lang. Jeg ser for meg at den vil leve lenge og utvikle seg videre til en mer harmonisk og elegant enhet, men i øyeblikket er har den dynamikken og forundringen på sin side. (Det var ingen dekantering, og vinen ble drukket over en periode på ca. 90 minutter fra Riedel Burgund.)

90

Ole Martins* 100-poengskala med beskrivelser

Jeg starter med vurderingen (f.eks «God»), og finjusterer deretter poengene.

Helt ekstraordinær (96-100 points)

Enestående (90-95)

Meget god til utmerket (85-89)

God (80-84)

På det jevne (75-79)

Under pari (70-74)

Ligg unna (50-69)

* Parkers skala modifisert for CellarTracker og oversatt av meg

Ferietid

I tre uker nå blir det roligere her på bloggen, for bloggeren vil etter planen innta en posisjon som ligger nær den på bildet fra Bourron-Marlotte for en del år siden. Det kommer oppdateringer, men de vil bli færre fram til midten av juli sånn omtrent. 

The Donald

Det ble en underlig tid. Det er ikke godt å vite hvor man har The Donald, men når USA går med på en avtale som vil føre enorme summer til det forkvaklede regimet i Iran hører han hjemme på feil side. 

Namsos i krig - sett av en fransk offiser

Jeg ble født søtten år etter andre verdenskrig, og vokste opp med voksne som hadde opplevd den og som stadig vekk kom tilbake til disse årene med krig og okkupasjon. Filmen her gir reelle bilder av det som skjedde, mens jeg fram til nå har måttet nøye meg med mine egne mentale bilder basert på alt det jeg har hørt. 

Namdalen, og særlig Namsos, fikk mer krig enn nesten alle andre områder av landet (med særlig unntak for Narvik) gjennom allierte styrker som ble satt i land og en by som ble totalt ødelagt på Hitlers bursdag 20. april i 1940. (Dobbelklikk for full skjerm)

Denne filmen, basert på opptakene gjort av Kaptein Mallez fra Frankrike, nevner ikke at det ble bombet oppover i Namdalen også. Trolig basert på etterretning om hvor de allierte styrkene befant seg. Også familiegården vår ble bombet, trolig fordi en tropp engelske soldater bodde på gården, men brannbombene (ca. 60-70 i tallet) gjorde ingen skade på grunn av mye snø. Dette og mere til har jeg før omtalt her. 

Dronenes tidsalder

Da jeg for to måneder siden pekte på fire langsiktige følger av krigen mot Irans terror-regime avsluttet jeg med å peke på dronenes betydning. På bildet over får vi nok en påminning om dette. 

Mens det gleder meg usigelig at Ukraina klarer å føre krigen til Moskva og dørmatten til krigsherrene der, så er implikasjonene av det vi ser på bildet svært skremmende. 

Vi må ikke tro at det er enkelt for Ukraina å sende droner femti mil for å sprenge oljelagre. Det kreves mye mer enn utstyr fra Temu eller Clas Ohlson, men det er uansett ganske rimelig krigføring når en vurderer innsatsen mot konsekvensene. Mengder av droner kan sette de mest avanserte luftforsvarssystemer, som de i Israel, sjakk matt. Det koster milliarder å nøytralisere det som kommer inn, men bare en brøkdel å lage og sende en mengde droner der den lille prosenten som kommer gjennom vil kunne gjøre jobben med å skape frykt, redsel og et politisk press uten like. 

Det er all grunn til å tro at slike angrep har kommet for å bli i store konflikter, og det er nok bare et tidsspørsmål før mer klassiske terrorister tar dem i bruk i angrep mot sivile i for eksempel Europa (men det skjedde ikke allerede i 2024 slik jeg spådde). 

Men dronene gjør også at man ikke behøver være en stor aktør for å skape frykt, redsel og press av ulikt slag. Hvor mange slike raffinerier her i verden har et avansert luftforsvarssystem å gjemme seg bak? Uhyre få, vil jeg tro. Det kan også åpne for aktører av ikke-statlig art. Det kan jo hende at også aktivistene bak "Just Stop Oil" ser på bilder som det vi ser over og kommer til at det å kaste suppe på klassiske kunstverk og å lime seg fast til motorveien ikke har gitt gode nok resultater. Så kanskje vi skal prøve noe nytt? 

En av hver

Noen ganger sitter jeg med smaksnotater som ikke lar seg fange inn av noen meningsfylt kategori. Som nå. 

Sandhi Santa Barbara County Chardonnay 2024 kr 360

Dette var en forbløffende god vin. Mine fordommer om California Chardonnay har kanskje skylden for forbløffelsen. Her er det lite som stikker seg ut. Aroma som er fruktig men frisk på en balansert måte. I munnen helt nydelig. Chardonnay har jo evnen til å skjule seg selv, men også evnen til å frembringe det mest vellykkede aspektet av forsvinningsnummeret: harmoni. ★★★★★

Colomé Estate Malbec 2023 kr 280

Dyp farge, fin frukt og friskhet. Denne beskrivelsen går igjen på flere notater jeg har om denne vinen i ulike årganger. Årgang 2021 har jeg til og med to notater om, men ulikt stjernedryss. Prisen på denne vinen har også holdt seg forbilledlig godt ser det ut som, men Argentinsk valuta devalueres vel like fort som en hund lopper seg. ★★★★

★★★★★ TOPP KJØP

★★★★ GODT KJØP

★★★ GREIT KJØP

★★ UNDER PARI

★ LIGG UNNA

To hvite

Turckheim Pinot Gris Réserve 2024 kr 190

Lys gyllen med litt grønnskjær. Duft av gule epler og litt friske urter. Ledig og lett i munnen, med god intensitet. Sjelden å komme over så rimelige Pinot Gris. God matvin, vil jeg tro, og den finnes på pol fra mellomstørrelse og oppover. ★★★★

Kein Name Niederösterreich Grüner Veltliner 2025 kr 140

Lett og vokspreget på duft, med et innslag av grønne epler. Lett saftig og frisk i munnen, og som vinen over: trolig egnet i matveien. Meget gunstig pris, om det er et viktig kriterium. Finnes på svært mange pol. Det er bare å følge lenken. ★★★★

★★★★★ TOPP KJØP

★★★★ GODT KJØP

★★★ GREIT KJØP

★★ UNDER PARI

★ LIGG UNNA

Tre italienere

Volpi Barbera Provincia di Paria 2025 kr 140

Frisk og saftig. God, men enkel vin. Prisen er det lite å utsette på, og den kommer også i to andre format med Bag-in-Box med tre liter og som plastpose (bag uten boks) med 150cl. Plastposen (det høres ille ut, men er svært miljøvennlig) er inne på absolutt alle pol, flasken på alle fra og med ganske lite (kat. 3) og kartongen er i Åsane eller på bestilling. Skal man ha en vin til hverdagslig pizza eller pasta og vil slippe greit fra det økonomisk, er dette en vin som passer beskrivelsen. ★★★★

Fontanafredda Ebbio Langhe Nebbiolo 2023 kr 210

Så lys som den nesten må være for å passe inn i kategorien. Duft av nyper og sopp, og den har også den tanninstrukturen som en vin av dette slaget må ha. Prisen, derimot, er bedre enn for de aller fleste av denne typen, og den er å finne på hyllene fra og med mellomstore pol (kat. 5). Fontanafredda har en hyggelig prispolitikk, for de har vel mye vin å selge. ★★★★

Volpi Derthona Timorasso 2024 kr 230

Dufter litt eple og litt krydder. Fin fylde i munnen, og smak med innslag av salt og urter. Timorasso er en hvitvinsdrue som gir god fylde og mye friskhet. Tar godt tak, og utgjør et svært godt kjøp i dagens marked. Den nest rimeligste Derthona Timorasso koster 70 kroner mer. ★★★★

★★★★★ TOPP KJØP

★★★★ GODT KJØP

★★★ GREIT KJØP

★★ UNDER PARI

★ LIGG UNNA

Alvarinho og Albariño

Aveleda Alvarinho 2024 kr 200

Sitrondrops på duft. Litt gress kommer til i munnen. Lett vin med lite substans. ★★

Symington Casa de Rodas Alvarinho 2023 kr 300

Moderat duft med melon og voks. God munnfølelse. Ikke noe grønt preg noe sted. En ganske tam hvitvin fra portvinsprodusenten Symington som framstår som overpriset. ★★★

Terras Gauda O Rosal 2025 kr 243

Spanjolen vinner dette løpet med letthet. Aromatisk, med vokspreget til druen og grapefrukt. Det er for så vidt to andre druer med i denne blandingen, men det er Albariño som bærer det hele med sine 70%. Saftig og herlig. Min favoritt til Tapas. ★★★★★

★★★★★ TOPP KJØP

★★★★ GODT KJØP

★★★ GREIT KJØP

★★ UNDER PARI

★ LIGG UNNA