F. Cotat Sancerre Mont Damnés i to årganger

Her forleden fikk jeg anledning til å smake to årganger av F. Cotats Sancerre Les Mont Damnés, som man ser på bildet over. En sørvendt ganske bratt helning (45 grader på det meste) over landsbyen Chavignol er vel det Decanter kaller Sancerres Grand Cru. Noen vil heller gi den betegnelsen til La Grande Côte, men jeg skal ikke legge meg opp i det. 

Fra 1998 ble også domenet som to brødre hadde drevet sammen, delt opp på deres sønner. F. Cotat holdt på vineriet i Chavignol, mens Pascal bygde et nytt. Vinmarkene ble delt likt. A tale of two cousins, med andre ord, men det er ikke den jeg skal fortelle her. 

Jeg tar vinene her i den rekkefølgen de ble servert - av to forskjellige eiere men i samme anledning en kveld med vinentusiaster. Begge årgangene regnes som svært gode i Loire, og det betyr ganske varme. 

2009 F. Cotat Sancerre Les Mont Damnés

Tydelig aromatikk med søt lakris i første duft. Så kommer det litt maling, eller i alle fall et kjemisk preg. Med tid i glasset blir det tydeligere revet limeskall på nesen. Høy syre, god fruktsødme, og en solid vin. Den er i drikkevinduet, men den tåler flere år på langs. Helt klart. 

2015 F. Cotat Sancerre Les Mont Damnés

Her er duften lysere, med mer grapefrukt. Etter hver blir det mer moden sitron. Elegant, velbalansert og en lekker vin. Klart yngre, og mindre fruktig. Litt kort ettersmak trekker ned. Men bare litt. 

To svært gode viner for de som liker stilen med sen plukking og godt modne druer. Jeg tåler flere stilarter Sauvignon Blanc, og dette er en av dem. Dessverre er de vanskelige å få tak i her i landet, og det er i øyeblikket bare fetteren Pascal som har viner til salgs i Norge. 

Konspirasjonsteorier

Om et par dager er det 25 år siden Al Qaida gjennomførte det mest omfattende terrorangrepet på et vestlig land noen gang. Siden den gang har islamistisk terror rammet vestlige land så mange ganger at avisenes forsøk på å lage oversikter nesten uten unntak går glipp av minst ett av selv de mest omfattende angrepene. Likevel vil nettet nå fylles av konspirasjonsteorier i forbindelse med markeringene. Konspiratorikerne opererer ved å ignorere de mest åpenbare bevisene, samtidig som de insisterer på at de minst åpenbare – eller ikke-eksisterende – bevisene fortjener nærmere granskning.

Ingen person av noen betydning hevdet den gang da at 11. september-angrepene var utført av andre enn dem som selv hadde skrytt av å ha stått bak ugjerningen. Likevel har konspirasjonsteorier som tidligere i stor grad var begrenset til den muslimske verden blitt mer og mer mainstream også i Vesten. Da det hadde gått 15 år siden angrepene, i 2016, hevdet hele 45 prosent av den franske befolkningen at «vi fortsatt ikke vet» hvem som sto bak dem. Det er smått utrolig! 

Nå må det innrømmes at det har blitt avdekket at det hadde vært en tildekking av hvor omfattende forhåndskunnskapen i USA om terrorfinansieringen blant høytstående saudiarabere var. Dokumenter som senere ble offentliggjort uten sladding har vist det. Her må vi gi kritikerne den anerkjennelsen de fortjener. 

Den nye medievirkeligheten har en forretningsmodell som insentiverer konspirasjonsteorier og rene påhitt. Podcastverdenen, som angivelig ble skapt for å gi en «korrigering» av de etablerte medienes fortellinger, oppdaget raskt at det var både klikk og dermed penger å tjene på kommentatortradisjonen som går ut på å «bare stille spørsmål». 

De har benyttet seg av tre hovedstrategier:

Den første er den mest åpenbare: å hevde at man har ekspertise på noe man ikke har ekspertise på. Når det gjelder 11. september, er den mest populære påstanden blant dem som «bare stiller spørsmål»: «Jeg har aldri sett tårn falle på den måten.» 

Det er flere logiske brister i dette. Den første er åpenbar: Hvor mange ganger har du sett sivile passasjerfly fly inn i store bygninger? Svaret enhver ærlig person måtte gi er «aldri». Mennesker som hevder å ha ekspertise på noe de per definisjon ikke kan ha ekspertise på, bør møtes med betydelig skepsis.

Den nest vanligste strategien er å vise til en bestemt detalj som angivelig er i stand til å rive ned hele den «aksepterte fortellingen». Irrelevant pseudokunnskap skal skape en aura av autoritet rundt personen som fremsetter påstanden, og samtidig forvirre den som mottar den. Konspirasjonsteoretikeren som hevder å være ekspert på bygningskollaps, ser aldri ut til å føle behov for å forklare hvorfor hans «bevis» er sterke nok til å motsi det millioner av mennesker så med egne øyne – blant dem tusenvis som befant seg inne i tårnene eller på bakken like utenfor.

Den tredje og siste favoritteknikken blant 11. september-konspirasjonsteoretikere er å holde den påståtte motiverende hensikten vag. Mange ser ut til å ha vanskeligheter med å være ærlige om hva de faktisk hevder. Hvis de mener at 11. september-kommisjonen tonet ned eller sladdet opplysninger om omfanget av en mulig innblanding fra høytstående saudiarabere og andre, ville de ha fått rett. Men «truthers» om 11. september nøyer seg ikke med det. De trenger et større kick, men virker merkelig uvillige til å si nøyaktig hva de mener.

Men de har blitt stadig klarere på hvem som står bak. Det er selvsagt Israel og jødene (selv om "vi stiller bare spørsmål"). Ikke alltid begge, men "Israel" fungerer åpenbart som pars pro toto. To verdenskriger, hungersnød, Spanskesyken, selv Holocaust, jordskjelv i Venezuela, og så videre. Hvorfor ikke også 9/11? 

Hvis israelerne sto bak 11. september – noe det selvsagt aldri har blitt fremlagt et fnugg av bevis for – ville det vært den største skandalen i internasjonale forhold i noens levetid. Med god margin. Også her kunne fraværet av bevis bare forklares med at et utall mennesker i Israel og USA kjente sannheten, men valgte aldri å avsløre den. Ikke engang etter et kvart århundre, i et ubevoktet øyeblikk post coitum, på dødsleiet, eller i halvsøvne. 

Og så, til slutt, det største spørsmålet: «Hvorfor?» Jeg vil også ha retten til "å bare stille spørsmål" tilbake til disse tullingene. 

Hvorfor skulle den amerikanske regjeringen ha angrepet sitt eget folk og sine egne ansatte? Hvorfor skulle den ha risikert å drepe forsvarsministeren og å drepe så mange andre representanter for regjeringen i Pentagon? Hvis man tror på teorien om israelsk innblanding, hvorfor skulle Israel involvere seg i det største terrorangrepet i historien – ikke mot en fiende, men mot landets viktigste allierte? Ville ikke det innebære en vanvittig risiko? Hva om det kom for en dag? Og ville det ikke være en særlig ekstraordinær risiko dersom operasjonen var så åpenbar at enhver person med internettilgang og noen timers fritid angivelig kunne «oppdage» og «avsløre» den?

I løpet av få timer etter at det smalt den dagen for snart 25 år siden var det klart at angrepene var utført av terrorgruppen al-Qaida, på ordre fra gruppens daværende leder, Osama bin Laden. Al-Qaida påtok seg åpent ansvaret, og ledelsen skrøt av at den hadde lykkes med å gjennomføre angrepet, blant annet i bin Ladens egne muntlige og skriftlige uttalelser. Ingenting av dette var vanskelig å finne for noen som var bare minimalt interessert i saken. 

Osama bin Laden selv sa at USAs støtte til Israel var en viktig grunn for angrepene. Hvorfor ikke tro på det åpenbare?  

Troen på at man besitter «hemmelig kunnskap» er en rus, særlig for stakkarer som føler at de har liten innflytelse over sitt eget liv. Tanken på at man kjenner til en stor hemmelighet – eller står i ferd med å avsløre historiens største skandale – kan gi livet mening og en sjelden og velkommen følelse av overlegenhet. Man blir en del av de «utvalgte», og kan ta avstand fra «saueflokken».

Konspirasjonsteorier som før bare hadde grobunn i Midt-Østen dukker nå opp her også. Spinnville, selvmotsigende, og på alle vis utrolige. Men med jødehatet i bunn blir de opplagte – for en del sjeler.

Vi lever virkelig i interessante tider. 

To Baroli med over femti år mellom

Barolo, som lages i Piemonte på Nebbiolodruen, er notorisk syrlig og tannisk og dermed også lagringskrevende. Det har jo skjedd ting med hvordan disse vinene produseres, og nyere årganger er drikkendes mye tidligere. Men disse to viser at det kan være en fordel å være ung når man legger slike viner i kjelleren - med mindre man har neste generasjon i tankene. 

2006 Burlotto Barolo Monvigliero 

Det var akkurat denne årgangen jeg kjøpte da den kom, og alle flaskene har jeg solgt på auksjon til svært gode priser. Men så fikk jeg altså sjansen til å smake den likevel. Frisk rubinrød på fargen. Aromatikken er ikke særlig ekspressiv, og i munnen er den tannisk og uforløst. Disse flaskene rives bort til tross for stiv pris, og går for betydelige summer i annenhåndsmarkedet. I USA snakker man om "The Burlottery" når vinene kommer på markedet, men det må være tålmodige og velstående mennesker som deltar i det. Etter 20 år er denne fortsatt utilnærmelig som en nonne. (Her kan man lese om Monvigliero og produsentens mindre legendariske vinmarker.)

1955 Bruno Giacosa Barolo

Etter over sytti år begynner ting å skje, selv med en Barolo. Vel, egentlig er vel det meste av action over i denne vinen, men resultatet er bra. Farge som lys og litt grumsete ripssaft. Litt ost på duft. Frisk i stilen, både i duft og smak, elegant og med god lengde. En svært god og svært gammel vin. Hadde jeg hatt denne over flere tiår, ville jeg vel konkludert at det kanskje hadde vært bedre å komme den i møte noe tidligere. 

Hvorfor KI ikke øker produktiviteten

Inga Strümke peker på noe ganske uventet i en av sine svært velinformerte kronikker i Aftenposten på mandag. (Bildet over er fra Bergen Filosofifestival 27.8 der jeg samtalte med min kollega Professor Ole Hjortland om Kunstig Intelligens og filosofiens fremtid. Debattlederne Emil Perron til venstre og Johan Ulla til høyre.)

Faktum er at [produktivitets-]gevinstene [av KI] på organisasjonsnivå stort sett ikke blir målt, og der de måles, ligger de rundt null. Ser vi bare på tallene, finnes det ennå ingen troverdig evidens som underbygger at KI-agenter gjør organisasjoner mer effektive. Ja, jeg vet, dette er rart, og jeg gjør meg ekstremt upopulær når jeg påpeker det. 

Verdsettingen av bedriftene som både er lengst fremme i denne utviklingen, og notert på børsen, er skyhøy. De skal komme til å tjene fantasillioner, synes investorene å tro. Ikke bare det, men børsverdiene totalt sett, og kampen mot den vedvarende inflasjonen, er begge avhengige av at KI omtrent umiddelbart vil gi en betydelig produktivitetsvekst. 

Men sjansen for at disse forutsetningene svikter, er betydelig. Historien viser at produktivitetsveksten som revolusjonerende ny teknologi gir, kommer forbløffende lenge etter at teknologien har kommet til anvendelse. Dette kalles i Samfunnsøkonomien for The Solow Poductivity Paradox.

Min hovedkilde er Andrew Leigh i The Shortest History of Economics (som egentlig er om Economies og ikke faget Economics, og slik sett har fått feil navn). Nyvinninger som jernbane, computere og mye annet som åpenbart er (eller kan bli) betydelig produktivitetsfremmende, har faktisk ingen påviselig påvirkning på produktiviteten før flere tiår etter at de blir tatt i bruk. Hvorfor?

Jeg for min del tror det kan oppsummeres på følgende vis: In with the new, and on with the old. Altså ikke Out with the old, and in with the new. Litt mer utfyllende: teknologien blir innført, men inn i eksisterende organisasjoner og strukturer som er bygd opp rundt gammel teknologi og arbeidsmåter. Og ikke bare strukturer, men også tenkemåter forblir som de var før. Lenge. Antakelig til nye generasjoner kommer til - og en tidsforskyvning på et par tiår kan peke i den retningen, og/eller at bedrifter og organisasjoner må bygges opp fra grunnen med ny teknologi for å utnytte potensialet til produktivitetsforbedringer. Litt kreativ ødeleggelse, i Schumpeters betydning, må antakelig til før teknologiens potensiale kommer til sin rett.

Kanskje vi opplever at "this time is different", men sjansen er stor for at det ikke er det. Det betyr at noen, og til og med svært mange, vil bli skuffet og rammet på så mange vis av at forventningene ikke slår til. 

(PS - jeg kom ikke inn på dette tema da vi diskuterte 27. august.)

1971 Savigny-les-Beaune 1er Cru La Dominode

Det er lenge siden jeg smakte en så gammel burgunder, og beklager kvaliteten på bildet forresten. Det er en forstørrelse fra et bilde av alle kveldens viner. Heller ikke en nærmere inspeksjon av etiketten, som var noe preget av årenes gang, ga meg noe mer. Eieren av vinen sa det var en Lamaire, Le Mairie, eller noe slikt. I alle fall en produsent jeg ikke har klart å oppspore. Mange produsenter og vinhandlere med egne tapninger har forduftet over tiårene siden. 

Chat GPT var nesten helt sikker på at det var en Champy Père & Cie basert på min beskrivelse og bildet over. Stilen på etiketten, og at den var navngitt som Savigny-Dominode, utgjorde de viktigste indisiene i slutningen. Jeg er derimot sikker på at dette er feil. 

SISTE: Eieren har opplyst meg om navnet, som står under. 

Leymarie 1971 Savigny-les-Beaune 1er Cru La Dominode

Jeg følger en mer moderne måte å gjengi landsby, vinmark og nivå enn den som står på etiketten. Farge som tynn og nytappet nypesaft, i den grad man kan snakke om farge i det hele tatt. Duft av søte jordbær; en dynamisk og harmonisk duft. Har harmoni også i munnen, og en underlig kraft og friskhet tross alderen. En virkelig herlig vin, som faktisk bare blir bedre og bedre i glasset utover kvelden. Det hadde jeg ikke ventet meg. En meget positiv overraskelse som bekrefter mine oppfatninger og ikke minst følelser for denne typen viner. 

Kjellerviner i august

Rochet-Bocart Champagne Rosé d'Assemblage Brut NV

Dette er den rødeste roséen jeg noen gang har sett og/eller drukket. Flasken er blank, så fargen på bildet over er helt reell. Den fremkommer ved "assemblage" altså blanding, og ikke saignée. Assemblage, der ulike viner blandes til den ferdige cuvéen, er en vanlig operasjon når man lager champagne, men her er rødvin som er vinifisert på vanlig måte blandet inn. Her er det hele 26% rødvin i blandingen, som vel må være rekord. I alle fall var dette såpass interessant at jeg måtte prøve det. Vinen har ikke årgang, men etiketten bak sier at druene ble høstet i august 2020, den kom på flaske i april 2021 med dosage på 6 g/l, og ble degorsjert i oktober 2025

Dessverre er vinen nå utsolgt, men jeg fikk tak i to flasker på Horisont i Åsane i juni etter at en ansatt på polet på Aker Brygge gjorde meg oppmerksom på den og dens ganske unike og/eller ekstreme produksjonsmåte. Fargen forteller bildet. Når den slås i glasset skummer den virkelig intenst, på en måte jeg ikke kan huske å ha opplevd før fra en musserende vin - i alle fall ikke en champagne. På duft er den ikke utpreget ekspressiv, men det kommer både sitrus og markjordbær etter hvert. I munnen er den kraftig og nesten med noe som kan minne om tanniner. Fyldig og fruktig, med et flott grep i munnen. Alt i alt en svært annerledes og interessant champagne. 

88

2019 Paul Prieur & Fils Sancerre Pieuchaud Silex

Fortsatt lys i fargen, nesten tre år siden forrige flaske. Duftbildet er også fortsatt det samme, med aprikos som grenser mot moden stikkelsbær. Svake og ganske sky vegetale toner som bare tilfører ekstra kompleksitet. En velbalansert og gjennomført vin på alle vis. Jeg er glad for at jeg fortsatt har noen flasker igjen. Pieuchaud er navnet på vinmarken som har leire og flint, og produksjonen er på beskjedne 5.000 flasker.

90

2009 Cavallotto Barolo Riserva Bricco Boschis Vigna San Giuseppe

Frisk rubinrød. Duft som går mer i fruktig retning enn tjære, selv om de dypere tonene vitner om Nebbiolo. Rundt bordet var det en kvalifisert og velbegrunnet diskusjon om dette kunne være en burgunder, og det er som oftest et kvalitetstegn. Til syvende og sist er det strukturen og syren som tippet forsamlingen i riktig retning. En flott og perfekt balansert Barolo som ikke gjør skam på opphavet. Jeg har opplevd flere viner som dessverre har gjort det, men her sitter alt som det skal. Meget tilfredsstillende og en enestående vin som jeg heldigvis har flere av. 

92

2015 Château Estanilles Faugères "Clos du Fou"

Det er nå omtrent sju år siden jeg kjøpte de første flaskene av denne vinen på polet. Det var et spesialslipp, og verken denne vinen eller noen andre fra produsenten har dukket opp igjen. Jeg kjøpte det jeg og venner kom over, og er glad for det, noe notater her over flere år vil vise. På en smaking i 2022 uttalte en svært erfaren smaker at "dette er ikke noe å lagre på". Nå fikk han oppleve noe annet. Rundt bordet ble dette tatt for en Chianti, så en Bordeaux, og deretter en Nord-Rhône, inntil noen kom på at jeg kjøper en del fra Languedoc og legger i kjelleren. 

Mørk på farge, men også ganske klar. På nesen er det litt bjørnebær og pepper, men også syrlige kirsebær (noe Chianti-gjetningen gikk ut fra, tipper jeg). I munnen er den på den friske siden, med en drivende smakskurve og solid ettersmak. Knallvin til en krone over tre hundre.

90

2020 Mas Combarèla Terrasses du Larzac "Ode aux Ignorants"

Mørk rødfarge. Litt purpur i kanten. Duft med røde plommer, mørk sjokolade og et ørlite innslag av tapenade. Saftig og harmonisk vin med god fruktighet og ingen harde kanter. God lengde. Det meste jeg drikker av rødvin har enten høy syre og/eller merkbare tanniner. Denne er derimot svært smooth, uten å miste matvennligheten. Her er det 50% Syrah, og resten en blanding av de vanlige sørfranske druene som Carignan og Grenache, og vinen har fått to hele år på fat og betong før tapning. Jancis Robinson er en fan, og ga denne 95 poeng i sin tid. Jeg er mer behersket, men det er en særpreget og svært god vin jeg betalte litt over fire hundre for. 

89

2019 Domaine Huet Vouvray Sec Clos du Bourg

Normal farge, litt gyllen. Duften er litt våt hund, og moden stikkelsbær mot grapefrukt. Eller: akkurat det du venter av en moden Chenin Blanc. Moden, aromatisk og fyldig. Ingen mangel på syrlighet heller. Den vil holde lenge, men er meget god til utmerket nå. 

88

2010 Cavallotto Barolo Bricco Boschis 

Lillebror til Vigna San Giuseppe lengre opp i denne "kjellerlisten," og slettes ikke så liten når det kommer til stykket. Årgangen regnes som enestående og klassisk, noe som betyr solide syrenivå men med god balanse. "Klassisk" betyr også lagringskrevende, men det var på tide å prøve den. Jeg endte med å dobbeldekantere vinen, og fikk ut en god del bunnfall underveis. Den fikk kanskje en halvtime fra dekantering til den ble drukket. Den er svært mørk til å være en Barolo i denne aldersgruppen, og i dekanteringen var det et fargespill over i det brune i kanten. Det er ikke så lett å få øye på i glasset. Solid duft i det mørke spekteret, og med et ørlite innslag av volatile syrer. Ikke så mye at det forstyrrer eller preger vinen, men det er der. Tjære, fioler, våt jord og syrlige kirsebær er de viktigste elementene i duften, og det kommer andre drag inn og forsvinner igjen. Vinen er i nydelig balanse, ja nesten harmoni, med den flotte frukten som står godt mot syre og tanniner. Tanninene er, som man kan vente, ikke så vanskelige å merke, men de er på den siviliserte siden og plager ikke den som drikker vinen uten mat. Lengden er upåklagelig. 

90

Ole Martins* 100-poengskala med beskrivelser

Jeg starter med vurderingen (f.eks «God»), og finjusterer deretter poengene.

Helt ekstraordinær (96-100 points)

Enestående (90-95)

Meget god til utmerket (85-89)

God (80-84)

På det jevne (75-79)

Under pari (70-74)

Ligg unna (50-69)

* Parkers skala modifisert for CellarTracker og oversatt av meg

Kong Harald V

Det framsto litt stusslig å legge ut smaksnotater på en dag som denne, så det blir noen ord om den nylig avdøde kongen. Det mangler ikke på ord om Kongen i dag, så jeg skal være kort. 

Da hans far døde i 1991 bodde jeg i England, og det var faktisk et savn å ikke være i landet sørge med andre. Selv for en republikaner som jeg. Tidlig 23. juli 2011 reiste vi utenlands, og ble på den måten utenfor landesorgen som rammet oss den gang. (Jeg var, derimot, i England da Dronning Elisabeth II døde.) 

Av alle hans gode egenskaper, og de får helt rett og rimelig god plass i disse dager, var det kanskje Kong Haralds klare og utvetydige respons på alle spørsmål om å abdisere som imponerte meg mest. Han hadde avgitt sitt løfte til Stortinget, og sånn var det med den saken. 

Han var ikke redd for å vise seg svak, med krykker og andre remedier som gjorde at han kunne utføre sin gjerning tross alle helsemessige utfordringer. Han satte ikke seg selv først, men sin gjerning. Det er umoderne og beundringsverdig, og noe vi alle med fordel kan prøve å leve opp til. 

Dersom plikt og tjeneste får en renessanse, vil det være en fin arv å føre videre fra Kong Harald V! 

To klassikere

Det er ikke ofte man får sjansen til å smake legendariske gamle viner fra Bordeaux, men det fikk jeg denne kvelden mist i august. Sjenerøse venner er det fint å ha! Disse to vinene har jeg smakt fra tid til annen, men det blir så lenge mellom at jeg ikke egentlig er kvalifisert til å uttale meg om dem innenfor en meningsbærende kontekst. Men jeg kan prøve. 

Château Lafite Rothschild 1986

Årgangen er på den strenge siden. Jancis skriver dette om den: "Dense, brooding and viciously tannic at first. Some may impress in the end but have required enormous patience." I mine kretser har den et godt rykte, og vinene jeg har smakt fra denne årgangen har innfridd. Vinen er klar og gjennomsiktig med en litt vandig kant. Dette er en førstevekst som har rykte på seg for å være litt vanskelig å forstå, og skal være ganske lett men også streng selv i de varmeste og mest fruktige årgangene. Den fremstår frisk og velintegrert. Elegant, og som ventet ganske streng hele veien. Dufter mest røyk og grafitt i den tidlige fasen, kanskje litt grillet kjøtt?, og med tid - og også varme - i glasset, kommer det både sopp og litt ost på nesen. En opplevelse, dette!

Drueblandingen var 69% Cabernet Sauvignon, med resten ganske likt fordelt på Merlot og Cabernet Franc. Vinen er kjent for sin særegne eleganse, og med strengheten i årgangen var ikke dette noen overraskelse. En opplevelse, som sagt, men den som lever får kanskje oppleve den som mer utviklet. Her var det ingen tegn på formsvikt, og jeg ser for meg flere tiår for denne årgangen. I 2018 skrev Jancis dette om 1986: "more solid and stolid than most Lafites."

Château Cos d'Estournel 1982

Her var det mye mer Merlot enn i vinen over; 40% og med resten Cabernet Sauvignon. Lys og klar i glasset, men der slutter godordene fra min side. Vinen fremstår ganske sliten. Den mangler mye og feider ut i glasset. En skuffelse, rett og slett. 

Årgangen er jo legendarisk, og det av flere grunner. Først og fremst fordi den ga Robert Parker jr. rett, og sendte han rett til tops som verdens vindommer. Den kom også som en gave etter mange skrinne og dårlige årganger.

Men intet varer evig. Etter 44 år må det være lov for en vin å bli litt sliten. En må også huske at hver flaske utvikler seg noe ulikt, og at neste flaske man kan finne fram vil skinne. Det skjer ikke sjelden med såpass gamle viner. 

Weingut Salwey i Kaiserstuhl

Weingut Salwey er ikke godt representert på polet i øyblikket, og disse vinene ble kjøpt og smakt for en del tid siden. Ikke har jeg notert stjerner eller poenger heller, så en får lese notatene og se vurderingene som er gjort i språket. Prisene er de vi betalte. I øyeblikket er det bare en regulær Spätburgunder til knappe tre hundre kroner som er å få på bestilling. 

Kaiserstuhl er tysklands varmeste vinregion med jordsmonn av vulkansk karakter. Jeg er litt skeptisk til hva det har å si for vinenenes karaktér, men det er uomtvistelig et vakkert landskap. 

Salwey Henkenberg Spätburgunder GG 2019 (kr 425)

Den rimeligste vinen av disse kommer fra vinmarken på bildet over, som holder godt på vannet og har en moderat helning, noe som motvirker varmestress. Disse er også de eldste vinrankene produsenten har. Vinen dufter bringebær og litt eik. God fylde - betydelig mer enn vinene til mer berømte Bernhard Huber, som vi smakte like før disse. Lengden er god, og vinen har en viss eleganse. Dessverre svir den også litt på tunga. 

Salwey Eichberg Spätburgunder GG 2017 (kr 525)

Denne vinmarken (bildet) vender mot øst og beskyttes mot den intense ettermiddagssolen. Produsenten (følg lenken i forrige notat) sier man får små bær her, som gjør vinene egnet til lagring. Karakteren til vinen er mykere enn de to andre i dette innlegget. Duft av tyttebærgrøt, men så blir den mer stum, før det kommer noe bringebær i munnen. Her merker man tanniner, og man savner kanskje litt mer fylde. Litt kort også. Men det kan være verdt å huske produsentens beskrivelse, og kanskje ta høyde for at denne vil trenge tid for å vise seg fra sin beste side. 

Salwey Kirchberg Spätburgunder GG 2017 (kr 549)

Jeg vet ikke hva som er tysklands mest brukte vinmarksnavn, men "Kirchberg" må være høyt oppe på listen. Dette er altså den på bildet over. Her var det et grustak, men er nå et strengt regulert naturreservat. Her blir det skikkelig varmt om sommeren, og bare gamle vinranker med dype røtter har det greit her i helning på 45 grader og over. Vinen dufter edelt treverk og jordbær. I munnen er det litt bringebærsaft. Sammenlignet med de to andre vinene, er det mer struktur og tanniner her. Men den mangler frukt sånn som den framsto i glasset, og uten den graden av fylde blir den ikke helt balansert. Jeg har også mistanke om at 2017 ikke var av de beste årgangene. 

Det er også verdt å merke seg at på senere årganger er det et hopp i pris på 50% mellom de to siste vinene. Og den første er borte på prislisten på dør hos produsenten. 

Clos du Gravillas - gjenbesøk

Jeg kommer til å legge inn noen smaksnotater fra vår besøk på Clos du Gravillas i St. Jean de Minervois i sommer. De kommer nå utover, og kanskje inn i september da jeg har håp og tro på at importøren får noen flere viner derfra inn på listene til polet. Bildet over er resirkulert fra besøket der i juni i fjor, en dag med 41 grader og heldigvis kjøling i smakerommet (se oppe til høyre). John Bojanowski til venstre. (Bildene jeg tok denne sommeren var bare av flasker. Mea culpa!)

 

Denne gangen tenkte jeg å skrive mer generelt om produsenten, og reflektere litt om vinproduksjon generelt og om vinproduksjon på dette stedet i Languedoc mer spesielt. (Videoen er på fransk, men kort.)

Varmen er de vant til på denne kanten av verden, men hetebølgene har kommet tidligere på sommeren enn før, og skogbrannene er nå den største utfordringen. De har blitt flere og mer alvorlige, og i sommer var det en større brann bare noen få mil unna. 

Det er tørt her oppe i naturparken rett under Montaigne Noir. Denne gir kjøligere luft om natten og gjør vinene friske. Det tørre klimaet gjør det mye lettere å operere på økologisk vis, for sprøyting mot ymse fungus og slikt er nesten (men ikke helt!) unødvendig. John sa han i år hadde bare en runde i vinmarkene, noe som er ekstremt lavt. 

Vi var der en av de første dagene i juli, og familien (nå også med sønn Sasha, returnert fra USA - mer om han i senere innlegg) skulle skynde seg på ferie for å kunne komme tilbake til en historisk tidlig innhøstning. Vinteren var svært våt, med flere ganger så mye nedbør som vanlig. På den ene siden har det fylt opp grunnvannslagrene godt og grundig, men det har også gitt mye mer vegetativ vekst enn vanlig på et så tørt sted. Det betyr at når sommeren og heten kommer, så er det mye mer vegetasjon som tørker ut og kan gi brensel til branner. 

Apropos branner, så viser bildet over Canadair 415 brannfly som fyller flykroppen med vann ved å flyte på overflaten i full fart. Bildet er tatt av meg på stranden i Portiragnes Plage noen dager etter besøket hos John. 

Muscat de St. Jean de Minervois er en liten AOC for søtvin, men markedet dør ut med den eldre generasjonen. AOCen ble opprettet i 1949, men den tiden da damene i Sør-Frankrike tok en Muscat som aperitif mens herrene nøt sin Pastis, er i all hovedsak over og kommer neppe tilbake. 

John og Nicole kjøpte domenet i 1999, og har utviklet sin egen profil uavhengig av kooperativet - som etter Johns utsagn er døende. Som vi skal se i senere innlegg utvikler de nye cuvéer og prøver seg fram selv med de som blir videreført. For eksempel har den oransjevinen de lager på Muscat, og som jeg har omtalt flere ganger på bloggen, nå blitt "mer hvit." Det betyr mindre skallkontakt, og en vin som er saftigere og fruktigere. 

Cuvéen Gatsby med i all hovedsak Syrah og som var ny i fjor, har ikke blitt videreført med ny årgang. Den var svært god, mener jeg, men også ganske dyr. Den kommer kanskje igjen dersom den årgangen viser seg å lagre bra. 

Etter alt å dømme er dette en av de produsentene i Languedoc som går bra, og nøkkelen ligger i å tilpasse seg markedet samtidig som man holder på gamle druesorter som har lange røtter (bokstavelig talt) i området. Sertifisering som Vin Bio hjelper også med å markere seg i markedet, og grundig og god jobb med design av etiketter er også med på å etablere en tilstedeværelse på hyllene der vinene selges. 

Mens andre produsenter signaliserer kvalitet til med å selge vinen i blytunge flasker, så tapper John på lette, klimasmarte flasker. Dette er jo i pakt med målsettingen om minst mulig klimaavtrykk, og burde verdsettes mer av kundene mener nå jeg. 

En annen ting jeg verdsetter, er at Clos du Gravillas kun bruker Diam-korker. Disse ser man jo ikke når man vurderer en vin i butikken, og de er dyrere enn vanlige korker. Fordelene er mer konsistente viner, og betydelig mindre sjanse for korksmak (TCA 2-4-6). Dette er en investering i kvaliteten på den vinen du drikker, og burde verdsettes høyere av kundene! 

Produsenter som ikke har et etablert område som gjør salgsjobben for dem, må finne veier inn i markedet. Clos du Gravillas er en "case" som viser hvordan det kan gjøres. At deres terroir er gunstig og at vinene er gode er ingen garanti for suksess i markedet. 

En Haut-Médoc

Château Saint Ahon 2016 (Haut-Médoc)

Mørk som natten. Helt ugjennomtrengelig, tross ti år for å klarne litt. Duften er nyvasket tøy, høy (og ikke for at det rimer på tøy), samt solbær. I munnen først og fremst frisk og spenstig, for her venter vi fortsatt på noe utvikling. Den ble drukket til et ekte fransk måltid i den leide heimen rett under Mont Blanc massivet, med confit de canard, røstede poteter og grønne bønner. 

Blandingen er 60% Cabernet Sauvignon, 30% Merlot, og resten jevnt fordelt på Cabernet Franc og Petit Verdot. Prisen var ca. 12 Euro. Dersom jeg hadde denne i kjelleren (og den er etter det jeg kan se ikke solgt i Norge), så ville jeg ruget på den i minst fem år til. Kanskje mer. 

Produsenten driver også med turisme, og det er sikkert en sikrere virksomhet enn bare vin. 

★★★★ GODT KJØP

St-Nicolas-de-Bourgeuil

St-Nicolas-de-Bourgeuil 2025 (La Cave d'Agustin Florent)

I skrivende øyeblikk er det ikke en eneste vin fra dette området i Loire å oppdrive i polets lister, og heller ingen fra La Cave d'Augustin Florent (men det har vært minst en før). Det er også lite å finne om produsenten via et tradisjonelt internetsøk, men Openai vet å fortelle det jeg har gjettet meg til: Det er en "brand" for supermarkedskjeden Carrefour (for vinene er ikke å finne andre steder). Det jeg ikke har gjettet meg til, er at det er Maison Johanès Boubée som står for det hele. Det er en gedigen operasjon. Min erfaring med dette varemerket, for det er det det er, er den aller beste. Særlig ulike typer Bordeaux, Cahors og kanskje spesielt Madiran, er viner jeg gjerne plukker med meg fra Carrefour. I år var årgangen på Madiran 2021, og den søker jeg som regel å unngå, så det ble andre viner i år - inklusive denne. 

Det må være en betydelig kompetanse i dette "huset" som sikrer så høy kvalitet gjennom en så stor operasjon. Denne vinen var, som området er kjent for også, ganske lys, lett og frisk i stilen. Lys rubin på farge, dufter fioler og friske skogsbær - med et lite innslag av lakris mot slutten av smakskurven. Etter hvert blir duften mer intens, og et drag av grønn paprika (Cabernet Franc). I munnen er den lett og elegant, og smaken er tydelig i retning frisk rødfrukt. 

Den kostet mellom fem og seks Euro, og det er jo latterlig billig for en sånn vin. 

★★★★★ TOPP KJØP

Faugères

Château des Estanilles Vallongue 2023

Denne produsenten fikk dessverre bare et kort opphold på Vinmonopolet med sin toppcuvée Clos du Fou. Av den 2015-årgangen kjøpte jeg det jeg kom over, både i Bergen, Sandnes og Hamar. Noen flasker har jeg igjen også, men det går dessverre mot slutten. Det er en flott vin som kostet bare 301 kroner i sin tid, og jeg tror ikke jeg noen gang har kjøpt flere flasker av noen vin. 

Denne, som er produsentens "basic cuvée," kom jeg over på Super-U i Pomerols i sommer for 13.50 Euro. Jeg måtte selvsagt prøve den! Utvalget på polet av Faugères er virkelig elendig, og jeg håper bare at slippet i august av "annen fransk" fører noen flere inn i utvalget på Spesialpolene i det minste. 

Vinen er mørk, men også ganske klar. Duft av mørkerøde plommer, samt litt garrigue - som jeg hør og bør nede i Languedoc. I munnen frisk og veldig saftig, og bortimot umulig å spytte. Heldigvis slapp jeg det! Drueblandingen står på baketiketten (se over): 45% Syrah; 35% Grenache; 15% Carignan; 5% Mourvèdre.

Her ser du produsentens største norske kunde utenfor porten deres i Lenthéric. Bildet er fra 2023. 

★★★★★ TOPP KJØP

Fra immigrasjonskrise til jødehat på 72 timer

CAM (Combat Antisemitism Movement) har gjort en grundig jobb med å ettergå hvordan folkebevegelsen over grensen til Ceuta kunne bli Israels plan og ansvar - i følge sentrale kilder på X. 

I vår medievirkelighet er Brandolinis lov, også kjent som The Bullshit Asymmetry Principle, like viktig som gravitasjonen er i dagliglivet. Det tar et øyeblikk å skape løgn, bullshit og usannheter - og en liten evighet å ettergå sannhetsgehalten på grundig vis. I mellomtiden har bildet og/eller rammen det blir presentert i festet seg. En liten korrigering på siste side eller gjemt bort på nettsiden gjør ingen forskjell. I den grad noe slikt kommer, vil si. Dette har jeg for øvrig har skrevet om før på bloggen, og relevant er også det jeg har skrevet om moralposering - som synes å være mye viktigere enn å skaffe seg et realistisk bilde av virkeligheten. 

CAM viser at på kort tid ble en grensekrise et Israelsk forsøk på å destabilisere Spania og Europa. 

The ARC analyzed 173 high-impact posts published in the 72 hours after the crossing, drawn from 119 influencer accounts. Together they generated 57.5 million views, an estimated reach of 103.1 million, 1.9 million likes, and 368,400 shares in two days. The average post alone reached an audience the size of a national newspaper’s circulation. 

Dette var ikke "the lunatic fringe," det var betydelige aktører med solide nettverk som ble aktivert. En som søkte opp informasjon om det som hadde skjedd i Ceuta ville med større sannsynlighet havne i en konspirasjonsteori enn i en verifisert nyhetskanal. Dette er vår nye medievirkelighet. Bildet over, for eksempel, var på kontoen "Forbidden HQ" som var besøkt 5,3 millioner ganger. 

Det var syv ganger så mange delinger som kommentarer i postene som CAM undersøkte, og mye annet snacks i datasettet de har. 

En viktig grunn til at dette kunne spre seg så fort, og bli "etablert" som sannhet på X, er at konspirasjonsteorien passer som hånd i hanske til tre typer ekstremisme: venstre, ytre høyre og jihadistene. Sammen blir dette eksplosivt, et propagandisk "sweetspot," siden det passer godt inn i bekreftelsesheuristikken og apellformen patos. Da er det også lettere å finne veien fra ekstremister på nettet og til sentrale aviser som burde vite bedre. 

Det viser også at X belønner de kjappeste og mest emosjonelle forklaringene (heller enn de etterrettelige), og på dette mediet er det i større og større grad jødehatet som vinner fram. 

Det kan være verdt innsatsen å nevne at Brandolinis lov og kraften i løgnaktig propaganda ikke er nye oppdagelser:

“As the vilest writer has his readers, so the greatest liar has his believers. And it often happens that if a lie be believed only for an hour, it has done its work and there is no farther occasion for it. Falsehood flies and truth comes limping after it; so that when men come to be undeceived, it is too late.” - Jonathan Swift, 1710. 

Hvit vin fra Savoie

Terroirs de Jean Perrier Savoie Apremont 2025

Lys strågul med tydelige innslag av grønt. Duften har milde toner av gul sitrus, samt det noen kanskje vil kalle fennikel men som jeg mest identifiserer som lakris. Frisk, som man må vente seg fra en vin i et relativt kjølig klima, men likevel mild og uten skarpe kanter. God balanse mellom syre og frukt, og klart matvennlig. Med tid og temperatur kommer et tydelig preg av moden drue og grapefrukt, et preg jeg mest forbinder med Chenin Blanc viner fra Montlois. Men dette er Jacquère fra Savoie, selv om årgangen også her var av det varme slaget. 

Vinen kostet fattige syv Euro eller noe slikt på super'n i Les Houches. 

★★★★★ TOPP KJØP

Covid og laboratoriet i Wuhan

Det er lenge siden jeg sist skrev om covid19, SARS-CoV-2, og den perioden for fem-seks år siden vi alle er ivrige etter å glemme. Det er nok elendighet her og nå, om vi ikke også skal rippe opp i dette. Men ingen ønsker vel å gjenoppleve pandemien - eller en som ligner eller er verre, og derfor er det også viktig å vite om viruset spredte seg fra dyr i vill tilstand eller via et laboratorium i Wuhan (bildet - pre Covid). 

Jeg har skrevet mange innlegg om hvordan pandemien kunne starte i Wuhan, men dette og dette er kanskje de to viktigste. Det nye nå er at vitenskapsfolkene som sto bak teorien om spredning fra pangoliner og via et våtmarked i Wuhan (fra mars 2020), og som har stemplet laboratorieteorien som en konspirasjonsteori, i hemmelighet tviler på sin egen fremstilling - og har gjort det lenge. Det har kommet fram via Senator Rand Pauls (lege før han ble senator) undersøkelser at på meldingstjenesten Slack skrev forskerne betydelig mindre skråsikkert om virusets opphav. 

Det kommer fram at disse forskerne sier en ting i offentligheten, og noe annet i komunikasjon seg i mellom. Hva de skrev i den påståelige artikkelen, for ikke å nevne den hets og hån de behandlet innvendinger på, står i stor kontrast til hva de kommuniserte seg i mellom. Meldingene på Slack avlører:

OFFENTLIG avviste de enhver teori om laboratorielekkasje og konkluderte i artikkelen fra mars 2020: «Vi mener ikke at noen form for laboratoriebasert scenario er plausibelt.»

PRIVAT innrømmet Kristian Andersen 11. juni at de «egentlig ikke har noen harde bevis i den ene eller den andre retningen», og la til: «Vi kan ikke utelukke det.»

OFFENTLIG skrev de i artikkelen, som ble publisert 17. mars, at forskning som innebar overføring av flaggermuskoronavirus ikke bare hadde foregått ved laboratoriet i Wuhan, men hadde vært «pågående i mange år» ved «biosikkerhetslaboratorier på nivå 2 over hele verden».

PRIVAT uttrykte Kristian Andersen 11. juni 2020 bekymring for denne påstanden og skrev: «Vi beskriver dette i artikkelen og sier at dette arbeidet utføres ‘over hele verden’, men det er ikke sant – det har utelukkende foregått ved WIV.*»

OFFENTLIG hevdet forskerne i artikkelen at det var «lite sannsynlig» at covid «oppsto gjennom laboratoriemanipulasjon».

PRIVAT diskuterte Kristian Andersen opplysninger som tydet på at covid teknisk sett kunne ha blitt laget i et laboratorium ved manipulering av et beslektet virus eller ved dyrking i vev. I en melding 11. juni skrev han: «Vårt hovedargument var at manipulering er vanskelig, men tyskerne utviklet et reverse genetics-system for SARS-CoV-2 på mindre enn to uker, så det er åpenbart ikke så vanskelig.»

* - Wuhan Institute of Virology

Avisen har etterspurt kommentarer fra forskerne, men har ikke fått noe svar. Ikke har de trukket artikkelen tilbake heller.

Uansett vil vi neppe noen gang finne den berømmelige "rykende pistolen" i denne saken, men sjansen er stor for at Covid19 skyldtes en laboratorielekkasje. Det må vi ta konsekvensen av! 

Rosé fra Savoie

Adrien Vacher Savoie Rosé Les Adrets 2025

Denne roséen ble kjøpt på supermarkedet i Les Houches sent i juni og kostet rundt 7 euro mener jeg å huske, noe som betyr midt-skiktet for denne typen viner på et typisk supermarked i Frankrike. Det er ikke så mange som koster mer, i alle fall. 

Druen er Gamay, skriver produsenten på sin ikke altfor informative side. Fargen kan best beskrives som lakserosa, mens duften går tydelig i retning markjordbær og noe lett floralt. Aromastyrken er medium pluss, altså verken innpåsliten eller sjenert, men mer aromatisk enn det motsatte. Frisk i munnen, og mer mineralsk og leskende enn fruktig. Kan fint takle lettere matretter, men var perfekt i sofaen ute på terrassen med fri utsikt til Mont Blanc massivet. Litt lakris i ettersmaken. 

Produsenten er representert i Norge, men den eneste vinen på polet er denne hvite. 

★★★★★ TOPP KJØP

(Hvis man er i Frankrike eller annet område der den selges)

Insentiver, frustrasjon, og hykleri

Den store «invasjonen» av Ceuta, den spanske eksklaven i Nord-Afrika, har fått mye oppmerksomhet i det siste. Mye har vært sagt og skrevet, så jeg skal holde meg til tre punkter som ikke har fått så mye oppmerksomhet andre steder.

Det første punktet har fått en del oppmerksomhet, men fortjener mer. Konklusjonen er at insentiver – uansett om de ikke er tenkt som insentiver – virker. Da Spania åpnet for å gjøre oppmot to millioner illegale immigranter legale (etter søknad), var det gode grunner for dette. Ikke bare å peke nese til populistiske immigrasjonsfiender. Legal er bedre enn illegal, bare for å ta et opplagt punkt. Det er også et faktum at svært mange av disse som kunne søke, og sikkert en stor andel av de som har søkt (for ingen fikk legal status helt uten videre) er immigranter fra Latin-Amerika. De fleste av disse snakker spansk, og alle er fra en katolsk kultur. De er ikke særlig fremmede i Spania, og integrasjon er en ganske grei sak relativt til de vi ser på bildet over.

Men som sagt: insentiver virker. Når store mengder arbeidsløse unge i Nord-Afrika med mørk fremtid får høre dette, og når menneskesmuglere som fører folk gjennom Sahara og mot Europa får høre det, så utløser det en enda sterkere etterspørsel etter å komme til Spania. Det var det politiske leddet. Det juridiske, som åpenbart var blitt kringkastet til aktuelle grupper i Marokko, var at man ikke automatisk ble sendt tilbake til Marokko dersom man ikke tok seg til Ceuta eller Melilla landveien.

Det andre punktet er at MENA-landene er smekk fulle av unge frustrerte mennesker. Jeg skriver mennesker, til tross for at jeg ikke har kunnet se et eneste kvinnemenneske på bildene av unge som tok seg over grensen til lands eller vanns. Medianalderen i MENA-landene er på 26,8 – en svært ung befolkning med høy ledighet og ditto frustrasjon. Nå viser det seg at de tusener som har blitt igjen i Ceuta i all hovedsak er fra sør for Sahara – smuglet inn, altså. Situasjonen for folk er ikke bedre der, og de unge og sterke som har mulighet vil til Europa.

Det tredje og siste poenget fra meg i denne omgangen, er at Spanias statsminister Pedro Sánchez fremstår som en hykler (eller i mindre moralske ordelag: inkonsistent) i å kreve forhandlinger om å få Gibraltar som spansk territorium, men å totalt avvise forhandlinger om statusen til eksklavene Ceuta og Melilla som ligger i Afrika omkranset av Marokko eller havet. Hans progressive og anti-imperialistiske image fordunster fort i denne konteksten. 

Château Camensac 2019

Château Camensac Haut-Médoc 2019 kr 501

Jeg må med en gang bryte sammen og tilstå at jeg ikke betalte fem hundre kroner for denne vinen, for jeg kjøpte den for noe over halvparten på supermarkedet Carrefour i landsbyen Les Houches i de franske alpene i juni. Men ulikt de andre vinene jeg smakte i Frankrike i sommer så er den er å få på BU, og det er dit og ikke til Frankrike lenken tar deg. 

2019 er et av de etter hvert ganske mange store årene i det siste, og det er ikke så rart. Historisk har de store årene i Bordeaux som oftest vært de varme årene, som for eksempel 1945 og 1947. Nå kommer disse tett som haggel, og det er noe nytt. Nytt er det også at disse vinene er gode å drikke som ganske unge, og dette gjelder den foreliggende vinen også. Før var det galskap å åpne selv viner på dette nivået før ti år var gått. Minst. 

Fargen er mørk, og det er bare noe litt lysere helt ytterst. Blandingen er "myk" til Haut-Médoc å være med hele 45% Merlot og resten Cabernet Sauvignon. På nesen er det friske urter og et lite hint av mint over passe moden rødfrukt. Smidig munnfølelse, med et tydelig friskere spark helt mot slutten av smakskurven. Den vil tåle å ligge i kjelleren i sikkert ti år til, men få eiere vil klare å la den ligge så lenge når den smaker så godt nå. 

Min vurdering er at vinen er Utmerket, men den når ikke opp til Enestående. Den er et topp kjøp på polet til fem hundre kroner. 

88/100

Ole Martins* 100-poengskala med beskrivelser

Jeg starter med vurderingen (f.eks «God»), og finjusterer deretter poengene.

Helt ekstraordinær (96-100 points)

Enestående (90-95)

Meget god til utmerket (85-89)

God (80-84)

På det jevne (75-79)

Under pari (70-74)

Ligg unna (50-69)

* Parkers skala modifisert for CellarTracker og oversatt av meg