Kjernekraftutvalget har avlagt sin rapport (8. april), og jeg kan (selv-)tilfreds konkludere med at deres konklusjoner har vært publisert for lenge siden på min blogg. Kanskje de kunne konsultert meg?
Boeing 737 Max og 787 Dreamliner ble satt på bakken i
måneder og år. Hva om det samme skjer med disse modulære reaktorene? Hele
energisystem blir satt ut av drift, og det er godt mulig problemene ikke lar
seg ordne i det hele tatt - som ved to anlegg i USA. Med andre ord: En forutsetning for
økonomien i SMR er masseproduksjon. Disse besparelsene må være svært store for
å kompensere for effekttapene med mindre reaktorer og for problemene med å ta
vare på 5-30 ganger så mye radioaktivt avfall som ved større konvensjonelle
reaktorer. Dette fordrer at 57 potensielle konstruksjoner blir redusert til
1-2, og at storskala produksjon av komplekse produkter ikke fører til
tilbakekalling og nedstengning.
Alt dette tilsier at det er lite å hente på å være tidlig ute med slike reaktorer. Sjansen er da stor for at man får alle de ulempene som tilbakekallelser og lignende vil medføre, og lite av de kostnadsbesparelsene som standardisering og masseproduksjon vil medføre over tid.
Dette betyr også at jeg er svært uenig med det partiet som jeg har vært medlem av i tretti år, Høyre, og enig med Aftenpostens leder i dag. Norsk kjernekraft, selskapet med Ola Borthen Moe som Prosjektdirektør, sikter seg åpenbart inn på å levere kraft til næringslivsaktører som datalagre og slikt, men de vil neppe ta regningen for lagring av avfall i 100.000 år (som det vil bli behov for). Argumentet om at denne kraften skal kunne produseres uten subsidier fortoner seg derfor som ganske underlig.
Underlig er det også at man forestiller seg at vi i Norge skal kunne ha bedre forutsetninger enn andre for å levere konkurransedyktig atomkraft uten å ha erfaring med utvikling av slike kraftverk eller produksjon av kraft på denne måten.
