Atomvåpen, Israel og Iran

Nå har jeg flere ganger hørt NRKs Wolasmal hevde at det ikke er noen bevis for at Iran var i ferd med å skaffe seg atomvåpen, og andre har hevdet at de var flere år unna. Implikasjonen er selvsagt at dette bare var et påskudd for å angripe Iran - som om Israel skulle behøve noen all den tid Iran helt siden det islamistiske kuppet i 1979 har gjort det klart at deres fremste mål er å utslette Israel. Selve implikasjonen til Wolasmal, at man så å si måtte stå med en passe mengde U-235 i hånden for å kunne gjøre dette, er i seg selv absurd. 

Det internasjonale atomenergibyråets (IAEA) leder Rafael Mariano Grossi er byråets første effektive person i denne rollen (se bildet), og en som har satt seg inn i sakene. Han fant fort ut at Irans atomprogram kun kunne ha våpen som mål. Det å anrike uran fra U-238 til U-235 er svært dyrt og krevende, og de aller fleste av de 31 landene som har kommersielle reaktorer kjøper anriket uran fra Russland, England, Frankrike eller Kazakhstan. Videre er det ingen grunn til å anrike over 5% dersom man ikke har tenkt å lage våpen. Iran er langt over dette for lengst, og IAEA anslår at Iran hadde minst 400 kg anriket til 60% U-235. Det finnes ingen sivile formål som krever dette, og bare atomvåpenproduksjon kan være formålet. 

Natanz, ett av målene Israel har gått etter, har en hovedbygning som dekker ikke mindre enn 2,7 kvadratkilometer. Der er det plass til 50.000 sentrifuger. Videre har Iran nektet inspektører, og har satt full fart på sitt atomvåpenprogram. Wolasmal, som har stor tiltro til egne vurderinger, hevder derimot at Netanyahu bare har lurt sin egen befolkning for å kunne angripe Iran og unndra seg rettsforfølgelse. 

Det er tydelig at programmet er enormt. Ingen av de andre mellomstore atommaktene, som for eksempel Pakistan og India, har noe som ligner, og IAEA ble nektet adgang til noen av disse fasilitetene som de hadde identifisert. Mistenkelig? Mer enn mistenkelig! Og det i et land som har utslettelsen av et annet land som fremste mål. En som har svært god tilgang til israelsk etterretning skriver at "Putting all the required components together, should Iran have chosen to do so, I was given to understand, was a matter of no more than two months, and possibly as little as a week."

CENTCOM, USAs Central Command, offentliggjorde et estimat basert på egen etterretning og data fra IAEA om at Iran var dager fra å kunne produsere et enkelt atomvåpen, og noen uker fra å kunne produsere flere mer avanserte. Så ble Tulsi Gabbard (kjent for å fremme russiske narrativer og desinformasjon) sitert i CNN på at dette ikke var tilfelle. Rapid Response 47, som er "Official Rapid Response account of the Trump 47 White House" gikk så ut og re-postet meldingen sin på X (se bildet over). Hvem har rett? Det er lite sannsynlig, for å si det forsiktig, at Irans ledere vil være behjelpelige med å avgjøre saken med håndfaste bevis. Det å nekte IAEA innsyn er talende i så måte. 

Israel har vært i krig med Iran implisitt siden 1979 og det nye regimets klart uttalte mål om å utslette jødestaten, klar og tydelig nok gjennom flere tiår med Hizbollah, Hamas og Houtiene, og eksplisitt siden 7. oktober 2023. Når så troverdige kilder sier at Iran også er nær ved å få evnen til å utslette Israel med noen få raketter, så sitter ikke de og venter på å få bevis i hånden før de agerer. Wolasmal bør kunne forstå det, selv om han kanskje ikke vil. 

Noen, til og med talspersoner fra norsk UD, hevder videre at angrepet mot Iran er i strid med folkeretten og farlig for regional stabilitet. Norge er her ganske alene blant demokratiske land, og påstandene er i seg selv urimelige. 

Regional stabilitet: Den fremste faktoren for regional ustabilitet er og har vært Iran helt siden 1979. Med en serie fremskutte aktører, som Houtiene, Hizbollah, Hamas, samt med støtte til forbryterske regimer som i Syria, har Iran vært den fremste årsaken til regional krig og ustabilitet i flere tiår. Det er Irans apokalyptiske prestestyre som er farlig for regional stabilitet, ikke Israel som har vært en pådriver for normalisering og siviliserte forhold gjennom Abraham-avtalene med flere land i regionen. 

Folkeretten: For det første var ikke angrepene mot Iran starten på noe, det var fortsettelsen av den krigen Hamas startet 7. oktober og som også tidligere har omfattet angrep med fly og raketter mellom Iran og Israel. Ingen fredsavtale eller våpenhvileavtale har materialisert seg. At ikke UD har fått dette med seg er urovekkende. 

Men selv om dette hadde vært starten på krigen, hadde ikke folkeretten stått i veien i følge denne utlegningen, som på meg virker solid. I lys av regimets utallige løfter om å utslette Israel og jødene er det i grunnen ganske ubegripelig at norsk UD hevder at regimets bevarelse er nøkkelen til regional stabilitet. 

En liten påminnelse til slutt:

“In the coverage of the conflict between Israel and Iran, we need to really emphasize the asymmetry between the interests of the two states: Iran would like to destroy Israel and Israel… would like not to be destroyed by Iran. This is not a situation where evenhandedness is appropriate.” 

NRK feilinformerer og glatter over

Da Barth Eide og UD i oktober 2023 grep inn og fikk Kong Harald fra å kondolere Israel for den verste massakren mot jøder siden Andre verdenskrig, var det ingen god dag å være norsk. Kongen var den eneste monark i Europa som ikke kondolerte. Selvsagt kondolerte heller ikke Regjeringen, som (kanskje, jeg har ikke undersøkt nøye) den eneste i Europa. Jeg har ingen interesse av å importere denne konflikten til Norge, men det må være lov å si at dette var skammelig. Skal man ikke uttrykke sympati for disse lidelsene selv om man mener palestinere skal få sin egen stat? Man kan jo se på hvilke andre som ikke gjorde det, og vurdere om man føler seg hjemme i det selskapet. Jeg gjør det ikke!

(Tegningen: Peter Brooks i The Times.)

Nå på lørdag ble de tre mennene over frigitt av Hamas fra et ufrivillig opphold på Gaza, som kanskje Barth Eide ville uttrykt det? De var gisler der, holdt i 491 dager fordi de var jøder i en Kibbutz nær Gaza. Det var forbrytelse god nok for jihadistene. Som man ser på bildene var de ikke godt behandlet, og mye av den behandlingen de fikk kan man heller ikke se. Heldigvis. At ikke Barth Eide og UD har kommentert denne behandlingen overrasker dessverre ikke. Mange andre statsledere har gjort det, inklusive Kansler Olaf Scholz i Tyskland. 

Mye i NRKs dekning av denne konflikten har hatt tung slagside. Alt som kommer fra Israel er påstander, det som kommer fra Hamas eller Hamas-kontrollerte myndigheter på Gaza blir tatt for god fisk. Mye annet har også vært tvilsomt, men på lørdag ble det riktig ille. At gislene ble omtalt som "fanger" er nå en ting, gjensynsgleden på Vestbredden der 130 mordere, bombemakere og andre ble frigitt en annen. Det er i dessverre ikke veldig overraskende at NRK sidestiller mord og det å være jøde. 

På Lørdagsrevyen var gjensynsgleden på Vestbredden hovedsaken, men at de tre jødiske gislene bær synlig preg av utmagring ble ikke nevnt. Så langt jeg har bragt i erfaring var dette hovedsaken i dekningen på nyhetssendingene i våre naboland. (Sverige var naturlig nok mest opptatt av massekskytingen i Örebro.) Dette var i grunnen "business as usual."

Verre ble det da reporteren sa at de tre "nå er gjenforent med sine kjære i Israel." Eli Sharabi (til venstre på bildene over - ja, det er samme mannen både oppe og nede mistet sin kone, sine to døtre i tenårene i massakren. Dette fikk han først vite da han kom hjem. Hamas fikk han til å si på scenen i Gaza at han gledet seg til å treffe familien igjen selv om de visste at de var massakrert 7. oktober 2023. Også broren hans ble tatt som gissel den dagen, og han ble drept i fangenskap i Gaza. heller ikke dette visste han før han kom hjem. 

Or Levy, på midten over, fikk også først vite da han kom hjem at hans kone ble massakrert i den musikkfestivalen de deltok i da han ble tatt som gisse. 

"Gjenforent med sine kjære," ja. Jeg lurer på om NRK vil komme med en oppklaring og beklagelse. Jeg holder ikke pusten. 

Nedgravde hemmeligheter 4 (NRKtv.no)

Dette er kanskje min favorittserie. Det er, i alle fall tilsynelatende, en krimserie av cold case typen. Men sjelden kommer vi nærmere forbryterne enn i denne serien, og man får også sympati for dem. Ikke sjelden er det karakterbrister og/eller omstendigheter utenfor menneskelig kontroll som tipper dem over kanten. 

Det betyr ikke at spenningen er noe mindre gjennom denne fjerde serien. Det er grundig etterforskning av høyst realistisk type etter at en manns torso blir funnet i en fryser på et gjenvinningsanlegg. 

Skuespillerne er av ypperligste klasse. Virkelig utsøkt utført kunstnerisk arbeid hele veien. 

Det er virkelig ikke noe å sette fingeren på, annet enn at det kommer til en konklusjon og dermed slutt. Heldigvis har jeg lest at serien er fornyet for en femte sesong.  

Konklusjon - Klar befaling!

Gladbeck (NRK.tv)

Denne tyske serien på fire dramatiske episoder viser svært virkelighetsnært den bisarre historien om et bankran som ble gisseldrama i Tyskland og Nederland i august 1988. 

Serien legger seg så tett opp til virkeligheten at selv skuespillerne er vanskelig å skille fra de som var involvert tilbake i 1988. Dramaet er på ingen måte tysk politis, eller særlig tysk presses, beste hendelse. Det er spennende, latterlig, gruoppvekkende, pinlig og fremfor alt rystende. 

Selv om det er best ikke å ha lest om saken før man ser serien, så er dette likevel så gripende og himmelropende galt at det ikke gjør så mye om man har satt seg inn i det. Man skulle ønske at dette var ren fiksjon, men det er ekstremt virkelighetsnært. 

Konklusjon - Klar anbefaling!

Le Bureau (TV-Serie)

Kort sagt så er dette den beste etterretningsserien siden Tinker, Tailor, Soldier, Spy (le Carré). Spooks hadde kanskje en mer fortettet spenning, og større overraskelser, men her er vi i mer realistisk terreng. Serien ligger klar til strømming på NRK.no. Den har vært omtalt flere ganger, men fremdeles er det noen ikke har fått den med seg. Det er for galt. Ingen vet noe om morgendagen. 

Tittelen er ikke tilfeldig. Det er organisasjonen, og det de driver med, som står i sentrum. Likevel er det karakteren Guillaume Debailly (kodenavn Malotru) som i den første serien står i fokus. Han kommer hjem etter seks år undercover i Syria, og sliter med å finne seg til rette. Da hans kjæreste i Syria plutselig befinner seg i Paris bryter han regler, og gjenopptar forholdet under sin tidligere dekk-identitet. 

En annen agent, den unge seismologen Marina Loiseau, kommer klarere inn i den andre serien. Hun havner etter hvert i Iran, og det er jo et interessant sted å være for både seismologer og spioner. 

Uten å røpe for mye av handlingen, så kommer vi tett på konfliktområder i Midt-Østen, og dypere spørsmål om identitet, trofasthet, plikt, mot og kjærlighet. 

Realismen synes å være betydelig. Serien er da også skrevet i nært samarbeid med virkelige agenter. 

Skuespillerne er av ypperste klasse. Mathieu Kassovitz som Malotru er mesterlig, og det samme er Jean-Pierre Darroussin som Heri Duflot - lederen for undercoveravdelingen. 

Produksjonen er meget god, og den styrer fint mellom det spenningsbevarende og det realistiske. Karakterene kommer virkelig under huden på deg, og de tre seriene er det vanskelig ikke å kjøre i ett. Heldigvis er det også, etter det jeg kan forstå fra Le Figaro (min fransk er ikke all verden), bestilt en fjerde serie. Jeg venter i spenning!

Konklusjon - Klar befaling!!!!

Klassiker til glede for nye seere

Denne så jeg først på NRK - var det Åpen Post? Jeg fikk latterkrampe.

NRKs gangsyn

Kan det virkelig stemme at det viktigste som hadde skjedd mellom kl. 19 fredag og samme tid på lørdag, var at en nordmann som trener et middelmådig walisisk lag hadde vunnet den første kampen de spilte etter at han tok over? Det viktigste i verden? Det var det Dagsrevyen impliserte ved å gjøre dette til sin toppsak i går kveld.

Og i dag morges på NRK Dagsnytt kl. 10 var en av toppsakene at en eldre portugisisk herre jeg aldri hadde hørt om var gått bort. En gang i tiden var han visst en fotballegende - og da blir det jo mye viktigere enn at USA erklærte at de ikke ville gripe inn militært i Irak tross utsagn som kunne tyde på det motsatte.

Jeg bryr meg ikke om å nevne at NRK1 i går sendte vegg-til-vegg med sport - først skirenn og så idrettsgalla - for vi har jo to andre kanaler fra den kanten som sender noe annet.

Inntil videre - for fotball er tydeligvis viktigere enn noe annet på jord.

Formuesskatten, NHH og NRK

På Dagsrevyen i går kveld kom den saken jeg har ventet på: mitt parti Høyre blir kjørt på formuesskatten. En studie fra Norges Handelshøyskole (NHH) viser at lettelser eller fjerning av formuesskatten ikke vil virke særlig stimulerende på verdiskapningen (saken er også på NRK.no).

Jeg skal ikke krangle med NHH, selv om jeg tror Høyre har en god sak med hensyn til utvalget av bedrifter som kom med i studien. Likevel: dette oppslaget er et godt eksempel på feil fokus i en viktig og riktig sak, noe jeg pekte på her i februar i år. Bedrifter har nemlig ikke stemmerett, og næringslivet i Norge går godt jevnt over. Men fjerning av formuesskatten har to viktige funksjoner som Høyre til nå ikke har frontet i det hele tatt:

• Formuesskatten er en straff for sparing. Det er som om Staten kommer tilbake hvert år for å sjekke om du har brukt opp pengene dine. Har du ikke det, så må du betale bot. Det er det formuesskatten er. Du har betalt skatt på pengene, men de som ikke bruker dem opp blir straffet. (Hvis det var slik at den økonomiske aktiviteten i landet var laber, og alle satt og ruget på pengene sine, så ville dette ha hatt noe for seg. Men det er det motsatte som er tilfelle.)

• Fjerning av formuesskatten vil også ordne opp en gang for alle i diskrimineringen mellom formuestyper. Alle vet at ved å sette pengene i fast eiendom tryller du vekk mye formue, og derfor får vi overinvesteringer i eiendom - herunder bolig - og tydelige symptomer på bobler.

Dette er forhold som Høyre med fordel kunne ha fokusert på - men fremdeles sitter forestillingen i om at bedriftene har det vondt, og at de har stemmerett.

Aftenpostens valgomat

I går testet jeg NRKs valgomat, som jeg antydet var vridd til fordel for Arbeiderpartiet og Venstre. I dag prøvde jeg Aftenpostens valgomat i nasjonal drakt - det vil si uten lokale saker eller noe.

Først tok jeg den som den jeg er, og forsøkte å svare så ærlig som mulig. Rekkefølgen overrasket ikke:

1. Høyre
2. Venstre
3. Fremskrittspartiet

Og nederst Rødt og SV. So far so good!

Og som noksagt da? En person som er usikker på alle spørsmål og mener de er lite viktige, eller clueless and careless. Her var Arbeiderpartiet og Venstre høyt oppe på NRKs valgomat, med rundt 70% (hvordan det er mulig må de selv forklare - noksagten tar ikke stilling til noen spørsmål, og bryr seg ikke, men er 67% enig med Arbeiderpartiet). Aftenposten:

1. Senterpartiet
2. Venstre
3. KrF

Men her var prosentene mer sannsynlige, med rundt 17% for alle. Og dette med "mellompartiene" får en renessanse: det er partiene for de som ikke vet og ikke bryr seg.

Så kommer turen til entusiastene, de som er helt enige i alt og mener saken er svært viktig. Vinnerne i NRKs valgomat var igjen Arbeiderpartiet og Venstre (ganske utrolig gitt at også noksagtene burde velge disse av de nasjonale partiene). Men Aftenposten utpekte andre vinnere:

1. Rødt
2. SV
3. FrP

Dette virker mer sannsynlig. Dette er partier med sterke og tydelige oppfatninger. Kanskje de også slår godt ut for kverulantene? Det eneste ved NRKs valgomat som virket sannsynlig var at Rødt var partiet for kverulantene de som er mot alt og mener saken er svært viktig (men mindre sannsynlig at Senterpartiet var nest mest kverulantisk).

1. Fremskrittspartiet (51,7%)
2. Rødt (40%)
3. Høyre (36,6%)

De to øverste er ikke så unsannsynlige, og det må sies at mange andre partier var på samme nivå som Høyre.

Ut fra testene på ekstreme utfall virker det som om Aftenposten har den mest rimelige fordelingen av standpunkter. Min egen opplevelse av å foretrekke Høyre og Venstre dekkes også inn da jeg tok testen som meg selv. For NRKs del bør de gå i seg selv. Når Venstre og Arbeiderpartiet kommer ut som partiene for både noksagter og entusiaster bør det ringe en bjelle eller flere. Eller søker de bevisst å støtte disse partiene gjennom å forlede folk til å tro at de er mer enige med dem enn de kanskje er?