Adolescence

Jeg hadde tenkt å skrive om TV-serien Adolescence, og nå fikk jeg en grunn til å få gjort det. Serien vant flere meget velfortjente priser på Emmy-utdelingen nettopp. 

Det tok et halvt år før jeg så den. Anmeldelsene var strålende, men tematikken heller dyster. Det var nok en grunn til at den rykket stadig lengre bak i køen. Men til slutt, for noen uker siden, startet vi den. Det ble ingen fifling med telefonen mens dette sto på. Dette var sterke saker fra begynnelse til slutt. Jeg får gåsehud fremdeles når jeg tenker på noen av scenene, og kanskje særlig den siste episoden der faktisk ikke hovedpersonen selv, i Owen Coopers lille skikkelse, er fysisk til stede (bare på telefon). Bildet mitt er hentet fra starten på den episoden der det som er igjen av den lille familien forsøker å bygge et nytt liv etter at sønnen har havnet i fengsel for mord på en medelev. 

Owen Cooper er helt utrolig. Jeg håper bare den unge skuespilleren kommer fra denne berømmelsen uten varige mén. Alle i serien gjør en helt ubegripelig fabelaktig jobb, men jeg må nevne to til. Erin Docherty som psykolog i tredje episode er fantastisk. Bare Claire Foy i The Crown har, etter min mening, en så understated men ekstremt sterkt nærvær som Docherty (som også var i The Crown) i denne serien. Dette er gåsehuddrama uten store fakter. 

Sist men ikke minst: Stephen Graham med beste mannlige hovedrolle. Han er også en av de to som har skrevet serien. Han kjenner jeg først og fremst fra legendariske Line of Duty. 

Dette er gåsehuddrama. Det er kunst. TV kan være kunst, og dette er toppen på kransekaken. Bare Ingmar Bergman på sitt beste holder dette nivået. 

Konklusjon: Klar befaling! 

Elskling (Film)

Dette er den beste filmen jeg har sett på mange år, antakelig den beste jeg har sett (som ny) dette århundre. De anmelderne som ruller bare 5 på terningen må være sjelelig avstumpede, blinde og antakelig også døve. 

Til å begynne med, kanskje den første halvtimen (jeg så ikke på klokka), tenkte jeg at dette vel bare er nok en film om et samliv som går på dunken. Men så ble det en av de mest rørende og innsiktsfulle opplevelsene jeg har hatt. Skuespillet er svært godt, og Helga Guren i hovedrollen er helt fantastisk. 

Regissør Lilja Ingolfsdottir er helt genial. Skandinavia har flere gode filmskapere, og her har vi en film som kan måle seg med de beste fra Ingmar Bergman (og jeg er Bergman-fan!). Filmen er usentimental, men gripende. Ikke på noe vis didaktisk, men lærerik. Både trist og oppløftende. 

I det hele tatt: Filmen kan få deg til å føle deg både klokere og bedre. 

Konklusjon: Klar befaling!

Irvine Welsh's Crime (TV-Serie)

Dette er en skotsk TV-serie basert på boka Crime av Irvine Welsh - mest kjent for legendariske Trainspotting. Jeg har sett begge sesongene på Britbox, men den finnes også på TV2 Play. 

Det er den andre sesongen jeg har sett i relativt nær fortid. Serien er spennende og til dels overraskende, og de som er interessert kan sikkert finne et sammendrag et sted. 

Det som virkelig hever denne serien godt over det meste annet jeg har sett er skuespillet til Dougray Scott (bildet). Jeg er ikke den eneste som har lagt merke til dette, for han vant en International Emmy Award som Best Actor i 2022 for den første sesongen. Jeg mener han spiller mye bedre i den andre sesongen. Jeg tror ikke jeg har sett noen bedre inkarnere en brennende intensitet fyrt av rettferdig harme, samtidig med en følelsesmessig skjørhet som truer med å gå i tusen knas når som helst. Jeg satt som fjetret. 

Seeing is believing!

Konklusjon: Klar befaling.

Hitler, Stalin, Mum and Dad - Daniel Finkelstein

Denne boka av The Times tidligere redaktør og medlem av Overhuset Daniel Finkelstein (eller Baron Finkelstein) er den beste jeg har lest på flere år. Jeg vet nesten ikke hva jeg skal få skrevet for å få også deg til å lese den, men det må du!

Finkelstein er akkurat like gammel som jeg, født sommeren 1962. Han beskriver en scene fra sitt dagligliv i Nord-London da han fylte femti år, og hva han sa den gangen. Nesten alle var som han - britisk middelklasse av jødisk opphav, og han trodde noe som det hans familie gjennomgikk sytti år tidligere ikke kunne skje igjen. Det tror han ikke lenger, og det var en viktig grunn til at denne boka ble til. 

Kort fortalt så prøvde Hitler å ta livet av moren og hennes familie, mens Stalin hadde de samme planene for faren og hans familie. De lyktes bare nesten. På hver sin kant, som ofre for hvert sitt brutale diktatur, overlevde foreldrene krigen gjennom en serie med prøvelser, mirakler og tilfeldigheter som gir leseren hakeslipp. 

Handlingen, eller handlingene, i denne boken er mer enn nok til et dusin filmer. Du tenker at du har lest det meste om andre verdenskrig og alskens elendighet, men det har du bestemt ikke. Jeg regner meg som over gjennomsnittet belest og orientert om denne tidsepoken (og la oss ikke glemme at boken også følger Mirjam og Ludwik i fred og frihet i Storbritannia også), men jeg lærte mye nytt. Blant annet om hvorfor vi sjelden eller aldri hører noe om konsentrasjonsleiren Sobibor (der flere av morens familie ble myrdet). (Av kanskje en kvart million overlevde 56. Gjennomsnittlig levetid etter ankomst var tre timer!)

Boken er gripende, spennende, opplysende og også oppbyggelig. Gjennomgående kildebelagt og svært godt skrevet. Du bare må lese den! 

Konklusjon. KLAR BEFALING!

Russians Among Us - Gordon Corera

Så du The Americans på Netflix eller NRK? Dette er boka om virkelighetens The Americans, og andre programmer og aspekter ved sovjetisk og senere russisk spionasje og påvirkning rettet mot den frie verden. (Under: Matthew Rhys og Keri Russel i TV-serien.)

Forfatteren er BBC redaktør med ansvar for sikkerhetstjenestene, og har tidligligere også skrevet bøker om blant annet MI6 og spionasje på nettet (Cyberspies). Her får vi en grundig og spennende historie om programmet med planting av illegale spioner (de legale har diplomatstatus) både før og nå. De som var modeller for TV-serien The Americans ga for øvrig serien kredit for å ha vært virkelighetsnær, bortsett fra drapene og parykkene. Og all kjedsomheten, selvsagt. 

En 'take home message' fra denne boka er hvor trege vestlige sikkerhetstjenester og politikere var med å fange opp Russlands onde hensikter. Det er rett og slett ubegripelig, og har åpenbart bidratt til å gjøre Russland mer modig med sine fremstøt mot naboland som Georgia og Ukraina. 

Med den kalde krigens opphør kom en annen type agent østfra: Påvirkningsagentene, eksemplifisert med Anna Chapman. Det er grunn til å tro at disse har dårligere vilkår nå når de aggressive hensiktene til Putins kleptokrati har blitt så tydelige. 

Corera er svært god, og meget aktuell, når han viser hvordan russiske cyber-agenter påvirker vestlig opinion gjennom aktiviteter på internet. De siste kapitlene alene bør være nok til å fastslå at dette er obligatorisk lesning. Anmeldelsen til Luke Harding i The Guardian, en journalist som mer enn noen annen jeg kjenner til har avdekket det russiske regimets aktiviteter i vesten, er absolutt verdt å lese. Men det er boka også. 

Konklusjon - Klar befaling!

Better Call Saul - Bedre enn BB

Nå er, omsider, Breaking Bad universet komplett. Vi ender faktisk opp etter Breaking Bad i tidslinjen, men starter også mye før. Det er derfor mest en "prequel" men også i siste serien litt sequel. Det er Bob Odenkirk som står i sentrum som Jimmy McGill - eller Saul Goodman (som han blir i løpet av serien). Den pratsomme, tvilsomme og "frekkere enn flatlusa" advokaten fra Breaking Bad. 

Jeg har sett alle sesongene, bortsett fra den sjette og siste, to ganger. For å ta konklusjonen først: Dette er bedre enn Breaking Bad. Det er noe av det beste som har vært vist på skjermen noen gang. 

Den første sesongen kom for syv år siden og var svært god, men det er også noe med det kumulative når karakteren får en historie, en dybde og får spille seg ut mot en rekke andre karakterer. Det store spørsmålet som bygger seg opp er: Er Jimmy/Saul uten moralsk kompass? Det er åpenbart at han ikke er ond i en enkel forstand, men kan man stole på at han noen gang kan gjøre "det rette"?

Svaret får vi ikke før helt på tampen av sesong 6, og før den tid har vi vært gjennom høyspenning, stor humor og karakterskuespill av rang. Startsekvensene med et kamera som beveger seg i uventede vinkler og på tilsynelatende - men bare tilsynelatende - trivielle ting, viser seg å være en Tarkovskij verdig. 

Skuespillet til Bob Odenkirk er i en særstilling, men Rhea Seehorn ligger tett opptil. Odenkrik burde hatt flere Emmy og ikke bare nominasjoner. Kanskje det blir en råd nå når serien er over?

Jeg kommer nok til å se denne serien også en tredje gang uansett. 

Konklusjon - Klar befaling!

John Keegan - The American Civil War

Amerikanerne er svært opptatt av sin borgerkrig, selvsagt, og de er mange og skriveføre. Men kanskje det trengtes en engelsk krigshistoriker som Keegan for å gi oversikt og innsikt? Dette er i alle fall en av de mest innsiktsfulle bøkene jeg har lest både om krig og om USA. 

Jeg har hatt den lenge i bokhylla. Jeg kjøper jo flere bøker enn jeg får lest. Men hvorfor tok det meg mange år før jeg tok den fram? Kanskje det at emnet jo med nødvendighet er sørgelige saker? Eller var det det at det er mange sider med ganske liten skrift?

Uansett var det et dårlig valg å utsette denne boka, for den er formidabelt interessant. Ikke minst på grunn av blikket utenfra, på krig som fenomen og på ettervirkningene av krigen. For det er et stort og komplisert emne, det hele. Det var mer enn 10.000 navngitte slag i krigen, noe som blir et snitt på 7 per dag så lenge krigen varte - og det enda det ikke var så mye som skjedde den første tiden. 

Grunnen til det var et fenomen jeg ikke hadde reflektert over før: Ingen av partene hadde et militærvesen som var klar til å kjempe en skikkelig krig, og slettes ikke en borgerkrig. Konføderasjonen måtte også organisere seg som en enhet først - noe som ikke var så enkelt gitt at deres viktigste sak (offisielt, i alle fall) var statenes rettigheter og uavhengighet. 

Totalt var det omtrent 1,1 million drepte og skadde - et omfang verden ikke før hadde sett, og som bare første verdenskrig kan matche fullt ut. En grunn til det var at Sørstatene var et agrarsamfunn nesten uten åpenbare vitale militære mål. Det var ikke noe Berlin eller Moskva å erobre. Gradvis gikk det opp for unionens ledere at den eneste måten å slå ned opprørerne på var å drepe så mange av deres soldater at de måtte gi seg. Det ble en utmattelseskrig. 

Det var ganske opplagt fra starten av at unionen hadde de beste kortene med sine overlegne ressurser, og at det var et tidsspørsmål før de ville vinne. Så hvorfor tok det så mange år, og så mange døde og lemlestede, før det ble fred? Boka byr på mange spørsmål og mange svar, og ett av svarene Keegan gir er at det tok tid for unionen å finne de rette generalene. Sørstatene var heldigere som hadde naturtalent som Thomas "Stonewall" Jackson på rett plass fra ganske tidlig. 

Denne krigen var også først ute med mye som senere har blitt vanlig i krig, blant annet skyttergraver. U-båter ble også først brukt i denne krigen, men mest til ulempe for de som brukte den. Shermanns marsj ble også første eksempel på at en part søkte å ødelegge det sivile samfunnet som backet opp og produserte ressurser til krigen. Total krig var født som konsept. 

Keegan skriver innsiktsfullt og medrivende. Det er vanskelig å legge boka fra seg, rett og slett. Det hadde jeg ikke trodd - selv om jeg også har lest hans fabelaktige A History of Warfare. Han døde i 2012, tre år etter at denne boka kom ut. 

Men den kanskje viktigste grunnen til at dette er en bok du bør lese, er jo den lange amerikanske borgerkrigen som fortsatt er med oss. Det er ikke vanskelig å se Trumps støttespillere som en forlengelse av sørstatsidentiteten med front mot Washington DC og eliten. En kataklysmisk hendelse som denne brutale krigen kaster lange skygger - langt inn i det 21. århundre. Det er derfor du bør lese den!

Konklusjon - Klar befaling. 

Landhaus Bacher (Mautern, Østerrike)

Det er ikke ofte jeg går på en topprestaurant. Jeg har vært på restauranter rangert med en, to og tre stjerner i Michelinguiden. Men det begynner å bli noen år siden. (Foto: Ole Martin Skilleås ©)

Landhaus Bacher besøkte vi 1. september i år sammen med tre venner, og fikk det runde bordet i hjørnet. Der fikk vi servert en meny med seks retter, som med de vanlige overraskelsene selvsagt ble langt mer. Vi valgte også, heldigvis, å gå for husets vinforslag.

Uten unntak var vinmenyen særdeles velvalgt, og besto nesten uten unntak av viner fra Østerrike som både var gode i seg selv og som traff blinken som match til de ulike rettene. Det jeg husker av u-østerrikske viner var en hvit burgunder og portvin til desserten for de som valgte sommermenyen. Vi andre befant oss helt utmerket i vertslandets vinverden. Noen produsenter og områder vi kjente godt, og andre som var overraskende og helt nye for oss. 

Jeg skal ikke nevne alle rettene, eller noen av dem for den saks skyld. Hver eneste rett var ikke bare velsmakende, så godt ut og duftet nydelig. Hver og en var også utsøkt sammensatt for munnfølelse og tyggemotstand. Kort sagt tekstur. Dette er en undervurdert faktor i vurdering av mat, mener jeg. 

Lokalet og hele huset var svært smakfullt dekorert (som det nå, engelskinfluert, også heter på norsk). Fargevalgene innga ro og behag uten på noe vis å være kjedelige. Attention to detail gjennomsyret det hele. 

Min kjepphest når det gjelder restaurantbesøk er at det er helheten som teller. Det hjelper lite med god mat når du må inn på et bøttekott, for eksempel, for å henge av deg. Eller at betjeningen er uoppmerksom eller stive og på tå hev. Her hos Bacher var det en svært lett og behagelig stemning, med kunnskapsrike og trivelige personer som fikk oss alle til å føle oss vel og godt ivaretatt hele tiden. 

Restauranten har visst tidligere hatt to stjerner i Guide Michelin, men hoppet av dette kjøret som flere andre også har gjort. Basert på egen erfaring tror jeg sikkert de minst ville fått de to stjernene tilbake, og totalopplevelsen (det som virkelig teller, som sagt!) overgår mitt ene besøk på trestjerners restaurant (for etter hvert ganske mange år siden).

Når og hvis vi kommer på denne kanten av verden igjen, er det ingen tvil om at vi vil gjøre svært mye for å komme tilbake til Landhaus Bacher. Kanskje vi velger overnatting også. Eller denne ganske uimotståelige pakken. 

Konklusjon? - Klar befaling!

Weissensee (NRKtv.no)

På NRKtv.no ligger det mye bra, men jeg vil påstå at den tyske serien Weissensee kanskje er den beste serien. Over fire sesonger på seks episoder følger vi en priviligert familie i DDRs Øst-Berlin fra 1980 og til 1990. De er priviligerte fordi to av dem, far og sønn, har høye stillinger i Ministeriet for Statssikkerhet (Stasi). Derfor kan de bo i et stort hus ved Weissensee. (Bildet: Familien Kupfer)

Den andre og yngre broren i familien er en fraskilt politimann med en datter. Han forelsker seg i datteren til en regimekritisk sangerinne, og så følger intrigene på. Men ikke bare forutsigbart. Det store ved serien er at nesten alle karakterene, og i alle fall alle de sentrale, er komplekse og sammensatte. Ingen er bare onde og bare gode. Serien fremstiller godt hvor de "kommer fra," og hvilke dilemma de står overfor. 

Jeg har jo selv en fortid i DDR, for å si det slik. Bare følg min beretning fra besøket i 1982. Jeg bodde i England da muren falt i 1989, og ble kjent med mange fra bak muren. Dette er min nære fortid, og bare det er nok til å gjøre dette ekstra interessant. 

Men det er et svært spennende drama også. Det mangler ikke på spenning eller overraskelser. Skuespillerne er jevnt over meget gode, men særlig Uwe Kockisch som Stasi-offiseren Hans Kupfer er strålende. Kockisch har også en meget relevant fortid siden han som tenåring satt ett år i fengsel for forsøk på republikkflukt, som det så fint het. 

Den eneste på samme nivå, eller kanskje et hakk over, er Jörg Hartmann som spiller hans sønn Falk Kupfer. Den klart minst sympatiske i familien viser sårbarhet, og få skuespillere ville klart den balansegangen Hartmann gjør til sitt glansnummer. 

De fire sesongene byr alle på sine tema, og det er opplagt at "oppvasken" etter DDR og Stasi, samt den trøblete overgangen til markedsøkonomi kommer i sentrum i de senere rundene. 

Det er ikke urimelig å hevde at den fjerde sesongen kanskje ikke kom helt opp på samme nivå som de tre foregående, men ingen som har sett de tre første verken vil eller bør gå glipp av den heller. Helt til siste slutt byr serien på overraskelser og vendinger som får deg til å se sentrale karakterer på en ny måte. 

Jeg måtte ta minst noen dagers pause mellom hver sesong for å roe nervene, noe jeg vil anbefale. Likevel ville jeg uten å nøle sett det hele igjen - og det er vel noe jeg setter meg fore å gjøre før den forsvinner fra NRKtv.no til nyttår i 2023. 

Hvorfor heter serien Weissensee - rent ut over at mye foregår i huset ved denne innsjøen nord i Berlin? De som ser den kan gjerne sende meg forslag, for den er et (etter min tolkning, i alle fall) tematisk relevant og overgripende element i det hele som går ut over historie og politikk. 

Dette er et stort og gripende drama du bare MÅ se. 

(For de som har sett den: Her er ekstramateriale du sikkert vil ha interesse av.)

Konklusjon - Klar befaling!

John Cooper Clark - I Wanna be Yours (selvbiografi)

For å ta konklusjonen først: Dette er en skikkelig høydare. Sjelden har jeg hatt så vanskelig for å legge en bok fra meg. Jeg vet det er en klisjé, men det er sant. Det er vittig, selvutleverende, klartenkt og utrolig godt fortalt og skrevet. Jeg har humret eller ledd høyt omtrent av hver side, og det til tross for at det slettes ikke er så trivelig alt det han forteller om. Mengden av sitat jeg har samlet er betydelig, og mye mer egner seg ikke til sitering siden effekten kommer først på bakgrunn av mye av det som går forut. 

Men hvem er John Cooper Clark? Han blir betegnet som punk-poet, og det er ikke helt urettferdig. Men litt. Han skrev mye før punken kom, og han var for gammel til å være punker (f. 1949). Men poesien hans kommer fra gata og den røffe stemningen på en klubb full av arbeidere en fredagskveld i Manchester. Bildene i språket er treffende og uten omsvøp, og linjene rimer. Eller som han sier det selv: 'When you're doing poetry like mine that rhymes, it's very easy to sound like a song that didn't work out.'

Vi følger Johnny fra oppveksten i Salford, Manchester, med tuberkulose og en brutal og utrivelig skole. Med ett unntak. Litteraturlæreren oppdager og oppmuntrer Johnny, og slik fødes et livslangt intenst forhold til språket. Hele veien er det måten han forteller på som holder oppmerksomheten, og det er tydelig at han er vant til å stå på en scene der et øyeblikk er nok til å "miste salen."

As they used to say on Stingray, ‘anything can happen in the next half hour.’ With that in mind, I try to live every day as if it were my last – crying and shitting myself. Ha ha ha, seriously though, I got the world on a string and I’m sitting on a rainbow. 

Ingenting eksplisitt sier det, men for mitt skarpe blikk (kremt. host.) er det tydelig at han har lest inn dette på bånd og noen har skrevet det ned og redigert det. Og/eller det er basert på intervjuer. Stilen er meget muntlig om enn presis. Det som taler mot er at han umulig kan huske alle han nevner. Jeg skummet ganske kvikt gjennom lange lister med navn, men så var det også en god del jeg kjente til. Anekdotene er mange, men det er også innsiktene. Han har dødd flere ganger; som heroinist i femten år eller så var hans eksistens ganske marginal. 

Jeg hadde et visst forhold til punk og til John Cooper Clark, men jeg var ikke noen blodfan. Epoken hadde jeg et forhold til, men forholdet til flere han omtaler var litt perifert. Det viktigste er at han virkelig har noe å fortelle, han er ustoppelig morsom, har et fantastisk grep om språket, og man ender opp med å ha forstått og innsett mye. 

Som Bill Bailey sier: "You've either never heard of him, or you love him." 

Konklusjon - Klar befaling!

Nedgravde hemmeligheter 4 (NRKtv.no)

Dette er kanskje min favorittserie. Det er, i alle fall tilsynelatende, en krimserie av cold case typen. Men sjelden kommer vi nærmere forbryterne enn i denne serien, og man får også sympati for dem. Ikke sjelden er det karakterbrister og/eller omstendigheter utenfor menneskelig kontroll som tipper dem over kanten. 

Det betyr ikke at spenningen er noe mindre gjennom denne fjerde serien. Det er grundig etterforskning av høyst realistisk type etter at en manns torso blir funnet i en fryser på et gjenvinningsanlegg. 

Skuespillerne er av ypperligste klasse. Virkelig utsøkt utført kunstnerisk arbeid hele veien. 

Det er virkelig ikke noe å sette fingeren på, annet enn at det kommer til en konklusjon og dermed slutt. Heldigvis har jeg lest at serien er fornyet for en femte sesong.  

Konklusjon - Klar befaling!

Undercover - Sesong 2

For å si det rett ut: Denne andre runden med den Flamsk/Belgiske serien "Undercover" er fantastisk!

For omtrent en måned siden anbefalte jeg første runde med dommen "klar anbefaling." Den jekker jeg nå opp til "klar befaling!" Dersom man i det hele tatt liker spenning på TV er det knapt noe bedre enn denne andre serien. Et pluss, mener jeg, er at det hele foregår (for det meste) på flamsk - et sjarmerende germansk språk som tidvis høres forbløffende norsk ut. 

Det er vel vanskelig å skrive mye om det som foregår uten å røpe for mye av plottet, men noe må jeg få med. 

Denne gangen er det internasjonal og illegal (selvsagt) våpenhandel det går i, men også uferdig business fra første sesong er i høy grad med og driver handlingen fremover. Derfor bør man absolutt få med seg den svært gode første sesongen før man setter i gang med denne fantastiske sesongen. 

Mye foregår på ranchen til brødrene Berger. Der er det ridning, line-dance og Country & Western. Der jobber også Nathalie, som har en sønn i småskolealder sammen med Laurent - den eldste og mildeste av de to Berger-brødrene. Naturlig nok, gitt tittelen, må noen skaffe informasjon fra innsiden av operasjonen som forsyner kjeltringer og banditter kloden over med dødbringende våpen. 

Bob, undercover politimannen i sentrum av bildet over, får et svare strev med å drive denne etterforskningen, håndtere uoppgjorte synder fra første sesong, og ikke minst pleie de mildt sagt frynsete relasjonene med egen familie og nyrekrutterte agenter. 

Til tider blir det nesten for spennende!

Konklusjon - Klar befaling! 

Ben Macintyre - The Spy and the Traitor (Anmeldelse)

Dette er en av de mest spennende bøkene jeg har lest - til tross for at jeg visste hvordan det kom til å gå. Men den er ikke bare spennende, den er avslørende for den verden vi levde i, både før og etter jernteppets fall. Oleg Gordievsky, som er spionen i tittelen, endret verdenshistorien til det bedre. Det er det få forunt å kunne hevde, men det kan han. 

Boka følger Gordievsky fra oppveksten i en KGB-familie (både far og bror var i hhv. NKVD og KGB), og til en ideologisk oppvåkning særlig påvirket av invasjonen i Tsjekkoslovakia. Vi følger han også videre gjennom utdanning i KGB og utplassering i København på 60-tallet og videre inn på 70-tallet. 

Noe av det første han bidrar med etter rekruttering, er informasjon om det som viser seg å være Gunvor Galtung Haavik og Arne Treholt. Ingen som leser denne boka er det minste i tvil om at Treholt var skyldig i alt han ble dømt for - og vel så det! 

Boka er virkelig avslørende for det indre livet i KGB, og årene tilbake i Moskva der Gordievsky først er nedtrykt og underkuet er viktige. Han hadde nemlig begått den kardinalsynd å bli skilt, og dermed var han ute i KGBs mørke. Men han satser på en plan om å komme seg ut på posting i London, og lykkes omsider. Da skyter virkelig karriæren som spion fart.

I London legger han til rette først for at Mrs. Thatcher gjør en god figur i begravelsen til Andropov, og så for at de vestlige land for alvor skjønner hvor paranoide de er i Kreml. Få har vel hatt større grunn til å ta æren for ha lagt til rette for slutten på den kalde krigen. 

Allerede ved starten la MI6 en plan for å eksfiltrere Gordievsky fra Sovjet-Unionen om det skulle bli nødvendig. Den var snedig, detaljert, og ble innøvd stadig vekk. Men svært mye kunne gå galt, for å si det forsiktig.

Den nest siste delen av boka er fortellingen om denne fasen fra Gordievsky, som var blitt rezident for KGB i London, ble kalt hjem til Moskva for samtaler, til han skjønte at han var under mistanke, og til han satte fluktplanen i kraft og så fullføring. 

Boka er spennende, innsiktsfull og utrolig godt skrevet. Det er noe av det beste jeg har lest! 

Konklusjon - Klar befaling!

Strålende om eldgammelt menneskelig DNA

David Reich - Who We Are and How We Got Here

Dette må være en av de mest interessante bøkene jeg har lest de siste årene. Grunnene til det er at vi her får bakgrunnen og resultatene fra noen av de største vitenskaplige gjennombrudd de siste par tiårene, og det på felt som har med menneskers selvforståelse å gjøre. 

Sekvenseringen av DNA er nå gammelt nytt, men det har skjedd flere gjennombrudd i utvinning og systematisering av DNA. Dette har gjort noe som var vanskelig, tidkrevende og dyrt, billig og raskt. Videre har man funnet et sted på kroppen der DNA holder seg meget godt over flere tusener av år selv i varme klima - mellomøret. Dermed har man kunnet få holdbare DNA-funn fra svært mye eldre skjelett enn før. 

Resultatet er en revolusjon!

Det mest revolusjonerende er vel at vi har nådd et punkt der vi må lage helt nye modeller for hvordan vi tenker om menneskehetens historie og arkeologi. Vi må bare hugge ned og brenne opp "slektstreet" og heller ta fram veven, for dagens "grupper" er sammenblandinger av tidligere grupper på til dels meget overraskende måter. 

Det er i det hele tatt svært mye som viser seg å være helt annerledes enn de modellene vi har brukt tilsier. Migrasjoner har tatt retninger man ikke har kunnet forutse basert på tradisjonelle arkeologiske metoder, og 'ideologies that seek a return to a mythical purity are flying in the face of hard science'. (s. 121). 

Boka er full av overraskelser uten at nyansene lider av den grunn. Reich lar seg lede av funnene, og ikke av ideologiene, og mye av det som kommer fram om eksisterende folkegrupper og forskjeller dem i mellom faller kanskje noen tungt for brystet. 

Kort sagt: Les den!

Konklusjon - Klar befaling!

Sutherland - Alchemy (anmeldelse)

Rory Sutherland er en britisk reklamemann helt på toppen av karriærestigen. I denne boka forklarer han hva det er som får oss til å gjøre ting, og hvorfor det er dumt å være fornuftig når alle andre er fornuftige. Han lykkes forbløffende godt. Mitt eksemplar ble lest med glede, og nå er det fullt av understrekninger og utropstegn. 

Man kan si at boka hører til i samme sjanger som Kahnemanns Thinking Fast, Thinking Slow - men den er mer lettlest (og lettbent). På sett og vis er begge bøkene menneskelig adferdspsykologi, og det er da også ett av mine ankepunkt mot det Sutherland skriver. Ikke det han konkluderer og viser, men den retoriske strategien.

Strategien er å sette opp økonomifaget som fiende, og å rakke ned på rasjonalitet. Det er forsåvidt greit, men saken er at vi først aksepterer hans argumenter, som i hovedsak går på de til dels overraskende måtene folk tar avgjørelser på, når vi forstår at de egentlig kan forklares fornuftig. De springer bare ikke ut av en enkel og rasjonell kalkyle. Følelser, identitet, status og mye annet som vi egentlig ikke vil vedkjenne oss - ikke en gang overfor oss selv - spiller en vesentlig rolle. Til sammen blir det ganske uoversiktlig, og de som lever av å få folk til å handle annerledes enn de gjør - reklamebransjen - sitter her på et meget strategisk sted for å forstå dette. 

Bokens tittel viser til at bransjens mest vellykkede kampanjer har vært tilsynelatende uforklarlige. Magisk. Men kontra det Sutherland selv hevder - de kan forklares rasjonelt. Det er bare det at forklaringene krever et sett med forutsetninger som det ikke er så lett å fiske fram helt uten videre - særlig siden aktørene selv (vi) heller ikke er klar over hva som egentlig skjer. 

Sutherlands eksempler er særdeles gode, og Red Bull er et av de beste. Blant mange gode sitater er kanskje dette min favoritt:

«The trouble with market research

is that people don't think what they

feel, they don't say what they think, 

and they don't do what they say.»

                                David Ogilvy 

Mitt håp er at reklamebransjen, og særlig slike intelligente og smarte personer som Sutherland, blir satt til å finne måter å endre våre vaner i en mer miljø- og klimavennlig retning. De har vesentlig bedre forutsetninger for å lykkes enn tordentalere, skamkanoner og sekulære helgener av Greta-typen. 

Konklusjon - Klar befaling!

Papirhuset (Money Heist) (Netflix)

Denne spanske serien om innbrudd og gisseltaging i det spanske myntverket er noe av det beste jeg har sett på TV. I skrivende stund har jeg kommet litt ut i tredje sesong, og det jeg har sett så langt er nok til å foreta denne bedømmelsen. Den første sesongen har 13 episoder, den andre 9 (begge 2017) og den tredje 8 (2019). 

Aksjonen er planlagt ned til minste detalj og er svært utspekulert. Men selvsagt går ikke alt etter planen i krig og tjuveri. Det er mye spenning på action-nivå, men om det var alt ville jeg ikke bedømt serien som en av de beste jeg har sett. Det er samspillet og dramaet mellom aktørene som spiller på et svært vidt register. Skuespillerne er til dels ypperlige, og på det dårligste svært gode. Som seer får man også trimmet de emosjonelle musklene. 

Det spanske preget er også meget tydelig, og fortellerstemmen er en av de kvinnelige skurkene. Det er befriende ikke å ha en anglosaksisk eller amerikansk serie som er så god, og enda bedre at den er tydelig i sin annerledeshet. 

Hovedpersonen bak det hele kalles professoren, og han er ikke del av teamet som kommer seg inn myntverket. Hans rolle får også kontakt med politiet på så mange vis, og det er et rikt register av konflikter, lojaliteter og total oppofrelse som kommer i spill. 

Jeg føler meg beriket som menneske over å ha sett denne serien (til nå). Det er visst også snakk om en fjerde runde. 

Konklusjon - Klar befaling!

The Vietnam War (Netflix)

Denne dokumentarserien er trolig den beste jeg har sett.  Kanskje også den lengste jeg har sett. Det er ti episoder som hver er på halvannen time, sånn omtrent. Og her gås det grundig til verks. Den ligger nå på Netflix.

Det som gir serien liv, og som griper deg mer enn noe annet, er intervjuene. Ikke at andre elementer av serien ikke er gripende, men over så mange episoder og så lang tid blir man på et vis venner med de som går igjen om intervjuobjekter. Det er mange eks-soldater fra USA, selvsagt, men også Vietcong, Nord-Vietnamesere, sivile fra sør og nord, og naturlig nok pårørende. 

En annen viktig kilde, og som gjør stort inntrykk, er opptak av regulære samtaler og telefonsamtaler mellom sentrale aktører i USA. Naturlig nok får man ikke slikt fra Nord-Vietnam. En annen mangel er reportasjer fra journalister som var med Vietcong eller Nord-Vietnams styrker. De fantes rett og slett ikke. "Embedding" av journalister i de militære styrker er virkelig en enestående åpenhet som USA og vesten må være stolte av. Derfor får vi godt dokumentert grusomheter og overgrep fra USAs styrker, men ingenting slikt fra den andre siden. Det er et kildeproblem som mange - også denne serien - helt overser.

Serien skal også ha skryt for å inkludere perspektiver fra den andre siden, og kritisk gjennomgå politikken til Nord-Vietnam og deres allierte Sovjet-Unionen og Kina. Helt balansert blir det selvsagt ikke, for hovedperspektivet er vestlig og basert på vestlige medier, men dette er mye bedre enn man kunne forvente. 

Jeg regner meg som godt orientert innen det 20. århundres historie og politikk, men det var mye her jeg ikke kjente til - eller ikke kjente godt nok til. 

Blant annet kommer det klart fram at amerikanske ledere allerede fra Kennedy skjønte at sjansen for å vinne krigen i Vietnam var uhyre små. Likevel fortsatte man å sende soldater, materiell, og å ødelegge sitt navn og ettermæle. Man kan reagere moralsk og med avsky - noe annet ville være rart - men man bør også forsøke å forstå hvorfor rasjonelle mennesker agerer på denne måten. Fullstendige svar gir ikke serien, så her får man forsøke å trekke strekene mellom punktene selv. Det er også en styrke: Man blir ikke utsatt for misjonering. 

Serien viser også klart hvor korrupt og på alle andre vis elendig det Sør-Vietnamesiske regiment var. En meningsmåling i Sør-Vietnam viste tydelig hvem som var mest populær i Sør-Vietnam: Hvem som helst som ikke var Vietcong eller regjeringen i sør! Og denne gjengen brukte man titusener av liv og vanvittige summer på å forsvare. 

Dette er kraftig kost. Man bør stålsette seg, og ta serien godt over langs. Det har ikke noe for seg å "binge watch" denne serien. Det har du IKKE godt av. 

Den siste episoden er klart den beste, men den bygger også på alle de foregående. Det skal godt gjøres å holde øynene tørre, og det skal også godt gjøres å ikke reagere like hardt på Nord-Vietnam som på USA etter å ha sett den politikken de representerte. Det var 800.000 som flyktet i båt fra kommunistregimet og kom fram i live - hvor mange som døde på havet vet vi ikke. 

What a waste,! er tanken man sitter igjen med. Men man sitter igjen med så mye mer enn det. Dette er virkelig en serie du MÅ se. 

Konklusjon - Klar befaling!

Bodyguard (DVD)

Dette er den nest mest sette TV-serien i Storbritannia gjennom tidene, og det er gode grunner for det. 

Spenningen er til å ta og føle på fra første minutt til det siste. Sett serien på pause hvis du går på do eller skal brygge deg en kopp te, for her er det lite med dødpunkt. Det er både ren spenning og mysterium: hvem står bak? Hva er motivene? Hvem lekker? Hvem står i ledtog med hvem? Osv.

Selv om selveste Keely Hawes er sentral i serien, er det relativt ukjente Richard Madden som Afghanistan-veteranen David Budd som har hovedrollen som livvakt. Men heller ikke han spiller med åpne kort, og kan vi egentlig være trygge på at han har så gode hensikter som han sier?

Jeg kan love stolkanten-spenning fra begynnelse til slutt. 

Forfatter Jed Mercurio har også skrevet en annen av de beste spenningsseriene gjennom tidene - Line of Duty, og her følger han opp.  

Konklusjon - Klar befaling!

Le Bureau (TV-Serie)

Kort sagt så er dette den beste etterretningsserien siden Tinker, Tailor, Soldier, Spy (le Carré). Spooks hadde kanskje en mer fortettet spenning, og større overraskelser, men her er vi i mer realistisk terreng. Serien ligger klar til strømming på NRK.no. Den har vært omtalt flere ganger, men fremdeles er det noen ikke har fått den med seg. Det er for galt. Ingen vet noe om morgendagen. 

Tittelen er ikke tilfeldig. Det er organisasjonen, og det de driver med, som står i sentrum. Likevel er det karakteren Guillaume Debailly (kodenavn Malotru) som i den første serien står i fokus. Han kommer hjem etter seks år undercover i Syria, og sliter med å finne seg til rette. Da hans kjæreste i Syria plutselig befinner seg i Paris bryter han regler, og gjenopptar forholdet under sin tidligere dekk-identitet. 

En annen agent, den unge seismologen Marina Loiseau, kommer klarere inn i den andre serien. Hun havner etter hvert i Iran, og det er jo et interessant sted å være for både seismologer og spioner. 

Uten å røpe for mye av handlingen, så kommer vi tett på konfliktområder i Midt-Østen, og dypere spørsmål om identitet, trofasthet, plikt, mot og kjærlighet. 

Realismen synes å være betydelig. Serien er da også skrevet i nært samarbeid med virkelige agenter. 

Skuespillerne er av ypperste klasse. Mathieu Kassovitz som Malotru er mesterlig, og det samme er Jean-Pierre Darroussin som Heri Duflot - lederen for undercoveravdelingen. 

Produksjonen er meget god, og den styrer fint mellom det spenningsbevarende og det realistiske. Karakterene kommer virkelig under huden på deg, og de tre seriene er det vanskelig ikke å kjøre i ett. Heldigvis er det også, etter det jeg kan forstå fra Le Figaro (min fransk er ikke all verden), bestilt en fjerde serie. Jeg venter i spenning!

Konklusjon - Klar befaling!!!!

Unforgotten (første serien)

Hva skal man si om en serie som helt klart er blant de, tja, tre-fire beste jeg har sett? Den andre serien gikk på NRK i påsken dette år, og siden den var meget god førte den oss til den første serien.

Det ypperlig manuset er basert på funnet av et lik av en ung mann fra 70-tallet. Det er i all hovedsak tre familier som havner i søkelyset fordi en, eller minst en, av dem har hatt befatning med den myrdede. Handlinger som er fjerne i tid kaster lange skygger inn i nåtiden - dette er jo utgangspunktet for flere serier i våre dager, men denne serien kombinerer spenning med høy litterær kvalitet.

Det som hever denne serien godt over det meste annet av spennende krim på TV er at sentrale personer utvikler seg. De viser flere sider av sin personlighet, går gjennom kriser og kommer ut som endrede personer. Det aspektet støttes godt opp av en samling eminente skuespillere. De to detektivene på bildet spilles av Nicola Walker og Sanjeev Bhaskar - og de er svært gode. Bevares. Men det er Oscar-nominerte Sir Tom Courtenay, Bernard Hill og Trevor Eve som virkelig gir denne serien en ekstra dimensjon. Ikke for det, de kvinnelige rollene er også meget kompetent besatt, men disse tre herrene kommer i en klasse for seg.

De seks episodene på 45 minutter hver er mesterverk. Vi klarte ikke å holde igjen da vi kom til de tre siste episodene, og gikk for en maraton. Ikke et øye var tørt da rulletekstene kom.

Manusforfatteren Chris Lang har fått i oppdrag fra ITV i lage en tredje serie. Jeg håper den snart er ferdig!

Konklusjon - Klar befaling! Ja: BEFALING.