Elskling (Film)

Dette er den beste filmen jeg har sett på mange år, antakelig den beste jeg har sett (som ny) dette århundre. De anmelderne som ruller bare 5 på terningen må være sjelelig avstumpede, blinde og antakelig også døve. 

Til å begynne med, kanskje den første halvtimen (jeg så ikke på klokka), tenkte jeg at dette vel bare er nok en film om et samliv som går på dunken. Men så ble det en av de mest rørende og innsiktsfulle opplevelsene jeg har hatt. Skuespillet er svært godt, og Helga Guren i hovedrollen er helt fantastisk. 

Regissør Lilja Ingolfsdottir er helt genial. Skandinavia har flere gode filmskapere, og her har vi en film som kan måle seg med de beste fra Ingmar Bergman (og jeg er Bergman-fan!). Filmen er usentimental, men gripende. Ikke på noe vis didaktisk, men lærerik. Både trist og oppløftende. 

I det hele tatt: Filmen kan få deg til å føle deg både klokere og bedre. 

Konklusjon: Klar befaling!

Særskriving

Disse eksemplene på særskriving, eller sær skriving som jeg gjerne kaller fenomenet, kan få noen hver til å miste appetitten. 

Jørn Lier Horst - Illvilje

Jeg har anmeldt bøker av Jørn Lier Horst tidligere, og alltid med Wisting - hans detektiv i Vestfold. De er alltid svært realistiske, såkalt police procedurals, hvor handlingen følger det som er politiets "dreiebok."

Sist jeg anmeldte en av Horsts Wisting-bøker syntes jeg den var på grensen, eller kanskje over, til å bli kjedelig. Realismen kan tas for langt. Man kunne nesten tro at Horst hadde lest min anmeldelse, for ingen kan beskylde denne boka for å være kjedelig. Da har man virkelig blitt forvent. Skikkelig spenning hele veien, er det. 

Det er en virkelig versting som står i sentrum for handlingen. Tom Kerr er en serieforbryter som voldtar, piner, plager og tar livet av sine unge kvinnelige ofre på bestialsk vis. Ikke bare det, kan parterer dem også, og graver dem ned. 

Heldigvis er han tatt. Handlingen begynner når han har innrømmet flere mord og skal ut av fengselet og på befaring. Der vil han vise hvor et annet offer er begravd. 

Selvsagt blir Wistings datter Line involvert. Det har blitt en hovedingrediens i plottet i disse bøkene. Omtrent som de bøkene med Hardy-guttene jeg vokste opp med. Det viser seg alltid at saken faren Frank og Joe egentlig jobber med den samme saken som de har begynt å nøste i. Noe av den samme følelsen har jeg med disse senere bøkene med Wisting. Men det har lite for seg å irritere seg.

Horst skriver nesten utelukkende hovedsetninger, noe jeg også prøvde i avsnittet over. Språket kommer aldri i veien for en spennende handling, men det gir heller ikke noe ut over handlingen. Når det er så spennende som her så gjør det egentlig ikke noe.

Konklusjon - Klar anbefaling.

Standard talemål

I VG på nett sto det en sak om en ung kvinnelig journalist som ble bedt om å legge av seg sin Østfold-"l" (som gjerne kalles litt tjukk "l", men som vi som har studert noe fonetikk heller vil klassifisere som en palato-alveolar lateral) når hun skulle være på Dagsrevyen. Om nødvendig kunne hun jo finne veien til en logoped for å lære seg å snakke riktig.

Videre i saken uttaler Helene Uri - som var språkforsker på UiO før hun ga seg - at "[r]eportere i Dagsrevyen bør tilstrebe standard talemål ettersom det er skrift som blir opplest."

Men hva er standard talemål i Norge? Vi har to rettskrivningsnormer - nynorsk og bokmål - men ikke noe standard talemål. I Storbritannia har man RP - Received Pronunciation, og ordbøker med fonetisk skrift forteller hvordan ord skal uttales. I Norge har vi ikke det, og dermed ligger det ingen autorisasjon i dette med "standard talemål".

"Ligger nær opp til skriftspråket" er en frase som går igjen når det blir snakk om å definere standard talemål, men hvordan i himmelens navn skal en dannet Oslo-"l" kunne sies å være nærmere skriftspråket enn en Østfold-"l"? Jeg kan i alle fall ikke se at denne bokstaven absolutt skal uttales på den ene eller den andre måten ut fra hvordan den ser ut.

"Standard talemål" er en tilsnikelse, for det finnes ikke noe offisielt sanksjonert talemål i Norge. Man kan hevde at dannet Oslomål skal være det man sikter etter siden NRK ligger på Marienlyst på Oslos vestkant, eller fordi mange snakker denne varianten. Men hvorfor skal de som bor på vestkanten definere standarden - og ikke de på østkanten? Jeg vet ikke hvor det bor flest folk, men det er ikke opplagt at det er på vestkaten. Da er det kanskje fordi de ikke er fine nok? For langt fra Marienlyst? Det blir fort sirkelargumentasjon av dette.

Men vi har en prestisjedialekt i Norge - det er det liten tvil om - og det er IKKE østfold-dialekten. Men skal man hevde at bare prestisjedialekten (og dens motsvar på nynorsksiden, som neppe har sitt kjerneområde særlig langt fra Ivar Aasens hjemtrakter) skal brukes på eteren havner vi også her fort i en sirkelargumentasjon, for dersom denne dialekten (og andre, som min egen for eksempel) holdes unna seriøs kringkasting så vil den forbli oppfattet som lavklassedialekt, mens talemålet på Oslo vest beholder sin prestisje.

Det passer nok Helene Uri godt.