Adolescence

Jeg hadde tenkt å skrive om TV-serien Adolescence, og nå fikk jeg en grunn til å få gjort det. Serien vant flere meget velfortjente priser på Emmy-utdelingen nettopp. 

Det tok et halvt år før jeg så den. Anmeldelsene var strålende, men tematikken heller dyster. Det var nok en grunn til at den rykket stadig lengre bak i køen. Men til slutt, for noen uker siden, startet vi den. Det ble ingen fifling med telefonen mens dette sto på. Dette var sterke saker fra begynnelse til slutt. Jeg får gåsehud fremdeles når jeg tenker på noen av scenene, og kanskje særlig den siste episoden der faktisk ikke hovedpersonen selv, i Owen Coopers lille skikkelse, er fysisk til stede (bare på telefon). Bildet mitt er hentet fra starten på den episoden der det som er igjen av den lille familien forsøker å bygge et nytt liv etter at sønnen har havnet i fengsel for mord på en medelev. 

Owen Cooper er helt utrolig. Jeg håper bare den unge skuespilleren kommer fra denne berømmelsen uten varige mén. Alle i serien gjør en helt ubegripelig fabelaktig jobb, men jeg må nevne to til. Erin Docherty som psykolog i tredje episode er fantastisk. Bare Claire Foy i The Crown har, etter min mening, en så understated men ekstremt sterkt nærvær som Docherty (som også var i The Crown) i denne serien. Dette er gåsehuddrama uten store fakter. 

Sist men ikke minst: Stephen Graham med beste mannlige hovedrolle. Han er også en av de to som har skrevet serien. Han kjenner jeg først og fremst fra legendariske Line of Duty. 

Dette er gåsehuddrama. Det er kunst. TV kan være kunst, og dette er toppen på kransekaken. Bare Ingmar Bergman på sitt beste holder dette nivået. 

Konklusjon: Klar befaling! 

Elskling (Film)

Dette er den beste filmen jeg har sett på mange år, antakelig den beste jeg har sett (som ny) dette århundre. De anmelderne som ruller bare 5 på terningen må være sjelelig avstumpede, blinde og antakelig også døve. 

Til å begynne med, kanskje den første halvtimen (jeg så ikke på klokka), tenkte jeg at dette vel bare er nok en film om et samliv som går på dunken. Men så ble det en av de mest rørende og innsiktsfulle opplevelsene jeg har hatt. Skuespillet er svært godt, og Helga Guren i hovedrollen er helt fantastisk. 

Regissør Lilja Ingolfsdottir er helt genial. Skandinavia har flere gode filmskapere, og her har vi en film som kan måle seg med de beste fra Ingmar Bergman (og jeg er Bergman-fan!). Filmen er usentimental, men gripende. Ikke på noe vis didaktisk, men lærerik. Både trist og oppløftende. 

I det hele tatt: Filmen kan få deg til å føle deg både klokere og bedre. 

Konklusjon: Klar befaling!