Adolescence

Jeg hadde tenkt å skrive om TV-serien Adolescence, og nå fikk jeg en grunn til å få gjort det. Serien vant flere meget velfortjente priser på Emmy-utdelingen nettopp. 

Det tok et halvt år før jeg så den. Anmeldelsene var strålende, men tematikken heller dyster. Det var nok en grunn til at den rykket stadig lengre bak i køen. Men til slutt, for noen uker siden, startet vi den. Det ble ingen fifling med telefonen mens dette sto på. Dette var sterke saker fra begynnelse til slutt. Jeg får gåsehud fremdeles når jeg tenker på noen av scenene, og kanskje særlig den siste episoden der faktisk ikke hovedpersonen selv, i Owen Coopers lille skikkelse, er fysisk til stede (bare på telefon). Bildet mitt er hentet fra starten på den episoden der det som er igjen av den lille familien forsøker å bygge et nytt liv etter at sønnen har havnet i fengsel for mord på en medelev. 

Owen Cooper er helt utrolig. Jeg håper bare den unge skuespilleren kommer fra denne berømmelsen uten varige mén. Alle i serien gjør en helt ubegripelig fabelaktig jobb, men jeg må nevne to til. Erin Docherty som psykolog i tredje episode er fantastisk. Bare Claire Foy i The Crown har, etter min mening, en så understated men ekstremt sterkt nærvær som Docherty (som også var i The Crown) i denne serien. Dette er gåsehuddrama uten store fakter. 

Sist men ikke minst: Stephen Graham med beste mannlige hovedrolle. Han er også en av de to som har skrevet serien. Han kjenner jeg først og fremst fra legendariske Line of Duty. 

Dette er gåsehuddrama. Det er kunst. TV kan være kunst, og dette er toppen på kransekaken. Bare Ingmar Bergman på sitt beste holder dette nivået. 

Konklusjon: Klar befaling! 

Wolf Hall (DVD)

De fleste kjenner til Heny VIII og hans seks koner. Monarken som ble besatt av å få en mannlig arving, og som frigjorde seg fra den katolske kirken i samme slengen. Noen kjenner kanskje også til at hans andre kone, Anne Boleyn, også fikk hodet sitt frigjort fra kroppen. Men før Hilary Mantel skrev Wolf Hall (2009) og senere (2012) Bring up the Bodies var det ikke mange som kjente til Thomas Cromwell.

Cromwell gjennomførte en utrolig klassereise. Han endte opp som Lord Great Chamberlain, og den nest mektigste i England, fra utgangspunktet som sønnen til en smed. Som ung forlot han familien i Putney og oppholdte seg i Frankrike og Italia. Hva han gjorde der er uklart, og kilder peker i ulike retninger.

Han slo seg opp som advokat og handelsmann, og senere også som pengelåner. Han ble parlamentsmedlem i 1523, og var en del av husholdet til Kardinal Wolsey i 1520-årene.

Serien viser kjente deler av Englands historie, men fra en til nå ukjent vinkel. Dette er selvsagt fiksjon, men med solid støtte i kildene. At det er en storsatsning fra BBC svekker ikke tilliten, men det er skuespillerne som gjør dette til gåsehuddrama. I alle fall for meg.

Selvsagt spiller Damian Lewis som Henry VIII helt fabelaktig. Jonathan Pryce som Wolsey er strålende. Og så videre, og så bortetter. Men det er Mark Rylance som Thomas Cromwell som gir meg gåsehud og tårer i øynene. Det er mye ved hans spill som får haken til å falle, men for meg er det stemmebruken som er det elementet som gjør at prestasjonen går fra fantastisk til noe nær overjordisk. I løpet av en setning, og nesten umerkelig, dreier meningen fra medfølelse til trussel bare ved et nesten - vel å merke nesten - umerkelig dypere stemmeleie.

Men som ellers: seeing is believing. Og det gjelder å følge med. Det er effektivt drama, men de største effektene kommer av de minste nyansene. Ting skjer sakte, mye vesentlig forblir usagt, og alle scenene er enten skutt i fullt dagslys eller opplyst bare av stearinlys. Her ser du med egne øyne at i drama, særlig på TV, så gjelder det at less is more.

Denne serien skal jeg se på ny. Ganske snart.

Konklusjon: Klar befaling!!!!