Adolescence

Jeg hadde tenkt å skrive om TV-serien Adolescence, og nå fikk jeg en grunn til å få gjort det. Serien vant flere meget velfortjente priser på Emmy-utdelingen nettopp. 

Det tok et halvt år før jeg så den. Anmeldelsene var strålende, men tematikken heller dyster. Det var nok en grunn til at den rykket stadig lengre bak i køen. Men til slutt, for noen uker siden, startet vi den. Det ble ingen fifling med telefonen mens dette sto på. Dette var sterke saker fra begynnelse til slutt. Jeg får gåsehud fremdeles når jeg tenker på noen av scenene, og kanskje særlig den siste episoden der faktisk ikke hovedpersonen selv, i Owen Coopers lille skikkelse, er fysisk til stede (bare på telefon). Bildet mitt er hentet fra starten på den episoden der det som er igjen av den lille familien forsøker å bygge et nytt liv etter at sønnen har havnet i fengsel for mord på en medelev. 

Owen Cooper er helt utrolig. Jeg håper bare den unge skuespilleren kommer fra denne berømmelsen uten varige mén. Alle i serien gjør en helt ubegripelig fabelaktig jobb, men jeg må nevne to til. Erin Docherty som psykolog i tredje episode er fantastisk. Bare Claire Foy i The Crown har, etter min mening, en så understated men ekstremt sterkt nærvær som Docherty (som også var i The Crown) i denne serien. Dette er gåsehuddrama uten store fakter. 

Sist men ikke minst: Stephen Graham med beste mannlige hovedrolle. Han er også en av de to som har skrevet serien. Han kjenner jeg først og fremst fra legendariske Line of Duty. 

Dette er gåsehuddrama. Det er kunst. TV kan være kunst, og dette er toppen på kransekaken. Bare Ingmar Bergman på sitt beste holder dette nivået. 

Konklusjon: Klar befaling! 

Irvine Welsh's Crime (TV-Serie)

Dette er en skotsk TV-serie basert på boka Crime av Irvine Welsh - mest kjent for legendariske Trainspotting. Jeg har sett begge sesongene på Britbox, men den finnes også på TV2 Play. 

Det er den andre sesongen jeg har sett i relativt nær fortid. Serien er spennende og til dels overraskende, og de som er interessert kan sikkert finne et sammendrag et sted. 

Det som virkelig hever denne serien godt over det meste annet jeg har sett er skuespillet til Dougray Scott (bildet). Jeg er ikke den eneste som har lagt merke til dette, for han vant en International Emmy Award som Best Actor i 2022 for den første sesongen. Jeg mener han spiller mye bedre i den andre sesongen. Jeg tror ikke jeg har sett noen bedre inkarnere en brennende intensitet fyrt av rettferdig harme, samtidig med en følelsesmessig skjørhet som truer med å gå i tusen knas når som helst. Jeg satt som fjetret. 

Seeing is believing!

Konklusjon: Klar befaling.

Better (TV-serie, Anmeldelse)

Serien fokuserer på en kvinnelig detektiv ved politiet i Leeds. Ulikt de fleste andre politifolk i serier som denne, er hun korrupt. Hun har lenge hatt et symbiotisk forhold til en ire som har slått seg opp som "kingpin" i den organiserte kriminaliteten i byen. Hun tipser han, og han forer henne med informasjon som rammer konkurrentene og får oppklaringsraten til politiet til å se meget god ut.

Men etter en rystende livshendelse får DI Lou Slack (Leila Farzad) skrupler. Hun prøver å rive seg løs fra dette forholdet med skurken Col McHugh (Andrew Buchan). Det går ikke helt etter planen. 

Deretter forlater serien det som ville vært den åpenbare retningen i 99% av slike serier. Dynamikken blir en annen, og skuespillerne får mer å spille på. En forsoffen tidligere politimann kommer inn, og det viser seg at han ble sparket ut på grunn av korrupsjon. Det er herfra at serien blir virkelig god, og vi får scener som aldri ville kommet forbi redigeringen til en amerikansk serie. Episode fire, den nest siste, er en av de beste episodene, isolert sett, som jeg har sett i en krimserie. 

Jeg hadde kanskje ikke brydd meg med å skrive denne anmeldelsen om det ikke var for at Anton Lesser spiller den mest interessante karakteren, Vernon Marley (bildet). Men kanskje også den nest siste episoden hadde inspirert meg til å prøve å få flest mulig til å se serien?

Ikke for det. Også den siste episoden ville vært ganske så utenkelig i en amerikansk serie. 

Konklusjon: Klar anbefaling!

TV retusjerer historien

"Når jeg hører ordet kultur løsner jeg sikringen på min pistol," sa Göring. Eller gjorde han det?

Nei, det var Göring som fiksjonsfigur i et teaterstykke som sa det. Også mye annet vi "vet" om historien og historiske figurer har sin rot i fiksjonen og ikke i virkeligheten. Har de som lager fiksjon et ansvar for å - i det minste - ikke forfalske historien? 

I mange filmer og TV-serier fra 40-, 50- og 60-tallet fra Storbritannia (særlig) dukker det nå opp immigranter fra (særlig) Jamaica og andre britiske besittelser i samme område. De dukker gjerne opp langt ute på landsbygda (Father Brown, Sister Boniface, osv.). For det første er dette statistisk sett usannsynlig, og for det andre uttrykker karakterene holdninger og bruker uttrykk som hører hjemme i 2020-årene og slettes ikke i perioden fiksjonen foregår. (At katolske menigheter på den britiske landsbygda er sjeldne som hønsetenner er også så sin sak.)

På den annen side er det jo slik at den etniske sammensetningen av Storbritannia i dag er preget av immigrasjonen fra tidligere kolonier, noe landets skuespillerne speiler. Skal man nekte skuespillere av ikke-hvit avstamning roller fordi de ikke passer inn i epoken? Å gi de "gode" karakterene våre holdninger, til tross for at de er ekstremt usannsynlige i angjeldende tidsepoke, er mer av et problem. På den annen side: Hvis fremstillingen hadde vært mer realistisk - for eksempel ved at alle hadde gjort et stort nummer ut av en svart politimann på den britiske landsbygda på 50-tallet og uttrykt pinlig fordomsfulle holdninger - ville tema i fiksjonen naturlig nok blitt endret. 

Saken er i alle fall at dagens praksis, særlig i BBC som jo er woke så det holder, gir seerne et falskt bilde (bokstavelig talt) av den relativt nære fortiden. Særlig ved å gi historiske karakterer dagens holdninger bidrar fiksjonen til en retusjering av historien på linje med omskrivinger av klassikerne for å passe dagens holdninger. 

A Spy Among Friends er en TV-serie basert på Ben Macintyres dokumentarbok med samme navn, og dreier seg om Kim Philbys muldvarpvirksomhet i britisk etterretning. Her dukker det opp en karakter som ikke fantes i virkeligheten, og heller ikke (naturlig nok) i boka. Denne karakteren er en kvinne fra arbeiderklassen som legemliggjør og uttrykker dagens riktige holdninger. Macintyres bok er basert på fakta, og Philbys virksomhet er godt kjent. Men "man" må rette opp datidens feil og mangler, tydeligvis, og tilpasse seg nåtidens middelklasse med riktige holdninger. 

Det er legitimt med poetic licence. Sannheten må ikke få ødelegge en god historie og alt det der, men her er det ikke fiksjonens kvalitet som er det styrende prinsippet men retusjering av holdninger og historiske fakta. Mad Men ble ikke dårligere av å vise råtne holdninger og handlinger i reklamebransjen i New York i sin tidsepoke. 

The Recruit (Netflix)

Denne Netflix-serien på åtte episoder klassifiseres som "Spy-adventure" og "Comedy-drama" på Wikipedia, men den er mest det første og litt mindre det andre. Tonen er ganske lett tross de alvorlige konfliktene og de til dels blodige og smertefulle hendelsene, så det er nok der komedien finnes. 

Owen Hendricks er en ny advokat i CIA, med en far som døde i Afghanistan og mye å bevise. Han deler leilighet med to andre i Washington D.C, og den ene er en tidligere kjæreste. Han vikles fort inn i en sak der en tidligere dobbeltagent truer med å fortelle det hun vet om en hemmelig operasjon dersom hun ikke slippes ut av fengselet i Arizona. 

CIA fremstilles som et rottereir der alle er ute etter å unngå svarteper, og å komme seg opp og fram i organisasjonen. En av de litt mindre sentrale figurene er Janus Ferber som har hatt et kontinuerlig panikk-attakk i flere år. Han er kostelig spilt av Kristian Bruun. Det er nesten verdt å se serien bare for denne karakteren. Også de andre skuespillerne er fra øverste skuffe. 

Dette er en av de få seriene jeg kan huske som er nesten helt uten dødpunkter. Det er sjelden "plukke-opp-mobilen-for-å-se-om-det-har-skjedd-noe-refleksen" har vært så fraværende over åtte hele episoder. Det var kanskje ti minutter litt over halvveis, men ellers har dette vært knakende god underholdning (men ikke noe mer enn det) hele veien. 

Konklusjon: Klar anbefaling.

Three Pines (TV serie)

Kanadiske TV-serier har jeg ikke sett så mange av. Jeg kan faktisk ikke huske en eneste en - bortsett fra denne,som jeg så nettopp på Prime Video.

Den er basert på en bokserie av Louise Penny sentrert rundt Chief Inspector Armand Gamache i Sûreté du Québec. I bokserien er Three Pines, der det meste foregår, en koselig landsby, men her i TV-serien er det en samling tilsynelatende alminnelige folk som har dype og til dels skumle hemmeligheter. Ikke alle disse karakterene er helt troverdige, dessverre, noe som trekker ned. 

Det er åtte episoder og fire kriminalmysterier. Det ene går gjennom alle episodene, og får fullt fokus i de to siste. Det er lite vold, men det mangler ikke på elendighet. Jevnt over sjelelig elendighet. Og det bringer meg over på det viktigste.

Det klart beste med hele serien, ut over at den er en spennende serie med whodunits, er Alfred Molina som Armand Gamache. Sjelfull, klok, men ikke uten feil og skavanker. 100% troverdig, og virkelig en skuespiller som bærer rollen, og gjennom rollen også hele serien. Gamache er frankofon, men snakker engelsk med britisk aksent etter å ha studert historie ved Cambridge. Da passer det godt at den skuespilleren som passet rollen perfekt er fra London. 

Konklusjon: Anbefaling.

Reacher (Prime Video)

Lee Childs karakter Jack Reacher er selve inkarnasjonen av en nådeløs hevner. Han snakker lite, er bygd som et brick shithouse, men i filmene ble han spilt av spjælingen Tom Cruise (170 cm). Cruise hadde kjøpt rettighetene, og kunne velge hvem som skulle spille. Det ble jo helt mislykket gitt at hele poenget med Reacher er et man mountain som ordner opp med tørre nevene. Cruise kom til kort. 

Men nå kan alle puste lettet ut. I Prime Videos serie Reacher blir han spilt av Alan Ritchson, som er like høy som meg (188 cm) men betydelig breiere over bringa (se over). Fiksjonens Reacher er 7,5 cm høyere, men det gjør ingenting i denne spennende serien bygd på den første boka Lee Child skrev om Reacher: The Killing Floor. 

Dette var også den første boka jeg leste i serien, og jeg har for lengst lest alle som Lee Child selv skrev. Plottet er meget godt, kanskje et av de beste i hele serien, og skuespillerne er førsteklasses og ingenting er spart på i produksjonen. Så langt jeg kan huske, er også TV-versjonen nært opp til boken. 

Det største avviket mellom boken og denne TV-serien er at Reacher snakker betydelig mer her enn i boken. Han lar helst nevene snakke for seg, men her jabber han i veg med både den ene og den andre. Det er vel knapt til å unngå. Hovedpersonen kan ikke gå rundt taus som en østers i en TV serie der ingen fortellerstemme kan fylle inn pausene. 

Heldigvis lar han nevene gjøre jobben med skurkene. Han snakker dem ikke i senk.

Konklusjon? - Klar anbefaling. (Man kan ta en gratis prøvemåned hos Prime Video)

Better Call Saul - Bedre enn BB

Nå er, omsider, Breaking Bad universet komplett. Vi ender faktisk opp etter Breaking Bad i tidslinjen, men starter også mye før. Det er derfor mest en "prequel" men også i siste serien litt sequel. Det er Bob Odenkirk som står i sentrum som Jimmy McGill - eller Saul Goodman (som han blir i løpet av serien). Den pratsomme, tvilsomme og "frekkere enn flatlusa" advokaten fra Breaking Bad. 

Jeg har sett alle sesongene, bortsett fra den sjette og siste, to ganger. For å ta konklusjonen først: Dette er bedre enn Breaking Bad. Det er noe av det beste som har vært vist på skjermen noen gang. 

Den første sesongen kom for syv år siden og var svært god, men det er også noe med det kumulative når karakteren får en historie, en dybde og får spille seg ut mot en rekke andre karakterer. Det store spørsmålet som bygger seg opp er: Er Jimmy/Saul uten moralsk kompass? Det er åpenbart at han ikke er ond i en enkel forstand, men kan man stole på at han noen gang kan gjøre "det rette"?

Svaret får vi ikke før helt på tampen av sesong 6, og før den tid har vi vært gjennom høyspenning, stor humor og karakterskuespill av rang. Startsekvensene med et kamera som beveger seg i uventede vinkler og på tilsynelatende - men bare tilsynelatende - trivielle ting, viser seg å være en Tarkovskij verdig. 

Skuespillet til Bob Odenkirk er i en særstilling, men Rhea Seehorn ligger tett opptil. Odenkrik burde hatt flere Emmy og ikke bare nominasjoner. Kanskje det blir en råd nå når serien er over?

Jeg kommer nok til å se denne serien også en tredje gang uansett. 

Konklusjon - Klar befaling!

Poirot (NRKtv.no)

"Alle" kjenner Agatha Christies Hercule Poirot. Det er vel bare Sherlock Holmes av fiksjonens detektiver som er bedre kjent? For min egen del har jeg vært betydelig mer glad i Miss Marple enn i Poirot, som jeg har sett som en karikert og lite troverdig figur. Disse replikkene på fransk har slått meg som påklistret, for bare å nevne noe. 

Likevel, det er noe med å se en serie med 71 episoder over en ikke altfor lang periode som gir et noe annet inntrykk enn en episode her og en bok der. NRKtv.no har denne skattekisten fram til 31. mai 2022. 

Framfor alt er det produksjonskvalitetene i denne serien som er så imponerende. Her er det virkelig ikke spart på noe. Tidskoloritten er fabelaktig, og om plottet og karakterene ikke faller i smak kan man konsentrere seg om bygninger, rom, klær og kjøretøy og gi øynene en fest de sjelden blir innbudt til. 

Og så er det David Suchet i hovedrollen. Her er det virkelig snakk om å bygge en karakter og å holde på den gjennom 71 episoder, noen av dem på en og en halv time. Suchet er en "method actor," og det er ingenting som overlates til tilfeldighetene. Det som er helt klart, er at David Suchet for evig og alltid vil være Poirot. Den siste episoden, som man helt klart må se til slutt, er gripende. 

Ni måneder og 71 episoder tilsier omtrent åtte episoder per måned, hvilket vil si omtrent to per uke. 

Konklusjon: Sett i gang!

Weissensee (NRKtv.no)

På NRKtv.no ligger det mye bra, men jeg vil påstå at den tyske serien Weissensee kanskje er den beste serien. Over fire sesonger på seks episoder følger vi en priviligert familie i DDRs Øst-Berlin fra 1980 og til 1990. De er priviligerte fordi to av dem, far og sønn, har høye stillinger i Ministeriet for Statssikkerhet (Stasi). Derfor kan de bo i et stort hus ved Weissensee. (Bildet: Familien Kupfer)

Den andre og yngre broren i familien er en fraskilt politimann med en datter. Han forelsker seg i datteren til en regimekritisk sangerinne, og så følger intrigene på. Men ikke bare forutsigbart. Det store ved serien er at nesten alle karakterene, og i alle fall alle de sentrale, er komplekse og sammensatte. Ingen er bare onde og bare gode. Serien fremstiller godt hvor de "kommer fra," og hvilke dilemma de står overfor. 

Jeg har jo selv en fortid i DDR, for å si det slik. Bare følg min beretning fra besøket i 1982. Jeg bodde i England da muren falt i 1989, og ble kjent med mange fra bak muren. Dette er min nære fortid, og bare det er nok til å gjøre dette ekstra interessant. 

Men det er et svært spennende drama også. Det mangler ikke på spenning eller overraskelser. Skuespillerne er jevnt over meget gode, men særlig Uwe Kockisch som Stasi-offiseren Hans Kupfer er strålende. Kockisch har også en meget relevant fortid siden han som tenåring satt ett år i fengsel for forsøk på republikkflukt, som det så fint het. 

Den eneste på samme nivå, eller kanskje et hakk over, er Jörg Hartmann som spiller hans sønn Falk Kupfer. Den klart minst sympatiske i familien viser sårbarhet, og få skuespillere ville klart den balansegangen Hartmann gjør til sitt glansnummer. 

De fire sesongene byr alle på sine tema, og det er opplagt at "oppvasken" etter DDR og Stasi, samt den trøblete overgangen til markedsøkonomi kommer i sentrum i de senere rundene. 

Det er ikke urimelig å hevde at den fjerde sesongen kanskje ikke kom helt opp på samme nivå som de tre foregående, men ingen som har sett de tre første verken vil eller bør gå glipp av den heller. Helt til siste slutt byr serien på overraskelser og vendinger som får deg til å se sentrale karakterer på en ny måte. 

Jeg måtte ta minst noen dagers pause mellom hver sesong for å roe nervene, noe jeg vil anbefale. Likevel ville jeg uten å nøle sett det hele igjen - og det er vel noe jeg setter meg fore å gjøre før den forsvinner fra NRKtv.no til nyttår i 2023. 

Hvorfor heter serien Weissensee - rent ut over at mye foregår i huset ved denne innsjøen nord i Berlin? De som ser den kan gjerne sende meg forslag, for den er et (etter min tolkning, i alle fall) tematisk relevant og overgripende element i det hele som går ut over historie og politikk. 

Dette er et stort og gripende drama du bare MÅ se. 

(For de som har sett den: Her er ekstramateriale du sikkert vil ha interesse av.)

Konklusjon - Klar befaling!

Lupin (Netflix)

Assane Diop, spilt av Omar Sy, er ute etter å hevne sin immigrant-far som ble utsatt for et komplott av den onde rikingen Hubert Pellegrini. Assane vokste opp som beundrer av gentlemansforbryteren Arsène Lupin fra bøkene til Maurice Leblanc, og han har utført mange forbrytelser inspirert av Lupin. Bare mot de som fortjener det, vel å merke, for som Lupin er Diop en som fremmer det gode fra den gale siden av loven. 

Nå har alle ti episodene blitt sluppet, og jeg kan gjøre meg opp en mening om det hele. Er det verdt å se denne serien? (Advarsel: Moderat plot-spoiler følger)

Det som taler for er:

• Det foregår i Paris og Frankrike, og jeg lider av voldsom abstinens.
• Omar Sy og karakteren han spiller er svært sjarmerende.
• Rettferdigheten skjer fyldest. 
• Vi hører fransk heller enn engelsk. 

Det som taler mot er:

• Spenningen er moderat, og tempoet 
• Plottet og handlingen har hull så store som hus.
• Smartness og overraskelser blir det lite av tross navnet på serien og henvisninger til romanene. Her kunne man lagt seg på linje med Jonathan Creek eller en middels Poirot-episode, men det blir heller uforklarlige eller umulige løsninger på situasjonene. 

Derfor er jeg rett og slett ganske skuffet. Serien er fornyet for en ny runde, men jeg venter ikke på den i åndeløs spenning akkurat. Men hvem vet, kanskje den tar seg opp?

Konklusjon? - Hvor mye savner du Paris, Frankrike og fransk?

Nedgravde hemmeligheter 4 (NRKtv.no)

Dette er kanskje min favorittserie. Det er, i alle fall tilsynelatende, en krimserie av cold case typen. Men sjelden kommer vi nærmere forbryterne enn i denne serien, og man får også sympati for dem. Ikke sjelden er det karakterbrister og/eller omstendigheter utenfor menneskelig kontroll som tipper dem over kanten. 

Det betyr ikke at spenningen er noe mindre gjennom denne fjerde serien. Det er grundig etterforskning av høyst realistisk type etter at en manns torso blir funnet i en fryser på et gjenvinningsanlegg. 

Skuespillerne er av ypperligste klasse. Virkelig utsøkt utført kunstnerisk arbeid hele veien. 

Det er virkelig ikke noe å sette fingeren på, annet enn at det kommer til en konklusjon og dermed slutt. Heldigvis har jeg lest at serien er fornyet for en femte sesong.  

Konklusjon - Klar befaling!

Ring min agent! (Netflix)

"Ring min agent!" (eller Dix Pour Cent som den heter på originalspråket) er en drama-komedie i serieformat som foregår i et byrå for skuespilleragenter i Paris. En ekstra twist er at minst en ekte skuespiller spiller seg selv i hver episode. Vi får se Beatrice Dalle, Isabelle Huppert, og en serie internasjonalt og mer nasjonalt kjente filmstjerner. 

Skuespillerne er på toppnivå, og de havner i både seriøse og komiske situasjoner. Men de komiske situasjonene er ofte seriøse, og de seriøse alltid komiske - men blandingen blir akkurat passe hele veien. (Det vil si: Jeg har kommet omtrent midt i andre sesongen.)

Jeg prøver å sammenligne med andre komi-serier, men lykkes ikke med å finne en god parallel. Selv om det er et kontor, er det lite som minner om The Office. Det er sobert filmet, og ingen snakker til kamera. Selv om alle får god sjanse til å vise frem sine feil og mangler, er det ingen som blir hengt ut. Det er ikke en vennegjeng, som Friends, og ikke så off the wall som Seinfeld. 

Det er spenning nok. Camille begynner å jobbe på agentkontoret. Faren hennes, viser det seg, er en ledende partner. Han prøver å forhindre det, for ingen vet at han har en datter på si. Det blir mye drama og komikk ut av det. En partner dør, og kontoret er på randen av kollaps og oppkjøp. Mange gjør mye som de ikke burde, og skatteinspektøren vil kanskje finne en del som ikke er helt etter boka? Kanskje hun kan smiskes eller forføres vekk fra der hundene er begravet? 

Konklusjon: Klar anbefaling! 

Undercover - Sesong 2

For å si det rett ut: Denne andre runden med den Flamsk/Belgiske serien "Undercover" er fantastisk!

For omtrent en måned siden anbefalte jeg første runde med dommen "klar anbefaling." Den jekker jeg nå opp til "klar befaling!" Dersom man i det hele tatt liker spenning på TV er det knapt noe bedre enn denne andre serien. Et pluss, mener jeg, er at det hele foregår (for det meste) på flamsk - et sjarmerende germansk språk som tidvis høres forbløffende norsk ut. 

Det er vel vanskelig å skrive mye om det som foregår uten å røpe for mye av plottet, men noe må jeg få med. 

Denne gangen er det internasjonal og illegal (selvsagt) våpenhandel det går i, men også uferdig business fra første sesong er i høy grad med og driver handlingen fremover. Derfor bør man absolutt få med seg den svært gode første sesongen før man setter i gang med denne fantastiske sesongen. 

Mye foregår på ranchen til brødrene Berger. Der er det ridning, line-dance og Country & Western. Der jobber også Nathalie, som har en sønn i småskolealder sammen med Laurent - den eldste og mildeste av de to Berger-brødrene. Naturlig nok, gitt tittelen, må noen skaffe informasjon fra innsiden av operasjonen som forsyner kjeltringer og banditter kloden over med dødbringende våpen. 

Bob, undercover politimannen i sentrum av bildet over, får et svare strev med å drive denne etterforskningen, håndtere uoppgjorte synder fra første sesong, og ikke minst pleie de mildt sagt frynsete relasjonene med egen familie og nyrekrutterte agenter. 

Til tider blir det nesten for spennende!

Konklusjon - Klar befaling! 

Undercover (Netflix)

På den idylliske flamske landsbygda, på grensen til Nedeland og Tyskland, foregår det produksjon og distribusjon av store mengder narkotika i form av MDMA - også kjent som Ecstasy. Toppsjefen heter Ferry Bouman, og han bor på en campingplass nær Lommel.

Serien er basert på arrestasjonen i 2009 av Janus van Wesenbeeck, som bodde på en campingplass ved Lommel og drev i denne bransjen. Han ble avslørt på bakgrunn av arbeidet til en eller flere agenter som jobbet under dekke av falsk identitet.

Det er også opplegget her. Det gjelder å komme tett på Ferry og kona Danielle. Men Ferry er ikke født i går - han har også kilder i politiet, og blant skurkene er det ingen venner men derimot mange griske slanger. Komplikasjonene og spenningen bare øker på.

Serien er virkelig spennende, og til tider morsom. Frank Lammers som Ferry er bare helt fantastisk. Mannen ser ut som den type karikatur man kjøpte fra raske tegnere på gatehjørner før i verden, og spiller rollen til perfeksjon. 

Serien har ti episoder. Den andre sesongen kommer 8. november, har jeg lest. Jeg klarer nesten ikke vente!

Lesere av mine anbefalinger av TV-serier har kanskje lagt merke til at jeg vurderer det som positivt om serien går på et annet språk enn Engelsk. Her er det Nederlandsk og Flamsk det går i, og det er forfriskende. 

Konklusjon? - Klar anbefaling. 

Young Wallander (Netflix)

 

Young Wallander er en serie på Netflix som byr på mye hodebry selv før plottet kommer i gang. Forbindelsen til Henning Mankells Wallander er både tydelig og eksplisitt, men Wallander er allerede død (tipper vi). Likevel er denne serien lagt til nåtidens Rosengård i Malmø, og alle snakker engelsk selv om de er svenske. Jeg har sett lignende løsninger før og klart å venne meg til det (med 'Allo 'Allo som det fremste eksemplet på hvordan det kan gjøres), men her sliter jeg hele veien gjennom.

Adam Pålsson som unge Wallander er den eneste svensken i hele serien, og hans engelsk med svensk aksent gjør det litt mer tilforlatelig. I omtrent ti sekunder til neste engelsktalende, gjerne med dialekt, tar over dialogen. Det hjelper på at han er en god skuespiller, og han spiller bra. Det er flere presumptivt gode skuespillere med, men de spiller heller middelmådig. De blir ikke troverdige. 

Der er mørkt i denne serien - på både den ene og den andre måten. Det er scandi-noir så det forslår. Det er forsåvidt spennende til tider, men det er for mye som skurrer. Ikke minst er det stereotypene. Man kan jo prøve å gjette, da, gitt dette formatet om det er de kriminelle gjengene og deres ledere som er skyldige - eller kanskje en rik mann med arvede penger?* Hva er sjansen for det første i svensk krim?

Konklusjon? - Take it or leave it. 

* - Det er ingen premie for å gjette riktig. 

White Lines (Netflix)

I år er vel dette det nærmeste de fleste av oss kommer Middelhavet. Serien er laget av Álex Pina, samme karen som står bak Papirhuset - som jeg også anmeldte her på bloggen. 

Handlingen går på to tidsakser: "i dag", der Zoe må ned på Ibiza for å identifisere et lik som er funnet i fastlands-Spania og som trolig er hennes bror, Alex, som forsvant på 90-tallet. Nå er det tydelig at han ble drept, og Zoe får det for seg at hun skylder ham å finne ut hvem det var som drepte ham. 

Dermed spilles også oppløpet til drapet på 90-tallet inn, og vi følger House-DJ'en Alex og hans ferd mot berømmelse som party-konge på Ibiza. Zoe og Alex mistet moren til kreften, og politi-faren er kontrollerende. Alex, derimot, er utagerende og har ambisjoner. Han stikker av til Ibiza og søsteren blir igjen. Alex tar 'an helt ut på Ibiza, og Zoe blir veldig streit i Manchester. Helt til denne serien begynner. 

Fortiden rulles sakte opp, med varierende mengder av hver episode som er fra 90-tallet og det som skjedde da. Zoe kommer ikke bare nærmere hva som skjedde med broren, men hun (og vi) skjønner også mer av hvem han var, og hvem han ble. Zoe blir raskt mindre streit på Ibiza, og glemmer vel bort at hun er gift og har en datter tidlig i tenårene. 

De første episodene har mer komikk enn de senere, og det passer forsåvidt greit siden handlingen generelt blir mørkere. Det kan også være en fordel å ha et liberalt forhold til narkotiske stoffer, for det har den implisitte seeren av denne serien på ti episoder. På den annen side, jeg er ingen narko-liberaler og tålte det godt. 

Pina har nok sett en del på Almodovars filmer, og hans portretter av kvinner. De er sensuelle og irrasjonelle - jevnt over - men dette er jo fiksjon, må vite. Ikke at mennene er fri for irrasjonalitet heller - eller grov vold.

Episodene er av svært ujevn kvalitet. Det var en episode litt over midtveis der jeg sterkt vurderte å gi opp hele serien på grunn av dårlig skript og lite fremdrift, men heldigvis fortsatte jeg. Neste episode var spennende og holdt på oppmerksomheten hele veien. 

Zoe får sitt svar til slutt, og lærer mye på veien. Det gjør vi også - men det viktigste er at vi blir underholdt. 

Konklusjon - Anbefaling.

Papirhuset (Money Heist) (Netflix)

Denne spanske serien om innbrudd og gisseltaging i det spanske myntverket er noe av det beste jeg har sett på TV. I skrivende stund har jeg kommet litt ut i tredje sesong, og det jeg har sett så langt er nok til å foreta denne bedømmelsen. Den første sesongen har 13 episoder, den andre 9 (begge 2017) og den tredje 8 (2019). 

Aksjonen er planlagt ned til minste detalj og er svært utspekulert. Men selvsagt går ikke alt etter planen i krig og tjuveri. Det er mye spenning på action-nivå, men om det var alt ville jeg ikke bedømt serien som en av de beste jeg har sett. Det er samspillet og dramaet mellom aktørene som spiller på et svært vidt register. Skuespillerne er til dels ypperlige, og på det dårligste svært gode. Som seer får man også trimmet de emosjonelle musklene. 

Det spanske preget er også meget tydelig, og fortellerstemmen er en av de kvinnelige skurkene. Det er befriende ikke å ha en anglosaksisk eller amerikansk serie som er så god, og enda bedre at den er tydelig i sin annerledeshet. 

Hovedpersonen bak det hele kalles professoren, og han er ikke del av teamet som kommer seg inn myntverket. Hans rolle får også kontakt med politiet på så mange vis, og det er et rikt register av konflikter, lojaliteter og total oppofrelse som kommer i spill. 

Jeg føler meg beriket som menneske over å ha sett denne serien (til nå). Det er visst også snakk om en fjerde runde. 

Konklusjon - Klar befaling!

Gladbeck (NRK.tv)

Denne tyske serien på fire dramatiske episoder viser svært virkelighetsnært den bisarre historien om et bankran som ble gisseldrama i Tyskland og Nederland i august 1988. 

Serien legger seg så tett opp til virkeligheten at selv skuespillerne er vanskelig å skille fra de som var involvert tilbake i 1988. Dramaet er på ingen måte tysk politis, eller særlig tysk presses, beste hendelse. Det er spennende, latterlig, gruoppvekkende, pinlig og fremfor alt rystende. 

Selv om det er best ikke å ha lest om saken før man ser serien, så er dette likevel så gripende og himmelropende galt at det ikke gjør så mye om man har satt seg inn i det. Man skulle ønske at dette var ren fiksjon, men det er ekstremt virkelighetsnært. 

Konklusjon - Klar anbefaling!

Carlo & Malik (Netflix)

Dette er en italiensk krimserie lagt til Roma, og til å begynne med tenkte jeg at den var omtrent midt på treet. Pluss for å være verken engelskspråklig eller blå-grå og dyster, men ellers lite utenom det man kunne forvente når det gjelder spennende intriger. Men så tok det seg opp kraftig mot slutten av serien på 10 episoder.

Hovedgrunnen til det er at livet til hovedpersonene blir tema for kriminalintrigen. Som i så mange slike serier som baserer seg på en relativt høy grad av realisme, er hovedpersonenes liv den røde tråden mellom episoder der et mord eller slikt blir oppdaget og løst i løpet av en episode.

Far og datter har hver sin rolle i etterforskningen. Faren er etterforskningsleder, og datteren rettsmedisiner. Malik, til venstre i bildet, kommer inn i livene til begge.

Fortid, nåtid, og personlige relasjoner trekkes sammen av forbrytelser og etterforskning i nåtidens Roma. De siste episodene er virkelig gode, så jeg håper den får en ny sesong. 

Konklusjon: Klar anbefaling