Weissensee (NRKtv.no)

På NRKtv.no ligger det mye bra, men jeg vil påstå at den tyske serien Weissensee kanskje er den beste serien. Over fire sesonger på seks episoder følger vi en priviligert familie i DDRs Øst-Berlin fra 1980 og til 1990. De er priviligerte fordi to av dem, far og sønn, har høye stillinger i Ministeriet for Statssikkerhet (Stasi). Derfor kan de bo i et stort hus ved Weissensee. (Bildet: Familien Kupfer)

Den andre og yngre broren i familien er en fraskilt politimann med en datter. Han forelsker seg i datteren til en regimekritisk sangerinne, og så følger intrigene på. Men ikke bare forutsigbart. Det store ved serien er at nesten alle karakterene, og i alle fall alle de sentrale, er komplekse og sammensatte. Ingen er bare onde og bare gode. Serien fremstiller godt hvor de "kommer fra," og hvilke dilemma de står overfor. 

Jeg har jo selv en fortid i DDR, for å si det slik. Bare følg min beretning fra besøket i 1982. Jeg bodde i England da muren falt i 1989, og ble kjent med mange fra bak muren. Dette er min nære fortid, og bare det er nok til å gjøre dette ekstra interessant. 

Men det er et svært spennende drama også. Det mangler ikke på spenning eller overraskelser. Skuespillerne er jevnt over meget gode, men særlig Uwe Kockisch som Stasi-offiseren Hans Kupfer er strålende. Kockisch har også en meget relevant fortid siden han som tenåring satt ett år i fengsel for forsøk på republikkflukt, som det så fint het. 

Den eneste på samme nivå, eller kanskje et hakk over, er Jörg Hartmann som spiller hans sønn Falk Kupfer. Den klart minst sympatiske i familien viser sårbarhet, og få skuespillere ville klart den balansegangen Hartmann gjør til sitt glansnummer. 

De fire sesongene byr alle på sine tema, og det er opplagt at "oppvasken" etter DDR og Stasi, samt den trøblete overgangen til markedsøkonomi kommer i sentrum i de senere rundene. 

Det er ikke urimelig å hevde at den fjerde sesongen kanskje ikke kom helt opp på samme nivå som de tre foregående, men ingen som har sett de tre første verken vil eller bør gå glipp av den heller. Helt til siste slutt byr serien på overraskelser og vendinger som får deg til å se sentrale karakterer på en ny måte. 

Jeg måtte ta minst noen dagers pause mellom hver sesong for å roe nervene, noe jeg vil anbefale. Likevel ville jeg uten å nøle sett det hele igjen - og det er vel noe jeg setter meg fore å gjøre før den forsvinner fra NRKtv.no til nyttår i 2023. 

Hvorfor heter serien Weissensee - rent ut over at mye foregår i huset ved denne innsjøen nord i Berlin? De som ser den kan gjerne sende meg forslag, for den er et (etter min tolkning, i alle fall) tematisk relevant og overgripende element i det hele som går ut over historie og politikk. 

Dette er et stort og gripende drama du bare MÅ se. 

(For de som har sett den: Her er ekstramateriale du sikkert vil ha interesse av.)

Konklusjon - Klar befaling!

Ekkokamre er ikke noe nytt

Noe av det mest skremmende med sosiale medier, er hvordan de gjør det mulig å gjøre folk fullstendig immune mot alminnelig fornuft og objektive fakta. Qanon, jihadister, radikale nazister, vaksinemotstandere - listen kan gjøres skremmende lang. Men som tittelen min sier: Dette er ikke noe nytt.

Vestlige kommunister, for eksempel, trodde fullt og fast på den propagandaen som kom fra Sovjet-Unionen og dens vasaller. Nord-Korea tok de med en klype salt, tross alt, men i Sovjet var alt vel. De som hevdet noe annet var kjøpt og betalt av CIA. Friheten, som jeg selv abonnerte på en periode, Sovjet-Union, Sovjetnytt mv. (som onkel Palmer abonnerte på) var kjente kilder. 

SV-ere som jeg var vel i en mellomstilling. Vi tenkte vel at sannheten var et sted mellom østlig og vestlig propaganda. Det var vel ikke før jeg selv møtte folk fra Øst-Europa etter murens fall at jeg forsto at virkeligheten var noen hakk verre enn det jeg ville omtalt som "vestlig propaganda" - men som egentlig var svært nøktern informasjon. 

Det skjedde da jeg bodde i England 1988 - 1993. Der ble jeg også kjent med mange italienere, som nesten uten unntak var kommunister. De ble mye mer sjokkert enn det jeg ble, for de hadde levd i de italienske informasjonssiloene. 

Italia hadde ingen felles offentlighet, men tette skott mellom sosialister, kommunister og kristeligdemokrater. De hadde til og med sine egne offentlige TV-kanaler: Rai Uno var for kristeligdemokratene, Rai Due for sosialistene og Rai Tre for kommunistene. Avisene var også mer ensporede enn det jeg var vant til. 

Kommunistene i Norge var et lite parti, og da snakker jeg om NKP og ikke det "yngre" og mer aktivistiske (og farlige) AKP (m-l). Bitterheten mot storsamfunnet var svært stor hos enkelte, og når man møtte dem på "trygg grunn" i Øst-Europa kom det lettere fram. 

I 1982 reiste jeg med NKP som gjest av SED (Kommunistpartiet i DDR) til Magdeburg på en partiskole. (Klikk på lenken og les mer.) De fleste var hyggelige og reale folk, noen var også tydelige på at landene i øst ikke fungerte. Men så var det de som lignet mye på dagens konspirasjonsteoretikere: Alt var USAs feil. Her i øst kunne de endelig føle seg frie. Her var det folket som styrte, og alt som var galt var USA og vestens skyld. Faktaresistensen var betydelig. Vi som ikke var "troende" ble bedt - av et par NKPerne - om å nærmest avlegge en ed om at revolusjonen i 1917 var et vendepunkt i verdenshistorien. Ellers ville de be oss dra hjem. 

De var ikke alene om denne typen virkelighetsforståelse heller, eller "troskrav," men noen har sikret seg bedre mot falsifisering. Jehovas Vitner mener verdens undergang er nær, og at de vil bli utvalgt til å dra til himmelen mens alle andre vil forgå. Ulikt mange andre har Jehovas Vitner fastslått når dette skal skje. Mange ganger. Først i 1878, så i 1914, 1918 og 1925. Siste dato var i 1975, men nå har de lært sier de bare at det er snart. Det er nok tryggest!

Ekte sosialisme ender alltid med Stasi

Det er i dag 100 år siden statskuppet i Russland. Revolusjonen var i februar da Tsaren ble avsatt og et svakt demokrati kunne skimtes. Det ble slutt da bolsjevikene tok makten, og et av verdenshistoriens mest undertrykkende og brutale regimer ble skapt. 

Først i år ble jeg klar over en familieforbindelse til begivenhetene. To av farfars søskenbarn (Margareta og Elin Wannebo) bodde der da kuppet skjedde, men kom seg hjem til Sverige. Men ikke uten å ha fått merke av begivenhetene. Men det var ikke dette jeg skulle skrive om.

Tittelen min virker overdreven og ubegrunnet. Begge deler er feil. Men la meg først si hva jeg mener med sosialisme. Det er et system som følger Marx i at privat eiendomsrett er avskaffet. Det er det som er ekte sosialisme, alt annet er bare kapitalisme med litt omfordeling. Sosialisme uten statlig eierskap til produksjonsmidlene er som kristendommen uten oppstandelsen. Meningsløs. 

Det er få som syns at brutale og undertrykkende regimer er noe særlig, men hvordan har det gått med forsøkene på "den tredje vei"? En sosialisme uten undertrykkelse og diktatur? Det har ikke skjedd. De eneste forsøkene på forklaring fra sosialistene er bortforklaringer og konspirasjonsteorier. Men virkeligheten er mye enklere enn som så: det funker ikke. 

Jeg har selv vært sosialist, og det tok litt tid før jeg skjønte dette, men fortsatt sitter mange fast i sine vrangforestillinger. Det siste håpet var Venezuela. Men alle ser nå hvordan det gikk. Selv i et land med strålende naturlige forutsetninger raknet det fort. Det er som Margaret Thatcher sa: "The trouble with socialism is that sooner or later they will run out of other people's money". 

Sosialister har vært flinke til å endre kapitalismen. Fått den til å gavne flere. Men aldri har det kommet noe alternativ. Annet enn havari og barbari. 

Det har ikke skortet på planer, og jeg syslet med slike selv da jeg var i tenårene. Men de havarerer alltid på en vesentlig forutsetning. Det er denne: plutselig blir alle snille. Sosialismen avhenger av kjærlighet og tillit av en art verden aldri før har sett. 

Så hva skjer dersom ikke denne vesentlige forutsetningen blir innfridd? Dersom noen ikke vil være med på notene? Dersom de ikke gjør som oppskriften sier de skal gjøre? Enten gjør de sosialismen umulig, eller så må de elimineres. Vil du ikke være min bror/søster, så slår jeg skallen din inn. Det var jacobinerne som sa La Fraternité ou la Mort. Mange så hvilken vei det gikk under den franske revolusjon (eller etter), og slagordet 

Und willst du nicht mein Bruder sein, so schlag ich dir den Schädel ein

ble formulert senere.  

Utopier basert på håpløse forutsetninger har to veier å gå. Gi opp forutsetningene, eller fjern problemene. Når problemene er personer som tenker annerledes ender man opp med Gulag og Stasi.