Ekkokamre er ikke noe nytt

Noe av det mest skremmende med sosiale medier, er hvordan de gjør det mulig å gjøre folk fullstendig immune mot alminnelig fornuft og objektive fakta. Qanon, jihadister, radikale nazister, vaksinemotstandere - listen kan gjøres skremmende lang. Men som tittelen min sier: Dette er ikke noe nytt.

Vestlige kommunister, for eksempel, trodde fullt og fast på den propagandaen som kom fra Sovjet-Unionen og dens vasaller. Nord-Korea tok de med en klype salt, tross alt, men i Sovjet var alt vel. De som hevdet noe annet var kjøpt og betalt av CIA. Friheten, som jeg selv abonnerte på en periode, Sovjet-Union, Sovjetnytt mv. (som onkel Palmer abonnerte på) var kjente kilder. 

SV-ere som jeg var vel i en mellomstilling. Vi tenkte vel at sannheten var et sted mellom østlig og vestlig propaganda. Det var vel ikke før jeg selv møtte folk fra Øst-Europa etter murens fall at jeg forsto at virkeligheten var noen hakk verre enn det jeg ville omtalt som "vestlig propaganda" - men som egentlig var svært nøktern informasjon. 

Det skjedde da jeg bodde i England 1988 - 1993. Der ble jeg også kjent med mange italienere, som nesten uten unntak var kommunister. De ble mye mer sjokkert enn det jeg ble, for de hadde levd i de italienske informasjonssiloene. 

Italia hadde ingen felles offentlighet, men tette skott mellom sosialister, kommunister og kristeligdemokrater. De hadde til og med sine egne offentlige TV-kanaler: Rai Uno var for kristeligdemokratene, Rai Due for sosialistene og Rai Tre for kommunistene. Avisene var også mer ensporede enn det jeg var vant til. 

Kommunistene i Norge var et lite parti, og da snakker jeg om NKP og ikke det "yngre" og mer aktivistiske (og farlige) AKP (m-l). Bitterheten mot storsamfunnet var svært stor hos enkelte, og når man møtte dem på "trygg grunn" i Øst-Europa kom det lettere fram. 

I 1982 reiste jeg med NKP som gjest av SED (Kommunistpartiet i DDR) til Magdeburg på en partiskole. (Klikk på lenken og les mer.) De fleste var hyggelige og reale folk, noen var også tydelige på at landene i øst ikke fungerte. Men så var det de som lignet mye på dagens konspirasjonsteoretikere: Alt var USAs feil. Her i øst kunne de endelig føle seg frie. Her var det folket som styrte, og alt som var galt var USA og vestens skyld. Faktaresistensen var betydelig. Vi som ikke var "troende" ble bedt - av et par NKPerne - om å nærmest avlegge en ed om at revolusjonen i 1917 var et vendepunkt i verdenshistorien. Ellers ville de be oss dra hjem. 

De var ikke alene om denne typen virkelighetsforståelse heller, eller "troskrav," men noen har sikret seg bedre mot falsifisering. Jehovas Vitner mener verdens undergang er nær, og at de vil bli utvalgt til å dra til himmelen mens alle andre vil forgå. Ulikt mange andre har Jehovas Vitner fastslått når dette skal skje. Mange ganger. Først i 1878, så i 1914, 1918 og 1925. Siste dato var i 1975, men nå har de lært sier de bare at det er snart. Det er nok tryggest!

Ekte sosialisme ender alltid med Stasi

Det er i dag 100 år siden statskuppet i Russland. Revolusjonen var i februar da Tsaren ble avsatt og et svakt demokrati kunne skimtes. Det ble slutt da bolsjevikene tok makten, og et av verdenshistoriens mest undertrykkende og brutale regimer ble skapt. 

Først i år ble jeg klar over en familieforbindelse til begivenhetene. To av farfars søskenbarn (Margareta og Elin Wannebo) bodde der da kuppet skjedde, men kom seg hjem til Sverige. Men ikke uten å ha fått merke av begivenhetene. Men det var ikke dette jeg skulle skrive om.

Tittelen min virker overdreven og ubegrunnet. Begge deler er feil. Men la meg først si hva jeg mener med sosialisme. Det er et system som følger Marx i at privat eiendomsrett er avskaffet. Det er det som er ekte sosialisme, alt annet er bare kapitalisme med litt omfordeling. Sosialisme uten statlig eierskap til produksjonsmidlene er som kristendommen uten oppstandelsen. Meningsløs. 

Det er få som syns at brutale og undertrykkende regimer er noe særlig, men hvordan har det gått med forsøkene på "den tredje vei"? En sosialisme uten undertrykkelse og diktatur? Det har ikke skjedd. De eneste forsøkene på forklaring fra sosialistene er bortforklaringer og konspirasjonsteorier. Men virkeligheten er mye enklere enn som så: det funker ikke. 

Jeg har selv vært sosialist, og det tok litt tid før jeg skjønte dette, men fortsatt sitter mange fast i sine vrangforestillinger. Det siste håpet var Venezuela. Men alle ser nå hvordan det gikk. Selv i et land med strålende naturlige forutsetninger raknet det fort. Det er som Margaret Thatcher sa: "The trouble with socialism is that sooner or later they will run out of other people's money". 

Sosialister har vært flinke til å endre kapitalismen. Fått den til å gavne flere. Men aldri har det kommet noe alternativ. Annet enn havari og barbari. 

Det har ikke skortet på planer, og jeg syslet med slike selv da jeg var i tenårene. Men de havarerer alltid på en vesentlig forutsetning. Det er denne: plutselig blir alle snille. Sosialismen avhenger av kjærlighet og tillit av en art verden aldri før har sett. 

Så hva skjer dersom ikke denne vesentlige forutsetningen blir innfridd? Dersom noen ikke vil være med på notene? Dersom de ikke gjør som oppskriften sier de skal gjøre? Enten gjør de sosialismen umulig, eller så må de elimineres. Vil du ikke være min bror/søster, så slår jeg skallen din inn. Det var jacobinerne som sa La Fraternité ou la Mort. Mange så hvilken vei det gikk under den franske revolusjon (eller etter), og slagordet 

Und willst du nicht mein Bruder sein, so schlag ich dir den Schädel ein

ble formulert senere.  

Utopier basert på håpløse forutsetninger har to veier å gå. Gi opp forutsetningene, eller fjern problemene. Når problemene er personer som tenker annerledes ender man opp med Gulag og Stasi. 

Med NKP til DDR 1982 - del IV

En av de mest fornøyelige episodene under oppholdet foregikk i en kinosal. Det er en kjent sak at DDR var smekkfullt av Sovjetiske soldater og deres dødelige utstyr. Soldatene gjorde ikke så mye av seg i bybildet (se over), men de var der. Så sent som i 1991, nesten to år etter at muren falt, var det fremdeles 338.000 Sovjetsoldater i DDR. I tillegg kom deres familier og ikke-militære styrker. I Magdeburg var det den tredje sjokk-arme som sto. (De tre tidligere innleggene kom også i mai 2013, og du finner de i menyen til høyre)

Jeg ble kjent med ei jente som (dette husker jeg ikke godt) studerte norsk i Greifswald, og vi ble enige om å gå på kino en kveld. Hun tok kommandoen. Da vi kom fram viste det seg at salen var full-booket. Hun snakket fort og instendig til damen i billettluken, og jeg hørte ord som SED og "Norwegen". Vi fikk de to fremste plassene midt på. Vi fikk filmen midt i fleisen.

Jeg hadde ikke undersøkt hva som gikk, men det viste seg å være en tysk-dubbet (naturligvis) versjon av Lady Chatterly's Lover med Sylvia Kristel i hovedrollen. Hennes yndigheter var ganske sikkert det mest eksplisitte de sovjetiske soldatene hadde sett, og i salen kunne man høre den berømte knappenålen falle. Stemningen var som i en katedral under nadverden - bare stillere.

Vi ble tatt med rundt omkring, blant annet til neue Neustadt i Magdeburg (over). Skikkelig moderne. Kontrasten er betydelig til landsbyen i Harz-fjellene (bildene under) der vi startet spaserturen til Bloksberg (se første bildet i første innlegget).

Dette er nå over 30 år siden, og det var bare syv år før muren falt og DDR-regimet med den. Ingen av oss den gangen forestilte oss dette, og mange av kommunistene har sikkert vanskelig med å forsone seg med det den dag i dag. Mange av oss så på øst versus vest som en evig situasjon, en situasjon det var viktig å håndtere og forstå for å bevare freden. Modigere og mer klartsynte folk enn oss, som for eksempel filosofene Roger Scruton og Kathy Wilkes, opererte bak jernteppet med betydelig fare for egen sikkerhet. (Jeg nevner dem siden jeg også har møtt begge, men hele operasjonen har fått sin egen bok, The Velvet Philosophers).

Takket være folk som Mrs. Thatcher, Ronald Reagan og Pave Johannes Paul II ramlet diktaturene sammen. Den helt klart mest gjennomgripende historiske forandring i mitt liv til nå.

Systemet er like knust som denne propaganda-plakaten fra partiskolen der vi holdt til (se lenke til rottenplaces.de i tidligere innlegg). Mesterverket Stasiland av Anna Funder viste med all ønsket tydelighet at sosialismen i DDR var mye verre enn vestlig propaganda klarte å fremstille den.

Ostalgien er grunnløs. Mitt bidrag til DDR-regimet var ganske ubetydelig, men jeg tenker på det ganske ofte, og jeg blir vill og gal når noen foreslår sensur - for eksempel. Jeg har lovet meg selv å være klar og tydelig mot alle former for anti-demokratisk tenkning, sensur og annet som kjennetegnet dette regimet.

Det var kanskje det viktigste jeg lærte i DDR i juli 1982 (eller rettere sagt på bagrunn av det oppholdet).