Weissensee (NRKtv.no)

På NRKtv.no ligger det mye bra, men jeg vil påstå at den tyske serien Weissensee kanskje er den beste serien. Over fire sesonger på seks episoder følger vi en priviligert familie i DDRs Øst-Berlin fra 1980 og til 1990. De er priviligerte fordi to av dem, far og sønn, har høye stillinger i Ministeriet for Statssikkerhet (Stasi). Derfor kan de bo i et stort hus ved Weissensee. (Bildet: Familien Kupfer)

Den andre og yngre broren i familien er en fraskilt politimann med en datter. Han forelsker seg i datteren til en regimekritisk sangerinne, og så følger intrigene på. Men ikke bare forutsigbart. Det store ved serien er at nesten alle karakterene, og i alle fall alle de sentrale, er komplekse og sammensatte. Ingen er bare onde og bare gode. Serien fremstiller godt hvor de "kommer fra," og hvilke dilemma de står overfor. 

Jeg har jo selv en fortid i DDR, for å si det slik. Bare følg min beretning fra besøket i 1982. Jeg bodde i England da muren falt i 1989, og ble kjent med mange fra bak muren. Dette er min nære fortid, og bare det er nok til å gjøre dette ekstra interessant. 

Men det er et svært spennende drama også. Det mangler ikke på spenning eller overraskelser. Skuespillerne er jevnt over meget gode, men særlig Uwe Kockisch som Stasi-offiseren Hans Kupfer er strålende. Kockisch har også en meget relevant fortid siden han som tenåring satt ett år i fengsel for forsøk på republikkflukt, som det så fint het. 

Den eneste på samme nivå, eller kanskje et hakk over, er Jörg Hartmann som spiller hans sønn Falk Kupfer. Den klart minst sympatiske i familien viser sårbarhet, og få skuespillere ville klart den balansegangen Hartmann gjør til sitt glansnummer. 

De fire sesongene byr alle på sine tema, og det er opplagt at "oppvasken" etter DDR og Stasi, samt den trøblete overgangen til markedsøkonomi kommer i sentrum i de senere rundene. 

Det er ikke urimelig å hevde at den fjerde sesongen kanskje ikke kom helt opp på samme nivå som de tre foregående, men ingen som har sett de tre første verken vil eller bør gå glipp av den heller. Helt til siste slutt byr serien på overraskelser og vendinger som får deg til å se sentrale karakterer på en ny måte. 

Jeg måtte ta minst noen dagers pause mellom hver sesong for å roe nervene, noe jeg vil anbefale. Likevel ville jeg uten å nøle sett det hele igjen - og det er vel noe jeg setter meg fore å gjøre før den forsvinner fra NRKtv.no til nyttår i 2023. 

Hvorfor heter serien Weissensee - rent ut over at mye foregår i huset ved denne innsjøen nord i Berlin? De som ser den kan gjerne sende meg forslag, for den er et (etter min tolkning, i alle fall) tematisk relevant og overgripende element i det hele som går ut over historie og politikk. 

Dette er et stort og gripende drama du bare MÅ se. 

(For de som har sett den: Her er ekstramateriale du sikkert vil ha interesse av.)

Konklusjon - Klar befaling!

Ekkokamre er ikke noe nytt

Noe av det mest skremmende med sosiale medier, er hvordan de gjør det mulig å gjøre folk fullstendig immune mot alminnelig fornuft og objektive fakta. Qanon, jihadister, radikale nazister, vaksinemotstandere - listen kan gjøres skremmende lang. Men som tittelen min sier: Dette er ikke noe nytt.

Vestlige kommunister, for eksempel, trodde fullt og fast på den propagandaen som kom fra Sovjet-Unionen og dens vasaller. Nord-Korea tok de med en klype salt, tross alt, men i Sovjet var alt vel. De som hevdet noe annet var kjøpt og betalt av CIA. Friheten, som jeg selv abonnerte på en periode, Sovjet-Union, Sovjetnytt mv. (som onkel Palmer abonnerte på) var kjente kilder. 

SV-ere som jeg var vel i en mellomstilling. Vi tenkte vel at sannheten var et sted mellom østlig og vestlig propaganda. Det var vel ikke før jeg selv møtte folk fra Øst-Europa etter murens fall at jeg forsto at virkeligheten var noen hakk verre enn det jeg ville omtalt som "vestlig propaganda" - men som egentlig var svært nøktern informasjon. 

Det skjedde da jeg bodde i England 1988 - 1993. Der ble jeg også kjent med mange italienere, som nesten uten unntak var kommunister. De ble mye mer sjokkert enn det jeg ble, for de hadde levd i de italienske informasjonssiloene. 

Italia hadde ingen felles offentlighet, men tette skott mellom sosialister, kommunister og kristeligdemokrater. De hadde til og med sine egne offentlige TV-kanaler: Rai Uno var for kristeligdemokratene, Rai Due for sosialistene og Rai Tre for kommunistene. Avisene var også mer ensporede enn det jeg var vant til. 

Kommunistene i Norge var et lite parti, og da snakker jeg om NKP og ikke det "yngre" og mer aktivistiske (og farlige) AKP (m-l). Bitterheten mot storsamfunnet var svært stor hos enkelte, og når man møtte dem på "trygg grunn" i Øst-Europa kom det lettere fram. 

I 1982 reiste jeg med NKP som gjest av SED (Kommunistpartiet i DDR) til Magdeburg på en partiskole. (Klikk på lenken og les mer.) De fleste var hyggelige og reale folk, noen var også tydelige på at landene i øst ikke fungerte. Men så var det de som lignet mye på dagens konspirasjonsteoretikere: Alt var USAs feil. Her i øst kunne de endelig føle seg frie. Her var det folket som styrte, og alt som var galt var USA og vestens skyld. Faktaresistensen var betydelig. Vi som ikke var "troende" ble bedt - av et par NKPerne - om å nærmest avlegge en ed om at revolusjonen i 1917 var et vendepunkt i verdenshistorien. Ellers ville de be oss dra hjem. 

De var ikke alene om denne typen virkelighetsforståelse heller, eller "troskrav," men noen har sikret seg bedre mot falsifisering. Jehovas Vitner mener verdens undergang er nær, og at de vil bli utvalgt til å dra til himmelen mens alle andre vil forgå. Ulikt mange andre har Jehovas Vitner fastslått når dette skal skje. Mange ganger. Først i 1878, så i 1914, 1918 og 1925. Siste dato var i 1975, men nå har de lært sier de bare at det er snart. Det er nok tryggest!

Politikk og personlighet - del VII

Det er lenge siden jeg har skrevet innlegg i denne serien nå. Det siste "offisielle" var fra 19. februar, men i "Gjengen" fra 18. mars var jeg innom et vesentlig tema: hvordan våre omgivelser former forestillingen om hva som er "normalt" og "naturlig". Dette er jo noe av motivasjonen min for å skrive dette også: det å være offentlig ansatt akademiker i Norge er å være venstreorientert politisk. Det var også jeg, som leserne av denne serien har fått med seg. I del VI kom jeg fram til ca. 1982 da jeg flyttet til Trondheim, og dermed ut av det nettverk av posisjoner og personer der jeg hadde operert.

Jeg hadde forbindelser inn i NKP i mange år, særlig gjennom min ex.-lærer E. Min onkel Palmer var også kommunist, og abonnerte på Friheten og Sovjet-Nytt. Gjennom E. ble jeg også kjent med Odd S. Karlsen i Levanger. Han var ikke bare fast i troen på kommunismen, han var også mer enn alminnelig dyktig. Odd var fra Vardø og hadde opplevd å bli befridd av Den Røde Arme. Det hadde satt dype spor. Odd hjalp meg også med å få tilgang til kildene da jeg skrev særoppgave om NKP i Namsos 1945-1979. Ingen andre utenom Partiet hadde fått bruke disse kildene, fikk jeg forklart, og jeg var beæret over det. Objektet var forskningsmessig interessant siden NKP sto usedvanlig sterkt i Namsos.

Hvor mye sympati hadde jeg for NKP og kommunismen på denne tiden? Jeg var ikke mer hjernevasket enn at jeg ikke hadde mye til overs for mangelen på demokrati bak jernteppet. AKP betraktet jeg som fantaster helt uten demokratisk sinnelag, mens NKPerne jeg kjente i alle fall hevdet full støtte til demokratiske institusjoner. Ulikt en del SVere var de også alminnelige arbeidere, og i tillegg trauste og skikkelige. Jeg mente, da som nå, at sosialisme uten opphevelse av den private eiendomsretten er noe helt annet enn sosialisme. Det impliserte at samfunnene øst for jernteppet var modeller for sosialismen. SVs modeller var utopier i mer eller mindre urealistiske scenarier.

I 1982 ble jeg med NKP og noen "sympatisører" til DDR, til Bezirkparteischule der SED, "Hermann Matern" Magdeburg, Lehrstuhl Parteiaufbau/Parteileben sowie der Kreisparteischule Marxismus/Leninismus. Alt var gratis, og jeg fikk til og med lommepenger. Forelesningene var traurige og dårlige versjoner av Marxismen-Leninismen, men de ble oversatt til norsk. Jeg lærte mye tysk på de to ukene, og mye både om DDR og ikke minst om hvordan det var å være kommunist i Norge. Sosialpsykologiens begreper om "belief resilience" og "confirmation bias" kom absolutt til sin rett, og mange andre betraktninger over sekterismens betingelser kunne jeg gjøre meg. Men ingen kunne si annet enn at dette var svært hyggelige og interessante mennesker.

Likevel: jeg følte meg innestengt (ikke så rart, kanskje, når landet var murt igjen) og mistet det jeg måtte ha hatt av illusjoner om sosialismens arbeidsmoral. Jeg kom ikke hjem og meldte meg ut av SV, men engasjementet sank. Etter et par møter ga jeg meg. Fra neste år sluttet jeg å betale medlemskontingenten, og meldte meg aktivt ut i 1987. Jeg var uavhengig sosialdemokrat.
Bilde: Erich Honecker får symbolisere det DDR sto for.