Med NKP til DDR 1982 - del IV

En av de mest fornøyelige episodene under oppholdet foregikk i en kinosal. Det er en kjent sak at DDR var smekkfullt av Sovjetiske soldater og deres dødelige utstyr. Soldatene gjorde ikke så mye av seg i bybildet (se over), men de var der. Så sent som i 1991, nesten to år etter at muren falt, var det fremdeles 338.000 Sovjetsoldater i DDR. I tillegg kom deres familier og ikke-militære styrker. I Magdeburg var det den tredje sjokk-arme som sto. (De tre tidligere innleggene kom også i mai 2013, og du finner de i menyen til høyre)

Jeg ble kjent med ei jente som (dette husker jeg ikke godt) studerte norsk i Greifswald, og vi ble enige om å gå på kino en kveld. Hun tok kommandoen. Da vi kom fram viste det seg at salen var full-booket. Hun snakket fort og instendig til damen i billettluken, og jeg hørte ord som SED og "Norwegen". Vi fikk de to fremste plassene midt på. Vi fikk filmen midt i fleisen.

Jeg hadde ikke undersøkt hva som gikk, men det viste seg å være en tysk-dubbet (naturligvis) versjon av Lady Chatterly's Lover med Sylvia Kristel i hovedrollen. Hennes yndigheter var ganske sikkert det mest eksplisitte de sovjetiske soldatene hadde sett, og i salen kunne man høre den berømte knappenålen falle. Stemningen var som i en katedral under nadverden - bare stillere.

Vi ble tatt med rundt omkring, blant annet til neue Neustadt i Magdeburg (over). Skikkelig moderne. Kontrasten er betydelig til landsbyen i Harz-fjellene (bildene under) der vi startet spaserturen til Bloksberg (se første bildet i første innlegget).

Dette er nå over 30 år siden, og det var bare syv år før muren falt og DDR-regimet med den. Ingen av oss den gangen forestilte oss dette, og mange av kommunistene har sikkert vanskelig med å forsone seg med det den dag i dag. Mange av oss så på øst versus vest som en evig situasjon, en situasjon det var viktig å håndtere og forstå for å bevare freden. Modigere og mer klartsynte folk enn oss, som for eksempel filosofene Roger Scruton og Kathy Wilkes, opererte bak jernteppet med betydelig fare for egen sikkerhet. (Jeg nevner dem siden jeg også har møtt begge, men hele operasjonen har fått sin egen bok, The Velvet Philosophers).

Takket være folk som Mrs. Thatcher, Ronald Reagan og Pave Johannes Paul II ramlet diktaturene sammen. Den helt klart mest gjennomgripende historiske forandring i mitt liv til nå.

Systemet er like knust som denne propaganda-plakaten fra partiskolen der vi holdt til (se lenke til rottenplaces.de i tidligere innlegg). Mesterverket Stasiland av Anna Funder viste med all ønsket tydelighet at sosialismen i DDR var mye verre enn vestlig propaganda klarte å fremstille den.

Ostalgien er grunnløs. Mitt bidrag til DDR-regimet var ganske ubetydelig, men jeg tenker på det ganske ofte, og jeg blir vill og gal når noen foreslår sensur - for eksempel. Jeg har lovet meg selv å være klar og tydelig mot alle former for anti-demokratisk tenkning, sensur og annet som kjennetegnet dette regimet.

Det var kanskje det viktigste jeg lærte i DDR i juli 1982 (eller rettere sagt på bagrunn av det oppholdet).

Politikk og personlighet - del VII

Det er lenge siden jeg har skrevet innlegg i denne serien nå. Det siste "offisielle" var fra 19. februar, men i "Gjengen" fra 18. mars var jeg innom et vesentlig tema: hvordan våre omgivelser former forestillingen om hva som er "normalt" og "naturlig". Dette er jo noe av motivasjonen min for å skrive dette også: det å være offentlig ansatt akademiker i Norge er å være venstreorientert politisk. Det var også jeg, som leserne av denne serien har fått med seg. I del VI kom jeg fram til ca. 1982 da jeg flyttet til Trondheim, og dermed ut av det nettverk av posisjoner og personer der jeg hadde operert.

Jeg hadde forbindelser inn i NKP i mange år, særlig gjennom min ex.-lærer E. Min onkel Palmer var også kommunist, og abonnerte på Friheten og Sovjet-Nytt. Gjennom E. ble jeg også kjent med Odd S. Karlsen i Levanger. Han var ikke bare fast i troen på kommunismen, han var også mer enn alminnelig dyktig. Odd var fra Vardø og hadde opplevd å bli befridd av Den Røde Arme. Det hadde satt dype spor. Odd hjalp meg også med å få tilgang til kildene da jeg skrev særoppgave om NKP i Namsos 1945-1979. Ingen andre utenom Partiet hadde fått bruke disse kildene, fikk jeg forklart, og jeg var beæret over det. Objektet var forskningsmessig interessant siden NKP sto usedvanlig sterkt i Namsos.

Hvor mye sympati hadde jeg for NKP og kommunismen på denne tiden? Jeg var ikke mer hjernevasket enn at jeg ikke hadde mye til overs for mangelen på demokrati bak jernteppet. AKP betraktet jeg som fantaster helt uten demokratisk sinnelag, mens NKPerne jeg kjente i alle fall hevdet full støtte til demokratiske institusjoner. Ulikt en del SVere var de også alminnelige arbeidere, og i tillegg trauste og skikkelige. Jeg mente, da som nå, at sosialisme uten opphevelse av den private eiendomsretten er noe helt annet enn sosialisme. Det impliserte at samfunnene øst for jernteppet var modeller for sosialismen. SVs modeller var utopier i mer eller mindre urealistiske scenarier.

I 1982 ble jeg med NKP og noen "sympatisører" til DDR, til Bezirkparteischule der SED, "Hermann Matern" Magdeburg, Lehrstuhl Parteiaufbau/Parteileben sowie der Kreisparteischule Marxismus/Leninismus. Alt var gratis, og jeg fikk til og med lommepenger. Forelesningene var traurige og dårlige versjoner av Marxismen-Leninismen, men de ble oversatt til norsk. Jeg lærte mye tysk på de to ukene, og mye både om DDR og ikke minst om hvordan det var å være kommunist i Norge. Sosialpsykologiens begreper om "belief resilience" og "confirmation bias" kom absolutt til sin rett, og mange andre betraktninger over sekterismens betingelser kunne jeg gjøre meg. Men ingen kunne si annet enn at dette var svært hyggelige og interessante mennesker.

Likevel: jeg følte meg innestengt (ikke så rart, kanskje, når landet var murt igjen) og mistet det jeg måtte ha hatt av illusjoner om sosialismens arbeidsmoral. Jeg kom ikke hjem og meldte meg ut av SV, men engasjementet sank. Etter et par møter ga jeg meg. Fra neste år sluttet jeg å betale medlemskontingenten, og meldte meg aktivt ut i 1987. Jeg var uavhengig sosialdemokrat.
Bilde: Erich Honecker får symbolisere det DDR sto for.

Med NKP til DDR 1982 - del I

Det er kjent for leserne av bloggen at jeg var aktivt medlem av SV og SU fra jeg var 15 til jeg var 20. I den forbindelse ble jeg godt kjent med flere fra NKP, og kanskje særlig Odd Steinar Karlsen, Levanger, som også var generalsekretær på denne tiden. (Bildet over: bloggeren på Bloksberg i Harz)

Jeg fikk et tilbud om å bli med, helt gratis, på deres sommerskole i DDR sommeren 1982. Jeg skulle også få lommepenger. Det var ikke helt populært hjemme, men jeg var tross alt 20 år og voksen, så i juli 1982 fløy vi med Interflug til Berlin Schönefeldt. De fleste som ble med var medlemmer av NKP, men vi var også noen andre som partiet betraktet som venner. Jeg så fram til et møte med "den reelt eksisterende sosialismen".

Vi ble så busset til Magdeburg, der partiskolen "Hermann Matern" lå. Bildet er fra nåtiden, og det er klart at denne skolen har blitt et slags symbol på edelt forfall hos mange.

 



Det som foregikk var i all hovedsak et kurs i Marxisme-Leninisme, det var i alle fall det jeg hadde søkt meg på. Det var dessverre (eller kanskje uunngåelig?) elendig, men det ble undervist på tysk og så oversatt til norsk av en svært dyktig, dynamisk og hyggelig tolk. Han kan vi kalle Wolfgang (for det var det han het - og han er til høyre på bildet under). Jeg lærte i alle fall svært mye tysk denne sommeren, det er da noe.

Jeg lærte også mye mer. Det ene er hvordan et verdensbilde kan være svært så motstandsdyktig mot alternativ informasjon. For de fleste av oss var det jo tydelig at DDR langt fra var noe arbeiderparadis. Men slik var det ikke for mange andre på turen. Flere av de mer dogmatiske deltakerne hadde en del imot at vi som ikke hadde partiboka i orden skulle få være med. Vi ble avkrevd trosbekjennelser, som at Oktoberrevolusjonen i Russland var et avgjørende øyeblikk i verdenshistorien. Flere av NKPerne lente seg også tilbake da vi kom fram og sa høyt og tydelig at de nøt å være i et ikke-kommersielt land. (Bildet under er av en ganske typisk gate).

 

Passene våre ble inndratt, og det var jo ikke vanskelig å forstå at de var svært mye verdt. For min del følte jeg meg innestengt - og det gjorde nok et stort flertall av innbyggerne også. Mer i del II!

Med NKP til DDR 1982 - del II

Den første delen av dette innlegget fra mitt opphold i DDR i juli 1982 finner du her.

En dag hadde vi et møte med Freie Deutsche Jugend, avd. Magdeburg Nord. Vi stilte spørsmål, og de svarte. Tolken Günter, til venstre i bildet, var litt mer rusten enn Wolfgang som var på bildet i forrige innlegget. Jeg husker ikke så mye annet fra møtet enn at en ung og noe omfangsrik mann som var med fra Norge var blitt god og full på Jägermeister allerede tidlig på dagen. Han gliste tåpelig til den unge damen på bildet. FDJ har faktisk gjenoppstått, og har en nettside her.

Günter hadde vært i Norge, men ble utvist på grunn av mistanker om spionasje (grunnløse i følge ham selv og NKPerne som var med). NKPerne som hadde vært der før hadde med seg barberblader til ham, for i DDR var det ikke dugende barberblader å oppdrive.

Jeg gikk en tur på byen en av dagene for å se om jeg fant noe frukt. Ikke snakk om. Men jeg kom i tale med Solomon, en student fra Etiopia. (Bildet under).

Han var overbevist om at DDR var paradis på jord, og han trodde ikke på meg da jeg sa at vi hadde det betydelig bedre i Norge. For svært mange i verden er faktisk mat i magen, og muligheter for utdanning og arbeid selveste Lykken! Det kan det jo være verdt å huske på også for sånne som meg som elsker ytringsfrihet og demokrati. Man måste jämföra!*

Apropos frukt: vi fikk en brosjyre dagen vi kom med informasjon om partiskolen. Der var det et bilde av butikken. Jeg husker ikke hvem, men en av de som underviste pekte på bildet og sa at det var tatt den dagen de hadde bananer. Og så lo han høyt.

I dag er visst partiskolen i Magdeburg like ferdig som det brutale systemet den tjente. "Rottenplaces.de" har faktisk et eget arkiv med bilder derfra.

Her var det vi satt og utvekslet livsvisdom. Det var krigsseilere med, og det var helt tydelig at mange av NKPerne som var med følte seg forfulgte i eget land. De følte det som å komme hjem i DDR, og kunne slappe av. Flere av de eldre ble skikkelig opprørte når noen nevnte Gerhardsen. Da kom Kråkerøytalen fort på banen.

* «Man måste jämföra! Det er alltid noen som har eller har hatt det verre; det gjelder å tenke stort i det små. Tenk bare på romhunden Lajkas skjebne, hunden som døde for menneskehetens fremskritt på sin ferd i verdensrommet, uten å ha bedt om det selv». Lasse Hallström - Mitt liv som hund.

Med NKP til DDR 1982 - del III

 

Dette er det tredje innlegget om mitt besøk i DDR i juli 1982 som NKPs og dermed SEDs gjest. De to første innleggene sto her og her. (Over: inngangen til partiskolen i dag).

Mitt bidrag til opprettholdelsen av det Øst-Tyske overvåkningsregimet må vel sies å være begrenset, men likevel var det typisk for de fleste på venstresiden i Norge og de fleste vestlige land. Vi ønsket ikke at Norge skulle bli som DDR, men vi regnet vel med at virkeligheten lå et sted mellom østlig og vestlig propaganda. Vi var unnfallende, altfor forståelsesfulle overfor diktaturene i øst, og preget av "min fiendes fiende er min venn". Frank Rossavik i sin bok om SV viser dette på en svært god måte.

Vi var på et par ekskursjoner til næringsvirksomhet i Magdeburg og områdene rundt. Det mest interessante besøket var på en fabrikk, men der fikk vi ikke ta bilder - så bildet over er fra besøket på et kollektivbruk.  Uansett ville ikke bildene få med seg det som var mest interessant: et utrolig labert arbeidstempo. Dette ble diskutert etterpå, for slikt var vi ikke vant med i kapitalistiske Norge. Ikke brukte de hjelm eller annet beskyttelsesutstyr heller. Jeg husker godt at en av de fremste kommunistene fra Norge fremhevet at her jobbet man uten beskyttelsesutstyr fordi arbeiderne selv bestemte tempoet, og slik slapp man også unna skader. Dette var arbeiderparadiset!

For meg så det mest ut som at de lot som de arbeidet, og at staten (formodentlig) lot som de betalte dem. Også på den tiden var jeg klar på en ting: sosialisme betyr opphevelse av privat eiendomsrett til produksjonsmidlene. Ellers er den ingenting - omtrent som kristendommen uten Jesu oppstandelse. Uten privat eiendomsrett forsvinner også de fleste incentiver. Heller enn at alle betrakter alt som sitt, så betrakter ingen det som noens. Det var også Aristoteles' kritikk mot Platons idealsamfunn med felles eiendom.

På kollektivbruket kunne vi ikke se noen form for aktivitet, men det kunne ha med årstiden å gjøre. En viktig avling var humle (se under), for øl ble betraktet som lebensmittel.

 

 

Omtrent på denne tiden begynte jeg å betrakte meg selv som sosialdemokrat, men jeg stemte ikke på Arbeiderpartiet før i 1989 - for første og siste (?) gang.

Ekkokamre er ikke noe nytt

Noe av det mest skremmende med sosiale medier, er hvordan de gjør det mulig å gjøre folk fullstendig immune mot alminnelig fornuft og objektive fakta. Qanon, jihadister, radikale nazister, vaksinemotstandere - listen kan gjøres skremmende lang. Men som tittelen min sier: Dette er ikke noe nytt.

Vestlige kommunister, for eksempel, trodde fullt og fast på den propagandaen som kom fra Sovjet-Unionen og dens vasaller. Nord-Korea tok de med en klype salt, tross alt, men i Sovjet var alt vel. De som hevdet noe annet var kjøpt og betalt av CIA. Friheten, som jeg selv abonnerte på en periode, Sovjet-Union, Sovjetnytt mv. (som onkel Palmer abonnerte på) var kjente kilder. 

SV-ere som jeg var vel i en mellomstilling. Vi tenkte vel at sannheten var et sted mellom østlig og vestlig propaganda. Det var vel ikke før jeg selv møtte folk fra Øst-Europa etter murens fall at jeg forsto at virkeligheten var noen hakk verre enn det jeg ville omtalt som "vestlig propaganda" - men som egentlig var svært nøktern informasjon. 

Det skjedde da jeg bodde i England 1988 - 1993. Der ble jeg også kjent med mange italienere, som nesten uten unntak var kommunister. De ble mye mer sjokkert enn det jeg ble, for de hadde levd i de italienske informasjonssiloene. 

Italia hadde ingen felles offentlighet, men tette skott mellom sosialister, kommunister og kristeligdemokrater. De hadde til og med sine egne offentlige TV-kanaler: Rai Uno var for kristeligdemokratene, Rai Due for sosialistene og Rai Tre for kommunistene. Avisene var også mer ensporede enn det jeg var vant til. 

Kommunistene i Norge var et lite parti, og da snakker jeg om NKP og ikke det "yngre" og mer aktivistiske (og farlige) AKP (m-l). Bitterheten mot storsamfunnet var svært stor hos enkelte, og når man møtte dem på "trygg grunn" i Øst-Europa kom det lettere fram. 

I 1982 reiste jeg med NKP som gjest av SED (Kommunistpartiet i DDR) til Magdeburg på en partiskole. (Klikk på lenken og les mer.) De fleste var hyggelige og reale folk, noen var også tydelige på at landene i øst ikke fungerte. Men så var det de som lignet mye på dagens konspirasjonsteoretikere: Alt var USAs feil. Her i øst kunne de endelig føle seg frie. Her var det folket som styrte, og alt som var galt var USA og vestens skyld. Faktaresistensen var betydelig. Vi som ikke var "troende" ble bedt - av et par NKPerne - om å nærmest avlegge en ed om at revolusjonen i 1917 var et vendepunkt i verdenshistorien. Ellers ville de be oss dra hjem. 

De var ikke alene om denne typen virkelighetsforståelse heller, eller "troskrav," men noen har sikret seg bedre mot falsifisering. Jehovas Vitner mener verdens undergang er nær, og at de vil bli utvalgt til å dra til himmelen mens alle andre vil forgå. Ulikt mange andre har Jehovas Vitner fastslått når dette skal skje. Mange ganger. Først i 1878, så i 1914, 1918 og 1925. Siste dato var i 1975, men nå har de lært sier de bare at det er snart. Det er nok tryggest!

DDR Museum

I Berlin har DDR kommet på museum, og i mai gikk jeg dit. Det må nevnes at jeg også var i det virkelige DDR i 1982 som gjest hos NKP/SED, og i mai 2013 hadde jeg fire innlegg om turen på bloggen. Her er en lenke til det fjerde og siste.

Museet kan klassifieres som "infotainment" - eller rettere sagt er det ganske interaktivt lagt opp. Du kan gå inn i en DDR-stue, du ser filmer, og du kan velge deg ulike livsløp med konsekvensene av de valg du tar. Det var nok best å fortsette i FDJ etter tiden som pioner, og ikke begynne å høre på vestlig rock og pop.

Muren og alt dens vesen er også med, naturlig nok, men det er ingen ensidig historie som fortelles. Begrunnelsene for muren er også med.

Tiden går, og det er en manns- og kvinnealder siden DDR gikk i oppløsning. Nye generasjoner vet ikke hva som foregikk og hvordan dagliglivet artet seg. Den kunnskapen får de her på en underholdende og tankevekkende måte.

Konklusjon - Klar anbefaling!