Kjellerviner i juli

2015 Georg Mosbacher Forster Jesuitengarten Riesling Großes Gewächs

Etter dette: Ikke et skjevt ord om jesuittene, for her får de full syndsforlatelse fra meg i alle fall. Har de hatt noe med denne vinmarken å gjøre så er saligheten garantert. I en perfekt verden, så klart, men det er vel ikke den vi lever i. Vinen, derimot gir lovnader om perfeksjon og paradis, for her er elegansen og harmonien overjordisk. Duft av modne sitroner, av den typen man får på Sicilia sånn rundt påsketider. Etter noe tid går sitrusen over til like moden lime. Duften har også et tydelig mineralsk element. I munnen, og som helhet, altså himmelsk elegant og harmonisk. God lengde er det også. Jeg holder litt igjen på poengene, men den skulle kanskje fått fem til. (Vinmarken er på bildet over. Ingen jesuitter å se.)

92

Antoniolo Gattinara Osso San Grato 2014 kr 489

Typisk Nebbiolo på farge, med noe bruning. På nesen er den frisk, der de sterkeste elementene er syrlige og nesten bitre krisebær. Det mangler ikke fasthet med tanniner fra Spanna (som de kaller Nebbiolo på denne kanten av Piemonte), men vinen er i fin balanse med frukten. Tanninene dominerer ikke. Duftene veksler inn og ut under det dominerende preget, med roser, potpourri, og litt asfalt som noen gjester. Til Nebbe å være, og med tolv år fra årgangen, er dette en ganske saftig vin.

Den er også, som lenken tyder på, fortsatt å få - men bare på to pol. Et i Bærum og på Horisont i Åsane, Bergen. 

89

2009 Château Grand-Puy Ducasse

Mørk i fargen, med få eller ingen tegn til utvikling. På duft byr den på typiske aromaer av solbær og blyantspiss i en noe røff ramme, med et streif av asfalt. I munnen er den både saftig og rustikk. Raffinementet er begrenset, men den gjør jobben som følge til et måltid. Etter maten er det derimot ikke like fristende å tømme resten av flasken på egen hånd. Den kan kanskje vinne på noen flere år i kjelleren. En meget god vin, men ikke mer enn det.

87

Ole Martins* 100-poengskala med beskrivelser

Jeg starter med vurderingen (f.eks «God»), og finjusterer deretter poengene.

Helt ekstraordinær (96-100 points)

Enestående (90-95)

Meget god til utmerket (85-89)

God (80-84)

På det jevne (75-79)

Under pari (70-74)

Ligg unna (50-69)

* Parkers skala modifisert for CellarTracker og oversatt av meg

Clos Cibonne Côtes de Provence Cru Classé Tibouren Rosé 2022

Når vinen kommer i glasset kan man lure på om dette er en rosé, eller om det er en oransjevin, eller kanskje heller en svært gammel hvitvin. Fargen er det umulig å idenfifisere som rosé, i alle fall, for løkskall er en mer presis indikasjon på fargen. Årgangen jeg smakte i fjor sommer helte mer mot det rødlige i fargespekteret. Men produksjonsmåten er sikkert den til en rosévin selv om produsenten ikke opplyser om dette. Vinen oppbevares på hundre år gamle fat mellom 12 og 18 måneder før tapning. Selv om vinen har navn etter den ganske så sjeldne druetypen Tibouren, så er det også 10% Grenache i blandingen. 

Produsenten holder til en mil eller så øst for Toulon, og Tibouren har kanskje vært dyrket her siden antikken. Det hevder i alle fall produsenten, mens andre er mer tilbakeholdne og antyder en langt senere ankomst. Druetypen er nesten utelukkende dyrket i denne regionen av Frankrike, men analyser viser at Tibouren er samme druen som i Italia heter Rossese di Dolceacqua. Den dyrkes kanskje særlig i Liguria. Uansett er druetypen kjent for å gi avlinger av svært variabel størrelse på grunn av coulure. 

Hvordan smaker så vinen? For det første er det viktig å glemme det man måtte ha erfart innen rosé fra Provence (med mindre man hører til det ørlille mindretall som har erfaring med disse Tibouren-vinene fra før). Duften fremstår fyldig, med hvit fersken og garrigue. Min erfaring med vinen er at den ble bedre av å få høyere temperatur. Man kan gjerne drikke den opp mot 16 grader og kanskje høyere, for da kommer kompleksiteten og de strukturelle kvalitetene bedre til sin rett. Vi drakk den til fersk pasta med reker, men jeg ser for meg at fiskesuppe med blåskjell og ymist anna vil være vel så godt følge. Siste enden av smakskurven, og ut i ettersmaken, er preget av noe saltaktig. Det er vanligvis ikke noe jeg liker i vin, men her gjør jeg et unntak. 

Det er vanskelig å sammenligne to viner man har smakt med et års mellomrom, men 2021-årgangen i fjor sommer (lenke i første avsnitt) framsto mer frisk og fruktig enn denne. 2022-årgangen har mer dybde og struktur.

Det som i alle fall er sikkert, er at man bør unne seg å smake en rosé i dette kvalitetssegmentet. Det er noe ganske annet enn storselgerne på polet. Her er lenke til vinen på Vinmonopolet, og den koster 364 kroner.

Jeg vil gi den fem stjerner (som er topp kjøp) og poengene ligger i området rundt 87-89 - altså en utmerket vin. 

Demonisering og terror

For noen dager siden var det 22. juli, og som de fleste andre husker jeg jeg nøyaktig hvor jeg var og hva jeg gjorde da jeg først fikk høre om det som hadde begynt den dagen. Sjokket og avmakten sitter i. 

Jeg ønsket ikke å bidra til alt som ble sagt og skrevet for fire dager siden, men det jeg har å si er relevant for terroristen som gikk målrettet ut mot Arbeiderpartiet og særlig AUF - og like relevant for mange andre saker og grupper. For fenomenet politisk og religiøs terror og vold har dessverre et vidt nedslagsfelt. 

Ronen Bahar skrev meget treffende blant annet dette på Facebook 22. juli i år:

En person våkner ikke nødvendigvis én morgen og bestemmer seg for å slakte barn. Veien dit bygges over tid. I folk man ser rundt seg

Først fremmedgjør man en gruppe.

Så demoniserer man menneskene og verdiene deres.

Deretter gir man dem skylden for alt man frykter og misliker.

Man gjentar ordene til de ikke lenger beskriver mennesker, men fiender. Til slutt skapes følelsen av at noe må gjøres.

De fleste går aldri fra ord til handling. Det kreves også noe dypt sykt og ødelagt for å ta med seg våpen og skyte barn. Men i ethvert samfunn finnes mennesker som kan gjøre ord om til handling. Mennesker som innbiller seg at de skal redde verden ved å drepe andre.

Spørsmålet er ikke bare hva disse menneskene, som 22. juli terroristen, gjorde mot oss, men også: Hva gjorde de med oss?

Har vi lært å ikke fremmedgjøre andre? Å ikke demonisere folkegrupper og politiske og religiøse motstandere? Å ikke gjøre andre til syndebukker, og til lynavledere for eget hat og egen utilstrekkelighet?

Jeg tviler. Jeg ser disse mekanismene i fri flyt (nesten) hver dag. 

Madiran

Domaine de Crouseilles Madiran "Carte d'Or" 2019

Jeg setter ingen pris på denne vinen, for den ble kjøpt på Carrefour i Les Houches i Frankrike for en fem-seks-syv Euro, og den er ikke å få i Norge. På et par pol er produsentens fabelaktige cuvée fra 2016 fortsatt å få, men ellers er det sørgelig lite Madiran å få her til lands. 

Drueblandingen er mest Tannat, med noe Cabernet Franc og Cabernet Sauvignon. Den er mørk, som seg hør og bør for denne vintypen. Men den framstår overraskende saftig og fruktig til Madiran å være, og på langt nær så fast og solid som den nevnte cuvéen som så vidt er å få her. Den kjøpte jeg etter hvert alt de hadde av på de polene jeg bruker å være innom, så dette er en vintype jeg setter høyt. 

Duften er umiskjennelig Tannet, og har nylagt asfalt som første og fremste ingrediens. Men så dukker både røde og mørkere bær opp etter hvert, og etter tur. Fast, solid og deilig. Kunne vi bare fått mer av sorten hit til landet! (Produktinformasjon.)

Denne sommeren tok jeg med stetteløse Riedelglass, for det er sjelden å finne akseptable vinglass der vi leier. 

★★★★★ TOPP KJØP

Syttitallet på nytt?

Er syttitallet på tur tilbake i Storbritannia? Det kan man mistenke etter å ha hørt og sett hva den nye statsministerenAndy Burnham har å si om sin visjon for landet. Veien mot et bedre samfunn går gjennom å reversere det Thatcher gjorde på 80-tallet, kan det se ut som, for tiåret karakteriserte han som en serie med feil veivalg («wrong turns»). Denne fortellingen kjenner jeg godt, for folk på venstresiden den gang (som jeg) så på Thatchers regjering som inkarnasjonen av alt som var feil.

Jeg kom til å endre oppfatning, og det er det flere grunner til.

Avindustrialiseringen i Storbritannia har Thatcher fått skylden for, men det er ta feil av sykdommen og kuren. Hennes regjeringer tok konsekvensen av at store deler av etterkrigsindustrien kun holdt seg oppe på subsidier og reguleringer. Kull, stål, skipsverft, bilindustri (British Leyland) og så videre opererte som beskyttede monopol som i stor grad ble drevet for skattebetalernes penger. Disse virksomhetene hadde ingen konkurranse, ingen insentiver til å utvikle seg, ta kontroll over kostnadene, eller tilpasse seg kundene og markedet. De var i «fellesskapets eie», som det så fint heter, men det har aldri fungert. På syttitallet i England var det i praksis fagforeningene som styrte, noe jeg selv opplevde da jeg måtte svare fars kunder om hvorfor de ikke fikk traktoren de hadde skrevet kontrakt på (alltid var det minst ett ledd i verdikjeden i England som var i streik, og Massey-Ferguson i Coventry var en av verstingene).

Allerede i 1976 gikk landet konkurs, og måtte gå den ydmykende turen til IMF for å få penger til å drive videre. Det var Labours finansminister Dennis Healy som begynte privatiseringen av statlige virksomheter. Ikke fordi han ville, men fordi han måtte. Det var IMFs krav, eller ett av dem i alle fall, for å låne ut penger.

Streiker var en folkesport. Bare i 1979 gikk 30 millioner arbeidsdager tapt i streiker. Storbritannia var Europas syke mann, og det var ikke Thatcher og de konservative, eller deres «nyliberalisme» som var infeksjonen. Men det var de som i 1979 ble valgt til å ordne opp.

Behandlingen var ikke behagelig. Ledigheten gikk opp. Betydelig opp. Nå var det ikke aktuelt å fortsette som om man fortsatt var på 50-tallet. Fagforeningene ble underlagt regler som at medlemmene måtte vedta streiker med et flertall, og fagforeningsledere kunne ikke lenger sitte på livstid (som velkjente Arthur Scargill)! Beboere i kommunale boliger kunne nå kjøpe husene de bodde i. 

Utover på 80-tallet kom resultatene: Fra lavest til høyest industriproduktivitetsvekst i G7. Inflasjonen falt som en stein, fra 22% i 1980 og til 2,5% i 1986. Streikedager tapt gikk fra før nevnte 30 millioner i 1979 og til 2 millioner i 1990.

Jeg kunne fortsette, men poenget er og forblir at Thatcher arvet store problemer og ordnet opp. Til dels brutalt, for de nødvendige endringene hadde tidligere regjeringer (og ikke bare Labour) utsatt og utsatt, og dermed bare akkumulert problemer.

Når Andy Burnham nå ønsker seg tilbake til Storbritannia før Thatcher, med offentlige reguleringer, offentlig boligbygging, og sterkere fagforeninger, så må han også påregne å få de samme problemene som syttitallet bød på. Før eller senere går slike planer tomme for andres penger. 

Mah na ma nah

Det er for lite tull og tøys i verden, så her er mitt lille bidrag. En favoritt fra Muppetshow. 

Rød Rhône

Guigal Côtes du Rhône Rouge 2022 kr 205

Dette brukte å være en vin jeg gjerne kjøpte på Tax Free før i verden. Prisen var god, og det var vinen også. Nå handler jeg sjelden eller aldri på Tax Free, og denne kan jeg ikke huske sist jeg kjøpte, men det var gøy å prøve den igjen. Den er myk og rund, og det er lite å sette fingeren på. Det er heller ingen særlig karaktér i vinen, selv om tanninene melder seg på etter hvert. Vinen er grei nok, og å få på absolutt alle pol i landet. ★★★

Dom. du Colombier Crozes-Hermitage 2024 kr 300

Denne er å få på alle pol utenom de aller minste (kat. 3), og det er den beste vinen i dette innlegget. Dufter blod, blekk og litt bringebær. Frisk og fruktig, men med grep godt nok til å takle det aller meste. Fabelaktig vin. ★★★★★

Guigal Crozes-Hermitage 2022 kr 310

Noe eldre, og noe annerledes. Litt bleik på fargen, noe som overrasker meg. Frisk rødfrukt på nesen, og lekker med fin balanse i munnen. Tanninene tar fint tak i slutten av smakskurven. De 13% med alkohol kler vinen. En vesentlig bedre vin enn den fattige fetteren først i innlegget. Kategori 6, og dermed inne på alle større pol. ★★★★

André Brunel Châteauneuf-du-Pape Les Cailloux 2022 kr 420

Lys og klar. Rødfrukt og noe eik, men fin syre og god balanse i munnen. Klart på den elegante siden, som er noe av en bedrift gitt en varm årgang på et meget varmt sted. Grei pris også. (Og bildet er fra C9dP) ★★★★

★★★★★ TOPP KJØP

★★★★ GODT KJØP

★★★ GREIT KJØP

★★ UNDER PARI

★ LIGG UNNA

Hans og Grete oppdatert

 

Chianti Classico Gran Selezione

Querceto di Castellina Chianti Classico Gran Selezione Sei 2015

Myk duft med noe vanilje (eik) og friske kirsebær. Saftig i munnen, polert, lang og lekker. Flott vin, men et stykke fra naturtilstanden med en del inngrep. Men de har vært vellykkede. Årgang 2017 var til salgs for rundt 550 kroner. ★★★★

Badia a Passignano Chianti Classico Gran Selezione 2015

Friskere duft og mye mindre eikepreg enn på vinen over. Forskjellene fortsetter gjennom en ganske tannisk opplevelse i munnen. Ikke videre polert, nei. Her er det soliditet og ikke så lite brutalitet som gjelder. Kanskje kan det hjelpe med tid i kjelleren, men kanskje ikke. 2021-årgangen er til salgs på noen få udde pol for noe over fem hundre kroner. ★★★

Fontodi Chianti Classico Vigna del Sorbo Gran Selezione 2019

Noe yngre enn vinene over, og 2022-årgangen er å få for 830 kroner. Vinen biter seg skikkelig fast i munnen, og slipper ikke. Men denne fastheten er ikke grov. Selv om det er heftig, er ikke det tanniske angrepet brutalt. Vinen er også saftig, intens og lang. Sammen med den relative ungdommen til vinen kommer ikke bare tvilen den til gode, for jeg har faktisk troen på at dette vil gå seg til med omtrent fem år til i kjelleren. Pluss noen til, kanskje. Tross den stive prisen får den tommelen opp fra meg. ★★★★★

★★★★★ TOPP KJØP

★★★★ GODT KJØP

★★★ GREIT KJØP

★★ UNDER PARI

★ LIGG UNNA

Rowan Atkinson får sagt det