Syttitallet på nytt?

Er syttitallet på tur tilbake i Storbritannia? Det kan man mistenke etter å ha hørt og sett hva den nye statsministerenAndy Burnham har å si om sin visjon for landet. Veien mot et bedre samfunn går gjennom å reversere det Thatcher gjorde på 80-tallet, kan det se ut som, for tiåret karakteriserte han som en serie med feil veivalg («wrong turns»). Denne fortellingen kjenner jeg godt, for folk på venstresiden den gang (som jeg) så på Thatchers regjering som inkarnasjonen av alt som var feil.

Jeg kom til å endre oppfatning, og det er det flere grunner til.

Avindustrialiseringen i Storbritannia har Thatcher fått skylden for, men det er ta feil av sykdommen og kuren. Hennes regjeringer tok konsekvensen av at store deler av etterkrigsindustrien kun holdt seg oppe på subsidier og reguleringer. Kull, stål, skipsverft, bilindustri (British Leyland) og så videre opererte som beskyttede monopol som i stor grad ble drevet for skattebetalernes penger. Disse virksomhetene hadde ingen konkurranse, ingen insentiver til å utvikle seg, ta kontroll over kostnadene, eller tilpasse seg kundene og markedet. De var i «fellesskapets eie», som det så fint heter, men det har aldri fungert. På syttitallet i England var det i praksis fagforeningene som styrte, noe jeg selv opplevde da jeg måtte svare fars kunder om hvorfor de ikke fikk traktoren de hadde skrevet kontrakt på (alltid var det minst ett ledd i verdikjeden i England som var i streik, og Massey-Ferguson i Coventry var en av verstingene).

Allerede i 1976 gikk landet konkurs, og måtte gå den ydmykende turen til IMF for å få penger til å drive videre. Det var Labours finansminister Dennis Healy som begynte privatiseringen av statlige virksomheter. Ikke fordi han ville, men fordi han måtte. Det var IMFs krav, eller ett av dem i alle fall, for å låne ut penger.

Streiker var en folkesport. Bare i 1979 gikk 30 millioner arbeidsdager tapt i streiker. Storbritannia var Europas syke mann, og det var ikke Thatcher og de konservative, eller deres «nyliberalisme» som var infeksjonen. Men det var de som i 1979 ble valgt til å ordne opp.

Behandlingen var ikke behagelig. Ledigheten gikk opp. Betydelig opp. Nå var det ikke aktuelt å fortsette som om man fortsatt var på 50-tallet. Fagforeningene ble underlagt regler som at medlemmene måtte vedta streiker med et flertall, og fagforeningsledere kunne ikke lenger sitte på livstid (som velkjente Arthur Scargill)! Beboere i kommunale boliger kunne nå kjøpe husene de bodde i. 

Utover på 80-tallet kom resultatene: Fra lavest til høyest industriproduktivitetsvekst i G7. Inflasjonen falt som en stein, fra 22% i 1980 og til 2,5% i 1986. Streikedager tapt gikk fra før nevnte 30 millioner i 1979 og til 2 millioner i 1990.

Jeg kunne fortsette, men poenget er og forblir at Thatcher arvet store problemer og ordnet opp. Til dels brutalt, for de nødvendige endringene hadde tidligere regjeringer (og ikke bare Labour) utsatt og utsatt, og dermed bare akkumulert problemer.

Når Andy Burnham nå ønsker seg tilbake til Storbritannia før Thatcher, med offentlige reguleringer, offentlig boligbygging, og sterkere fagforeninger, så må han også påregne å få de samme problemene som syttitallet bød på. Før eller senere går slike planer tomme for andres penger. 

The Donald

Jeg hadde tenkt å la Trumps gjenkomst gå ukommentert på denne bloggen. Det er jo Trump i alle kanaler, og hva har jeg å bidra med som ikke allerede er sagt eller skrevet? Dessuten var jeg møkk lei av fyren allerede for åtte år siden, og han byr meg i mot. Det burde være unødvendig å forklare hvorfor.

Men: Dette betyr ikke at alt Trump gjør, har gjort eller kommer til å gjøre er feil og forferdelig. Slik er ikke verden. Det må være lov å påpeke det som er rett, uten å miste det store bildet: Dette er en leder som åpent er ute etter andres land og områder som om det var felt på et Monopolspill, som åpent forsøker å jukse til seg et valg, og som oppildner massene til å storme demokratiske (med liten "d") institusjoner. Trump er åpenbart og beviselig en serieløgner, bølle, juksemaker, og lovbryter. 

Margaret Thatcher snudde også opp ned på mangt og mye i Storbritannia på 80-tallet, men samme hva du kunne mene om det som skjedde var hun alltid lovlydig og forsøkte aldri noe kupp da hun mistet makten. Det er mulig å endre mye uten å være en serieløgner, bølle, juksemaker og lovbryter. 

Mange er nå ute etter å fremstille Trumps nye periode som "slettes ikke så ille," og andre vinklinger av samme sort. Men saken er at det faktisk er riktig ille. WHO var og er en organisasjon med store svakheter, så som det ynkelige og bokstavelig talt fatale knefallet for Kina som var med og skapte en pandemi. Likevel er det slik at WHO er nødvendig for å forhindre nye pandemier, og ikke minst for å utvikle vaksiner som kan gjøre dem håndterlige. Å melde USA ut vil nesten helt sikkert koste hundretusener av menneskeliv. 

Det vil også det nye regimets vanvittige holdning til vaksiner generelt. Robert F. Kennedy jr.s politikk på vaksine-området vil koste nye tusener på tusener av liv - mange av dem svært unge. 

Og så har vi resten av verden som nå blir betraktet som et loppemarked av eiendomsmogulen i Washington DC, der poenget er å gjøre "deals." Allianser, avtaler, og langsiktighet spiller ingen rolle. Han bryr seg ingenting om resten av verden. Det er som om 9/11 aldri skjedde, og slettes ikke i hans by. Men som jeg innledet med: Noen av disse avtalene vil være gode. Men tilnærmingen vil føre til mer kaos og krig. Det er som om ingenting står igjen etter erfaringene fra forrige århundre. 

Og økonomien? Da kommer vi til alt Trump ikke kommer til å gjøre, og det er å drive gjennom balanserte budsjetter eller redusere statsgjelden. Godt over 120% av BNP og nye 6-7% hvert år er gjeldende status, og Biden var ikke noe bedre. Det kommer til å bli stopp en dag, men neppe i år. Det blir brutalt når ingen kjøper gjelden. 

Og mens vi er inne på finansiell kollaps: Trump vil gjøre krypto-valuta til et nasjonalt satsningsområde. Gudhjelpeoss! Krypto er en mellomting mellom et pyramidespill og et korthus, og jo større jo verre blir det når det ramler. Men antakelig ikke før Trumps familie og nærmeste krets har beriket seg grundig.  

Det er mye mer å ta av, men her må jeg sette strek. Hovedpoenget er at selv om Trump og hans trumpister kan gjøre noe bra, gjøre gode avtaler og så videre, så er måtene det skjer på og retningen på det meste så feil som det kan få blitt. Og mannen er totalt uspiselig og uegnet for oppgaven. Det burde vært helt opplagt, og jeg er skremt over alle som nå er ute etter å bagatellisere disse riktig giftige sidene. 

En av Thatchers beste

I kjølvannet av The Crown sesong fire på Netflix har det blitt en del diskusjon om Gillian Andersons versjon av Thatcher, og jeg har selv deltatt i den. Her har vi et klipp av Thatcher på hennes absolutt beste der svensk nøytralitet under andre verdenskrig får passet sitt påskrevet. 

Jeg husker dette klippet fra langt tilbake, og det var en fornøyelse å se det igjen. 

Gillian Anderson som Thatcher - jeg gremmes!

Jeg har akkurat sett de første par episodene i sesong 4 av The Crown på Netflix. Mye bra der, men jeg må få lufte en kraftig irritasjon. (Bildet: AP News)

Gillian Anderson som Mrs. Thatcher hadde jeg store forventninger til, men jeg ble grusomt skuffet. Kanskje fordi jeg nettopp hadde sett The Iron Lady (Jernkvinnen) på Netflix - en film fra 2011 - der Meryl Streep spilte Mrs. Thatcher. Det skal godt gjøres å komme opp på det nivået av skuespill (hun vant Oscar for den) og sminke (også Oscar).

Men en ting kunne vel Anderson og staben på The Crown fått til, og det hadde gjort en stor forskjell. De kunne fått stemmen hennes til å høres ut som et menneske i femtiårene heller enn i nittiårene. Det er såvidt hun klarer å hvese sakte frem det hun har å si. Det er som om Anderson har studert de ytterst få offentlige opptredenene til Thatcher som skikkelig gammel mens hun har oversett de fra da hun var statsminister. De er det lett å finne på Youtube, og jeg anbefaler en sammenligning. 

Jeg skal se resten av serien, men med mindre Anderson plutselig begynner å snakke som en dame i femtiårene heller enn i nittiårene, kommer jeg til å skjære tenner når hun snakker. 

Jernkvinnen (Netflix)

Denne filmen er ikke ny. Den kom i 2011, men er ikke noe dårligere for det. Jeg ble meget positivt overrasket da jeg så den. Ikke minst over at venstreorienterte skuespillere som Meryl Streep (Mrs. Thatcher/Lady Thatcher) og Jim Broadbent (Dennis Thatcher) spiller sine høyreorienterte karakterer med så god innlevelse. 

Jeg har tidligere ment at Meryl Streep har vært overvurdert som skuespiller, men ikke etter å ha sett denne filmen på ny på det lille lerret. Hun vant Oscar for rollen, og filmen vant også Oscar for make-up and hair styling. Vel fortjent! Detter er method acting, for til tider var det virkelig vanskelig å forestille seg at det IKKE var den virkelige Thatcher som var i bildet. Stemmen og aksenten var helt perfekt til tider. 

Min anmeldelse av kinofilmen kom på skuddårsdagen i 2011.

Det skal bli interessant å se Gillian Anderson som Mrs. Thatcher i The Crown. Det er vanskelig å tro at hun kan overgå Meryl Streep i denne filmen. 

Hellas

Margaret Thatcher sa en gang om Labour: "They’ve got the usual Socialist disease – they’ve run out of other people’s Money." I Hellas ser det ut til at sosialistene i Syriza gjør det før heller enn senere. Denne uken vil bli avgjørende i så måte - men det har mange sagt før også.

Thatcher sa også om antikkens Athen: "[M]ore than they wanted freedom, the Athenians wanted security. Yet they lost everything—security, comfort, and freedom. This was because they wanted not to give to society, but for society to give to them. The freedom they were seeking was freedom from responsibility. It is no wonder, then, that they ceased to be free." Det var i 1995. Det er neppe mindre aktuelt nå.

Selvsagt er det flere sider ved denne saken om Hellas, gjelden og Euro. Men en stat som ikke klarer å inndrive skatter, men der de styrende kynisk kjøper seg stemmer gjennom låneopptak uten bærekraft, vil miste sympati. Uten tillit og sympati vil de "run out of other people's Money".

Thatchers ettermæle

Det blir sagt at det første offer i en krig er sannheten - og i krigen om Thatchers ettermæle har sannheten lidd mange tap!

"Ingen" husker nå at Thatchers regjering tilbød gruvearbeiderne arbeid i andre gruver eller en frivillig sluttavtale, og 8 milliarder kroner i investeringer i industrien. Dette tilbudet sa Arthur Scargill nei til selv om avstemninger blant medlemmene tre ganger hadde avvist streik (han var valgt på livstid, og kunne ta organisasjonen ut i streik på eget initiativ). Dette omtalte Labour-lederen Neil Kinnock senere som 'suicidal vanity'. Det var ingen ovedrivelse. Formålet var klassekrig, ikke arbeidernes interesser. The Guardian og Daily Mirror - på venstresiden begge to - var på regjeringens side.

I Harold Wilsons regjeringstid ble det stengt 200 kullgruver - mange flere enn under Thatcher, og med større tap av arbeidsplasser. Men det var ingen offisielle fester for å feire hans død. Hvorfor ikke? Fordi han var leder i Labour - og dessuten mann?

Kullgruvene som ble nedlagt var svært dype, gamle og dermed dyre i drift - de kostet statskassen og tungindustrien store summer på en tid da mye billigere og renere energi kom inn fra Nordsjøen. Britisk industri krevde billigere energi for å kunne konkurrere, og miljøbevegelsene på begge sider av Nordsjøen krevde mindre forurensning. Thatchers slag med Scargills NUM førte til at de fikk det. Den sure nedbøren over sør-Norge, som var et vesentlig tema på 70-tallet og den første delen av 80-tallet ble borte med disse kullgruvene.

Thatcher har også fått skylden for å ha brutt ned Storbritannias produksjonsindustri, for å gi plass til et næringsliv basert på pengeflytting og omsetning av eiendom. Men hva sier tallene? Mellom 1979 og 1989 økte produktiviteten i britisk industri mer enn i noen annen tiårsperiode i historien (kilde: Roger Blackhouse, prof. i økonomi i Birmingham og ingen Thatcher-tilhenger). Og manufacturing output økte 7,5% i hennes regjeringsperiode. Hvordan passer det med myen om "avindustrialisering"?

Det hører også med til bildet at brutto nasjonalprodukt i samme periode gikk fra å være 40% under Tysklands, til å gå forbi. Den relative nedgangsperioden var brutt!

Dominic Lawson skriver i The Sunday Times:
[Bernard Donoughue] (stabsleder i Nr. 10 for Labour) describes how in 1978 the PM’s private office ordered two new cars — from British Leyland, inevitably: “They took a long time to arrive. When they finally came they were found to have 34 mechanical faults . . . When they returned the PM went for a trip in one. He decided to open the window for some fresh air . . . the result was that the window immediately fell in on his lap.”

This was the industrial culture Thatcher inherited. Its elimination was only a good thing. That is the grave we should be dancing on.

Jeg er enig!

Thatcher og House of Cards

Hva er forbindelsen mellom nylig avdøde Baroness Thatcher og TV-serien House of Cards? Den ligger i mannen over, Michael Dobbs (bildet: Daily Telegraph), som forfattet de tre romanene som ga opphavet til TV-seriene. Først med uforlignelige Ian Richardson i hovedrollen, nå med en amerikansk re-make som har gjort Netflix kjent. Det er så rart med det, når Hollywood kopierer noe bra blir det straks mer oppstyr enn det var med originalen. For min del tror jeg at jeg holder meg med originalen.

I en svært lesverdig artikkel i The Daily Telegraph skriver Dobbs blant annet om sin tid som Conservative Party Chief of Staff (1986-1987), og hvordan det var å få sparken av Margaret Thatcher. Den opplevelsen førte til at han satte seg ned for å skrive - men etter tre timer hadde han bare to bokstaver på blokka: FU. Den første bokstaven viser til kopulasjon, formoder man, og den andre til annen person entall. Men den meldingen endte gradvis opp med Francis Urquhart, hovedpesonen i House of Cards-trilogien (som har blitt til Francis Underwood i USA-versjonen, for de stakkars amerikanerne ville jo ikke forstå at Urquhart er en skotsk klan).

Dobbs hevder at det er først nå han forstår Thatcher, og selv om han ble svært dårlig behandlet og dypt såret av henne har han kommet til at hun var en stor statsleder.

Greatness is an uncomfortable quality. And whatever else Margaret Thatcher was, she was great. Greatness has many awkward edges, it’s driven, often obsessive – and frequently impossible to live with.

Det er også inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest selvbiografiene til to av de rocke-heltene jeg setter høyest: Keith Richards og Pete Townshend. Bak mytene og musikken er det ett felles trekk: en besettelse, en monomani og perfeksjonisme som er svært påtagelig. Den har de altså helt klart felles med Thatcher. Talent og omstendigheter gjorde at deres besettelser kunne slå ut i full blomst på ulike områder. Men det er klart at denne typen personlighet lett skaffer seg fiender når den opererer på det politiske feltet.

Som de siste dagene har vist så tydelig: det vil gå lang tid til historien kan dømme noenlunde nøytralt om hennes år med makten (noe jeg skrev allerede i 2009). Men jeg tror Dobbs har helt rett når det gjelder historiens dom, når den en gang faller: 'History will be more than kind to her. It wouldn’t dare do otherwise.'

Baroness Thatcher - no RIP

Margaret Hilda Thatchers ettermæle er like omstridt som hennes liv. Jeg tror det må gå flere tiår før man kan våge å håpe på at det kan utkrystallisere seg et nyansert og innsiktsfullt bilde av hennes bidrag til Britisk politikk, noe jeg også ga uttrykk for i 2009. De generasjonene som opplevde henne ved makten er fremdeles for følelsesmessig engasjerte til å se nyansene (og nyanser var vel heller ikke hennes styrke).

George Galloway, som var skotsk MP, skrev dette på Twitter om hennes død: "tramp down the dirt!" Ken Livingstone, også kjent som "Red Ken", var mer politisk orientert i sin kommentar: "Every single problem we face today is the legacy of something she got wrong." Ikke verst: alle dagens problemer skyldes Thatcher. Det er vanskelig å vite om man skal ta disse karene alvorlig, men ektefølt er det helt sikkert.

Det de ikke sier noe om er at "alle" på slutten av 70-tallet var enige om at Storbritannia var på god vei nedenom og hjem. En av de store utfordringene var militante fagforeninger med ledere som var valgt på livstid, og disse lederne kunne helt på egen hånd avgjøre om foreningen skulle ut i streik. Dessuten var det umulig å få jobb mange steder uten å melde seg inn i foreningen. Jeg var selv utsatt for elendigheten: min far solgte traktorer som (for størstedelen) var produsert i Coventry, England. På fabrikken var det omtrent 40 fagforeninger, og minst en av dem var i streik til enhver tid. Far var mye på reise, og det var ofte jeg som måtte snakke med ilske bønder som ikke fikk levert traktorene de hadde kjøpt. Selv om jeg på den tiden var sosialist, var jeg ganske moden for å si meg enig i at det måtte bli en annen orden i britisk arbeidsliv.

Det er ingen tvil om at hestekuren som ble gjennomført fra 1979 og framover var nødvendig, og den snudde utviklingen i Storbritannia. Uten hennes ledelse ville ikke dette vært mulig, og Storbritannia ville trolig vært omtrent der Italia er i dag - om ikke lengre ned.

Jeg bodde i England de to siste årene av hennes tid som statsminister, og opplevde både grenseløs beundring og grenseløst hat til henne i min omgangskrets. Kanskje mest det siste. Jeg liker å tro at jeg har et nyansert syn på hennes rolle og posisjon, men her kan jeg godt ta feil. Hun var fantastisk når hun hadde rett, og fryktelig når hun tok feil.

Nå blir det helt sikkert gjentatt inntil det kjedsommelige at hun sa at samfunnet ikke finnes. Kanskje noen tar seg tid til å lese konteksten? Hvis de følger denne lenken kan de komme til å lære noe mer, men det er ikke sikkert det er så velkomment. Egentlig.

Jeg kan avslutte med et sitat av mer allmenn karakter, og som flere med fordel kan bite seg merke i:

John Major revurdert

Jeg har ikke lagt skjul på at jeg liker å være motstrøms. Et av utslagene av denne tendensen er at jeg setter Sir John Major høyt, og for et drøyt år siden var bildet hans på bloggen her også. Nå nærmer det seg tyveårsjubileum for hans valgseier i april 1992. Aldri, verken før eller siden, har noe parti i Storbritannia fått flere stemmer. Bare oppdelingen av valgkretser gjorde at han fikk en mager majoritet, og dermed kunne problemene i partiet ødelegge hele perioden fram til 1997. (Bildet: Spitting Image var aldri nådig mot han [men var de noen gang nådig mot noen?], og i 2010 ble dukken hans solgt).

Major måtte bli en sterk kontrast til den svært markante og stridslystne Margaret Thatcher, og mange i partiet hatet han fordi han ikke var Thatcher. Maastricht traktaten kom opp til avstemning, og EU-motstanderne i partiet laget mye krøll.

Men nå begynner stadig flere å skjønne at han fikk utrettet svært mye av betydning. De som har tatt seg tid til å lese hans fabelaktige selvbiografi får en morsom, velskrevet og innsiktsfull bok. Ikke minst får de et svært godt grunnlag for å forstå hvordan vi konservative tenker om frihet og personlig ansvar. Han begynte å arbeide da han var 16, gikk aldri på noe som kunne minne om et universitet, men viser i boka at han har lært betydelig mer på livets skole enn det andre har gjort.

Etter 20 år har kanskje tåken lettet? I en artikkel i dagens Daily Telegraph skriver Peter Osborne at 'the former PM and his government look better all the time'. Verd å lese, og I couldn't agree more.

Jernkvinnen (Film)

Bildet er av Blu-Ray utgaven, men dette er en anmeldelse av kinofilmen.

Jeg går ikke ofte på kino. Grunnene er flere, men vanen spiller også en rolle. Hver gang jeg går slår det meg at den største forskjellen på opplevelsen trolig er at man har færre forhold som fanger oppmerksomheten i kinosalen: det blir det som skjer på lerretet som tar nesten all oppmerksomhet. "Nesten", siden noen ikke klarer å la være å sjekke telefonen. Publikum i går kveld var voksne mennesker - og det hjelper jo også på. Det blir mindre popkorn og godteri.

Men det var innholdet jeg skulle omtale, selv om mange har omtalt det før. Det første som må bemerkes er rolletolkningen til Meryl Streep. Sjelden var vel en Oscar mer fortjent? Sminke og annet gjør jo en del av jobben, men det er likevel helt ubegripelig hvordan Streep blir Thatcher - helt ned til stemmen og ganglaget. Sir Alec Guinness sa at han ikke følte han "hadde" rollen før han instinktivt skjønte hvordan karakteren gikk - og han var en annen skuespiller som fullstendig smeltet sammen med karakterene han spilte. (Jeg nevner han siden han er den eneste Oscar-vinneren jeg har møtt in the flesh.)

Som tidligere førsteamanuensis i britisk kulturkunnskap er det ikke fritt for at jeg skrudde på radaren. Det var ikke mange feil jeg fant, og de som dukket opp kan man lett avskrive som poetic lisence. Noen personer var med lengre i filmen enn i virkeligheten, noen kronologier måtte vike for filmens krav, og en del viktige forhold var utelatt (som at Dennis Thatcher var gift da de to møttes).

Men det historiske og politiske spiller en mindre rolle enn mange har forventet i denne filmen. Den er mer allmenmenneskelig anlagt, og fokuset er på mennesket. Demens, aldring, og den veien man gikk i livet kommer i fokus. Det er bra, for jeg er nok død lenge før noen klarer å lage en balansert film om politikeren Margaret Thatcher.

Konklusjon - Klar anbefaling.

Fortellingen er ferdigskrevet

Noe av det mest interessante med massetyveriene og bråket i England den siste tiden er forklaringene som kommer fra "eksperter", journalister og andre. "Si meg hva eller hvem som har skylden, og jeg skal si deg hvem du er!". Som så ofte ellers virker forklaringene ferdigskrevet før det skjer noe som helst, og har mye mer med verdensbildet til eksperten eller journalisten å gjøre, enn med en analyse av hva som skjer og hvorfor. (The Smiths var som vanlig forut for sin tid)

Norske journalister og "eksperter" på Storbritannia tenderer mot venstresiden i politikken. Dermed får vi arbeidsledighet, klassesamfunnet og store sosiale ulikheter som forklaring. Opptøyene blir satt inn i en sammenheng der de blir gjort til uttrykk for en politisk bevissthet og en holdning til samfunnet og politisk endring. Utløsende årsaker er nedskjæringer og stengning av ungdomsklubber. Fra enkelte hold får vi inntrykk av at alt dette i bunn og grunn er Margaret Thatchers skyld siden hun satte seg fore å ødelegge det britiske samfunnet på 80-tallet - og klarte det.

Høyresiden hører vi lite eller ingenting i fra her i Norge. Det norske folk er oppfostret på Jan Tystads dekning av landet fra 80-tallet, og NRKs reportarsjer som i begredelig grad har kjørt på de evige stereotypene. Vi må derfor til England for å høre hva høyresiden har som forklaring. Norman Tebbit, til høyre for Thatcher nå som før, mener det er avhengigheten av velferd som har brutt ned samfunnet og forbindelsen mellom innsats og belønning. Andre peker på familiens sammenbrudd, og at et flertall av alle barn i nabolag med en overvekt av personer med røtter i karibien har vokst opp uten far. Uten mannlige forbilder og sterke normer blir veien over til kriminelle gjenger ganske kort.

Det er lett å finne det man ønsker å se, men ingen har vel klart å se at dette har noen politisk retning? Få om noen "mål" har hatt politisk eller annen symbolsk betydning. Dette har ikke vært opptøyer i klassisk forstand, for opptøyer gir - om enn i voldelig grad - uttrykk for politiske mål og hensikter. Det har vært ødeleggelser av helt vanlige butikker, og røveri av forbruksvarer.

Det må være lov også å minne om fotballpøblene og deres storhetstid fram mot Heysel og Hillsborough. Da var det også arbeidsledighet og Thatchers kutt som fikk skylden - inntil det ble klart at pøblene var unge menn i gode jobber som bare likte å slåss og lage kvalm på fritiden. Nå hører vi fra retten at det er rikmannsdøtre, barn, lærere, frisører, lagerarbeidere osv. blant de arresterte. Smartelefonen "Blackberry" har vært sentral i organiseringen. De koster tre tusen, og ingen fattig og utslått "opprører" har vel til nå blitt sett uten fottøy til mindre enn 1500 kroner.

De er heller ikke så fryktelig mange som man skulle tro. De er velorganiserte, og blir som Tordenskjolds soldater. Omtrent 500 er så langt arrestert. Det dreier seg altså ikke om noe masseopprør. Men de er - tross oppslagene om rikmannsdøtre og andre overraskende arrestanter - unge menn, ofte tenåringer, fra nedkjørte arbeiderklassestrøk. Demografien er, virker det som, kliss lik de kriminelle gjengene som har fått fotfeste i London og andre større byer. Narkotika, innbrudd, heleri, ran og vold er det de driver med. Spenningen og masse-psykosen har fått mange andre med, men det kan virke som kjernen her har vært etablerte kriminelle. Når varebiler dukker opp for å ta tyvegodset bort, og det blir slossing mellom grupper som forsøker å stjele tyvegods fra hverandre, skjønner man at det ikke bare er opportunister på banen men også proffe skurker.

Enorme summer og stor innsats har blitt disse områdene til del. Disse unge menn enten går på eller skulker fra ganske nye skoler, de har gitt f**** i tilbud som lære osv. Boligområdene er pusset godt opp siden 80-tallet. Sjansen for at de har blitt utsatt for diskriminering fra politiet er mye mindre enn den var for tjue-tretti år siden. Men likevel: forklaringene fra begge sider i politikken kan ha mye for seg, sosiale, politiske, moralske og så videre. De fleste pøblene er nederst på rangstigen i samfunnet, og for noen timer eller netter har de hatt initiativet. Politiet og øvrigheten har fryktet dem. DEM. Følelsen må ha vært berusende.

Så langt har jeg ikke sett noen feministisk vinkling på dette: tross rikmannsdatteren dreier dette seg om minst 95% unge menn. Har vi fått noen forklaring på hvorfor det ikke er noen kjønnskvotering her?