Hellas og budsjettbalansen

Makroøkonomi er ikke enkelt, og i tilfellet Hellas har et tykt teppe av stereotypier lagt seg på toppen. Men en av flere lærdommer vi kan dra av krisen (i følge bruegel.org - en europeisk økonomisk tenketank) er at regjeringer ikke i all evighet kan bruke mer enn de tjener/tar inn. Dette burde være enkelt å forstå, men særlig på venstresiden er det visst en ganske gjengs oppfatning at krisen i er EU og Tysklands skyld. Disse har påført Hellas stor smerte gjennom en brutal innstramming. 

Bildet over er fra IMF i oktober i fjor. De blå strekene angir i prosent hvor mye mer enn de har tatt inn de greske regjeringene har brukt. Dette ble det slutt på i 2010 da private kreditorer krevde overpris for å fortsette med dette. Overprisen var et uttrykk for at "vi tror dere går konk". 

Troikaen, som de nye kreditorene kalles med EU og IMF i spissen, har sørget for at Hellas har kunnet fortsette å låne - men under forutsetning om å komme i balanse på budsjettet og etter hvert i overskudd. 

Kritikerne sier at dette har ødelagt mulighetene for vekst siden pengestrømmen har blitt strammet inn. Dette er helt riktig. Problemet er at ingen vil kaste pengene sine inn i det sluket grafen over representerer. 

Men i 2014 begynte hestekuren å gi resultater - mer enn bare ledighet, fattigdom og annen elendighet. Konkurransekraften ble bedret, ledigheten gikk noe ned, og man fikk budsjettoverskudd. Men Syriza vant valget, reformene ble stoppet, og kreditorene mistet lysten på å fortsette. 

Lærdom 1: Før eller siden går du tom for andres penger. 

Resten er en historie vi ikke har sett slutten på. Jeg kommer tilbake med flere lærdommer. 

Hellas igjen

Jeg har vært for de meste offline i ferien. "For det meste" fordi jeg har følt meg tvunget til å følge med på Wimbledon og Hellas. Mens Wimbledon ble avsluttet med en vinner (eller to i double), er det bare tapere i Hellas-turneringen. Og: den vil bare rulle og gå videre. (Illustrasjon: Matt i The Daily Telegraph)

Etter min oppfatning burde Hellas gått ut av Euroen. Det ville vært bedre for landet på litt lengre sikt, og det ville vært rensende for EU. Nå vil dette bare rulle og gå videre.

Ut med Hellas

Nå kan det være nok: Hellas må ut av euroen. Jo før jo heller! (Bildet: Le Monde)

For dette landet er det bare dårlige alternativ: enten forlater de euroen og får en tøff periode på nær sagt alle måter, eller de får en avtale i siste øyeblikk med år etter år av uvisshet, dragkamper og mer av den samme elendigheten.

Med Hellas ute av euroen og kanskje også EU får vi en ny og helt ukjent situasjon. Dette har ikke skjedd før, og uroen kan gripe om seg og en serie med dominobrikker kan lett falle og utløse ras på en helt annen kant enn man hadde forestilt seg. Likevel: nå er det på tide å få dette opp og avgjort.

Ideelt sett burde utgangen vært med verdighet, og en "pakke" med støtte utenfra. Det skjer neppe gitt den fastlåste og fientlige situasjonen vi nå har fått.

Likevel: EU har nok å stri med om ikke denne ordkrigen og tautrekkingen skal fortsette. En avklaring må komme, og det eneste som er en løsning er at Hellas går ut av Eurosamarbeidet. Det er bedre at tid og krefter brukes på problemer som masseinnvandring, masseledighet og et stadig mer aggressivt Russland.

Inflasjon

Jeg våger den påstand at inflasjon blir et sentralt tema utover dette året.

Så langt har nesten ingen fokusert på denne utfordringen, men det er logisk at prisene vil øke i en åpen økonomi der valutaen har sunket i verdi i nær fortid. Grunnen til at det så langt ikke har skjedd i særlig grad, er at importører har lagre og dessuten kjøper valuta langsiktig. Men sikten er i de fleste tilfeller ikke lengre enn noen måneder, så i løpet av første halvdel av 2015 kommer prisøkninger til å bli merkbare på flere produkter.

Om appelsinene blir 5-10% dyrere merker vi det ikke så lett, men om du skal handle ny bil i år og den blir kostende 330.000 heller enn 300.000 er det lettere å merke. Og ikke minst vil de som skal forhandle lønn i vår merke det. Men skal devalueringen (for det er devaluering det er) gjøre jobben den er ment å gjøre, må ikke nulloppgjøret forstyrres. "Devaluering er som å pisse i buksa", husker jeg fra min oppvekst. "Det gir kortvarig varme". Kulden kommer brutalt tilbake fordi innsatsfaktorene blir dyrere, og dermed blir den fordelen eksportnæringene får med sine lavere priser i utenlandske valuta borte.

Det kan vi ikke ha noe av, siden fallet i oljeprisen fordrer at andre eksportnæringer fyller gapet. Derfor må inflasjonen bli høyere enn lønnsøkningene, og dermed får vi nedgang i kjøpekraften. Storbritannia har klart seg bra gjennom årene etter finanskrisen nettopp fordi britene har hatt en langvarig nedgang i kjøpekraften. Ledigheten har holdt seg lav i forhold til resten av Europa, men familiene har måttet kutte ned på forbruket.

Vi må vel helt tilbake til 80-tallet for noe lignende? Det kollektive minnet er skrøpelig, og det blir tungt å si farvel til (bortimot) stabile priser og en (virket det som) evig lønnsoppgang.

Hellas

Margaret Thatcher sa en gang om Labour: "They’ve got the usual Socialist disease – they’ve run out of other people’s Money." I Hellas ser det ut til at sosialistene i Syriza gjør det før heller enn senere. Denne uken vil bli avgjørende i så måte - men det har mange sagt før også.

Thatcher sa også om antikkens Athen: "[M]ore than they wanted freedom, the Athenians wanted security. Yet they lost everything—security, comfort, and freedom. This was because they wanted not to give to society, but for society to give to them. The freedom they were seeking was freedom from responsibility. It is no wonder, then, that they ceased to be free." Det var i 1995. Det er neppe mindre aktuelt nå.

Selvsagt er det flere sider ved denne saken om Hellas, gjelden og Euro. Men en stat som ikke klarer å inndrive skatter, men der de styrende kynisk kjøper seg stemmer gjennom låneopptak uten bærekraft, vil miste sympati. Uten tillit og sympati vil de "run out of other people's Money".

Hellas

Det er liten tvil om at det er desperasjon og fortvilelse bak valgseieren til Syriza i Hellas. Ikke bare er ledigheten stor, og ungdomsledigheten enorm, også folk i arbeid sliter. Veksten har uteblitt og gjelden stiger. Mye elendighet, med andre ord. (Figur: PhillyBoy92)

Men elendigheten skyldes ikke EU eller tyske banker. Rett nok skjønner alle at Hellas aldri kan betale tilbake det de skylder, og gjelden burde vært skrevet ned mye mer forlengst, men det er suksesive greske regjeringer som har lånt for mye og jukset med tallene. Det var det greske folk som stemte dem inn, og det greske folk som ikke straffet dem sa jukset som fikk landet med i euroen kom for en dag.

Hva kommer til å skje? Syriza har lovet mye, og de må holde det de lover. Det de gambler på er at EU har mer å tape på at Hellas får seile sin egen sjø enn på å skrive ned gjelden og lette på vilkårene. Men mye har endret seg siden eurokrisen var på alles lepper i 2010.

Konsekvensene av Grexit er betydelig mindre enn de var for noen få år siden, men de er langt fra små. De mest alvorlige konsekvensene vil være tilliten til de mest utsatte landene som fremdeles vil være med i euroen - som Portugal, Spania og Italia.

Men konsekvensene av å gi etter for Syriza vil også ha store konsekvenser for disse landene - og ikke minst for kreditorbankene i Frankrike og Tyskland. Mange tenker nok noe i retning: Store Banker Konkurs = Store Kapitalister Konkurs = Det Har De Godt Av. Men det er i all hovedsak bedrifter, arbeidsplasser og ikke minst pensjoner som vil gå med i dragsuget. Pensjonskassene er de store investorene i de fleste land i Europa.

Kreditorene forstår at det å gi etter for Syriza vil være å åpne for en serie forgjeldede euroland. Konsekvensene av å gi etter og å overgi Hellas til sin egen skjebne er ikke så stor, og det siste alternativet vil i det minste ha en oppdragende virkning.

Hvem trekker seg først? DET er det store spørsmålet i Europa for tiden. 

Finanskrisen 2014

Finanskrisen er ikke over - vi har bare en liten pause. I går kjørte den europeiske sentralbanken (ECB) renta ned til 0,05% og signaliserte kvantitative lettelser. Det er en påminnelse om at krisen ikke er over.

I landene som holdt på å gå konkurs er ikke gjeldsgraden redusert fra 2009/2010. Den har heller økt. Veksten er fraværende eller svært svak i Eurosonen, og inflasjonen truer med å gå ned mot null. Og uten vekst og inflasjon blir gjelden stadig tyngre å bære, og på ett eller annet tidspunkt kan derfor kreditorer bestemme seg for å berge stumpene. Da blir det skikkelig krise, og alle vet vel egentlig at ingen har råd til å redde utsatte land denne gangen.

Før 2007 var det ingen som så noen farer ved oppbyggingen av kreditt, og heller ikke ved lånefinansierte oppkjøp av aktiva som aksjer. De trodde at "finansiell innovasjon" reduserte risiko. Nå vet vi bedre - men blir nok gjort for å unngå å gå i de samme fellene?

Ganske sikkert ikke. Bankvesenet er mer solid i Europa grunnet oppbygging av egenkapital, men belåningen av stater og husholdninger er fremdeles høy og økende.

Mye av det vi så før 2007 er fremdeles gyldig i Norge:

• Jo lengre en stabil periode varer, jo mer risiko er aktørene villige til å ta
• Den økende opplåningen driver prisene på aktiva (som aksjer og eiendom) opp
• Denne prisøkningen brukes til å begrunne opplåningen

Alt dette fortsetter å være sant - som hos oss nå - inntil det ikke er det lengre. Da blir det fort fryktelig usant. Og fryktelig vondt.

I verdensøkonomien før 2007 var det flere grunner til at det smalt. Noen av dem var

• Opphopning av sparemidler uten gode investeringsmuligheter
• Økende ulikheter og dermed svak etterspørsel
• Svært lave renter (som følge av første punkt)
• Produksjon av liksom-sikre høytytende papirer
• Sentralbankene skulle holde en bestemt prisstigning, og måtte pøse på med likviditet for å holde inflasjonen oppe - men dette førte bare til prisbobler.

Men det er ikke så mye som har endret seg i form av reguleringer eller oppgaver som sentrale institusjoner skal utføre siden før finanskrisen, så det er heller ingen grunn til å tro at systemet er vaksinert.

Et sentralt element er bankene. Forretningsmodellen har vært å benytte så mye gjeld og så lite egenkapital som mulig, for å forrente egenkapitalen maksimalt og få høye bonuser. Det har vært en suksess for bankene, men for alle andre har det vært en katastrofe.

Bankene skal nå har mer egenkapital, men det er et åpent spørsmål om det er nok. Vi må nok gjennom en ny krise før vi kan ha håp om å etablere et mer stabilt system der incentivene er avstemt etter det som kreves både på mikro- og makronivå.

Fredsprisen til EU

Jeg måtte ta en titt ut vinduet da en student som skulle inn til veiledning kl. 11 kunne fortelle at Nobels Fredspris var tildelt Den Europeiske Union. Det var ingen griser i luften, noe som overrasket meg en smule (for de som ikke er inne i engelsk terminologi: se her).

Jeg trodde ikke jeg skulle få oppleve dette - for Nobels fredspris blir jo tildelt i Norge, et land med et merkelig forhold til EU. Prisen er fortjent, bevares, for ikke bare har EU lyktes med å binde eldgamle fiender som Tyskland, Frankrike og Storbritannia sammen, den har også bidratt til å å befeste demokratiet i land som nettopp har forlatt diktaturet (først Spania, Hellas og Portugal - i neste omgang land i Øst-Europa).

Tildelingen nå var overraskende fordi Norge er Norge, men skulle EU lykkes med å få prisen så kunne det neppe være mer beleilig enn nå. Utfordringene er betydelige på grunn av tyngende statsgjeld og svak konkurransekraft i EUs sørlige belte - noe som har vært flittig omtalt på bloggen her.

Jeg bærer stadig vekk EU-flagget på jakkeslaget, men mer på trass i de siste årene. Kanskje med litt mer stoltet etter kl. 11 i dag?

Det rør jo på seg!

For tre uker beskrev jeg alternativene for Eurosonen som møtet mellom en uimotståelig kraft og et urokkelig objekt. Den uimotståelige kraften utgjør i siste instans de som før eller senere vil løpe til banken for å ta ut pengene sine fordi de frykter å miste dem, og det urokkelige objektet er Tyskland (og deres nord-europeiske allierte) som har motsatt seg ethvert forslag om felles Eurogjeld (obligasjoner). (Bildet: Bank Run i Berlin 13. juli 1931 - for forklaring på tittelen følg denne lenken)

Det er bare felles euro-obligasjoner som kan stoppe ferden mot stupet for Euro. Euroens sørlige og vestlige randsone er dypt forgjeldet, og frykten for å tape penger presser rentene opp til uholdbare nivåer. Som helhet er ikke eurosonen noen konkurskandidat, men fordelingen av produktivitet og gjeld er ulik - for å si det pent. Bortsett fra for Hellas sin del er ikke statsgjelden uoverkommelig for noen av landene, men rentene driver dem mot stupet.

Og stupet er det øyeblikket de må si at "vi klarer ikke å gjøre opp for oss". Da vil enhver innskyter ta ut sine penger - og oppdage "hemmeligheten" med det moderne bankvesnet: banken har ikke pengene dine. De har lånt dem bort.

Altså: rentene må ned, og de vil falle til håndterbare nivåer i det øyeblikk det blir kjent at alle landene stiller seg som garantister for eurolandenes låneopptak.

Nå kan det se ut som det urokkelige objektet, Tyskland, rører på seg. Lysten på å ta på seg de sør-europeiske byrdene er ikke til stede, men alternativene er mye verre. Man bør huske på at Tyskland lenge har betalt svært mye i EU, og dertil har finansiert sin egen gjenforening. Lønnsfrys og andre tiltak siden 2000 har også gjort landet mer konkurransedyktig i møtet med rimeligere produkter fra lavkostland, men også eurokursen har hjulpet betraktelig. Nå vil Merkel og co ha solide avtaler på plass som forhindrer at regningen for lånefesten i sør-europa til sist havner i Berlin.

Det gjenstår å se om alt som trengs kommer på plass før sammenbruddet i eurosonen melder seg. Uansett håper jeg vi har kommet oss hjem fra ferie innen det skjer!

Hva må vike?

Spørsmål: Hva skjer når en uimotståelig kraft møter et urokkelig objekt?

Dette er en klassiker; kjent i filosofien siden middelalderen. Det er fremdeles aktuelt, for lett omskrevet passer det på situasjonen i Eurosonen. Den uimotståelige kraften har vært der en stund: ingen investorer tør å ta den risiko det er å låne penger til gjeldstyngede land i Eurosonen. Risikopremien er for høy, og landene må låne fra andre land direkte, eller andre land lett forkledd gjennom ECB i Frankfurt.

Det nye er at kapitalen forlater spanske banker. De trenger ikke bare likviditet, som de får hos ECB, men først og fremst kapital. Det er virkelig risikokapital med stor "R". Som det har skjedd i svært mange land siden 2008: staten skyter inn penger for å redde bankene. Deres kollaps har altfor store konsevenser.

Det er jo der vi startet: landene har altfor stor gjeld å betjene. Den uimotståelige kraften fører landene ut i betalingsstopp, eller konkurs. Land som Spania og Italia (for ikke å snakke om Frankrike, som vel er en udetonert bombe i denne sammenhengen) er så store at konsekvensene av konkurs er enorme. Vi snakker om en virkelig stor depresjon.

Løsningen er en felles finanspolitikk. Landene i Eurosonen får samme finansminister, for å sette det på spissen, og felles budsjettkontroll. Sonen kan da utstede obligasjoner garantert av Eurosonen. Dette er føderalisme - Europas forente stater. Alle land står solidarisk sammen og nasjonal suverenitet over budsjetter, skatter og ytelser, er borte vekk.

Eurosonens integritet er det urokkelige objekt. Motstanden er enorm, selvsagt, ikke minst fra Tyskland, Nederland og andre nordlige og nøkterne land i Eurosonen. Det er i praksis deres gode navn og rykte som brukes som sikkerhet mot de lån som må til for å redde euroen.

Det urokkelige objekt er ustødig av en annen grunn også: det kreves traktatendringer, og folkeavstemninger i flere land, for å få til det institusjonelle rammeverket som trengs.

Svar: en av forutsetningene må forkastes!
Jeg er ikke Snåsamannen (eller Snåsakallen som han het i min oppvekst), men jeg tipper på at det ikke bare er kraften i den uimotståelige kraften som blir avgjørende: det er først og fremst farten. Når kapitalen fordufter skjer det fort. Panikken bryter løs, og begivenhetene spinner ut av kontroll. Det urokkelige objektet blir pulverisert: eurosonen feies bort av kapitalstrømmene. Trolig vil en kjerne bli igjen, men likevel. Det blir dystre tider.

Jeg har lenge vært pessimist på euroens vegne. På slutten av fjoråret skrev jeg et innlegg med tre alternativ. Jeg trodde da at alternativ 1 var det mest sannsynlige. Det tror jeg ikke lengre. Jeg tipper vi får alternativ 2, og det kan skje fortere enn noen aner.

Gjeldens tidsalder

Jeg er ikke økonom, men jeg har en sterk interesse for økonomi og har lest meg opp en del. I lengre tid har jeg prøvd å forstå kildene til de store gjeldsproblemene i verden i dag. Man kan jo si at det er en ubalanse mellom Kina og India på den ene siden, og USA og Europa på den andre. Men det er bare en tilstandsrapport. Det forklarer ikke hvordan all denne gjelden, og på den andre siden fordringene, kan ha oppstått. Det som i bunn og grunn er papirer med krav på andre papirer har mistet kontakten med realøkonomien.

Den ytre flanken av Eurosonen er nedsyltet i gjeld. USA er nedsyltet i gjeld. Der statsfinansene er i orden, som i Norge og i Nederland, er det de private som er nedsyltet i gjeld. Over 200% av bruttolønn i gjeld er snittet i Norge. Det har aldri vært høyere. Rundt 1970 var den samlede netto gjelden i USA (alt lånt av landet, statene, bedriftene og de private husholdningene) omtrent den samme som BNP. I dag er den tre ganger større enn BNP i USA og fire og en halv gang i Storbritannia, og i noen land - som for eksempel Island og Irland - er den åtte til ti ganger større. Pengemengden har altså mistet kontakten med produksjonen.


Selvsagt er det noen som sitter på disse kravene, men vil de noen gang få pengene tilbake? Man kan lure. De siste ført i år, omtrent, har vedens totale gjeld økt mye mer enn produksjonen av varer og tjenester. De som har lånt ut penger har basert seg på videre vekst, og det har naturlig nok låntagerne også. Når den uteblir er problemet like stort for de som har lånt ut som for de som har lånt. Man kan blåse av de tøylesløse grekerne eller amerikanerne, men feilen ligger vel så mye på de som låner ut - som Norges SPU. Kreditorer ønsker at pengemengden bør begrenses, mens låntagerne synes det er greit at det er flust med penger.

Til en viss grad vil det å lage penger føre til større vekst og bedre utvikling i samfunnene. Men med den enorme veksten i pengemengden som påvist over synes det klart at en serie land - ikke bare Hellas - aldri vil betale tilbake det de skylder. Det vil ha store ringvirkninger. Før eller siden blir også utfordringene i andre sektorer, kanskje til og med i den norske private sektor, så store at det samme blir resultatet her. 

Rollen som dommedagsprofet passer meg ikke noe særlig, men jeg kan ikke forstå annet enn at Eurokrisen vil slå ut i full blomst om kort tid. Det som så følger vil ikke blir vakkert, og jeg tipper det vil føre til globale endringer i måten penger blir skapt på. Kreditorer vil kreve større sikkerhet, og det vil de måtte få.

Tegner og forteller: Euroen

Det er sjelden man kommer over så gode illustrasjoner som i dagens BBC Business på nett. Sist jeg skrev om Eurokrisen, 6. desember, kalte jeg innlegget "Pasienten døde, javel, men feberen ham forlot". Da pekte jeg på at det som behøves i Eurosonen først og fremst er vekst, og at "løsningen" som Storbritannia ble stående utenfor var totalt irrelevant for utfordringene i dag.

Saken i BBC - som interesserte absolutt bør ta en titt på! - overser for det meste behovet for vekst, men er ellers fortreffelig i måten de får fram hvor lite relevant det siste toppmøtet var for utfordringene i eurosonen. Reglene de ble enige om var stort sett de samme som i 1999, og det landet som ikke brøt de reglene er et av landene med størt problemer (Spania).

Statsgjelden har ikke økt så mye i Italia, Spania og Frankrike de siste ti årene, men det har den private gjelden. Samtidig har veksten stagnert (som BBC ikke vektlegger). Den siste uken har sentralbanken i Frankfurt intervenert og smurt hjulene i finansmarkedene. Flere begynner å si at de store problemene er over, og at problemene ikke blir så alvorlige som vi trodde for kort tid siden.

De tar feil! Hva som utløser det aner jeg ikke, men svært mange usannsynlige ting skal skje samtidig dersom ikke eurosonen sprekker i løpet av måneder eller et par år. Det britiske utenriksdepartementet har lagt planer for evakuering av ex-pats fra Spania og Portugal. Vi er i ukjent farvann, og det kan fort lønne seg å planlegge for det man ikke har noen som helst erfaring med.