IMF roper varsko!

Det internasjonale pengefondet er bekymret. Svært bekymret. Så bekymret at det burde gi oss alle skrekken. Selv har jeg, omtrent siden finanskrisen i 2008, vært bekymret for utviklingen. Få av de grunnleggende problemene fra den gangen har blitt løst, og myndighetenes store mulighet - sette ned rentene og bruke lånte penger - har pågått for fullt i de fleste land. Det er vel faktisk en viktig grunn til at de finansielle systemene står og vipper på avgrunnen. Det som reddet oss i 2008 kan knekke oss i 2019. 

IMF nevner ikke grunnproblemet, som er at penger er gratis for tiden. Norge er et av få land med positive renter - altså at man må betale for å få penger - men private bygger opp et fjell med gjeld likevel. Økningen i gjeld overstiger langt økningen i BNP, og det har vært tilfelle lenge. 

Internasjonalt er det bedriftenes låneopptak som er den store bekymringen. Ikke at det mangler på andre bekymringer, men finansiell triksing bygd på lånte penger og eventyr i stedet for solide prognoser for inntjening er hovedutfordringen. 

Det internasjonale finansielle systemet er mer forstrekt, ustabilt og farlig enn det var i 2008 før Lehmann-kollapsen. Trumps handelskriger, Brexit og fallende vekst i Kina gir rike muligheter for nye kriser av betydelig omfang. Men under det hele er et verdensomspennende låneopptak som langt overstiger tidligere rekorder, som etter andre verdenskrig og Napoleonskrigene. Dette betyr at domino-effektene kan bli enorme. 

Hvorfor tar alle høyere risiko? Noen av driverne er pensjonsfond og forsikringsselskaper. Når rentene er null eller negative, tvinges de til mer risiko for å kunne utbetale pensjoner og forsikringer de har lovet kundene. Dette er svært store aktører, og kundene er millioner på millioner av vanlige mennesker. 

Det er særlig på ett område eventyrfortellingene om synergier og ny inntjening er fremtredende - innen Mergers and Aquisitions - altså selskap som kjøper eller slår seg sammen. Betalingen er nesten alltid lånefinansiert, og prospektene til inntjening basert på rene eventyr. 

Mens europeiske land og banker er på bedringens veg, med strenge egenkapitalkrav for banker og statsgjeld på retur, er utviklingen motsatt i USA. Amerikansk statsgjeld var på hele 104% i fjor, og sikter mot 116% i 2024 (basert på svært optimistiske veksttall). Da er ikke USA langt fra Italia, og godt og vel forbi 90% statsgjeld som blir ansett som det nivået der veksten hemmes av gjelden. 

40% av alle lån til næringslivet i USA ligger helt på grensen av der de ikke klarer forpliktelsene. 19 billioner dollar. Selv en liten rystelse vil få dette gjeldsberget til å ramle over ende. 

Det springende punkt for alle som er investert i aksjer og obligasjoner er når vi får "The Minsky Moment." Visste man det, kunne man bli rik. For min del har jeg solgt meg nesten helt ut av aksjemarkedene, for jeg tror oppsiden er svært liten og nedsiden meget betraktelig. Oppgangsperioden vi fortsatt er inne i, er den lengste noen sinne. Og den er oppblåst av gratis penger. Men i markedene er det i det lange løp reelle verdier som gir avkastning. I det korte løp kan pyramidespillet gi avkastning, men da gjelder det å komme seg ut i tide. 

Hellas og budsjettbalansen

Makroøkonomi er ikke enkelt, og i tilfellet Hellas har et tykt teppe av stereotypier lagt seg på toppen. Men en av flere lærdommer vi kan dra av krisen (i følge bruegel.org - en europeisk økonomisk tenketank) er at regjeringer ikke i all evighet kan bruke mer enn de tjener/tar inn. Dette burde være enkelt å forstå, men særlig på venstresiden er det visst en ganske gjengs oppfatning at krisen i er EU og Tysklands skyld. Disse har påført Hellas stor smerte gjennom en brutal innstramming. 

Bildet over er fra IMF i oktober i fjor. De blå strekene angir i prosent hvor mye mer enn de har tatt inn de greske regjeringene har brukt. Dette ble det slutt på i 2010 da private kreditorer krevde overpris for å fortsette med dette. Overprisen var et uttrykk for at "vi tror dere går konk". 

Troikaen, som de nye kreditorene kalles med EU og IMF i spissen, har sørget for at Hellas har kunnet fortsette å låne - men under forutsetning om å komme i balanse på budsjettet og etter hvert i overskudd. 

Kritikerne sier at dette har ødelagt mulighetene for vekst siden pengestrømmen har blitt strammet inn. Dette er helt riktig. Problemet er at ingen vil kaste pengene sine inn i det sluket grafen over representerer. 

Men i 2014 begynte hestekuren å gi resultater - mer enn bare ledighet, fattigdom og annen elendighet. Konkurransekraften ble bedret, ledigheten gikk noe ned, og man fikk budsjettoverskudd. Men Syriza vant valget, reformene ble stoppet, og kreditorene mistet lysten på å fortsette. 

Lærdom 1: Før eller siden går du tom for andres penger. 

Resten er en historie vi ikke har sett slutten på. Jeg kommer tilbake med flere lærdommer. 

Buffer - den finansielle typen

Nå viser boligprisene en fallende tendens - kanskje. En måned med 1,4% ned betyr ikke så mye i seg selv, men flere forventer at den eksepsjonelle oppgangen vi har hatt helt siden 1992 nå begynner å flate ut eller snu. Likevel: 12-månedersveksten i husholdningenes bruttogjeld (7,2%) ligger fremdeles himmelhøyt over reallønnsveksten. Det er ikke rart, for skattesystemet sponser låneopptak gjennom rentefradraget (les gjerne min mest leste artikkel her: "På forhånd takk").

Men er det noen grunn til å være bekymret? For oss konservative spiller ikke det noen rolle: vi er bekymret av prinsipp. Men når også IMF er bekymret er det grunn til å være våken. Et av de viktigste påpekninger i deres landrapport om Norge i september var at norske husholdninger mangler finansielle buffere. Men hva betyr det?

I klartekst betyr det at norske husholdninger har relativt lite med ubundne midler - lite med penger som ikke sitter fast under mønet. Faktisk er det bare Finland (av sammenlignbare land) som er dårligere stelt enn Norge på det punktet. Årsakene trenger man jo ikke lete lenge etter: vi har, som nevnt over, sponsing av låneopptak og dertil formuesskatt for å straffe sparing over et visst nivå. Formue kan man ellers lure vekk i eiendom grunnet lavere verdsetting av fast eiendom. Derfor har ikke folk penger i banken. Grunnet skattesystemet så lønner det seg ikke.

Nå flater vekstkurvene ut, boligprisene likeså, mens ledigheten øker. Ennå er det langt igjen til noen krise, men skulle kurvene peke brattere nedover så er jo huslånet det siste folk gir opp. Heller spinker man på det meste annet. Men grunnen til IMFs bekymring er at vi har så lite å gå på her i landet før vi nettopp må gå løs på fast eiendom.

Scenariet som kan gi dramatisk andre tilstander på alt som har gått så bra så lenge, det er skarpt fallende oljepriser. Den nye regjeringen vil trolig redusere formuesskatten såpass at det kan begynne å ligne på en god ide å ha noen penger i banken - men oljeprisfallet kan komme mye fortere enn folk klarer å endre sine innarbeidede reflekser om å låne og kjøpe eiendom.

Gjedrem med på laget!

Så langt er det ikke så mange flere enn undertegnede (senest 24. september) og Senterpartiets Lundteigen som har kritisert den særnorske ordningen med at staten sponser renteutgiftene til låntagerne med 28%. Enten du bruker pengene på hus, bil, fyll, smykker eller hamsterreservat i Nevada stiller staten opp og gir deg skattefradag for penger du låner. Ikke rart vi ligger i verdenstoppen for gjeld i husholdningene. (Foto: Gunnar Lier, DN)

Nå kommer også sentralbanksjef Gjedrem ut og advarer mot sponsing av låneopptak:

I tillegg mener han det norske skattesystemet skaper en strukturell risiko.
- Det strukturelle i dette er at så mye av låneetterspørselen er subsidiert gjennom skattesystemet vårt. Det gjør at realrentene etter skatt blir virkelig lave for husholdningene i denne situasjonen, sier Gjedrem.


Man kan spekulere på hvorfor Gjedrem fremhever denne ordningen nå, på tampen av hans periode som Sentralbanksjef, men ordningen må uansett vurderes ut fra virkningene den har på økonomien som helhet, noe jeg var inne på her i fjor.

Tiden for å gjøre noe med denne ordningen er NÅ, når rentene uansett er lave. Da vil utfasingen av denne "struturelle risikoen" gjøre minst vondt.