Ubegripelig, Følsvik?

I dag satte Norges Bank opp renten med 0,5% til 3,75%. Det mener LO-leder Følsvik er "ubegripelig."

Det som er ubegripelig er at Norges Bank ikke har gjort dette før, eller gått mye høyere tidligere, for inflasjonen biter seg fort fast om den ikke blir møtt med mottiltak. Høy inflasjon løser opp limet i samfunnet, som jeg skrev i desember 2021, og den pågående stagflasjonen spådde jeg sist sommer. 

Saken er at Norge er en liten økonomi med høy inflasjon og svak valutakurs. Det at vi er en liten økonomi betyr at det er lite kroner der ute i den store verden. Kommer det en krise er det ikke lurt å sitte med en valuta der det blir trangt i døra når alle vil ut, derfor må man tilby en forsikringspremie i form av høyere rente slik at flere vil holde på kronene. Ellers vil "alle" selge seg ut, og vi får lav kronekurs som betyr høyere importpriser som betyr høyere inflasjon. Danmark, som har fulgt Euroen og som derfor har en sterk valuta i forhold til den norske, har nå inflasjon på 2,9% mot vår på 6,7%. Sterk valuta betyr lav inflasjon, og svak valuta betyr høy inflasjon. 

Men Følsvik: Selv etter denne doble rentehevingen til 3,75% har Norge faktisk lavere rente enn de største handlesvalutaene våre som er Euro og Pund. Heller enn å få en premie for å sitte med norske kroner, får man mindre betalt enn om man holder på Euro og £. Det ubegripelige er at ikke Norges Bank søker å rette opp dette misforholdet jo før jo heller, men bare inviterer inflasjonen til å øke på. 

Alle som har lånt til bolig de siste årene har blitt "stresstestet" til å tåle at renten hos Norges Bank settes opp til 5% eller mer. Det betyr ikke at rentehevinger ikke er noe problem for de som har store lån, og det er her Følvik ønsker å hente sin støtte. Men hun krever, helt forskriftsmessig, bedre betalt for sine medlemmer i lønnsoppgjørene, lav rente, full sysselsetting, og lav inflasjon. Dette henger dessverre ikke i hop. Følsvik hører nok til blant inflasjonsnaivistene som jeg skrev om for snart 14 dager siden. 

Med en rente på 3,75% og en lønnsøkning på 5,2% har vi fortsatt negativ rente her i landet. Inflasjonen er på 6,7%. Lånet ditt blir med andre ord mindre verdt, og det lønner seg fortsatt å låne penger. Realrenten er negativ i Norge, fordi rente minus inflasjon blir et negativt tall. Den er ca. MINUS 3%. ‍Negativ realrente oppstår når den nominelle renten på et lån er lavere enn inflasjonen. Dette betyr at pengene du låner faktisk mister verdi over tid.

Og dette er beregnet FØR jeg faktorerer inn at skattesystemet betaler deg for å bruke penger du ikke har gjennom "rentefradraget." Hvorfor er ikke helt klart, for med verdens mest (eller nest mest?) belånte folk burde det ikke være nødvendig å subsidiere låneopptak. Men siden "alle" har lån til pipa, er det ingen som gjør noe med det. 

Så, det er mye som er ubegripelig med Norges Bank, renten, og skattesystemet for den del. Men at Norges Bank satte opp renten med 0,5% i dag, det er noe av det mest begripelige som har skjedd på lenge. 

Elefanten i skattekammeret

Skatteutvalget kommer med forslag til store endringer i det norske skattesystemet, men den endringen som formelig roper om å få komme på banen nevnes ikke i det hele tatt. 

Norge skiller seg ut på flere måter når det gjelder skattesystemet vårt. En av dem er formueskatten, som de fleste andre land ikke har - av gode grunner som jeg ikke skal komme inn på her. En annen er at vi vel er det eneste landet der man har en ubegrenset mulighet til å trekke fra renteutgifter på skatten. 

Derfor er det heller ikke noe mysterium hvorfor Norge kanskje er det landet i verden der husholdningenene har høyest belåningsgrad, og der netto belåning fortsetter å øke. Gjeldsgraden er 347% i 2021, og det er 9% høyere enn året før og 29% høyere enn i 2016. 

Bare for å si rett ut hva dette er: Dette er fellesskapets sponsing av alle som tar opp lån. Det var som om det var et problem i Norge at folk lånte for lite i forhold til inntekten, og ikke akkurat det motsatte. Mens formueskatten er en skatt på de som ikke bruker opp pengene sine, så er rentefradraget ren sponsing til de som bruker mer enn de har. 

Dette har også en fordelingspolitisk slagside, for de som låner mest er også de som tjener mest. Tjener du millionen har du kanskje fire millioner i lån, og det sponser vi alle med rentefradrag på skatten din. De som tjener mindre tar også opp mindre i lån, og får mindre sponsing fra oss alle. Omvendt Robin Hood der, altså. 

Men dette vil ikke skatteutvalget gjøre noe med. Neida. Elefanten ser alle, men ingen vil si noe om den. 

Skatt og fordøm!

Det du skatter får du mindre av! (Tabellen viser skatt på næringskapital i Norge) Så enkelt er det. Det er derfor det koster å kjøre gjennom bomringen eller å kjøpe alkohol. Det er selvsagt terskler her som på andre felt. Vanens makt er sterk, og opp til et punkt lar man seg ikke påvirke så mye, men så blir det for drøyt. 

Drøyt har det tydeligvis blitt for en del rikinger her i landet. Noen mer profilerte enn andre. Sveits er landet for både eks-skiløpere og eks-fiskere med betydelig næringsvirksomhet. Det er sikkert ikke bare flagget som er et stort pluss. Skatt spiller nok også en rolle. 

Med på turen får de hat og forakt fra de samme politikerne som har skattet dem ut av landet. Det spiller også en rolle. Dersom du blir uglesett for å lykkes, så bidrar det ikke til at du vil være lenge i landet. Insentiver, og skatt er et negativt insentiv, virker. Noen ganger positivt. Uten skattenivået i Storbritannia under Labours Harold Wilson hadde vi sikkert ikke fått Beatles-sangen "Taxman" og Keith Richards ville vel heller ikke flyktet til Nellcôte ved Nice der Exile on Main Street ble spilt inn. I Storbritannia ville de ha betalt 98% skatt, og de hadde gjeld å betale. Skatte-Exile ble løsningen. 

Men skatt må vi (det vil si stat og kommune) ha, og skatt må vi betale. Ingen krangler på det, og det er heller ikke skattenivået Sveits-flyktningene plages mest med men systemet. Systemet der man må betale skatt av næringsformue, enten den tjener inn penger eller ikke. Formueskatten er ikke - som moms, utbytteskatt og inntektsskatt - knyttet til en pengestrøm. Slik sett fungerer den som en straff for ikke å bruke opp pengene i banken eller verdiene i en bedrift. De som eier bedrifter må ta penger ut av virksomheten som den har skattet av, og betale utbytteskatt på dette, for å betale formueskatten sin. Slik tappes bedrifter for midler på en måte som få OECD land fortsatt gjør. Ikke Sverige, ikke Danmark, ikke Finland, og så videre. 

To bedrifter som ligger vegg i vegg, som gjør det samme og tjener det samme, kan få to ulike utfall år for år. Hvis den ene er eid av en norsk eier og den andre av en utenlandsk, må den norske ta ut ekstra utbytte (som beskattes) for å betale formueskatten. Det må ikke den som eies av utlending. 

Det synes umulig å få en debatt om skattesystemet i Norge uten at det utarter til en utskjelling av rikinger. Ikke for det, skatten på næringsformue har økt betydelig i Norge det siste år. Regjeringens økning av skatt på næringskapital er den største i Norges historie. Fra 2021 til 2022 er den mer enn doblet fra 7,2 mrd til 15,2 mrd (men noe av dette skyldes tilpasning til fremtidig skattenivå). Og mer skal det bli, om signalene fra Regjeringen og ikke minst budsjettpartner SV er til å stole på. Det skal virkelig svi å lykkes med næringsvirksomhet her i landet. 

Utbytteskatten øker også, fra 22 til 32 milliarder fra 2021 til 2022 (sier Finansdepartementet). Totalt betaler norske eiere ca. 47 mrd i formueskatt og utbytteskatt i 2022 (estimert). Det er omtrent det samme som det koster staten å sponse folks låneopptak (rentefradrag). 

Norske husholdninger er verdens mest forgjeldede, og hvert år blir de mer forgjeldet. Gjeldsveksten er år om annet på minst det doble av veksten i nasjonalproduktet og har lenge vært på et kritisk nivå. Ikke rart, når du får betalt på skatteseddelen for å ta opp lån. (Noe jeg skrev om for snart ti år siden, og fikk titusenvis av lesere på.) Hvis man skal se etter en løsning for penger i statskassen som også reduserer den norske overforgjeldingen, så har vi her en ordning som er overmoden for revisjon eller fjerning. 

(Dette ble skrivet over en uke før Statsbudsjettet legges fram.)

Formuesskatten og Høyre

Så var vi her igjen, da, med fjerning av den ganske så særnorske formuesskatten som tapersak for Høyre.

Høyre, der jeg har vært medlem i snart 20 år, er et næringsvennlig parti. Det er bra. Det som ikke er så bra er at partiet tror at næringslivet har stemmerett, og at det nødvendigvis er så synd på næringslivet. Jeg har advart mot dette flere ganger før, som her og her. Det er helt riktig at vi må tenke på at næringslivet må skape utrolig mange nye arbeidsplasser for å kompensere for nedgangen i oljeutvinning og leting, og at det derfor er riktig fjerne hindringer mot nyetableringer, men det er svært vanskelig å selge dagsaktuell politikk med argumenter fra mange år fram i tid.

Det er heving av innslagspunktet som kunne appellert til folk, og da kanskje særlig med argumenter om at det må lønne seg å spare. Setter du penger i banken i dag så taper du på det. Norske husholdningenes netto belåning er i verdenstoppen, og skattesystemet oppmuntrer til det gjennom skatt på formue og fradrag for lån.

Man kan kanskje si at det er rettferdig at de aldrende betaler gjennom formuesskatten, og de unge får lettelser gjennom rentefradraget. Men incentiver endrer atferd, og nå låner eldre opp til pipa og lever det glade liv på lån. Den "handelen" er det ikke mulig å gjøre lengre gjennom skattesystemet, og da er det på tide å ta noen grep som monner mot forgjeldingen. Et av de grepene er høyere innslagspunkt for formuesskatten, men det andre er å innføre rentetak. Det vil ramme de som låner mest, og det er vel uten unntak de som har høy inntekt. (Helst burde rentefradraget bort, noe jeg argumenterte for i bloggens mest leste innlegg.)

Derfor kunne dette vært to elementer i et skatteforlik på tvers av det politiske spekteret i stedet for en lettelse i formuesskatten som forsvinner i det øyeblikk Arbeiderpartiet tar over regjeringen igjen.

Gjelden kveler veksten

Det er liten tvil om at jeg i denne bloggen uttrykker dyp pessimisme om framtidens vekst og velstand, og grunnen er i all hovedsak gjeld.

I Norge har renten fått i hovedoppgave å holde kroneverdien lav slik at ikke all virksomhet utenfor oljen smuldrer hen på grunn av prisnivået. Det betyr at rentene er hysterisk lave i forhold til aktiviteten i økonomien. Før eller siden smeller den private gjeldsbomben, og det vil det bli vondt å være i nærheten. Det åpenbare svaret, å gjøre det mindre lønnsomt å ta opp gjeld gjennom å fjerne rentefradraget på skatten (over tid, selvsagt, men man må starte nå!) er politisk umulig fordi velgerne er gjeldsslaver.

Men Norge er et lite land i verden, og her står det heller ikke så mye bedre til. Figuren over viser forholdet mellom privat og offentlig gjeld og brutto nationalprodukt i verden i årene etter årtusenskiftet. Det er dyster lesning. Kostnadene med å bære denne gjelden - som er uten sidestykke utenom verdenskrigene - kveler alle muligheter til vekst, og det er veksten som skulle gjøre gjeldsbyrden gradvis lettere. Heller enn å betale ned etter finanskrisen rundt 2008 har verden bare pøst på med gjeld, noe The Geneva Report viser.

Mye av den senere veksten i gjelden har kommet i Kina (fra 160% av GDP til 220% på få år), og det er mye som tyder på at dette ikke vil ende bra. Det vil i stor grad påvirke den for Norge svært betydningsfulle oljeprisen. Nedover. Allerede er aktiviteten på god tur nedover på vår sokkel, og dette vil forsterke seg.

Før i verden fikk man debitorene til å ta støyten gjennom å devaluere og å kjøre opp inflasjonen, men nå klarer ingen å få liv i inflasjonen. 70-tallets store svøpe synes død og begravet. Devalueringer vil bare spre seg og dermed nulle seg ut i en så integrert verdensøkonomi. Vi er i ukjent farvann, men den erkjennelsen har ingen på broen fått med seg.

Uten vekst, inflasjon og nedbetaling av gjeld er det bare en løsning igjen: konkurs. De blir det mange av, og de blir vonde.

Buffer - den finansielle typen

Nå viser boligprisene en fallende tendens - kanskje. En måned med 1,4% ned betyr ikke så mye i seg selv, men flere forventer at den eksepsjonelle oppgangen vi har hatt helt siden 1992 nå begynner å flate ut eller snu. Likevel: 12-månedersveksten i husholdningenes bruttogjeld (7,2%) ligger fremdeles himmelhøyt over reallønnsveksten. Det er ikke rart, for skattesystemet sponser låneopptak gjennom rentefradraget (les gjerne min mest leste artikkel her: "På forhånd takk").

Men er det noen grunn til å være bekymret? For oss konservative spiller ikke det noen rolle: vi er bekymret av prinsipp. Men når også IMF er bekymret er det grunn til å være våken. Et av de viktigste påpekninger i deres landrapport om Norge i september var at norske husholdninger mangler finansielle buffere. Men hva betyr det?

I klartekst betyr det at norske husholdninger har relativt lite med ubundne midler - lite med penger som ikke sitter fast under mønet. Faktisk er det bare Finland (av sammenlignbare land) som er dårligere stelt enn Norge på det punktet. Årsakene trenger man jo ikke lete lenge etter: vi har, som nevnt over, sponsing av låneopptak og dertil formuesskatt for å straffe sparing over et visst nivå. Formue kan man ellers lure vekk i eiendom grunnet lavere verdsetting av fast eiendom. Derfor har ikke folk penger i banken. Grunnet skattesystemet så lønner det seg ikke.

Nå flater vekstkurvene ut, boligprisene likeså, mens ledigheten øker. Ennå er det langt igjen til noen krise, men skulle kurvene peke brattere nedover så er jo huslånet det siste folk gir opp. Heller spinker man på det meste annet. Men grunnen til IMFs bekymring er at vi har så lite å gå på her i landet før vi nettopp må gå løs på fast eiendom.

Scenariet som kan gi dramatisk andre tilstander på alt som har gått så bra så lenge, det er skarpt fallende oljepriser. Den nye regjeringen vil trolig redusere formuesskatten såpass at det kan begynne å ligne på en god ide å ha noen penger i banken - men oljeprisfallet kan komme mye fortere enn folk klarer å endre sine innarbeidede reflekser om å låne og kjøpe eiendom.

Unge Venstre på rett vei

En av grunnene til at jeg er medlem i Høyre er at partiet ofte har turt å stå for upopulære standpunkt som har vært riktige. Det siste - at de er riktige - er jo et bortimot selvsagt kriterium, men det å tørre å stå for noe som ikke er populært er et viktig tilleggskriterium for meg. Det varmer hjerterøttene, og viser at politikk kan være noe annet enn å jage etter posisjoner og oppslutning.

De siste årene har jeg her på bloggen argumentert utførlig for å fjerne rentefradraget på selvangivelsen (statens oppfordring til å bruke penger man ikke har) - bloggens mest leste innlegg handlet blant annet om det. Et annet favorittemne på bloggen har vært avkastningen av "oljefondet", offisielt kjent som Statens Pensjonsfond Utland. Det er helt urealistisk at uttaket skal ligge på 4% når en vesentlig bestanddel av fondet, utenlandske statsobligasjoner med lang løpetid, har "kuponger" som ligger LANGT under dette. Konsekvensen vil bli at man bryter hovedhensikten med avkastningsmålet, som er at fondets kapital skal stå urørt gjennom generasjonene. Det er denne som er vesentlig, ikke prosentsatsen.

På begge disse punktene har ikke Høyre vært på banen. Ikke noen andre partier heller, forresten. Men nå fronter Unge Venstre begge disse punktene. Det tjener dem til ære! At de også fronter kutt i sykelønnen er ikke viktig for meg - det er en sak for seg som jeg eventuelt får komme tilbake til.
(Forøvrig tviler jeg på at UVs synspunkter på disse spørsmålene skyldes at jeg har hatt to av deres mer aktive medlemmer som mine studenter de siste årene.)

Avisene ruler

Tross all hype om blogger, bloggosfæren og alt det der: for det meste er det de gode gamle avisene som genererer betydningsfull trafikk.

Det fikk jeg erfare denne uken. Plutselig fikk jeg en bråte med kommentarer til et innlegg jeg hadde skrevet om rentefradraget og formuesskatten. Det var langt fra første gangen jeg hadde skrevet om emnet, men nå var det fanget opp av en kar i VG. Han skrev: "Hei Ole Martin! Bra innlegg, nå har jeg anbefalt det på Lesernes VG og du ser det nederst på vg.no".

Det var det visst flere som så, for på mandag (dagen det om på VG-nett) hadde jeg 2.000 besøkende, og i går 4.500. Over 30 kommentarer har det også blitt, noen av dem mine egne.

Også min venn John, fra Irland men bosatt i England og i samme bransje som meg, hadde fått med seg at jeg hadde skrevet om Jaguar XJ. Han kunne meddele at han hadde kjøpt en. Brukt, riktignok, men likevel. Der har de verken rentefradrag eller formuesskatt - men bilavgiftene er også lavere. En slik brukt utgave som du ser på bildet får du får under 300.000 kr. i England (du må nok ut med mer enn det dobbelte i Norge). John's Jag er på bildet under:

Det hører med til historien at selv om han er bilnerd (sjelden blant filosofer!), så tok han ikke lappen før han var godt opp i 30-årene, og han har kjørt svært moderate biler til nå.

På forhånd takk....

(Den følgende teksten sto i Namdalsavisa 7. februar. De inviterte meg til å bidra under vignetten "Min mening", dermed ble det gratis for avisen - bortsett fra et kunstnerisk utført trykk. Spiller ingen rolle for meg, for jeg skriver ikke her for pengene heller. Emnet har jeg omtalt flere ganger her på bloggen, men jeg lenker ikke til noe. Det som står under er teksten jeg sendte avisen.)

Dersom jeg nå gikk til banken og lånte en million til kjøp av en Jaguar ville dere sponset meg med 11.200 kroner i året. Det er nå svært generøst, mener jeg, så tusen takk! Jaguarer er fine biler og det er en XJ, som koster fra. kr. 1.090.000, jeg har blinket meg ut. Med litt ekstra ditt og datt så blir den nok dyrere, men hvis jeg bytter inn den bilen vi har så må jeg vel omtrent låne en million. Vi har det sånn her i landet at vi kan trekke fra 28% av alle renteutgifter enten du bruker lånet på en Jaguar, reiser til Maldivene eller pusser opp badet.

Nå hadde jeg egentlig tenkt å spare til barnas utdanning eller egen alderdom, men her kommer dere (det vil si skattevesenet) og tar et lite jafs hvert år av det jeg har spart opp. Det hjelper ikke at jeg har tjent pengene og betalt skatt på alt sammen. Staten synes visst det er viktigere at jeg kjøper en Jaguar for penger jeg ikke har – i alle fall er det det som sponses, og sparing som straffes. Hvert eneste år kommer dere tilbake og spør: “har du ikke brukt opp pengene dine ennå? Ikke det? Da må vi ta et nytt lite jafs”.

Skattereglene er tydelige og konkrete beskjeder, så det er ikke rart at folk hører etter. I Norge er vi omtrent alene i verden med å kunne trekke fra rentene på selvangivelsen, og ett av få land med formuesskatt. Det er ikke rart at husholdningenes gjeld er på verdenstoppen (rundt 200% netto belåning av brutto inntekt). Det betyr at i gjennomsnitt har alle husholdningene lån på dobbelt av bruttoinntekten sin.

Det er jo ikke sånn at en har det vondt økonomisk når en har full jobb og ingen lån, men alt er rettet inn mot at det skal være lønnsomt å bruke penger man ikke har. Er det virkelig en smart prioritering? Før var det sånn at man lånte mye da man etablerte seg med hus og familie, og mange hadde studielån på toppen, mens mot alderdommen var lånene betalt og man satte penger i banken. Da var rentefradraget og formuesskatten en ganske lur utjevning over et livsløp – baklengs fra da man var på trygg grunn til da man hadde det som trangest. Men det er det med de tydelige beskjedene fra skatteetaten: man hører etter. Så nå låner folk i Norge gjennom hele livsløpet – for det er jo toskete å si nei til å bli sponset av fellesskapet. I år 2000 var det 20% av 60-åringene som hadde boliggjeld, men nå er det 60%.

Straffen for sparing i noe annet enn bolig (verdifastsettelsen er godt under halvparten av salgsverdi på både egen bolig og på hytte), og sponsingen av det å bruke penger en ikke har, har ført til en boligboble i Norge. De verdiene som står som sikkerhet for de høye lånene er antakelig overvurdert, og faren er stor for at mange blir sittende med betydelig høyere lån enn verdier.

Det er mange tegn som tyder på at noe er rav ruskende galt. Bare to ganger før har vi hatt større sprik mellom kostnadene med å kjøpe og med å leie bolig:på slutten av 1890-årene, og på slutten av 1980-årene. Begge gangene endte det med boligkrakk få år senere. Dessuten er 70% av nye boliglån avdragsfrie – de som låner betaler ikke på lånet, men bare renten. Med god hjelp av deg og meg. I to tiår har vi hatt en vesentlig høyere økning i kredittmengden enn i reallønnen – boligprisene er i ferd med å miste kontakten med realøkonomien. Nå vet jo ingen om vi har en boligboble før vi hører smellen, men da er det uansett for sent å gjøre noe.

Det er klart at lave renter, muligheter for avdragsfrihet og gode tider hjelper på. Alle, inklusive Norges Bank, mener vi burde hatt høyere renter her i landet, men det vil føre til sterkere krone og konkurser i eksportbedriftene som ikke driver med noe som har med olje å gjøre. Svaret er jo klart: fjerner man rentefradraget blir det dyrere å låne, og man oppnår en ønsket innstramning uten at bedrifter går konk.

Tenketanken Manifest (som er klart venstreorientert) er enig med tenketanken Civita (som er klart høyreorientert) om en ting: rentefradraget må fjernes. Manifest peker på at det er grovt urettferdig fordi det er de med høyest inntekt som kan låne mest og som dermed sponses mest på denne måten, mens Civita legger vekt på at hele økonomien blir svært sårbar siden husholdningene er så høyt belånt.

Men hva med politikerne til høyre, til venstre og i midten? De tør ikke røre rentefradraget, og en trenger ingen dypsindig analyse for å skjønne hvorfor: velgerne er jevnt over tungt belånt (det er jo det som er problemet!), og ingen tør utfordre velgerne. I alle fall ikke i et valgår. De stoler ikke på at de vil nå gjennom med argumenter som viser at det er best for alle om rentefradraget blir trappet ned og fjernet, og i mellomtiden blåses boblen større og større.

PS – men hvordan ble det med den Jaguaren? Jeg ser de snart skal lansere en F-type. Den lekreste Jaguaren siden E-typen (se bildet). Så jeg tror jeg venter litt…

Forgjeldede seniorer

I dagens utgave av Bergens Tidende får vi det meste av det som er galt med tenkningen om økonomi i Norge på ett fat. I tillegg får vi dokumentert at journalisten ikke har lest sin egen artikkel - eller kanskje allerede har glemt det?

For å ta det siste først: i ingressen hevdes det at "Antall 60-åringer som har boliggjeld er doblet i løpet av 12 år." Det er jo oppsiktsvekkende nok, all den tid velstanden har grepet om seg og folk i den alderen burde ha hatt mulighet til å gjøre opp for seg etter 30-40 år i yrkeslivet. Men i alle fall, like etter dette med doblingen på 12 år kommer tallene: "I år 2000 hadde 20 prosent av 60-åringene som var kunder hos oss boliggjeld ... mens det i fjor var 60 prosent i denne årsklassen som hadde boliggjeld." Hallo - det er en tripling, og ikke en dobling. Til nød en tredobling, som det som oftest kalles på norsk.

Representanten for banken mener dette ikke er noe å bekymre seg for (se bildet og Meher Baba), og det er vel ikke så rart. Banken tjener penger på utlån, og jo mer de låner ut jo mer tjener de. Norge er omtrent verdensledende på forgjeldede husholdninger, og Kredittilsynet og Finansdepartementet har flere ganger påpekt at dette er et svært destabiliserende element i økonomien.

I tillegg til lave renter, som vi importerer, er det først og fremst et perverst incentivsystem som har skylden for dette. Dersom du sparer penger, enten til arvinger eller egen alderdom, kommer staten og straffer deg for det - år etter år - gjennom formuesskatten. Dersom du heller låner penger, bruker penger du ikke har, så får du gjennom rentefradraget belønning av staten. Dette gjelder uansett hva du låner til - om det er en ny Jaguar eller bolig. Jeg har i to og et halvt år eller mer gått inn for å få dette rentefradraget fjernet, sammen med formuesskatten.

Videre i artikkelen kommer det fram andre varsko til myndighetene. Arvingene, som får boet etter sine foreldre i fanget før eller siden, skal ikke bekymre seg for "Det meste av låneopptaket går til investeringer som trolig vil øke formuene deres ytterligere. For hovedtyngden går til oppgradering av egen bolig eller kjøp av hytte." Det avslørende ordet her er "trolig". Nå har boligverdiene i Norge nådd svimlende høyt, og de har forlengst forlatt kurven til inntektsveksten.

Det har nok noe å gjøre med det det fagdirektør i Forbrukerrådet, Jorge Jensen, sier. Han bekymrer seg ikke det minste for seniorenes gjeldsvekst. Han mener det er hensiktsmessig for mange seniorer med dyre boliger å skaffe seg litt gjeld.

- De får redusert skatten sin gjennom å kunne trekke fra gjeldsrenten på skatten. Boligprisene vokser, så de trenger pengene når de skal kjøpe seg dyre sentrumsleiligheter.

Her er vi ved det springende punkt: mennesker tilpasser seg incentiver over tid, og responsen på å bli belønnet for å låne og å bli straffet for å spare er tydelig.

Artikkelen dokumenterer presist hvorfor vi har en boligboble i Norge: forventningen om stadig prisoppgang, sponsing av gjeld, og straff for sparing. Dertil kommer det at boligen, gjennom lav skattetakst, skjuler formuer for skattlegging.

Men hvorfor skal man bekymre seg? Hvorfor ikke følge Jorge Jensen og si "don't worry, be happy"?

Fordi kurvene en gang snur, og da blir det fryktelig ubehagelig å være så forgjeldet. Det vil ha ringvirkninger langt ut over de som ikke kan gjøre opp for seg. USA og sub-prime, Spania, Irland og deres boligbobler kan jo indikere noe av det som kan skje.

Det er gjennomført en del endringer som går i riktig retning. Høyere krav til egenkapital ved boligkjøp, samt høyere krav til bankers egenreserver. Men det er neppe nok.

Det er jo helt opplagt at formuesskatten må bort sammen med rentefradraget. Da blir man ikke straffet for sparing, og ikke belønnet for å låne. Men ingen politikere tør å gå til valg på det og si til en forgjeldet befolkning at det skal bli dyrere å betjene lånene.

 

Tverrpolitisk enighet - uten effekt

Det er ikke ofte at venstresiden og høyresiden er enige om skatt, men den situasjonen har vi nå fått om noe så kontroversielt som rentefradrag på skatten.

I uken som gikk så vi at Manifest Analyse, en tenketank godt ute på venstresiden, kom med en rapport om det norske boligmarkedet som blant annet konkluderte med at det særnorske fradraget for gjeldsrenter på skatten må bort om vi skal unngå å blåse boligboblen opp ytterligere. (Eksemplet Irland viser at høy boligbygging ikke gjør noe fra eller til med en boble under oppblåsning.)

Har vi en boligboble? Vi kan jo starte med å se på gjeldsgraden i norske husholdninger. Den er på 212% - høyest i hele OECD. Hovedårsaken er utviklingen i boligprisene - og boligprisene er jo det folk bruker som sikkerhet for sine lån.

Så hvorfor låner folk så mye? En grunn er selvsagt at alt går så bra her i landet, rentene er lave, og attpåtil sponser staten renteutgiftene dine. Men ingen trær vokser inn i himmelen. Når pilene peker nedover igjen blir det tungt å betjene gjelden, og det blir voldomme kast som vil påvirke hele økonomien og mange arbeidsplasser.

Fra før har en rapport fra Civita anbefalt det samme - altså å fjerne anledningen til å trekke fra 28% av renteutgiftene på skatten. I tillegg foreslår de å fjerne formuesskatten - noe Manifest ikke vil ha noe av så klart. (Jeg var selvsagt ute langt før Civita med de samme forslagene, men uten alle tallene).

En trenger ikke gå langt i dagens verden for å se hva tung belåning gjør med økonomier som får problemer - så hva hindrer norske politikere i å gjøre det økonomer fra Manifest til Civita anbefaler?

Det krever det illustrasjonen viser - et mirakel midt inne i ligningen. Grunnen til det er at partiene trenger velgere, og velgerne har lånt opp til pipa eller litt over, og vil ikke stemme på partier som tar fra dem disse godene. "Alle" forstår at høy belåning er uheldig, men det er bare uavhengige stiftelser - som ikke skal møte velgerne neste år i september - som kan foreslå det som er både fornuftig og nødvendig: at det er steike dumt at staten skal sponse bruk av penger man ikke har. Særlig i en situasjon der belåningsgraden er skummelt høy.

Høyre og nullskattesnylterne

Høyre vil fjerne formuesskatten i neste stortingsperiode, og det er en politikk jeg støtter, og har støttet de siste 20 årene. Formuesskatt er ekstra beskatning av allerede beskattede midler, og kan best forstås som straff for utsatt forbruk. I et land som er nær verdenstoppen i netto belåning har ikke straff for sparing noen gunstig virkning.

Ulempen er at noen svært godt bemidlede personer i dag kun betaler formuesskatt. Det er deres eneste bidrag til felleskassen. Dette er et problem for Høyre, for ingen vil vel la noen slippe unna spleiselaget? I Dagens Næringsliv i dag lover Erna Solbærg at en omlegging ikke skal resultere i nullskatteytere. Det innlegget bygger i sin tur på VGs oppslag der Erna, under tittelen "Erna vil forhindre at folk blir nullskatteytere", også fremhever at Høyre skal utrede saken, med det for øye at ingen med inntekt skal slippe unna skatt i Norge.

I arbeidet med å utrede alternativer kan Høyre godt se nærmere på forslaget fra Civita der rentefradraget fjernes. (Jeg var ute et par år tidligere). Det er de rikeste som tjener mest på dette, og det medfører perverse incentiver til å låne stadig mer. En velbrukt oppskrift for å få formuen (og dermed formuesskatten) til å forsvinne for skatteetaten er å investere i eiendom (som har lavere verdsetting enn bankinnskudd, obligasjoner og aksjer), og så låne opp med eiendommen som sikkerhet.

Dette er tiden for å fjerne rentefradraget, for rentene er så lave nå at det vil merkes mindre. Likevel bør det fjernes over noen år, men når det er helt borte vil det gi staten ca. 40 milliarder mer i inntekter. Det er ikke noe å trakte etter, mener jeg, men da vil man ha 20 milliarder igjen etter at hullet etter formuesskatten og arveavgiften er tettet.

De bør brukes mer målrettet mot de gruppene som tidligere ble mest begunstiget av rentefradraget: unge i etableringsfasen. Det har jo endret seg nå, når incentivene har fått virke lenge nok og kreditten ikke lengre er rasjonert. Studielån, stipendandel, barnehageutgifter mv. er kandidater som i dag vil treffe generasjonsaspektet mye bedre enn rentefradraget.

(NB: overskriften har ikke noe med punkbandet fra Namsos å gjøre.)

Rentefradraget

Forslaget om å fjerne rentefradraget på skatten møter forventet motbør fra Finansdepartementet med sjefen i spissen. Bare vi får bygd nok boliger vil prisene komme ned er refrenget.

Men dette forsvarer ikke de perverse insentivene som ligger i dagens skattesystem: staten stiller opp og betaler noe av regningen din (rentefradraget på 28%) dersom du låner penger - og selv om du har skattet for dem kommer staten og tar noe av pengene dine om du ikke har brukt dem opp (formuesskatten). Som jeg flere ganger har påpekt her oppfordrer systemet til å låne stadig mer penger, helst for å kjøpe bolig (som har lav skattesats), år etter år.

Når man har betalt ned bolig- og studielån står man overfor denne situasjonen: jeg kan spare i bank, aksjer og slikt og betale formuesskatt på toppen av skatt på renter og utbytte, eller jeg kan investere i hytte og/eller bolig(er) til utleie. De siste har lavere skattesats enn innkjøpspris slik at formuen forsvinner, og låner du penger på toppen av egenkapitalen får du 28% av rentene sponset fra statskassa. Tror virkelig Finansministeren at dette ikke har betydning for boligprisene? Eller rentene (jo høyere etterspørsel, jo høyere pris)?

Før i tiden kunne man basere seg på at folk tenkte på barna, og sparte penger slik at de skulle ha det bedre enn en selv. Man hadde lån som ung for å kjøpe bolig og annet man trengte, og formue som moden for å kunne overlate noe til barna når man takket av. Men gode tider og effektive insentiver har gjort noe med oss som nasjon: nå er melodien at barna får klare seg selv, og at gjeld blir premiert, så da kjøper vi hytter og leiligheter som vi leier ut siden det lønner seg så godt. Privat belåningsgrad i Norge er på over 200% (gjennomsnittlig gjeld i husholdningene i forhold til bruttoinntekt), som vel er verdensrekord. Da sub-prime krisen slo inn i USA var tallet der 126%.

Dette gjør nasjonaløkonomien svært sårbar for renteendringer. Det er rart Finansministeren ikke synes å være bekymret for det. Han er ellers bekymret for renteheving - som øknomien har behov for,  men som vil slå negativt ut på kronekurs og dermed eksportbedrifter. Fjerning av fradraget utgjør ingenting på kronekursen, men vil dempe kredittveksten. Johnsen avviser denne løsningen i kjappeste laget mener jeg.

Forslaget om å fjerne rentefradraget, som jeg sterkt støtter, har to hovedutfordringer - bortsett fra å "selge det" til en sterkt forgjeldet befolkning:

• Mange baserer seg på det, slik at en innføring vil påvirke manges økonomi negativt.

Til det er å si at det bør fases inn over tid, slik at endringene ikke blir noe sjokk. Nå er rentene historisk lave, og tiden er slik sett gunstigere enn noen gang før. Endringene er innenfor den rentemargin alle låntaker og långivere burde ha tatt høyde for, og vil bare tilsvare en renteoppgang låntagere bør kunne tåle.

• Fjerningen vil ramme familier i etableringsfasen uforholdsmessig.

Før ville det gjort det, men som jeg skriver over har vi som nasjon vendt oss på at gjeld er en fin og sponset ting livet gjennom. Likevel: i et livsløpsperspektiv er det klokt å skjerme familier i etableringsfasen, men det betyr ikke at det er klokt å sponse alle som tar opp gjeld uansett formål. Rentefradraget er likt enten du kjøper to rom og kjøkken eller en speedbåt til to millioner.

Med andre ord: vi trenger ordninger som letter etablering. Som nasjon har vi nå tilpasset oss insentivene, og rentefradraget kan ikke lenger gjøre jobben. Vi trenger mer målrettede tiltak, uten at jeg her og nå har noen gode forslag.

Velkommen etter!

Jeg har her i et par år argumentert mot skattefradraget på renteutgifter. Jeg har så langt ikke hatt mye til selskap - med en nylig avgått Gjedrem som et unntak, og ofte ikke det selskapet jeg ønsker meg (Senterpartiets Per Olaf Lundteigen).
Men nå har jeg fått selskap fra noen som kan bety noe, og som jeg lettere kan vedkjenne meg enn Lundteigen: Vinje og Clemet i Civita. De foreslår å fjerne rentefradraget, og bruke "gevinsten" til å fjerne formuesskatten og senke skatter på arbeid. Med andre ord akkurat det jeg har foreslått på bloggen i et par år eller mer.

Det er langt fram, men denne velbegrunnede omleggingen har nå fått betydelig større tyngde!

Lån som folkesport

I et land der staten betaler renten for deg - uansett hvor i livet du er, og uansett hva du bruker pengene på - kan ingen undres over at de eldre vil låne penger helt til siste åndedrag. Vi sitter godt i det her i landet (de fleste av oss i alle fall), og nå har årtuseners ønske om å etterlate seg så mye som mulig til barn og barnebarn forlatt oss. Godt hjulpet av verdens kanskje mest effektive låneincentiv: 28% av renten dekkes av fellesskapet.

Dagens Næringsliv skriver i dag om dette, men de nevner ikke formuesskatten i den forbindelse. En viktig grunn til å låne mer penger, særlig til hytte og slikt, er jo å komme seg unna formuesskatten som spiser sakte men sikkert opp det du ikke klarer å svi av over 700.000 kr. Heller enn å betale skatt for penger som forlengst er beskattet låner de eldre mer penger.

De 28% i rentefradrag var antakelig begrunnet i at man ville hjelpe unge i etableringsfasen, men som vi ser låner alle over hele aldersspennet. Jeg er enig med Harald Magnus Andreasen: -Jeg fatter ikke at våre politikere kan forsvare et så håpløst skattesystem.

Formuesskatten

Det er på ny bevegelse i skattedebatten, og det er bra. Denne gangen har initiativet kommet fra LO, og det er nytt, særlig siden det er bedriftenes ve og vel som har kommet i sentrum for Flaathens oppmerksomhet. Men hans synspunkter er ikke nye i den offentlige debatten, han sa mye det samme i februar i år.

Bedrifter betaler skatt på arbeidende kapital. Selv om bedriften går med underskudd skal bedriften betale for verdiene som ligger i maskiner og annet produksjonsutstyr. Det peker på et problem med formuesskatten: den er ikke knyttet til en pengestrøm, verken for bedrifter eller privatpersoner. Selv om det ikke kommer en krone inn, må man betale for ikke å ha brukt opp pengene sine. For det er det formuesskatt er: straff for ikke å ha brukt opp pengene sine. Så lenge ikke noe lovbrudd er begått, så har man betalt skatt på inntekter (personer) eller overskudd (bedrifter), og hvis man bruker dem opp er det greit. Men hvis du ikke gjør det, og sparer og legger til side, eller investerer i produksjonsutstyr eller legger opp reserver i bedriften, så kommer staten og tar litt av det som straff for at du ikke har brukt det opp.

Det som lanseres som alternativ av BT og andre er eiendomsskatt. Den lider av mange av de samme svakhetene som formuesskatt: den er ikke knyttet til kontantstrøm, og man må selge det som beskattes for å betale skatten dersom man ikke har en alternativ kontantstrøm. Økonomer liker eiendomsskatt, for det er et objekt som ikke så lett kan unndras beskatning og som lett kan identifiseres.

Som BT bemerker er Norge ett av en to-tre land i hele OECD som har beholdt formuesskatten - den er langt på vei særnorsk. Det de ikke nevner er at Norge utmerker seg på andre områder når det gjelder skatter og avgifter: staten sponser låneopptak. 28% av renteutgiftene betaler statskassen gjennom rentefradrag på skatten. Beskjeden fra skattesystemet er klar og tydelig: hvis du ikke bruker opp pengene kommer vi og tar dem (litt etter litt), men hvis du bruker penger du ikke har skal vi hjelpe deg. Og folk har tatt meldingen: Norge er verdensledende på privat gjeld. I gjennomsnitt ca. 200% av brutto inntekt er lånt. Da den amerikanske boligboblen sprakk og førte til finanskrisen var tallet i USA 126%.

Hvis man ser etter finansieringskilder for fjerning av formuesskatten ligger den her: rentefradraget. Det har bidratt til det klart mest foruroligende i norsk økonomi for tiden: den ekstreme private gjeldsgraden. Man må finne andre ordninger som hjelper familier i etableringsfasen, med boliglån, studielån og små barn, for rentefradraget hjelper stadig flere alle livsfaser til å låne så mye de tåler (eller mer).

Det er typisk norsk å være god - til å låne mye

Boligprisene stiger. Det er ikke noe nytt. Verken Norges Bank eller regjeringen gjør noe med det. Heller ikke det er nytt.

Grunnene til at de burde gjøre noe med det er flere: prisstigningen er godt over økningen i disponibel realinntekt. Og kanskje viktigst: Norge er helt i verdenstoppen på privat gjeld, med godt over 200% av bruttoinntekt i gjennomsnitt, og den øker med over 9% - godt over økningen i BNP.

Årsakene til gjeldsøkningen er flere, men først og fremst at det er så billig å bruke penger man ikke har. Rentene er lave, noe vi har felles med de fleste land i den utviklede verden. Mens de fleste land sliter tungt med arbeidsledighet og tung offentlig gjeld, er det motsatt i Norge. Likevel har vi lav rente. Hvis vi hever den frykter man at verdien på norske kroner øker for mye, og ødelegger konkurranseevnen til eksportbedriftene.

Med andre ord: vi burde gjøre det dyrere å låne, men uten å heve renten. Heldigvis går det an. Det er bare å fjerne skattefradraget for renteutgifter. Det blir dyrere å låne uten at renten settes opp.

Rett skal være rett: regjeringen har gjort noe. Skattetaksten på bolig har gått opp, og skal vel mer opp. Men det geniale grepet jeg her foreslår blir det neppe noe av. Jo større gjeld folk har, og jo flere som har stor gjeld, jo vanskeligere blir det å gjøre noe med rentefradraget. Før skattereformen av 1992 kunne man trekke fra 100%, og 28% ble en kraftig reduksjon.

Men likevel: her i landet bygger det seg opp en solid kredittboble. Folk kan ikke fortsette å øke belåningen i forhold til inntekten i evighet - akkurat det har vært sagt i et drøyt tiår nå. Myndighetene folder sine hender og ber om at det snart blir en slutt på kredittveksten, men tør ikke gjøre noe med det. En ny norsk verdensrekord er på vei. Det er typisk norsk å være forgjeldet - med statlig sponsing.

Bevegelser i skattedebatten?

Ingenting stimulerer blodomløpet på høyrefolk så mye som skatt. Skatt er et område der forskjellene på høyre og venstre i politikken er tydelige, og man kan mistenke mange på den andre kanten for også å få en betydelig vaskulær stimulans av slike debatter. Når man hører statsminister Stoltenberg snakke om skattens velsignelser og sivilisatoriske betydning skulle man tro at det som sto mellom Norge i 2011 og Himmelrik på Jord var en økning av skatten til 100% (minus litt til lommepenger).

Nå kan ting tyde på at det er en viss bevegelse i Ap og LO når det gjelder skattesystemet i det minste, og dette er en debatt som høyresiden ikke bør skulke med den begrunnelsen at det er et forsøk på å øke det totale skattetrykket. Det er på tide at vi i Norge klarer å skille system fra nivå når det gjelder skatter og avgifter, og så vet vi fra før at høyre og venstre i politikken ønsker ulike nivå - noe utstpill fra AUF i det siste viser tydelig.

Utspillet fra AUF har et par element jeg liker, og svært mange jeg liker dårlig. La meg for en gangs skyld fokusere på det jeg liker best: "Null skattefradrag for renter på lån over 3 millioner kroner." Aller helst ville jeg hatt "null skattefradrag for renter" - og det kombinert med enten ingen formueskatt, eller en solid heving av terskelen for hvor denne slår inn. Tiden for å trappe ned rentefradraget er nå, mens rentene enda er lave. Da vil endringen merkes minst. Selvsagt må skattene ned samtidig.

I Norge har gjennomsnittshusholdningen lån på 195% av disponibel inntekt, mens den på slutten av 90-tallet var på ca. 120%. Knapt noe annet land i verden er i nærheten av å ha husholdninger som er så til de grader høyt belånt. USA, som jo har vært et skrekkeksempel på lånefinansiert forbruk og påfølgende kollaps, har 118% belåning av disponibel inntekt. (Kilde: Norges Bank). Grunnen er delvis gode tider og trygge forhold, men også det faktum at staten betaler 28% av renteregninga di. Uansett hva du bruker pengene på!.

Inntil finanskrisen kom gikk banker og andre pengeforvaltere ut og tilbød såkallte "strukturerte produkter", samtidig som de tilbød lånefinansiering av 100% av beløpet. Ett av salgsargumentene var at "du får jo fradrag for rentene på skatten". Dette er en stimulans for å bruke penger man ikke har, så belåning på i gjennomsnitt 195% av disponibel inntekt er ikke noe mysterium.

Når dette er kombinert med formueskatt har vi en giftig blanding. Formueskatt er beslagleggelse av privat eiendom som ikke er knyttet til en kontantstrøm. Det er en relativt mild form for beslagleggelse siden satsen er relativt lav, men prinsippet er: "har du ikke brukt opp pengene dine? Da må vi ta litt av dem." Dette gjentar seg hvert år. Incentivet er derfor å bruke opp pengene, eller å "gjemme dem" unna på ulike vis.

Eiendom har vært en gunstig form for gjemsel. Verdsettelsen av eiendom har vært lav i Norge, men er økende. Formueskatt sammen med lav verdsetting av eiendom, og statlig sponsing av renteutgifter, har gitt verdensrekord i belåning. Når det nå synes å være tegn til nytenkning om skattesystemet må disse tre tingene ses i sammenheng:

1. Rentefradraget (premie for å bruke penger man ikke har).
2. Formueskatten (beslagleggelse av eiendom, og straff for ikke å bruke opp alle pengene).
3. Verdsetting av eiendom (stimulans til å bruke penger på eiendom heller enn noe annet).

Det er flere aktverdige grunner for rentefradraget. Før 1992 kunne man trekke fra alle renter på skatten, og 28% var en betydelig begrensning. Dertil kommer det at i et livsløpsperspektiv er det etableringsfasen som en den finansielt hardeste: studielån, boliglån og små barn slår inn for fullt omtrent samtidig.

Men det må kunne være måter å lette byrden i etableringsfasen uten å sponse absolutt alle lån! Når middelaldrende begynner å ha betalt ned lånene blir de fristet av skattesystemet til å 1. ta opp lån for å få rentefradrag, 2. komme seg unna det å få beslaglagt sin eiendom gjennom å 3. kjøpe eiendom som hytter, bolig i utlandet eller leiligheter til utleie.

Rentefradraget er derfor ikke særlig treffsikkert lenger siden sparing har gått helt av moten i nesten alle aldersgrupper. Det er de som har opplevd 30-tallet og den umiddelbare etterkrigstiden som fremdeles sparer i banken og slikt. Incentivene har virket - og det slik at Norge nå har verdensrekord i belåning.

På tide å snu!

PS: Statistisk sentralbyrå melder at veksten i husholdningenes bruttogjeld har en kraftig økning. Tolvmånedersveksten er på 6,4% - mye mer enn inflasjon og reallønnsoppgang. Høye boligpriser og mye gjeld er en utfordring for finansiell stabilitet.

Gjedrem med på laget!

Så langt er det ikke så mange flere enn undertegnede (senest 24. september) og Senterpartiets Lundteigen som har kritisert den særnorske ordningen med at staten sponser renteutgiftene til låntagerne med 28%. Enten du bruker pengene på hus, bil, fyll, smykker eller hamsterreservat i Nevada stiller staten opp og gir deg skattefradag for penger du låner. Ikke rart vi ligger i verdenstoppen for gjeld i husholdningene. (Foto: Gunnar Lier, DN)

Nå kommer også sentralbanksjef Gjedrem ut og advarer mot sponsing av låneopptak:

I tillegg mener han det norske skattesystemet skaper en strukturell risiko.
- Det strukturelle i dette er at så mye av låneetterspørselen er subsidiert gjennom skattesystemet vårt. Det gjør at realrentene etter skatt blir virkelig lave for husholdningene i denne situasjonen, sier Gjedrem.


Man kan spekulere på hvorfor Gjedrem fremhever denne ordningen nå, på tampen av hans periode som Sentralbanksjef, men ordningen må uansett vurderes ut fra virkningene den har på økonomien som helhet, noe jeg var inne på her i fjor.

Tiden for å gjøre noe med denne ordningen er NÅ, når rentene uansett er lave. Da vil utfasingen av denne "struturelle risikoen" gjøre minst vondt.