Unge Venstre på rett vei

En av grunnene til at jeg er medlem i Høyre er at partiet ofte har turt å stå for upopulære standpunkt som har vært riktige. Det siste - at de er riktige - er jo et bortimot selvsagt kriterium, men det å tørre å stå for noe som ikke er populært er et viktig tilleggskriterium for meg. Det varmer hjerterøttene, og viser at politikk kan være noe annet enn å jage etter posisjoner og oppslutning.

De siste årene har jeg her på bloggen argumentert utførlig for å fjerne rentefradraget på selvangivelsen (statens oppfordring til å bruke penger man ikke har) - bloggens mest leste innlegg handlet blant annet om det. Et annet favorittemne på bloggen har vært avkastningen av "oljefondet", offisielt kjent som Statens Pensjonsfond Utland. Det er helt urealistisk at uttaket skal ligge på 4% når en vesentlig bestanddel av fondet, utenlandske statsobligasjoner med lang løpetid, har "kuponger" som ligger LANGT under dette. Konsekvensen vil bli at man bryter hovedhensikten med avkastningsmålet, som er at fondets kapital skal stå urørt gjennom generasjonene. Det er denne som er vesentlig, ikke prosentsatsen.

På begge disse punktene har ikke Høyre vært på banen. Ikke noen andre partier heller, forresten. Men nå fronter Unge Venstre begge disse punktene. Det tjener dem til ære! At de også fronter kutt i sykelønnen er ikke viktig for meg - det er en sak for seg som jeg eventuelt får komme tilbake til.
(Forøvrig tviler jeg på at UVs synspunkter på disse spørsmålene skyldes at jeg har hatt to av deres mer aktive medlemmer som mine studenter de siste årene.)

Oljefondet igjen

Det har gått en debatt i det siste som jeg, i all beskjedenhet, har bidratt til her på bloggen. Den gjelder det antakelig viktiste spørsmålet i norsk innenrikspolitikk: bruken av det man noe upresist kaller "oljepenger".

Handlingsregelen, som blir diskutert, er i prinsippet en regel om bare å bruke realavkastningen av petroleumsformuen på innenlandsk forbruk og investeringer. Slik blir ikke basiskapitalen borte, og alle fremtidige generasjoner av nordmenn kan nyte godt av denne formuen.

Det fortvilende er at handlingsregelen har blitt operasjonalisert som et uttak på 4% av realkapitalen. Frasen som brukes av Finansdepartementet er at det er "den forventede realavkastningen – anslått til 4 prosent – av fondet ved inngangen til budsjettåret som skal brukes".

Nå har det seg slik at realavkastningen så langt har vist seg kun å være 2,5%, betydelig lavere enn det FD har som "den forventede realavkastningen". Men hva skjer videre framover?

Om fremtiden vet man ingen ting, men det er ting som tyder på at operasjonaliseringen av handlingsregelen er i overkant optimistisk. Særlig er det statsobligasjonene - som er en hovedbestanddel av Statens Pensjonsfond Utland (SPU) - som er svært lave for lange papirer.

Alt tyder derfor på at handlingsregelens formål - å bruke bare avkastningen - ikke lar seg forene med dens operasjonalisering - det tallet som har blitt valgt. Det var derfor Sentralbanksjef Øystein Olsen foreslo å senke tallet til 3%.

I dagens Aftenposten blir det påvist at vi allerede har tappet fondet for mer enn det som var hensikten. Vi har svidd av penger godt ut over realavkastningen i fondet. Dette blir det vondt og vanskelig å tilbakeføre, men vi kan i det minste begynne å nærme oss en mer realistisk operasjonalisering av handlingsregelens formål! I motsatt fall blir historiens dom nådeløs!