mandag 26. september 2022

Chateau Montelena


Chateau Montelena er legendarisk. Ikke for å være et Chateau, for det er ikke Chateau Montelena siden det ligger i Napa Valley i California og ikke i Frankrike, men for å vinne en konkurranse på 70-tallet. Denne kvelden avsluttet vi en smaking av California Cabernet Sauvignon med en flight med to av disse vinene med ti års mellomrom. Instruktivt var det. Jeg hadde smakt Ch. Montelena flere ganger før, også den hvite, men dette ble en interessant sammenstilling. 

Flere lag i duften, og flere lag i smaken også. Flott friskhet. Balansert med både dybde og substans. Friskheten trenger seg ikke på, men blir harmonisk en del av frukten. Fokusert med en klar profil, og med god lengde. Rik på myke tanniner, og ingen ville funnet på å kalle den tannisk. Den er å få på et par pol. Ypperlig og moden vin. (Foto: Ole Martin Skilleås)

Jancis Robinson smakte den i fra magnum i 2016: "Sweet and harmonious on the nose and then quite chewy on the end. Still quite dry and jagged and youthful at the moment. Rather tarry on the end."

Chateau Montelena Estate Cabernet Sauvignon 2015
Ti år yngre, altså, og på mange vis lett å kjenne igjen fra den ti år eldre utgaven. Her er den en tett pakke der totalen er i overkant stram og lukket - som en umoden kvalitetsvin gjerne er. Meget instruktivt om hva ti år kan gjøre med en kvalitetsvin som er i balanse. 2016-årgangen kan man få på et par pol til 1600 kroner

(Smakt fra Spieglau hverdagsglass 4. september 2022)

lørdag 24. september 2022

Reacher (Prime Video)


Lee Childs karakter Jack Reacher er selve inkarnasjonen av en nådeløs hevner. Han snakker lite, er bygd som et brick shithouse, men i filmene ble han spilt av spjælingen Tom Cruise (170 cm). Cruise hadde kjøpt rettighetene, og kunne velge hvem som skulle spille. Det ble jo helt mislykket gitt at hele poenget med Reacher er et man mountain som ordner opp med tørre nevene. Cruise kom til kort. 

Men nå kan alle puste lettet ut. I Prime Videos serie Reacher blir han spilt av Alan Ritchson, som er like høy som meg (188 cm) men betydelig breiere over bringa (se over). Fiksjonens Reacher er 7,5 cm høyere, men det gjør ingenting i denne spennende serien bygd på den første boka Lee Child skrev om Reacher: The Killing Floor

Dette var også den første boka jeg leste i serien, og jeg har for lengst lest alle som Lee Child selv skrev. Plottet er meget godt, kanskje et av de beste i hele serien, og skuespillerne er førsteklasses og ingenting er spart på i produksjonen. Så langt jeg kan huske, er også TV-versjonen nært opp til boken. 

Det største avviket mellom boken og denne TV-serien er at Reacher snakker betydelig mer her enn i boken. Han lar helst nevene snakke for seg, men her jabber han i veg med både den ene og den andre. Det er vel knapt til å unngå. Hovedpersonen kan ikke gå rundt taus som en østers i en TV serie der ingen fortellerstemme kan fylle inn pausene. 

Heldigvis lar han nevene gjøre jobben med skurkene. Han snakker dem ikke i senk.

Konklusjon? - Klar anbefaling. (Man kan ta en gratis prøvemåned hos Prime Video)

torsdag 22. september 2022

Saumur Cabernet Franc


Arnaud Lambert Saumur Brézé Clos Mazurique Rouge 2020

Mørkere enn rubin, herlig duft av moden, frisk rødfrukt. Solid, saftig, frisk og dyp i smaken. Alt det gode du kan si om en rødvin kan sies om denne. En riktig herlig vin. Rød Loire-smakingens beste vin etter min mening. Den er utsolgt nå, men jeg kjøpte (ca. kr 240) og drakk flere av denne. (Foto: Ole Martin Skilleås)

Arnaud Lambert Saumur-Champigny Les Terres Rouges 2020

Dessverre utsolgt, men flere opplysninger kan finnes i lenken. Mer tydelig bringebær på denne. Fint fokusert med mer merkbare tanniner. På mange vis også mer elegant og sofistikert, men mindre frisk, fruktig og pågående - som om den var skrudd ned fra 11 (cf. Spinal Tap) til 7. Kostet noen kroner mer enn vinen over, uten at jeg syntes den var verdt det. Men det er smak og behag. Denne stiller i dress, mens den over er klar for finalen på 1500 meter. 

Roches Neuves Clos de L'Échelier Saumur Champigny 2017

Dufter råmelk rett fra tanken. Beklager til de som ikke har mine rurale referanser, men denne må de tåle. Fortsatt litt fjøslukt videre også, men en flott struktur, fruktighet og saftighet. Ikke helt på nivå med vinen øverst, også denne er nydelig med et godt grep i munnen. Lengden er OK, men ikke overveldende. Utsolgt, men gikk for 329 kroner. 

Guiberteau Saumur Les Chapaudaises 2018

Ikke så tydelig på duft som de andre vinene i denne flighten, men det er litt eik og mye vanilje. Den virker mer uferdig enn de andre. Produsenten er geni-erklært, men det som er i glasset her tyder ikke så bra. Men det er mye struktur, og da er jo den vanlige (bort-?) forklaringen at den trenger tid. (Lenken går til Becky Wassermans side)

Smakt fra Spieglau hverdagsvinglass på Vitis Bergensis smaking 27. mars 2022.

søndag 18. september 2022

A New Theory of Wokeness (Bill Maher)

 
Dette er en humoristisk, men også svært treffende, utlegning av noen av de mer absurde påstandene og utslagene av det som kalles "Woke." Bill Maher er en amerikansk komiker. 
(Dobbelklikk for Youtube og full skjerm)

Uforsonlige States of America


The Economist
 hadde 3. september en leder om "The disunited states" (illustrasjonen er hentet derfra). Noen av hovedpunktene er at 37 av 50 stater er styrt av ett parti (Demokrater eller Republikanere), og at de i stadig større grad lager lover på nasjonale saker (som klima, osv.). Statene har altså i stor grad blitt "ettpartistater," og likhetene med tidligere "Folkerepublikker" i kommunistsfæren ligger i det maktmisbruket som muliggjøres av et trygt flertall.

'The middle ground' har forsvunnet, mye på grunn av at statene også har som mandat å endre valgdistriktene. Behovet for dette er reelt, siden demografien alltid er i utvikling, men i stadig større monn skjer det fordi det styrende parti kan sørge for at det andre partiet kaster bort mange stemmer i dominante valgdistrikt. 

Det uforsonlige opplevde også jeg i Oxford på en konferanse nettopp. Der var det mange amerikanere. På mange måter var denne konferansen et "Far Eastern Division" meeting for The American Society for Aesthetics. Før brukte den amerikanske foreningen å møtes på forskjellige steder, og de ulike "divisions" likeså. Men nå var det blitt uaktuelt å reise til stater eller byer som er styrt av republikanere. Uforsonligheten har nådd det nivået at man unnlater å reise til steder med en lovgivning man er uenig med, og der man har større sjanse for å møte på noen man politisk er uenig med. 

Dette er virkelig ganske dystert. Noen må oppfinne 'the middle ground' igjen, og valgordningene må sørge for at folkevalgte må finne kompromisser som inkluderer flere enn de mest ihuga. Det er få tegn til at det skjer, dessverre. 

fredag 16. september 2022

Rød Sancerre


André Dezat Sancerre Rouge Prestige 2019 kr 370

Rubinrød med et snev av fiolett. Mer fat på nesen her enn på vinene under, men det er ikke skjemmende mye. Frisk i munnen, og henger lenge i ettersmaken, men smaksprofilen er ganske diffus. Den mangler rett og slett klarhet i frukten, og man kan forvente mer av en vin som denne. 

Boulay Sancerre Rouge Oriane 2016 (kr. 390 da den ble kjøpt)

Dufter jordbær og fat, og er veldig Bourgogne Rouge på nesen, men med et lite vegetalt innslag som sladrer om opphavet kanskje. Klarer smaksprofil enn vinen over, og også mer elegant. På nesen kommer det litt kirsebær etter hvert, og det vegetale blir til tydelig geranium. Totalt sett har denne vinen en smaksprofil som er "spissere" enn man gjerne har i Bourgogne Rouge. Den klart beste i denne flighten, som ikke overbeviste om at Sancerre Rouge er så bra. 

Francois Crochet Sancerre Rouge 2019 kr. 389

Rubinrød. Dufter friske bringebær og litt eik. Alkoholen svir litt i munnen, og munnfølelsen er også intens og noe usjarmerende. Den taper seg fort i glasset, og siste halvdel av smakskurven kollapser rett og slett. Dette var rett og slett ganske dårlig. 

Vacheron Sancerre Rouge 2015

Lysest av disse fire, nesten som en rosé. Tung duft av nype og jordbær, og det er et lite snev av oksidasjon her og noe bittert på smak. Ettersmaken er kort. Fargen er fin, men denne er også noe usjarmerende alt i alt. (Prisen på 2019, som er inne nå, er på 390 kroner.)

Disse vinene ble smakt i mars i år fra Spieglau smakeglass. Alt i alt var denne flighten ganske skuffende, med to viner som var godt under pari og to som ikke levde opp til prisnivået.

onsdag 14. september 2022

Mitt liv som TV-stjerne






Den dagen jeg reiste til Oxford på årskonferansen til British Society for Aesthetics ble noe annerledes enn jeg hadde sett for meg, og da tenker jeg ikke på at vi ble sittende i flyet på Flesland i to timer før vi tok av (flygeledermangel på Gatwick). 

Kort tid etter landing fikk jeg en telefon fra TV2 Nyheter. Navnet mitt var på en liste som Universitetet i Bergen hadde sendt ut om folk som kunne si noe fornuftig om Dronning Elisabeth II. Hun var syk, så syk at familien var blitt tilkalt. Kunne jeg stille opp på TV?

Jeg forklarte at jeg var i England på veg til en konferanse, og det var jo ingen ulempe. Jeg måtte avgjøre om jeg skulle si (som sant var) at det hadde gått 24 år siden jeg var Førsteamanuensis i Britisk kulturkunnksap og "plead ignorance." Men jeg er ubeskjeden nok til å tro at det er få som er så godt orientert om britiske forhold, og som har min (kremt, host) evne til å formulere seg konsist og med autoritet. Jeg tenkte derfor "cometh the hour, cometh the man" og stilte opp. 

Vel framme i Oxford hørte jeg ikke noe mer, men så fikk jeg en telefon fra Morten Sandøy i TV2 mens jeg spiste på en indisk restaurant. Jeg hadde selv akkurat sett på telefonen at dronningen var død, og sa meg villig til å stille opp på mobiltelefon fra det studentværelset ved St. Anne's College jeg hadde sjekket inn på. Nyhetssendingen kl. 21 er jo ganske vesentlig. Mens jeg gikk til St. Anne's slo kirkeklokkene sine sørgelige slag i ett kjør. Det var ikke vanskelig å kjenne på at dette var historisk. 

Telefonen måtte stå stødig og høyere enn magehøyde så det måtte bli på bokhyllen over studentpulten, støttet på bagen man ser på bildet under. På papiret under sto det noen stikkord som det viste seg at jeg ikke trengte. 


Dette ble ganske høyt, så for å unngå å se ut som en sammensunket dverg måtte jeg bokstavelig talt bygge meg opp, så det ble kontorstol på høyeste trinn og tre puter på toppen. Der satt jeg og tronte og måtte holde meg fast for ikke å ramle av. Der satt jeg altså og så rett i den lille kameralinsen og sa det som måtte sies på TV2 Nyheter klokken 21 den dagen Dronning Elisabeth II døde. 


Jeg fikk se resultatet etterpå via min datters mobilkamera. Det gikk over all forventning, og jeg har vært på TV2 Nyhetskanalen tre ganger til. To av dem fra dette "studioet" og en gang fra roterommet i heimen. UiBs kommunikasjonsavdeling skrev også at de var meget fornøyd med min innsats på TV2. 

TV-produksjon var ikke så glamorøst som noen tror, og treningen i å nå fram til studenter gjennom en ørliten kameralinse under pandemien kom godt med. 

Jeg har også vært intervjuet i skriftlige saker fra VG og saker TV2 har lagt ut på nettet, som denne og denne. Snart dabber nok interessen av betraktelig, men det var gøy å prøve dette. 

PS - Nå ser det ut til at jeg skal i TV2-studio på mandag 19. september fra kl. 10 til omtrent 11. (Jeg liker nok best de ørsmå kamera, og er ganske spent på hvordan dette vil arte seg.)

mandag 12. september 2022

Barolo 2011


Roddolo Barolo Ravera 2011

Vått løv og lær. Varm murstein og søte kirsebær på andre nese. Fin spenst, noe murstein og lær også i munnen. En stemme ved bordet sier "skamløst deilig."

Barale Barolo Cannubi 2011

Lysest på farge av disse tre. Først litt stum, så kommer det sure kirsebær over høstløv og lær. Elegant og lekker i munnen, men med god polstring og ingen skarpe kanter. På mange vis også "lysest" på nesen og i munnen. Etter min mening den beste vinen av alle denne kvelden med Nebbiolo i mellomårgangene 2005, 2007 og 2011. (Foto: Sergio & Eleonora Barale, Chambers St. Wines)

F. Rinaldi Barolo Cannubi 2011

Litt stum, men etter hvert kommer det litt hibiscus. Den svir på tungen, og er grov og uten eleganse av noe slag. Her er det mye struktur og lite frukt. Klart dårligst av disse tre. 

lørdag 10. september 2022

Trimbach Riesling


Trimbach er en stødig produsent av tørr Riesling, som vi har her, og flere andre drue- og vintyper også. "Klar og streng" er karakteristikker som passer bra på vinene herfra, og man vet hva man får. (Bildet: Noen Trimbachviner som ikke er Riesling.)

Tribmach Riesling 2018 
Dufter sitrus og petroleum. I munnen øker bare petroleumspreget. God frukt, lengde og presisjon. Den varme årgangen kan ha forsterket eimen av bensinstasjon. Nå er det 2019 som står i listene til 210 spenn, og den finnes i et bredt spekter av pol. Alltid et sikkert kjøp. 

Her er petroleumspreget vesentlig dempet. Dette er som en utgave av vinen over der alt det gode har blitt forsterket minst 50%: Det er større friskhet, intensitet og lengde. Druene kommer fra to parseller med svært gamle Rieslingstokker i Hunawihr; den ene i Grand Cru Rosacker og den andre i Muehlforst. 

Gode gamle Freddy! Umiskjennelig Riesling, men her er det lite petroleum. 2014 er da også en kjølig årgang der syren gjør mer av seg, og der man får mer typiske viner av gammelt merke. Her er det litt voks på nesen, men karakteristikken bør heller få fram den klarhet, intensitet og gode frukt som finnes her. Produsenten ruger gjerne på disse vinene en stund før de slippes. Denne har jo kommet åtte år allerede, og hos produsenten er de nå mellom 2014 og 2016. 2015 blir sluppet først senere, for den er mer lagringskrevende. Det er jo en sympatisk holdning. Likevel er det ganske opplaget at denne vil ha godt av å langres noen år til. Druene kommer fra Grand Cru vinmarkene Geisberg og Osterberg de Ribeauvillé. der vinrankene i snitt er 45 år gamle. (Og prisen er ikke ille, for fra produsentens utsalg koster 2016 hele 65 euro.)

Vinene ble smakt fra arrangørens glass på Vinmonopolsmaking i Bergen i april.

torsdag 8. september 2022

Better Call Saul - Bedre enn BB


Nå er, omsider, Breaking Bad universet komplett. Vi ender faktisk opp etter Breaking Bad i tidslinjen, men starter også mye før. Det er derfor mest en "prequel" men også i siste serien litt sequel. Det er Bob Odenkirk som står i sentrum som Jimmy McGill - eller Saul Goodman (som han blir i løpet av serien). Den pratsomme, tvilsomme og "frekkere enn flatlusa" advokaten fra Breaking Bad. 

Jeg har sett alle sesongene, bortsett fra den sjette og siste, to ganger. For å ta konklusjonen først: Dette er bedre enn Breaking Bad. Det er noe av det beste som har vært vist på skjermen noen gang. 

Den første sesongen kom for syv år siden og var svært god, men det er også noe med det kumulative når karakteren får en historie, en dybde og får spille seg ut mot en rekke andre karakterer. Det store spørsmålet som bygger seg opp er: Er Jimmy/Saul uten moralsk kompass? Det er åpenbart at han ikke er ond i en enkel forstand, men kan man stole på at han noen gang kan gjøre "det rette"?

Svaret får vi ikke før helt på tampen av sesong 6, og før den tid har vi vært gjennom høyspenning, stor humor og karakterskuespill av rang. Startsekvensene med et kamera som beveger seg i uventede vinkler og på tilsynelatende - men bare tilsynelatende - trivielle ting, viser seg å være en Tarkovskij verdig. 

Skuespillet til Bob Odenkirk er i en særstilling, men Rhea Seehorn ligger tett opptil. Odenkrik burde hatt flere Emmy og ikke bare nominasjoner. Kanskje det blir en råd nå når serien er over?

Jeg kommer nok til å se denne serien også en tredje gang uansett. 

Konklusjon - Klar befaling!

tirsdag 6. september 2022

To overliggere


Hva gjør man når man har to smaksnotater igjen fra polsmakingen i april? Man lager en skikkelig daff overskrift og lar det stå til. 

Bouchard Père & Fils Meursault Les Clous 2019 kr 700

Dufter litt voks og mer sitrus. Myk på både duft og på munnfølelse. Flott fylde og meget god lengde. Premier Cru kvalitet, men så er det da en stiv pris også. Tørrer godt i munnen som, omtrent, en rødvin. Synd Vinmonopolet ikke presiserer hva slags kork den har, for det er meget relevant. Bouchard Père kjører med Diam korker, og det er meget betryggende. 

Il Palagio Message in a Bottle Bianco 2020 kr 225

Denne var ikke å finne på polet da jeg søkte etter den. Kanskje den er utsolgt? Den røde i 2019 er fortsatt å få. Lys strågul på farge, dufter sitrus og voks med fin balanse og stor intensitet. Dette er ikke noe tull fra Stings italienske vineiendom. Han har sikkert ikke hatt så mye med druene og vinmakingen å gjøre, men dette er virkelig bra. 

Begge vinene smakt fra arrangørens smakerglass.

søndag 4. september 2022

To tyskere


Gysler Klangwerk Vum Helle Riesling Trocken 2020 kr 310

Klar på farge og i stil. Litt gul i frukten, men først og fremst frisk og tydelig. Meget god presisjon og lang ettersmak. Finnes på noen pol, deriblant Bergen Storsenter, og på BU. Meget høy kvalitet til prisen. 

Weingut Claus Schneider Spätburgunder vom Kalkstein 2019 kr 250

Høytonet rødfrukt med litt hibiscus. Frisk stil og grei balanse, og urtepreget kommer mer tydelig mot ettersmaken. Interessant tysk Spätburgunder fra Baden-hjørnet ned mot Sveits og Frankrike. 

Smakt på Vinmonopolets smaking i Bergen i april 2022, med arrangørens smakerglass. 

fredag 2. september 2022

Strømkrisene


Strømkrisen er todelt, men har også en tredje del der aktører i Norge helt har mistet hodet. Denne artikkelen i Teknisk Ukeblad burde vært pensum for å forstå noe av det mest sentrale.

Den første strømkrisen
Den første og nærmeste strømkrisen er en ubalanse mellom tilbud og etterspørsel her og nå. Det gjelder innenfor kraftregionene sør for Sognefjorden, omtrent, der det har vært tørrår og dårlig tilsig. Helt uavhengig av resten av Europa ville det vært krise og høye priser her mens det er stikk motsatt nord for denne grensen. Det var omvendt vinteren 2010 da pristoppen i Trøndelag var 14 kr per kwt. Jeg måtte hjelpe min minstepensjonistmor med strømregningen. 

I Europa er det en energikrise av dimensjoner. Hovedårsaken er at gasstilførselen fra Russland er kraftig beskåret som del av Russlands krig mot det demokratiske Europa. Tilbudet er derfor kraftig beskåret av militær-politiske årsaker. Dertil er produksjonen av atomkraft også begrenset fordi tørrår fører til dårlig kjøling og dermed nedstengning.

Alt dette er godt kjent og omtalt. Men ikke dette: På grunn av den ekstreme tilførselen av penger under pandemien (og alle årene fra Finanskrisen egentlig), har det bygget seg opp et etterspørselspress som produksjonsindustrien strever med å følge opp. Industrien går så det griner i hele Europa, og den trenger kraft. Forstoppelser i mange logistiske ledd på verdensbasis hindrer ikke akkurat dette. Kraftkrisen er også drevet fram av ekstrem etterspørsel, noe det er verdt å få med seg. Høyere renter vil derfor dempe strømkrisen.  

Dette er den umiddelbare strømkrisen, og Putins grep blir også vårt problem gjennom våre forbindelser til Europa. Den ene siden er kraftkablene til resten av Europa - og strømmen hos oss sør i Norge blir dyrere nå på grunn av disse (hvor mye er tydeligvis vanskelig å beregne) - men den andre er de heftige gassprisene som gjør oss rike. Vi tjener også mye på eksport av strøm, men det er lommerusk i sammenligning med gassinntektene. 

Strømkrisen for den enkelte er høye regninger, men makspris og annet skaper ikke så mye som en gnist ekstra i strøm. Heller tvert om siden prisen ikke demper forbruket på samme måte. 

Den andre strømkrisen
- er at vi må over fra fossile energikilder til fornybare, og det helst fortere enn svint. Hete og tørke i Europa, og nyhetsbildet for øvrig, viser bare tydelig at klimakrisen ikke hører fremtiden til. Den er her og nå, og blir ikke bedre av seg selv. I Norge står industriproduksjon for ca. 20-25% av CO2 utslippene, og olje- og gassektoren for ca. 30%. Mye av transportnæringen, særlig til havs, må over på fornybare kilder. Likevel står alt i stampe fordi vi skal bevare "uberørt natur." For å sette det på spissen: Klimakrisen kjører jorden på dynga, men vi skal bevare all uberørt natur. Hvis vi berører bare 1% av landarealet i Norge kan vi med vindkraft doble strømproduksjonen. Vi kan altså la 99% fortsatt være uberørt, og likevel erstatte all - ALL! - bruk av fossil energi i Norge

Den tredje strømkrisen
Krisen består i at noen politikere, som ellers er veldig opptatt av å se hele landet og sørge for at vi bruker hele landet, går inn for en politikk som deler elektrisitetsnettet i landet i to. Sånn har det vært en stund, og det har faktisk vært verre. En konsekvens var byggingen av Alta-kraftverket tidlig på 80-tallet. Dyrt, bortkastet og grovt skjemmende - men en konsekvens av at de lokale kraftselskapene hadde et "oppdekkingsansvar." Nå er det for å bevare fordeler for de nordlige delene av landet gjennom strømprisen, selv om de burde ha god nok husk til å ha fått med seg 2010-prisene. Dersom dette skal holde prisene nede, betyr det også at fylker og kommuner nord for Sognefjorden vil tjene mindre på kraft. Det vil også bli mindre lønnsomt å utnytte kraftressursene, og investeringene vil gå ned. Ta hele landet i bruk? Nei, ikke hvis Senterpartiet, SV og Rødt får det som de vil. 

Akkurat denne tredje krisen kan løses enkelt, men ikke fort, gjennom 420kv kabler. Forutsetningen er at et flertall får vettet med seg og ser at verken nasjonalisme eller regionalisme løser noen problemer av betydning. 
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...