Strømkrisene

Strømkrisen er todelt, men har også en tredje del der aktører i Norge helt har mistet hodet. Denne artikkelen i Teknisk Ukeblad burde vært pensum for å forstå noe av det mest sentrale.

Den første strømkrisen

Den første og nærmeste strømkrisen er en ubalanse mellom tilbud og etterspørsel her og nå. Det gjelder innenfor kraftregionene sør for Sognefjorden, omtrent, der det har vært tørrår og dårlig tilsig. Helt uavhengig av resten av Europa ville det vært krise og høye priser her mens det er stikk motsatt nord for denne grensen. Det var omvendt vinteren 2010 da pristoppen i Trøndelag var 14 kr per kwt. Jeg måtte hjelpe min minstepensjonistmor med strømregningen. 

I Europa er det en energikrise av dimensjoner. Hovedårsaken er at gasstilførselen fra Russland er kraftig beskåret som del av Russlands krig mot det demokratiske Europa. Tilbudet er derfor kraftig beskåret av militær-politiske årsaker. Dertil er produksjonen av atomkraft også begrenset fordi tørrår fører til dårlig kjøling og dermed nedstengning.

Alt dette er godt kjent og omtalt. Men ikke dette: På grunn av den ekstreme tilførselen av penger under pandemien (og alle årene fra Finanskrisen egentlig), har det bygget seg opp et etterspørselspress som produksjonsindustrien strever med å følge opp. Industrien går så det griner i hele Europa, og den trenger kraft. Forstoppelser i mange logistiske ledd på verdensbasis hindrer ikke akkurat dette. Kraftkrisen er også drevet fram av ekstrem etterspørsel, noe det er verdt å få med seg. Høyere renter vil derfor dempe strømkrisen.  

Dette er den umiddelbare strømkrisen, og Putins grep blir også vårt problem gjennom våre forbindelser til Europa. Den ene siden er kraftkablene til resten av Europa - og strømmen hos oss sør i Norge blir dyrere nå på grunn av disse (hvor mye er tydeligvis vanskelig å beregne) - men den andre er de heftige gassprisene som gjør oss rike. Vi tjener også mye på eksport av strøm, men det er lommerusk i sammenligning med gassinntektene. 

Strømkrisen for den enkelte er høye regninger, men makspris og annet skaper ikke så mye som en gnist ekstra i strøm. Heller tvert om siden prisen ikke demper forbruket på samme måte. 

Den andre strømkrisen

- er at vi må over fra fossile energikilder til fornybare, og det helst fortere enn svint. Hete og tørke i Europa, og nyhetsbildet for øvrig, viser bare tydelig at klimakrisen ikke hører fremtiden til. Den er her og nå, og blir ikke bedre av seg selv. I Norge står industriproduksjon for ca. 20-25% av CO2 utslippene, og olje- og gassektoren for ca. 30%. Mye av transportnæringen, særlig til havs, må over på fornybare kilder. Likevel står alt i stampe fordi vi skal bevare "uberørt natur." For å sette det på spissen: Klimakrisen kjører jorden på dynga, men vi skal bevare all uberørt natur. Hvis vi berører bare 1% av landarealet i Norge kan vi med vindkraft doble strømproduksjonen. Vi kan altså la 99% fortsatt være uberørt, og likevel erstatte all - ALL! - bruk av fossil energi i Norge. 

Den tredje strømkrisen

Krisen består i at noen politikere, som ellers er veldig opptatt av å se hele landet og sørge for at vi bruker hele landet, går inn for en politikk som deler elektrisitetsnettet i landet i to. Sånn har det vært en stund, og det har faktisk vært verre. En konsekvens var byggingen av Alta-kraftverket tidlig på 80-tallet. Dyrt, bortkastet og grovt skjemmende - men en konsekvens av at de lokale kraftselskapene hadde et "oppdekkingsansvar." Nå er det for å bevare fordeler for de nordlige delene av landet gjennom strømprisen, selv om de burde ha god nok husk til å ha fått med seg 2010-prisene. Dersom dette skal holde prisene nede, betyr det også at fylker og kommuner nord for Sognefjorden vil tjene mindre på kraft. Det vil også bli mindre lønnsomt å utnytte kraftressursene, og investeringene vil gå ned. Ta hele landet i bruk? Nei, ikke hvis Senterpartiet, SV og Rødt får det som de vil. 

Akkurat denne tredje krisen kan løses enkelt, men ikke fort, gjennom 420kv kabler. Forutsetningen er at et flertall får vettet med seg og ser at verken nasjonalisme eller regionalisme løser noen problemer av betydning.