onsdag 29. februar 2012

Jernkvinnen (Film)

Bildet er av Blu-Ray utgaven, men dette er en anmeldelse av kinofilmen.

Jeg går ikke ofte på kino. Grunnene er flere, men vanen spiller også en rolle. Hver gang jeg går slår det meg at den største forskjellen på opplevelsen trolig er at man har færre forhold som fanger oppmerksomheten i kinosalen: det blir det som skjer på lerretet som tar nesten all oppmerksomhet. "Nesten", siden noen ikke klarer å la være å sjekke telefonen. Publikum i går kveld var voksne mennesker - og det hjelper jo også på. Det blir mindre popkorn og godteri.

Men det var innholdet jeg skulle omtale, selv om mange har omtalt det før. Det første som må bemerkes er rolletolkningen til Meryl Streep. Sjelden var vel en Oscar mer fortjent? Sminke og annet gjør jo en del av jobben, men det er likevel helt ubegripelig hvordan Streep blir Thatcher - helt ned til stemmen og ganglaget. Sir Alec Guinness sa at han ikke følte han "hadde" rollen før han instinktivt skjønte hvordan karakteren gikk - og han var en annen skuespiller som fullstendig smeltet sammen med karakterene han spilte. (Jeg nevner han siden han er den eneste Oscar-vinneren jeg har møtt in the flesh.)

Som tidligere førsteamanuensis i britisk kulturkunnskap er det ikke fritt for at jeg skrudde på radaren. Det var ikke mange feil jeg fant, og de som dukket opp kan man lett avskrive som poetic lisence. Noen personer var med lengre i filmen enn i virkeligheten, noen kronologier måtte vike for filmens krav, og en del viktige forhold var utelatt (som at Dennis Thatcher var gift da de to møttes).

Men det historiske og politiske spiller en mindre rolle enn mange har forventet i denne filmen. Den er mer allmenmenneskelig anlagt, og fokuset er på mennesket. Demens, aldring, og den veien man gikk i livet kommer i fokus. Det er bra, for jeg er nok død lenge før noen klarer å lage en balansert film om politikeren Margaret Thatcher.

Konklusjon - Klar anbefaling.

mandag 27. februar 2012

Anmeldelse: Page Eight

En krim/thriller med Bill Nighy virker alltid som et lovende utgangspunkt. Når jeg tenker meg om så virker enhver film, TV serie eller oppsetning med denne karen som et lovende utgangspunkt. Når den i tillegg blir omtalt som en mellomting mellom Spooks og John le Carre er forventningene høye.

Bill Nighy var helt strålende i Gideon's Daughter (jeg bør vel gi den en varig anmeldelse på bloggen snart, og ikke bare ha Natasha's Song [aka "Papa"] liggende), og han er slettes ikke dårlig her. Plottet i Page Eight er forsåvidt både godt og interessant - det går på forholdet mellom frihet, trygghet og åpenhet i moderne vestlige samfunn - men det blir aldri tett nok. Kanskje funker det bedre på kino - men i det lille formatet på selv en 40" TV blir det for løst og forutsigbart.

Michael Gambon og Judy Davis gjør også roller her, men bare den første kommer fra det med æren i behold.

Konklusjon - Grei nok, mest for fansen

Ung Bordeaux

For en tid tilbake hadde vi i Vitis Bergensis en Bordeaux smaking, og Odd Rydlands notater er her. Mine egne notater om de eldste vinene kom tidligere i måneden. Jeg har ikke sett på hva Odd har skrevet om disse vinene - så noen kan jo kanskje forlyste seg med å sammenligne?

Château Canon 2010 (Canon Fronsac) kr. 167
Jeg lenker ikke til polet, for der er det 2009 som står, men jeg tipper det er denne årgangen som dukker opp skulle du finne på å bestille. Snev av fløtekaramell, mørke bær, fin syre men myk struktur. Noen mener den bør lagre i ti år, men jeg ville prøvd om tre-fire år.

Château Moueix 2008 (St. Emilion) kr. 179,90
Mer karamell her, men samtidig er den ganske mager og ugenerøs. Tørr ettersmak.

Château de Montahut 2008 (Fronsac) kr. 169,10
Mer grep her, sitter godt i munnen, litt trepreget ettersmak, og mer tannisk. Likevel vesentlig bedre enn den forrige.

- Av disse tre var det klart at den første var den beste, mens nummer to var klart svakest. Den prøvde for mye, uten å ha forutsetninger for å klare det.

Vi tar tre til:

Pique Caillou La Reserve 2009 kr. 159,90
Det er 2005 som står i listene, men denne var 2009. Dufter litt sigarboks, solbær, den er saftig men litt "spiss", men har absolutt eleganse.

Château Haux 2008 kr. ???
Det var ikke smaksark på denne smakingen, og noen av vinene fikk jeg ikke helt med meg detaljene på, og denne fant jeg ikke igjen i polets lister, så noe informasjon mangler her. Uansett: dufter eik og karamell, samt geranium (noen mente Coca-Cola). Den har svært god balanse, og fremstår som elegant ut fra munnfølelsen og smak/retronasal olfaksjon. Absolutt mye bedre når den drikkes enn når den duftes.

Château Moueix 2009 kr. 137
Litt stum på duft. Lett, med fin fasthet i munnen. Grei vin - men er det noe mer? Det kan man kanskje ikke forvente med noen rimelighet gitt prisen?

- Av disse seks var det helt klart at disse siste tre ikke endret oppfatningen av at det var den første vinen som utmerket seg.

søndag 26. februar 2012

Burgund og Sherry

Først to viner fra egen kjeller, og deretter tre stykk sherry. De siste får enda mindre detaljerte smaksnotater enn vanlig. De kom sist i en lang smaking, og sherry er ikke "min greie".

Chablis GC Vaudesir 1999 (L. Michel)
Denne kjøpte jeg enten på bruket hos Michel i 2001, eller på polet etter hjemkomst. Nå har denne kommet rundt og befinner seg på et fortreffelig "sted". Årgangen er av de svakere, men nå hadde denne truffet sin sweetspot. Alt etter læreboka: sitrus, mineraler, men også en fin honningtone under alt det andre. Den var knapt merkbar, men med fylden i en Grand Cru kom dette til sin rett med kamskjell.

Vosne-Romanee 1999 (Engel)
Årgangen ble temaet på disse to vinene. På farge så denne ut til å ha fått litt bruning - ikke den klare, nesten hissige, fargen til en burgunder i oppkjøringsfasen til modning - men klart på høyden eller over. På duft var dette litt Gevrey: orientalsk krydder, men også snev av kyllingkraft. Den var rett og slett ganske umami når alt skal avdekkes i sine detaljer. Fin fylde og detaljering - mer er det ikke rimelig å forvente av en landsbyvin med denne alderen. Flasken ble kjøpt i Amsterdam for flere år siden, og selv om selgeren mente den hadde hatt optimal lagring, så fant jeg den i vinduet i butikken. Ikke det mest lovende stedet ... .

El Maestro Sierra Vinos Viejos Palo Cortado kr. 399 (halvfl.)
Dufter og smaker fikensyltetøy og valnøtter. 19% - klart best av disse sherryene. Jeg hadde hatt lyst til å prøve den til blåskimmelost og, vel, fikensyltetøy og valnøtter.

El Maestro Sierra Vinos Viejos Amontillado 1830 kr. 399 (halvfl.)
Bodegaen er fra 1830 - ikke soleraen, for den er 60 år gammel. Intense greier dette, men frisk og med tydelige aromaer til Amontillado å være.

El Maestro Sierra Oloroso Extra Viejo 1/7 kr. 639,50 (halvfl.)
Dette er mer heftige greier - og alkoholen kommer her opp til 22% (mens etiketten sier 24%). Minner en god del om Madeira, soleraen er visstnok 100 år gammel. Virker også aldrende, med duft av røkte nøtter - og det går også igjen i smaken.

lørdag 25. februar 2012

Ferdig behandlet?

I går hadde jeg og terapigruppen vår tolvte og siste gang sammen. Det var vemodig, men også godt. Vemodig fordi man skiltes fra personer en hadde kommet så nær, og sluppet så nær, som få andre i livet. Men godt fordi alle, absolutt alle, var blitt svært mye bedre enn da vi startet. Folk hadde gjenerobret store deler av livet sitt! Det er helt utrolig med så stor forandring over så kort tid.

Hvor står jeg? Det som sitter igjen - mest - er det å ta heis. Det kvir jeg meg for, men i løpet av februar så langt har jeg tatt 58 turer med heis. Jeg har hatet hver eneste, men for hver tur blir angsten litt mindre. Den dominerer mindre og mindre av livet mitt. Der den sist sommer var på tur inn på områder som tidligere hadde vært i fred for den, har den nå gått inn i heisen, krympet og blitt der. Der har jeg tenkt å holde den!

Så hva kan man gjøre dersom man har de plagene jeg hadde?
En kvinne skrev anonymt i kommentarfeltet på bloggen her forleden: " Min klaustrfobi er i ferd med å fange meg, jeg unngår alle 'farlige' situasjoner. Jeg vet hvilke toaletter jeg kan bruke hvis jeg er ute å handler, jeg sjekker alltid nødutganger, jeg sjekker om vinduene på hotellrom kan åpnes, jeg går trapper overalt osv osv. Jeg lurer på om du kan tipse meg om hva slags terapi som evt vil være aktuell for meg og hvem jeg kan henvende meg til for å få hjelp. Situasjonen min er ganske prekær, da jeg opplever panikken snart overalt hvor jeg ferdes."

Det var der jeg var i fjor sommer. Så hva bør man gjøre?

1. Ikke lytt til alle gode råd.
2. Ikke les deg opp på nettet - teori og praksis bør følges, under kyndig veiledning.
3. Søk hjelp - kognitiv terapi, og helst en gruppe!
4. Du blir etter alt å dømme kvitt det. Fatt håp!
5. Det er ikke farlig å ha panikkangst - bare så utrolig jævlig.
6. Kropslige reaksjoner henger sammen med oppfatninger om hvor farlig dette er, som i sin tur fyrer de kropslige reaksjonene - og så videre i en ond spiral.
7. De kropslige reaksjonene ("får ikke puste", "holder på å besvime", "får hjerteinfarkt", "mister kontrollen" osv.) har fysiske årsaker som bunner i kroppens automatiserte reaksjon på fare.
8. Har du en form for panikkangst? Du er bare ekstra finstilt for fare i noen situasjoner, og det lar seg gjøre å justere termostaten tilbake til "normal".

Det å ha vært åpen om dette i enhver sammenheng har åpnet øynene mine for hvor utbredt disse plagene er, og hvor invalidiserende de kan være. Skriv gjerne kommentarer i feltet under!

Oppsamlingsheat

Puligny-Montrachet 1er Cru Les Clavoillon 1996 (Dom. Leflaive)
Det er ingen overdrivelse å si at dette er en strålende vin i toppform. Fyldig, men frisk og lineær, lang ettersmak som rettnok begynner å bli i tørreste laget. Dette var siste flasken, men de som sitter på flere bør kanskje vurdere om ikke denne bør føres over på "ut-listen".

Bockenauer Felseneck Riesling Trocken 2009 (Schäfer-Frölich) kr. 239,90
Denne kjøpte jeg i Sandnes. Fabelaktig duft av blomster, sitrus og kalk. Høy syre, og det er denne vinen henger på i ettersmaken. Omtrent 140 kroner rimeligere enn sin GG bror fra samme årgang. Er dette det beste kjøpet? (Tim Frölich får pryde innlegget)

Morgon Côte du Py 2010 (Foillard) kr. 229,90
Litt reduktiv på nesen - gummi pluss blomster. Svakt preg av rødfrukter, og i munnen er det først og fremst fasthet og "dybde" man legger merke til. En robust vin som trolig trenger noen års lagring for å blomstre og gå av seg gummien.

Sainte Epine 2009 (Souhaut) kr. 324
Knust svart pepper og hengt skinke, gasbind og jod. Med andre ord: lærebok i Syrah fra Nord-Rhône. Lengden er grei, og det er klart at i dag fremstår denne vinen som mer strukturert enn fruktig. Jeg kjøpte 2004-årgangen da den kom, og det var en fornøyelse å drikke de elegante vinene seks-syv år etter årgangen.

torsdag 23. februar 2012

Weinbach

Weinbach er en produsent jeg ikke hadde smakt viner fra på ganske lang tid. De har kjørt streng biodynamikk, og mange har ment at vinene hadde blitt i overkant opulente. Kanskje var det årgangene, men disse tre vinene tyder på at man bør være åpen for at Weinbach igjen er blant produsentene man må regne med fra Alsace.

Riesling Reserve 2010 (Weinbach) kr. 199,90
Frisk og ren Riesling-duft, appelsinolje med sitron, flott munnfølelse og godt grep - hvilket vil si god struktur. Svært god vin, som trolig vil stå seg men noen års lagring - men som drikker svært godt nå. Rett og slett overraskende god!

Riesling Grand Cru Schlossberg 2010 (Weinbach) kr. 289,90
På grensen til reduktiv på nesen denne - men så er den vel også laget for lagring. Flott vin, med svært markant syre. Jeg vil si at den "vanlige" utgaven var i bedre balanse på dette stadiet, men det er denne utgaven som er den "seriøse". (Bildet: Schlossberg!)

Gewurztraminer Grand Cru Furstentum 2008 (Weinbach) kr. 432
Denne vindruen er ikke helt min greie. Jeg har smakt lagrede utgaver som ikke dufter av mormors badesalt, men altfor mange gjør det. Syresvake og emment aromatiske. Det var redegjørelsen for mine fordommer. Så hvordan var nå egentlig denne? Den var druetypisk - men med svært god syre i bakgrunnen. De som er redde for "flabby" Gewurztraminer har lite å frykte fra denne vinen.

Konklusjonen? Som nevnt innledningsvis: Weinbach er igjen en produsent å regne med!

tirsdag 21. februar 2012

Tissot

Nei, jeg har ikke begynt å skrive om ur! Det jeg har på armen har samme navn som en vinprodusent fra Jura i Frankrike, og det er noen av dennes viner jeg omtaler her - og et par andre fra samme område helt på tampen.

Det er mange entusiaster som har vært, vel, entusiastiske når det gjelder disse vinene - men ikke jeg. For meg har de vært for sære. Mer interessante enn gode, for å si det slik. En dag i februar fikk jeg smake flere av dem i rekkefølge. Ble jeg "omvendt"?

BBF Crémant du Jura (Tissot) kr. 209
Vi starter her med en musserende vin fra denne adressen. God mousse, festlig nok, men ikke det jeg regner som en seriøs vin. 100% Chardonnay.

Arbois Chardonnay 2010 (Tissot) kr. 189,90
Deilig ren og steinete duft, et lite preg av sitronterte, snev av eik og vanilin, og fast i ettersmaken. Svært god vin til denne prisen.

La Mailloche Chardonnay 2007 (Tissot) kr. 229,90
Gyllen, rund, litt "oksidert stil", et dypt vokspreg. Litt fast i munnen. God vin - om man tåler det oksiderte preget bedre enn det jeg gjør.

La Mailloche Chardonnay 2008 (Tissot) kr. 229,90
Flott og stilig duft et sted mellom stikkelsbær og rabarbra. I munnen er den svært intens - såpass at den svir litt. I overkant intens for meg - men duften var nydelig.

Sursis Chardonnay 2008 (Tissot) kr. 229,90 (Spesialimport)
Dufter et sted mellom "flor" og Puligny, "oksidert stil", syren er svært intens i munnen - og den henger godt i. Ikke helt min type vin - om den finnes da.

La Tour de Curon Chardonnay 2007 (Tissot) kr. 639
Dyre dråper dette. Aromatisk, med kompleks duft av moden champagne uten bobler - og en vokspreget finish. Interessant vin - og kanskje blir den bare bedre og bedre? Kanskje.

Savagnin les Bruyères 2010 (Tissot) kr. 289
Litt restsødme i denne vinen på Savagnin og Traminer. Sopparomaer i munnen, flott og balansert. Jeg syntes flere av vinene over var litt i overkant brutale i munnen, men denne er fin og velbalansert.

Côte du Jura Fleur de Marne En Chalasse 2005  (Labet) kr. 229,90
Dufter vin claire, mer vokspreget enn noen av vinene over. Syren stikker seg litt ut i smaksbildet - så ikke helt integrert. Grei vin.

Det var mange svært interessante viner, jeg var glad for å ha fått smake disse vinene i kontekst, og konklusjonen var vel at Arbois var etter min gane den beste i forhold til prisen.

fredag 17. februar 2012

Medlem av den mektige fiffen

Grip dagen! I dag ble jeg medlem av den mektige fiffen - i hvert fall i følge Bergensavisen (foreløpig ikke på nett). Latterlig? Selvsagt. Verken makt eller fiff passer på meg - men jeg passet inn i saken, og hva er så saken? (Illustrasjonen: vår modell av utbyggers planer for en total omforming av Skjoldnes).

Det som har skjedd er åpenbart at avisen har fått en drittpakke. Utbyggeren, Skjoldnes Utvikling, har nå behov for å få fokus bort fra det saken gjelder - en ekstrem fortetning i et område som ikke passer for det, og noe jeg har skrevet om her før.

I denne fasen gjelder det å diskreditere de som går i mot planene, for det står om store gevinster for disse folkene. Noen av naboene her er vellykkede forretningsfolk, og det er det pakken har fokusert på, og siden jeg har markert meg mot planene i media ble også jeg med på oppslaget.

På forsiden: "Fiffens utbygingsprotest". Jeg bor i Valhall Sameie - nærmeste nabo til planene, og husene her er tomannsboliger på ca. 130 m2, og tettliggende eneboliger på ca. 155m2. Ingen rimelig definisjon av "fiff" passer på oss her. Inne i avisen er overskriften "De mektiges boligprotest" - og der er det bilder av fem personer, deriblant "filosofiprofessor Skilleås".

Merk dere 17. februar 2012 - det var den dagen filosofiprofessorer var mektige!

Jeg har ledd i hele dag, og alle jeg har vist dette til har ledd - noen så tårene trillet. Men det hele er også tragisk. Tragisk for Bergensavisens forsøk på å fremstå som en seriøs aktører i bypolitikken, og tragisk for de som har solgt inn denne pakken: de kunne faktisk ikke finne noe verre om noen av oss som er mot enn at noen av oss har lykkes med det vi har holdt på med.

Hvordan kan jeg vite at det er en drittpakke? Det kan jeg selvsagt ikke vite - og avisen oppgir ikke sine kilder. Men den bærer alle kjennetegn: anonyme kilder med agg mot noen av de nevnte naboene, og så den personlige vridningen med dyp appell til folks fordommer.

Utbygger har interesse av å få oppmerksomheten bort fra en dårlig sak. Da må oppmerksomheten bort på personer, deres motiver, og øvrige levnet. Det er usaklig. Det er i grunnen det beste som kan sies om denne vinklingen. Ja, og at den muligens selger noen aviser.

Muscadet

Jeg deltok nettopp på en smaking der flere viner fra Muscadet var med. De ble smakt i denne rekkefølgen. Leserne bør vite at jeg i utganspunktet respekterer Muscadet, men vinene blir for meg som oftest "ekstremt nøytrale", og derfor ikke attraktive for så mye annet enn en type sjømat jeg sjelden har på tallerkenen. Men kanskje denne rekken endrer min oppfatning?

Grand Fief de la Cormeraie Muscadet Sèvre et Maine sur Lie 2010 kr. 109,90
Den klart mest aromatiske av alle disse vinene. Selv uten den "ekstremt nøytrale" konteksten ville dette være en aromatisk vin. Flint, mineraler, sitrus og preget fra lagring på bunnfallet. Litt skrinnere i munnen enn duften bærer løfte om, men ettersmaken har grei lengde. Et svært godt kjøp - og på mange, mange pol.

Ch. Coing de St. Fiacre 2009 kr. 114
Stum på nesen, nøytral, strøken og lineær i munnen - man assosierer "stål". Her er munnfølelsen mye mer av totalopplevelsen enn for vinen over. Mer typisk Muscadet, og etter læreboken.

Ch. Coing de St. Fiacre Comte de St. Hubert 2008 kr. 144

Litt uren nese, virker det som, men hard, nøytral og etter læreboken. Svært elegant.
Ch. du Coing de Saint Fiarce Comte de St. Hubert 1999 kr 174
Stum på første nesen, så litt lanolin  - et fint vokspreg. Elegant og med god lengde. Men de utvikler seg ikke fort, og slett ikke så langt, disse vinene. De er det motsatte av "opulent".

Château La Gravelle Grand Cuvée Don Quichotte 2005 kr 134

Stum på første nese, deretter mest "våt hund", svært lineær i munnen, og skiferpreget ettersmak. God "gjennomføring" i smakskurven - det er fin fylde likevel.

Ch. de la Gravelle L'Ancestrale 2004 kr. 139,90
Dette er og har vært min favoritt fra dette området. Dufter modne stikkelsbær (dette er nytt), litt parmesan, fin fylde og lengde. Flott vin til prisen!

Konklusjonen? Flere virkelig interessante viner, men i hovedsak blir de for avhengig av svært nøytralt matfølge. Men de to siste, og den første, er som nevnt svært, svært gode kjøp - og har et relativt vidt anvendelsesområde.

tirsdag 14. februar 2012

Sherlock 2 (DVD)

Det slår meg nå at jeg ikke har anmeldt Sherlock (DVD) - den første serien her før. Nå har den gått på NRK på tirsdager, og i kveld er den nye serien på gang. (se bildet over).

Den har jeg selvsagt kjøpt og sett på DVD, og det er den jeg anmelder her. Jeg skal forsøke å ikke spolere noen poenger her, men litt må nevnes om noen av episodene.

De tre episodene i denne andre serien er, som i den første, mer som filmer å regne. Med 90 minutter å fylle skal det mye til for å unngå at det tipper over i det langtekkelige på den lille skjermen (til forskjell fra den store på kino). Det unngår man her. Den svakeste episoden er kanskje den midterste, 'The Hounds of Baskerville', men også den er vel verdt å se.

Den første er muligens den beste. I tillegg til et tett plot, lynende deduksjoner og flotte karaktertegninger er det også mye fint å se på. Men nå uttaler jeg meg som heteroseksuell mann. Lara Pulver er svært behagelig å se på, men det er ikke så behagelig å bli utsatt for den karakteren hun spiller i 'A Scandal in Belgravia'. Såpass må jeg kunne si uten å spolere noe.

Den siste episoden heter 'The Reichenbach Fall', og dermed er det klart at man i denne serien har tatt for seg de tre kanskje mest sentrale fortellingene fra den Conanske kanon. Det er ikke lite bare det, og de har klart å oppdatere den til vår tid uten å miste noen ting av det som ga fortellingene til Conan Doyle sin magi.

Konklusjon - Klar anbefaling!

fredag 10. februar 2012

Mineralitet i vin

"Mineralsk" brukes ofte i beskrivelser av viner, og i de fleste sammenhenger - i alle fall i norske vinanmeldelser - er det en positiv egenskap (nærmest å betrakte som synonymt med "god vin" eller "kvalitetsvin"). Men jeg har lenge lurt på hva det betyr. Jeg bruker denne betegnelsen selv, og jeg mener jeg kan gjenkjenne "mineralitet" - for de jeg smaker med nikker som oftest gjenkjennende når jeg hevder at vinen er mineralsk. Men jeg har lenge følt et ubehag med denne bruken - til tross for at den kommuniserer bra. Grunnen til ubehaget er klar:

Det er nesten ikke mineraler i vin, og de som finnes er smaksfrie - eller finnes i så små mengder at de ikke kan oppfattes av sansene. Unntaket er svovel, men det er ikke det man viser til med "mineralitet". Mineralitet kan ikke referere til mineraler i vinen. Det er klart - men her er mange i vinverdenen uklare. (Bildet: brennende svovel).

Jeg fikk den forskningen Andrew Jefford viser til presentert av Dominique Valentin på en konferanse i Paris der jeg selv deltok, og jeg nikket gjenkjennende til funnene. Ekspertene og de opplærte panelistene var ikke enige om hva mineralitet i vin var, og heller ikke hvilke viner som skulle få æren av å bli beskrevet på denne måten. Mineralenes rolle i vinen er å være med i gjæringsprosessens produksjon av estere.

I Authentic Wine foreslår Goode og Harrop (mest Goode tipper jeg) at "mineralitet" kanskje viser til svovelforbindelser, eller rett og slett utbredte men minimale forekomster av det som kan klassifiseres som "vinfeil". Det vil gjøre "mineralitet" til et element blant andre i en vin, omtrent som estere som dufter bringebær, eikebruk som gir røyksmak, osv. Men både Goode og Jefford stirrer seg blind på det deskriptive, på det å finne elementer i vinen.

Jeg tipper forklaringen er at "mineralsk" er en karakteristikk av vinens smaksprofil, og ikke et element som man finner blant mange andre. Begrepet har nærmeste naboskap med estetiske begrper som "harmonisk", "elegant", osv. Det vil være tull å lete etter "harmonielementene" i vinen, eller hvor i jordsmonnet elegansen kommer fra.

Alt vil bli så mye klarere når boka vår kommer i juni. (Referansen har nok flere feil - men prisen i butikk er dessverre ikke en av dem).

tirsdag 7. februar 2012

Vin og helse

Det sies og skrives en del om vin og helse, men nesten alt har lite med kjente fakta å gjøre. Jeg anbefaler sterkt å lese et innlegg på bloggen til Jamie Goode, en biolog og vinskribent. Her er også kommentarene meget verdt å lese.

Det ser ut til at det vesentligste av helsevirkninger av vin har med C2H5OH å gjøre - altså etanol (se bildet), og kurven for dødelighet og konsum har form av en J: de som drikker lite eller ingenting har høyere dødelighet enn de som drikker litt, og så skyter dødeligheten opp ganske bratt med økende konsum. De fleste nyere studier ekskluderer tørrlagte alkoholikere fra utvalget, slik at de avholdende virkelig er personer som ikke drikker, og heller ikke har drukket, alkohol.

For menn over 45 har konsum av moderate mengder alkohol en positiv helseeffekt. Det er hovedsaklig fordi vi er mer utsatt for hjerte- og karsykdommer enn kvinner og yngre, og alkoholen har en effekt som motvirker dette.

Det er sikkert kjedelig å høre, men alt med moderasjon har mye for seg. Alkoholisme er en fryktelig plage, og drikker man seg full stadig vekk er man i faresonen. Men også her er det mye som ikke er avdekket: noen er tydeligvis mer utsatt enn andre.

søndag 5. februar 2012

Gammel Bordeaux

Vi smakte en del flasker fra Bordeaux nettopp i Vitis Bergensis. Her følger noen notater på de eldste flaskene.

Château Belair Marquis d'Aligre 1990 (Margaux)
Vanskelig tilgjengelige viner dette. Den fremstår med litt bruning i kanten, duft av nypesyltetøy/rød rabarbra, litt morkent treverk, klippfisk. Nydelig nese, harmonisk og fin, men holder på å bli litt gammel og støvete.

Château Grand-Puy-Lacoste 1988 (Pauillac)
Dette er mer etter læreboken: blyantspiss, solbær, kraft, duftrik. Det er ulike oppfatninger om hvor dette går, noen mener den blir bedre med 10 år +, mens andre mener den er på tur nedover, med for mye syre i forhold til frukten.

Château Cheval-Blanc 1970 (St. Emilion)
Dette er et slott jeg kun har smakt en gang før, og da en mye yngre vin. Litt kjeller på duft og smak, litt bitter og kantete etter min smak, og fortoner seg ikke i balanse etter min gane. Her var det andre oppfatninger i forsamlingen - og de med vesentlig mer fartstid enn meg vurderte denne høyere enn vinen under. Det er helt ubegripelig for meg!

Château Pontet-Canet 1962 (Pauillac)
Jeg tror dette var første gangen jeg har smakt vin med samme alder som meg selv. Kanskje var det derfor jeg vurderte denne høyere? I alle fall gikk jeg rett på det estetiske vokabularet: Harmonisk, integrert, god frukt, litt paprika? Sømløs, flott, laaaang - og med fine tanniner.

Det må føyes til at jeg ikke har all verdens erfaring med gammel bordeaux, men med årene har jeg drukket en god del eldre vin.

torsdag 2. februar 2012

Sidemålsstilen

Og så var vi i gong igjen med språkstriden. Det vert gjort framlegg om å ha ein karakter i norsk i skulen, og å ta høgde for at ein i grunnskolen har sidemål i berre to år og difor ikkje krevje like mykje av elevane her som i hovudmålet. Og dermed er krigen der. (bildet er av Knud Knudsen)

Dette gjeld ikkje berre saka om kva norskfaget i skolen skal innehalde, det gjeld òg identitet. Og da skal du ha takk. Det som kunne ha vore ei sakleg drøfting om norskfaget i skolen blir til "oss mot dei", eit vestlandsk (stort sett) mindretal mot den store hopen - som likevel blir identifisert med Oslo-eliten.

Det er mykje i norsk språkpolitikk eg ikkje forstår: ein less som om dei som ikkje skriv nynorsk til dagleg ikkje forstår det, eller omvendt. Bokmål, riksmål og nynorsk er ulike normer for å skrive norsk - ikkje ulike språk. Om du som er i offentleg teneste får eit brev på bokmål må du vel kunne svare på nynorsk? Denne regelen er noko av det raraste eg veit om. Greit nok om det er for å vere grei, men verre om ein less som om vi ikkje forstår andre målformer. Det er visst at om ein bruker denne regelen for å avgjere korleis norskopplæringa skal vere, har ein fått hele saka bak fram.

Og til sidemålsstilen: om den var ein slik strålande suksess som fekk elevar i hopetal til å skifte til nynorsk så ville eg forstå reaksjonane frå Mållaget. Men det er jo det motsette som skjer: elevar med nynorsk som hovudmål skifter til bokmål på vidaregåande i stort omfang (ned frå omtrent 13% til 6% på vidaregåande). Dagens ordning har vore ein stor fiasko sett frå nynorsken sin synsstad, men det er taparane som kjemper for den med nebb og klør (og mange nye medlemmer). Kan nokon forklare dette for meg?


Dei endringane som er foreslåtte verkar godt grunngjeve, men det viktige er kva ein gjer i staden for dei reduserte øvingane på sidemål. Det er fryktelig mykje som til ei kvar tid skal "inn i skolen", og det er viktig at ikkje dette strøymer inn i staden. Der øvingane i sidemål har ein effekt, trur eg, er i det å gjere språkbruken meir medviten.

Når det gjeld nynorskens posisjon i samfunnet, er det truleg ikkje noko som har vore verre for den enn sidemålsstilen. Eller?

onsdag 1. februar 2012

Endeavour (DVD)

Inspector Morse var ung en gang, og det er denne unge politimannens første sak i Oxford vi får presentert her. En forsvinningssak fordrer store mannskapsstyrker fra omkringliggende politidistrikter, og blant disse finner vi Endeavour Morse - spilt av Shaun Evans.

Evans har ikke åpenbare fysiske likheter med John Thaw bortsett fra størrelsen, men de andre likhetene er mer avgjørende. Som Thaw er Evans a northerner, Evans fra Liverpool og Thaw fra Manchester. Det viktigste er likevel den litt skjulte følsomheten de bringer til rollen. Her er Evans en åpenbaring.

Det er mye i denne serien som peker frem mot Morse: hovedpersonens gjerrighet, bilen forekommer i en scene, romantiske forviklinger, pubens rolle, Colin Dexter har en cameo, osv.

Som serien Morse, og etterfølgeren Lewis, er Endeavour en 90-minutters avsluttet episode. Klassisk musikk og vakker arkitektur møter også her lite attraktive sjelelige kvaliteter og stump vold. Ulikt Morse og Lewis er dette bare en enkeltstående episode så langt, men etter det jeg forstår er man nå nær enighet om en serie.

Konklusjon - Klar anbefaling!
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...