Harald Grande RIP

I februar skrev jeg om Harald Grande (f. 1927) fra min hjembygd, og om det harde livet han hadde levd. Nå først fikk jeg høre at han gikk bort i påsken, i sitt nittiende år. Filmen om hans liv i et selvbygd skur i Grefsenåsen er ikke lenger tilgjengelig fra min artikkel, men den finnes på denne siden om hans bortgang.

Han døde, som nevnt, i påsken, og treffende nok ble han funnet i en bekk. Angsten som han hadde fra ungdommen drakk han vekk lenge, men den ble han kvitt i eldre år. Elektrisitet fikk han lagt inn først i fjor. Livet ute var toppen:

"Jeg var fri og frank oppe i skauen. Også vet du våren, når lauvet begynner å sprette, det er toppen, det. Folk flest skjønner det ikke".

Å ta livet tilbake

Det følgende ble trykt i Namdalsavisa fredag 3. august i år. Det dreier seg om et emne jeg har skrevet om flere ganger her på bloggen, og selv jeg ble bedt om å bidra til avisen var emnet selvvalgt.(Ill.: Markus Hofko)

Å ta livet tilbake

- Av Ole Martin Skilleås

Det er en tendens i tiden at vi lager sykdommer og syndrom av ganske alminnelige plager. Man kan få diagnoser for det meste av det vi for bare noen år siden regnet som ganske alminnelige variasjoner av det å være menneske. Men det går en grense, og den grensen går der plagene begynner å ta over livet ditt.

 Fobien tar over

For min egen del hadde jeg klaustrofobi. Jeg fikk sterke lår av å løpe i trappene heller enn å ta heisen, og med en del planlegging klarte jeg å styre unna offentlige toalett der jeg måtte låse døra. Det var en plage, men jeg og fobien hadde et ganske greit samliv.

Men så begynte fobien å ta over. Først litt – det ble også et problem å ta fly. Så ble jeg sittende og lytte etter ringeklokken som varsler at toget går på Bybanen her i Bergen. Dersom den ringte og banen ikke gikk umiddelbart, så var angsten som kastet over meg: jeg er innestengt! Til vi rørte på oss igjen. Og dette gjentok seg på hver stasjon. En halv time hver vei lå angstnivået like under panikk. En dag ble vi stående i en bilkø i Frankrike. Der kunne jeg jo bare åpne døra på bilen og legge i vei over åkrene, men likevel tok panikken tak.

Sånn kunne jeg ikke ha det! Jeg gikk til fastlegen, fikk henvisning, og så oppsporet jeg en psykolog som drev kognitiv terapi av panikkangst. Jeg skalv som et ospeløv da jeg postet brevet, for jeg visste jo at med dette ville jeg før eller senere bokstavelig talt “komme i heisen” – det jeg fryktet mest.

Panikkangst

Klaustrofobi er panikkangst, men panikkangsten har mange former. De to vanligste er kanskje sosial angst og helseangst. Felles for alle formene er at kroppens katastrofealarm blir utløst – det som gjør deg klar til å sloss eller løpe. Adrenalinet spruter ut i blodbanen og gjør at du puster som en atlet, og det utløser også store mengder sukker i blodet som skal gi energi til kampen. Men det gjør deg også kvalm og svimmel, du føler at alt er som i en skrekkfilm, og hele pakken er så fæl å oppleve at du gjør nesten alt for å unngå det som utløser angsten.

Når kroppen reagerer som om du er i livsfare begynner du å tro at situasjonen virkelig er livsfarlig. I alle fall nesten. Jeg skjønte jo, på et vis, at jeg neppe kom til å dø i den heisen – men kroppen min sa klart og tydelig at det sto om livet. Dette “flykt eller kjemp” systemet er helt uavhengig av din egen vilje, og er en slags mental allergi. Allergiske reaksjoner kan man jo heller ikke styre med viljen.

Å bryte stengslene

Behandlingen min var i en gruppe med åtte fobikere og to psykologer. Vi var to klaustrofobe, og de fleste andre hadde varianter av sosial angst og helseangst. Behandlingen var kartlegging av plagene og deres sammenhenger, og så en kontrollert og gradvis tilvenning til det vi oppfattet som livsfarlig. Vendepunktet for mange av oss kom vel da vi fremkalte panikkangsten helt frivillig midt på gulvet. Vi sto i ring og hyperventilerte det vi maktet, og alle symptomene kom veltende inn over oss. Men vi sto det over. Vi brukte 12 runder med terapi, og for syv av oss var det nok. Den åttende hadde svært omfattende plager, men også hun har opplevd store forbedringer.

Gradvis og forsiktig klarte jeg å oppholde meg i lukkede rom uten at kroppen koblet seg til panikkmodus, men det var et slit. En ung kvinne som var fanget i det som ofte kalles “flink pike syndrom” – en variant av sosial angst – klarte gradvis å koble ut sine fantasier om de andres forventninger til henne. Det siste jeg hørte fra henne var at hun hadde gått inn til sjefen og forlagt fast ansettelse – lenge før prøvetiden var over. Det fikk hun!

En annen, med helseangst, turte å løpe opp trappene. Da hun kom til gruppen slet hun med å forlate leiligheten. Den eneste andre mannen på gruppen turte endelig å ta opptaksprøven i Mensa. Det å bli vurdert av andre er skummelt for de fleste av oss, men har du sosial angst oppleves det som livstruende. Han klarte opptaksprøven med god margin.

Noen ganger kan det virke som om behandlere er ute etter å sette diagnoser for å skaffe seg klienter, og pasientene vil ha diagnosene for å skaffe seg sympati og oppmerksomhet. Historiene fra min gruppeterapi kan kanskje fortone seg utrolige for de som har malt seg inn i et hjørne med angsten sin, men de viser at en diagnose også gir en mulighet til å ta livet tilbake. De hardeste stengslene sitter ofte mellom ørene på folk, og våger man å røske i dem kan man komme langt. Det er viktig ikke å legge ut på denne ferden alene, men søke hjelp fra fagfolk. God tur!

Ferdig behandlet?

I går hadde jeg og terapigruppen vår tolvte og siste gang sammen. Det var vemodig, men også godt. Vemodig fordi man skiltes fra personer en hadde kommet så nær, og sluppet så nær, som få andre i livet. Men godt fordi alle, absolutt alle, var blitt svært mye bedre enn da vi startet. Folk hadde gjenerobret store deler av livet sitt! Det er helt utrolig med så stor forandring over så kort tid.

Hvor står jeg? Det som sitter igjen - mest - er det å ta heis. Det kvir jeg meg for, men i løpet av februar så langt har jeg tatt 58 turer med heis. Jeg har hatet hver eneste, men for hver tur blir angsten litt mindre. Den dominerer mindre og mindre av livet mitt. Der den sist sommer var på tur inn på områder som tidligere hadde vært i fred for den, har den nå gått inn i heisen, krympet og blitt der. Der har jeg tenkt å holde den!

Så hva kan man gjøre dersom man har de plagene jeg hadde?
En kvinne skrev anonymt i kommentarfeltet på bloggen her forleden: " Min klaustrfobi er i ferd med å fange meg, jeg unngår alle 'farlige' situasjoner. Jeg vet hvilke toaletter jeg kan bruke hvis jeg er ute å handler, jeg sjekker alltid nødutganger, jeg sjekker om vinduene på hotellrom kan åpnes, jeg går trapper overalt osv osv. Jeg lurer på om du kan tipse meg om hva slags terapi som evt vil være aktuell for meg og hvem jeg kan henvende meg til for å få hjelp. Situasjonen min er ganske prekær, da jeg opplever panikken snart overalt hvor jeg ferdes."

Det var der jeg var i fjor sommer. Så hva bør man gjøre?

1. Ikke lytt til alle gode råd.
2. Ikke les deg opp på nettet - teori og praksis bør følges, under kyndig veiledning.
3. Søk hjelp - kognitiv terapi, og helst en gruppe!
4. Du blir etter alt å dømme kvitt det. Fatt håp!
5. Det er ikke farlig å ha panikkangst - bare så utrolig jævlig.
6. Kropslige reaksjoner henger sammen med oppfatninger om hvor farlig dette er, som i sin tur fyrer de kropslige reaksjonene - og så videre i en ond spiral.
7. De kropslige reaksjonene ("får ikke puste", "holder på å besvime", "får hjerteinfarkt", "mister kontrollen" osv.) har fysiske årsaker som bunner i kroppens automatiserte reaksjon på fare.
8. Har du en form for panikkangst? Du er bare ekstra finstilt for fare i noen situasjoner, og det lar seg gjøre å justere termostaten tilbake til "normal".

Det å ha vært åpen om dette i enhver sammenheng har åpnet øynene mine for hvor utbredt disse plagene er, og hvor invalidiserende de kan være. Skriv gjerne kommentarer i feltet under!

I heisen

Det er travelt nå før jul. Det er en grunn til at det har tatt fem dager før det kom et nytt innlegg. Planen er at frekvensen skal opp til normale høyder fra nå av. Juleposten er under kontroll, og det er bare en julegave igjen på listen.

Jeg avsluttet forrige innlegg, "Det lukkede roms hysterium", med at jeg hatet heiser. Vi som har klaustrofobi liker dem sjelden noe særlig - for å si det forsiktig. Heis er døden i bøtta! På en konferanse i Amsterdam i 2005 løp jeg heller opp 17 etasjer til konferansen, ned til første for lunsj, opp igjen etter lunsj, osv. Men den andre dagen etter lunsj lot jeg meg overtale til å ta heisen som ble omtalt som "svært sikker". Måten jeg taklet det på var å innstille meg på å dø. Som over inngangen til Dantes Inferno: "Den som treder her inn må la alt håp fare". Jeg sto det over ved å koble ut alt, men jeg var sjelven hele resten av dagen.

Selv å se noen på film eller TV gå inn i en heis har gitt meg et svært merkbart ubehag der jeg satt i stolen, og da jeg sendte henvisningen min til den psykologen jeg trodde best kunne hjelpe meg skalv jeg på hendene siden jeg forsto at til slutt måtte jeg ta heis. Det skjedde på fredag.

Også to uker tidligere hadde jeg vært i heisen. Det gikk på et vis, men med svært høyt angstnivå. Denne gangen kjørte vi mye. Spenningen sank noe etter hvert. Til slutt tok jeg den alene. Da jeg kom ut forsto jeg hvilket skritt dette hadde vært.

Det som var absolutt mest skrekkinnjagende var å stå stille med heisen. Et lukket, metallkledd rom der ingenting skjer. Angsten steg. Kvalm, tørr i munnen, høyere puls, svimmel, følelse av uvirkelighet, begnnende hyperventilering: alle tegn på fight or flight responsen. De som ikke har hatt panikkanfall sliter med å forstå hvor fælt det er. Man gjør nesten hva som helst for å unngå det.

Men der sto jeg altså. I heisen. Helt stille. Og med (nesten) full fyr på kroppens katastrofeberedskap. Jeg holdt det ut ganske lenge - syntes jeg da - før jeg trykte på knappen. Jeg prøvde det også helt alene. Det var guffent - for å si det forsiktig - men jeg klarte det. Kvalm, svimmel, skjelvende og alt det der - men uten full rulle på katastrofeberedskapen.

Til sist kjørte vi en tur med begge psykologene, og oss to klaustrofobe. Vi sto i ro da også. De prøvde å lokke fram et fullt panikkanfall, men det kom ikke. Vi sto lenge. Viften sluttet å gå. Det var trangere med flere personer der. Det var ubehagelig. Svært ubehagelig, men jeg sto nå der. Så trykte noen på "hit-knappen", og det var over.

Fagfolkene sa at dette var som å hoppe i strikk uten å ha sjekket den før, og at jeg var svært, svært modig. Jeg er enig, men utenfra ser det ut som bagateller. Det får man leve med. Det viktige nå for meg er å ikke "skulke". Fortsette å låse dører bak meg uten å sjekke låsen først, ta Bybanen, og slikt. Jeg vil helst venne meg til heiser i mer kontrollerte omgivelser før jeg begynner å ta dem på egen hånd. Men jeg er på rett vei. Det føles slik. Kroppen må venne seg av med å slå på katastrofeberedskapen. Det vil nok ta tid.

Det lukkede roms hysterium

Dagens tittel henspiller på innlegget mitt fra 9. desember der jeg "outet" min klaustrofobi, og fortalte om at jeg går til behandling for denne plagen.

Som nevnt sist er det gruppeterapi - noe som jeg må tilstå jeg hadde fordommer mot. Men de fikk jeg parkert ganske fort. En av de viktige innsiktene er at ulike manifestasjoner, som ulike former for sosial fobi, egentlig er det samme fenomenet som klaustrofobi. Enten det er høyder, lukkede rom, åpne plasser, det å snakke til forsamlinger - og mye annet - er plagen den samme: kroppen melder om livsfare, og innstiller seg deretter med den kjente fight or flight response.

Som art er vi trolig, som de fleste andre pattedyr, predisponert til å skygge unna innelukkede områder, som vi trolig er det for store høyder og så videre. De som har behov for å operere høyt, eller i trange rom, kan nok lære seg til å tåle dette. Vi som lider av klaustrofobi har det motsatt: hos oss slår responsen inn der den objektive faren er liten, og det er fobien som blir problemet. Eller rettere sagt: panikkanfallet.

Panikkanfallet er i seg selv svært ubehagelig - for å si det mildt. Jeg vil heller borre i tennene uten bedøvelse enn å ha panikkanfall. Derfor begynner man å unngå situasjonene der dette kan oppstå - som heiser, toalett uten vindu, Bybanen, og så videre. Dermed begynner livet å måtte planlegges mer, og man styrer unna situasjoner. Angsten for angsten skaper problemer, og bidrar til å holde fast forestillingen om at lukkede rom alltid er forbundet med livsfare.

Et panikkanfall er ikke bare en kropslig hendelse. Det er det parasympatiske system som setter i gang med å gjøre legemet klar for kampen med bjørnen eller flukten fra den, men det som skjer med kroppen får et motstykke i tankene våre: hva er det som skjer med meg? Kveles jeg? Svimer jeg av? Hvorfor er alt så merkelig? Jeg kan jo ikke se ordentlig! Alt dette er effekter av kroppens respons, men bidrar til å holde en fast i en type tenkning der panikkangsten bare vedlikeholdes eller forsterkes. Situasjonene som utløser reaksjonen blir fortolket som å være svært farlige.

For å ta et eksempel. Jeg har nå kommet et stykke på denne treningen, og en av de ting jeg har begynt med er å låse døra på lukkede rom som toaletter. Det går bedre nå enn da jeg først gjorde det (etter mange år med oppfinnsomme måter å unngå dette på), men så sent som i dag låste jeg døra etter meg og låsen satt litt da jeg skulle åpne den igjen. Angsten bare jog gjennom kroppen i et lite sekund før jeg fikk døra opp (det var ganske lett). Alt sier meg at jeg har et stykke igjen.

Om døren nå blir sittende fast skjønner jeg, med minimal bruk av kjølig rasjonalitet, at jeg ikke kommer til å dø der. Det er vann i springen, og noen begynner nok å lete etter meg i tidens fylde selv om ingen skulle høre meg. Men kroppen reagerer som om det var en løve i helene på meg.

Det er på tide å avslutte dette innlegget. Illustrasjonen er av en heis. Jeg hater heiser, og betrakter de som tar heis - særlig bare noen etasjer - med vantro. Her har fornuften større problemer med å nå inn i mine tankebaner enn når det gjelder andre lukkede rom. Mer om det senere.

Klaustrofobi og annen panikkangst

Jeg har klaustrofobi, og jeg får behandling for det. (Bybanen får illustrere saken - grunnen ser dere under)

Det å skrive blogg er jo blant annet å skape seg et public image - enten man vil eller ikke, og enten man er bevisst på det eller ikke. Jeg har ikke brettet ut mitt privatliv her og jeg kommer heller ikke til å gjøre det, men fenomenet panikkangst har offentlighetens interesse i den grad at jeg gjerne bruker meg selv som eksempel.

Når jeg gjør det håper jeg kanskje at jeg kan bidra på min lille måte til to ting:

• Gjøre fenomenet litt mer kjent og dermed litt mindre "farlig" og stigmatiserende`.
• Vise at man med fordel kan ta tak i det og øke livskvaliteten.

For min del er det litt tidlig å erklære seier over klaustrofobien selv om jeg er klart bedre. Men først kanskje et par ord om hvorfor jeg tok kontakt med lege og en gang i september (var det vel?) satt i et rom med to psykologer og syv andre "pasienter".

I lang tid har jeg vært skeptisk til lukkede rom av ulik art. Det er i og for seg sunt og naturlig, men det har ballet på seg. Noen opplevelser har bitt seg fast og gitt sterkt ubehag, og kroppen har reagert sterkere og sterkere i møte med noen situasjoner. Da det å ta Bybanen ble en skrekkopplevelse, og jeg begynte å få panikkanfall i bilkø og i buss, skjønte jeg at det var på tide å se monsteret i kvitauget. Det var ikke lenger nok å unngå heiser og toalett uten vindu. Min "mentale termostat" var skikkelig ute av balanse og begynte å gjøre deler av dagliglivet til en prøvelse.

Jeg fikk time hos fastlegen og fra han tok jeg meg med en henvisning. Etter noen søk fant jeg Trond Sjøbø som har jobbet med panikkangst, og skrev til han (han sa det var greit å bruke hans navn). Etter en konsultasjon der han klassifiserte min plage som "klassisk klaustrofobi", fikk jeg plass på gruppeterapi sammen med syv andre med stort sett andre manifestasjoner av panikkangst.

Hvordan det har vært skal jeg ta opp i et senere innlegg, men bare her si at jeg har stor tro på gruppeterapi. I Bergens Tidende leste jeg om forsøk med behandling av panikkangst og sosial angst som er nettbasert. Det er sikkert vel og bra, men i neste gang skal jeg ta for meg hvordan terapien har vært, og i det hele tatt.