Krigsseileren og jeg

(Bildet: Jeg, Bjarne Nymoen, og min mor Bjarnhild Skilleås. Coventry, England, 1992.)

Da jeg ble født var det bare søtten år siden krigen var over. Krigen for oss var andre verdenskrig, så klart. Den hadde vår foreldregenerasjon klare minner fra, og familiegården på Skilleås ble rekvirert som forlegning for britiske soldater i april 1940. Den ble også bombet av tyske fly. Det er en annen historie (som ligger i lenken over).

Nå er det krigsseilerne som står i sentrum for interessen på grunn av en film jeg ennå ikke har sett. En slik var Bjarne Nymoen - mannen i midten over. Han rømte til Shetland under krigen, og ble først en del av mannskapet på land for Shetlandsbussen. Her er hans dokument i Krigsseileregisteret. Der er det uklart hvor han var født, men han var født i Overhalla i 1913. 

Da jeg studerte i England (1988 - 1992) fikk jeg høre at min tante Margits nabo på Øyesvoll i Overhalla hadde en halvbror i Coventry der jeg bodde. Jeg oppsøkte mannen, Bjarne Nymoen, og ble kjent med en svært hyggelig eldre mann fra min hjemkommune. Han kom fra svært moderate kår i Overhalla, og måtte tidlig søke arbeid. (Akkurat som min mor, som kom til Overhalla fra Vikna i januar 1940).

Han ble dårlig behandlet på gårdene der han jobbet, og kom seg etter hvert til Sunnfjord som fabrikkarbeider. Da krigen brøt ut ble han engasjert i illegalt arbeid, og måtte rømme til England i 1941. Han rømte med Shetlands Larsen, og ble en del av gjengen på land på Shetland, men etter hvert kom han på Shetlandsbussen og var med på hele 11 tokt. Ni tokt i 1943-44 og to i 1944-45. Alltid med Shetlands Larsen som han hadde 100% tillit til, grensende til overtro. 

På permisjon under krigen møtte han hun som ble kona, Mary, på Euston Station i London. (Hun var registrert som bosatt i Edgware i London, men kom fra Irland.) De bosatte seg på Leirvik på Stord (fra Lerwick til Leirvik), men lengselen til hennes hjemlige Irland ble for sterk. De flyttet dit, men det var lite arbeid å få i Irland på femtitallet. I 1956 kom de som så mange andre fra Irland til Coventry der det var og er en betydelig irsk kontingent. 

Det var her jeg møtte han. Han hadde arbeidet på bilfabrikk (Hillman, senere Chrysler), men var for lengst pensjonert. Norsken var ikke lenger feilfri, men lengselen etter en forbindelse til Overhalla var sterk.

Bjarne hevdet at han aldri var redd på tokt.  Det var spennende, ja, men han var aldri redd. Ikke hadde han hatt traumer i ettertid heller. Det finnes noen som Bjarne, men de er ikke mange.

Sterkt for meg var det å få en så tett forbindelse til en annen tid med helt andre betingelser. Vi som har vokst opp i fred har vel ofte lurt på: hva om det var jeg som måtte ta slike valg som de tok? Ville jeg kastet meg inn med livet som innsats? Eller ville jeg feiget ut? Vi kan kanskje være glade for at vi ikke har funnet ut av det.

Jeg hadde hyggelige stunder med Bjarne på hans stampub, men han var ikke så ivrig etter å fortelle om krigen og det han hadde vært med på. Han døde over 90 år gammel. 

Ranem Kirke

En historisk gjennomgang - meget profesjonell - av min gamle arbeidsplass Ranem Kirke i Overhalla. Her jobbet jeg syv somre (første i 1979) med å slå gresset, stelle blomster, grave graver med spade (Alas, poor Yorick) og også guide de som ville se på kjerka fra ca. 1180. 

Erling Balstad forteller. Dobbelklikk på filmen for å få full skjermbredde på den. 

Fakta om navnesaka i Overhalla

Da har jeg sammen med min firemenning Kjell Ivar Vannebo fått en artikkel på trykk i Trønder-Avisa med fakta om navnesaken i Overhalla. Det er bare å trykke på lenken over. 

Skiltene med Hunn (som forsvant ca. 1970) og Ranemsletta (som forsvant tidlig 1990-tall) kommer opp igjen snart. Det betyr at vi vant fram.

Men: Regjeringen har en høring på en ny lov der kommunestyrer får lov til å fjerne nedarvede stedsnavn såfremt de er norske. Samiske og kvenske navn har de ikke lov til å fjerne, etter det som foreslås i lovutkastet. Forstå det den som kan! Norske navn har altså svakere vern enn andre. 

Det får bli stoff til et annet innlegg. I denne omgang er det lenken til artikkelen i TA som betyr noe.  

Harald Grande RIP

I februar skrev jeg om Harald Grande (f. 1927) fra min hjembygd, og om det harde livet han hadde levd. Nå først fikk jeg høre at han gikk bort i påsken, i sitt nittiende år. Filmen om hans liv i et selvbygd skur i Grefsenåsen er ikke lenger tilgjengelig fra min artikkel, men den finnes på denne siden om hans bortgang.

Han døde, som nevnt, i påsken, og treffende nok ble han funnet i en bekk. Angsten som han hadde fra ungdommen drakk han vekk lenge, men den ble han kvitt i eldre år. Elektrisitet fikk han lagt inn først i fjor. Livet ute var toppen:

"Jeg var fri og frank oppe i skauen. Også vet du våren, når lauvet begynner å sprette, det er toppen, det. Folk flest skjønner det ikke".

Harald Grande har levd livet sitt i et skur

Etter krigen var det bolignød i Norge, og ikke minst i Oslo. Det var barnefamilier og ektepar som ble prioritert, og noen endte opp med å bo i skur i Groruddalen. En av dem var Harald Grande fra Skage, min hjembygd. Den lå bortgjemt til, og berget unna myndighetenes nedbrenning av disse skurene på 60-tallet. Nå er den et fredet kulturminne.

Starten på Haralds liv var heller elendig med psykisk syk far, skilte foreldre, bortsetting og vold. Harald opplevde bombingen av Namsos, og har siden sovet fullt påkledd. Han har vært plaget av angst, men ut i 80-årene gikk det over.

Videoen over er publisert av Groruddalen Historielag og anbefales på det mest innstendige. Den gir et unikt glimt inn i en virkelighet som slettes ikke er så gammel.

Harald flyttet i 1983 tilbake til Skage, og bor i et skur som han vel alltid har gjort. I fjor fikk han innlagt strøm, men innlagt vann vil han visst ikke ha. Det får være måte på bekvemmeligheter.

I 2017 fyller han 90 år, og han røyker fortsatt 2-3 pakker tobakk i uken.

Det sies at det er bekvemmeligheten som tar livet av oss moderne mennesker.

(Kilder: Meldingsblad for Overhalla Historielag 2016, filmen over, og personlige kilder.)

Kommunesammenslåing?

Det stedet jeg vokste opp heter det samme som meg, Skilleås, og det ligger i kommunen Overhalla. For mange av oss som kommer fra mindre steder er dette viktig. Det er en del av identiteten som vi nødig gir opp. Likevel er det viktig ikke å bli sittende fast i gårsdagens løsninger. Dette er noen av momentene som er oppe i avstemningen om sammenslåing av kommuner i Namdalen som finner sted på mandag.

Kommunene som i dag samarbeider i Midtre-Namdal Samkommune kan komme til å slå seg sammen. De samarbeider om en rekke tjenester, og det har vært meget vellykket. Denne vil legges ned i 2019, så "status quo" er ikke et alternativ. 

Jeg bor langt vekke så denne saken angår ikke meg direkte. Vi må også huske på at større ikke alltid er bedre. En større kommune vil som regel også øke avstanden fra den enkelte og til avgjørelsene.

Men jeg observerer at det er lenge siden sist runde med kommunesammenslåinger - over femti år. Jeg kan ikke huske å ha registrert verken nostalgi for de gamle småkommunene, eller noen krav om å få dem gjenopprettet. Sammenslåingene har vel derfor vært vellykkede, vil jeg tro. "Overkjøring" og "oppslukning" (kjente verb i denne diskusjonen) ser ut til å ha fått ganske greit utfall.

Siden den gang har det også skjedd store ting med Norge. Det har blitt bygd mange broer, veiene har blitt bedre, og nesten alle har noe å kjøre med. Avstandene - ikke minst i tid - har krympet noe voldsomt.

De kommunene som kan komme til å slå seg sammen er ett arbeidsmarked, og de er sammenvevd på så mange andre måter også. Samkommunen har ikke minst samlet kompetanse, og det er vesentlig i våre dager. Vi venter mye mer av kommunene i dag enn man gjorde for femti år siden. Oppgavene til kommunene har vokst kraftig i omfang.

En vesentlig større del av befolkningen har også fått høyere utdanning, og de som har utdanning kvier seg for å havne i små fagmiljø. Det er ikke uten grunn at Midtre-Namdal samkommune ble opprettet og ble en suksess.

Det er derfor mange gode grunner til å ta et tak for å få et bedre samsvar mellom det kommunene har blitt, hvordan folk faktisk bor og jobber i et distrikt, og det politiske nivået som skal sørge for at folk har gode tjenester uansett hvor de bor. Men det er ikke nok. 

Jeg har bodd utenfor Namdalen i mesteparten av mitt liv, men jeg er patriot. Som patriot har jeg ambisjoner om at Namdalen skal gjøre mer av seg. Namdalen må sørge for å få innflytelse på beslutninger i det sammenslåtte Trøndelag. Det synes for meg lite trolig at en rekke med små kommuner vil lykkes bedre med det enn en stor. OK. Det var en altfor forsiktig formulering. Jeg prøver en ny: en serie med småkommuner vil mangle slagkraft på høyere nivå, og ende opp som en bakevje.

Ikke minst på grunn av det siste vil jeg inderlig håpe at overhallinger og andre stemmer for å slå seg sammen. Tiden har kommet!

Navnesaken som drar ut

(Dette innlegget sto i Namdalsavisa lørdag 30. april)

Det har kommet fram en vrangforestilling om at det er vi i aksjonsgruppen for bevaring av stedsnavn i Overhalla som har tværet ut denne navnesaken, og som har ansvaret for at den stadig ruller og går. Det er feil. Helt feil.

Det hele startet med at det ble fremmet en reguleringsplan for «Skage sentrum», som kommunestyret etter klage endret til «Hunn». Det falt vel kommunens ledelse tungt for brystet, så det ble fremmet en navnesak for å endre navnene på kommunens tettsteder fra Hunn og Ranemsletta til Skage og Overhalla. Denne saken tapte kommunen. Klagenemnda for stedsnavnssaker vedtok at korrekte navn er Hunn og Ranemsletta. Kommunen kunne akseptert det og brukt tid og krefter på viktigere ting. Der kunne og burde saken ha sluttet. Men nei da.

Kommunen klaget til Sivilombudsmannen, og ble avvist. Departementet svarte også at saken var avgjort og avsluttet. Også her kunne kommunen ha gitt seg og avsluttet saken, men den gjorde det klart at den ikke hadde til hensikt å følge gyldige vedtak som gjelder for alle i samfunnet. Man kan kalle det «sivil ulydighet», og i dette tilfelle er det et fint uttrykk for «trass» og lovbrudd.

Videre i saken hadde tydeligvis ikke diverse statlige organer til hensikt å følge vedtaket. Vi fulgte opp, for det kan ikke være slik i en rettsstat at statlige etater saboterer gyldige statlige vedtak. Hvis etatene begynner å oppføre seg som stater i staten er vi ille ute. Vi fulgte opp det vi oppfatter som vår demokratiske plikt, og det er vi faktisk ganske stolte over.

Da saken endelig kom dit at skilt skulle settes opp kunne kommunen igjen akseptert at gyldige vedtak skulle gjennomføres. Men nei. Nå fikk kommunen det travelt. Den engasjerte sine mektige venner på Stortinget med det formål å sette kjepper i hjulene for en avgjort sak. Småkongene i Statens vegvesen Region Midt fulgte villig opp gjennom å peke på at kanskje kom reglene til å endres på en eller annen måte en eller annen gang i fremtiden, så derfor gjør vi ikke noe.

Dersom dette blir gjeldende statsskikk i Norge, så er vi virkelig ille ute. Vi håper, tror og arbeider for at det ikke skal bli slik at de med de mektigste vennene vinner alle saker, og at statlige etater gjør akkurat som de vil. Det er ingen tvil – det er Overhalla Kommune som tværer ut denne saken på en fullstendig unødvendig måte. Vi begynte å engasjere oss for navnesaken, men nå gjelder dette også helt sentrale prinsipper i vår rettsstat. 

Synlig endring

I mai skal Statens vegvesen endelig sette opp skiltene som bekrefter det vi har kjempet for. At de to tettstedene av noen betydning i Overhalla heter Hunn og Ranemssletta. (Foto: Overhalla Kommune)


Rett etter påske (30.3) skrev de til Ordføreren i Overhalla, med kopi til vår advokat, det følgende:


Skilting Ranemsletta og Hunn i stedet for Overhalla og Skage

Saken har versert i lengre tid. Med bakgrunn i den kjente uenigheten om stedsnavn

henvendte vi oss til Kartverket i brev av 16. februar 2016 (vedlagt) der vi ba om råd for

hvordan saken videre skulle håndteres. Kartverket svarte i brev av 16. mars 2016 (vedlagt)

og konkluderte med at det er Ranemsletta og Hunn som må brukes på skilt.

Statens vegvesen som skiltmyndighet forholder seg til dette og vil sette opp nye skilt medio

mai 2016."


Jeg gleder meg til å se skiltene på plass.


For de som lurer på hvorfor jeg har brukt tid og oppmersomhet på dette, så er et svar å finne her.

Småindustri og dyrehold

Min far Svein Skilleås (1915-1995) hadde ei and som kjæledyr, og den var i høy grad "frittgående". Den ble kallt "Datjetj" – etter den lyden hun laget. Hun trivdes fryktelig godt i en stor "fustasi" – en stor tønne som samlet regnvann ved fjøset. Hun rente rett som det var ned i åkeren nedenfor husene, men når Svein lokket på henne ved navns nevnelse – og bare da – kom hun i full fart oppover så gresset bølget og hun kvakket "datj-datj-datj". Min onkel Olai (1902-1999) lyste virkelig opp ved dette minnet, så det var nok et kjært dyr på gården. (Bildet: far ca. 21 år gammel)

            

Svein, min far, var også ivrig på småindustri av ulike slag. Han begynte med høner, som han kjøpte for konfirmasjonspengene (femten kroner) i 1930. Senere ble det kaniner, kalkun, og revegård i samdrift. Han drev avl på kalkun, og hadde også en klekkemaskin. Hanen var driftens største risikoelement sånn i det daglige. Han var en hissig kraftkar som mange, med rette, var redd. Han hakket ganske så hardt og iltert på de han ikke tålte oppsynet på, og Håkon Sørhøy – som var dreng på gården – var en av disse. En bakerkone ble forfulgt av hanen, og prøvde å sparke til han. Det slo feil, forteller Olai, og hun falt omkull på gårdsplassen. Hanen ga seg så til å renne rundt henne i en fryktelig fart mens han låt ille om seg. Svein var den eneste som hadde kustus på hanen, og han kom til og løste situasjonen. Men det ble et fryktelig oppstyr, og bakerkona trengte flere dager på å komme til hektene.

            

Onkel Nikolai Skilleås i Trondheim hjalp til med kapital til flere av prosjektene – deriblant revegården som Svein drev i kompaniskap med en annen (det er for meg uklart hvem dette var). Dette var på 30-tallet, og det ble overetablering i pelsdyrbransjen, med påfølgende kollaps. På folkemunne ble Nordårdan kallt for "revegårdan" grunnet alle pelsdyrfarmene der – nesten en på hver gård, sa Olai. Heldigvis for Svein og kompanjongen solgte de seg ut like før krakket.

Svein solgte også elektriske gjerder, og batterier for disse. Disse batteriene kunne også brukes til radioer, og disse ble jo ulovlige under krigen. Krigsvåren hadde Svein en lader i kjelleren på Skilleås, og kona til Olai – Sigrun (f. Haugdal) – var der nede med noen poteter. Da kom det en tysker ned i kjelleren, og så laderen med batteri. Han spurte ut Sigrun om saken. Hun ble svært nervøs, for dette var ikke noen ubetydelig sak, men sa at dette var for de elektriske gjerdene – og det var greit. Men det var nære på. Akkurat da var det visst batteriet til Hugo Skars radio som ble ladet.

* - dette er basert på båndopptak jeg gjorde av min onkel Olai. Han var da ca. 95 år gammel, men minnet var det lite å si på. 

Overhalla - min hjemkommune

Da jeg kom over denne skrytevideoen fra hjemkommunen min, Overhalla, ble jeg selvsagt nødt til å dele den på bloggen. Den er laget i 2008 og derfor ikke helt oppdatert, men den er langt fra utdatert.

Navnesaken - en endelig ende?

"Navnesaken i Overhalla, hvor kommunale vedtak av stedsnavn på tettstedene Hunn/Skage og Ranem(s)- sletta/Overhalla utløste lange klageskriv, kan nå se ut til å ha fått en ende? Sivilombudsmannen har avvist klagebehandling av Overhalla kommunes klage på vedtakene gjort av klagenemnda for stedsnavnssaker når det gjelder navnevalg. Sivilombudsmannen skal blant annet «søke å sikre at det i den offentlige forvaltning ikke øves urett mot den enkelte borger» og det omfatter ikke klager et annet forvaltningsorgan (kommunen)." Dette skriver Namdalsavisa.

Overhalla Kommune har neppe kommet så godt ut av denne saken. Den startet med at kommunen fremmet kommunedelplan for "Skage sentrum". Formannskapet fikk Kommunestyret mot seg, som vedtok at stedet heter Hunn og at planen derfor måtte endre navn.

Deretter fremmet man navnesak, og at tettstedene i kommunen heretter gjennom vedtak skulle hete "Overhalla" (i stedet for Ranemssletta) og "Skage" (i stedet for det Kommunestyret vedtok - "Hunn"). Det var det noen - herunder jeg - som motsatte seg. Vi vant fram, og prosessen er vel dokumentert her på bloggen. .

Noen vil vel mene at Overhalla Kommune her har opptrådt klønete, hevngjerrig og kanskje litt smålig? Jeg skal ikke mene noe om det, men en sammenslåing med andre kommuner kan kanskje være av det gode? 

Hunn/Skage og Ranemssletta/Overhalla

Når Klagenemnda for stedsnavnsaker nå har bestemt at tettstedet som er skiltet «Skage» skal hete «Hunn», og det som er skiltet «Overhalla» skal hete «Ranemssletta» er det ikke rart at mange blir forvirret. Derfor er det viktig å få fram hva denne saken egentlig dreier seg om.

Fram til 1970 var det ingen som kalte Hunn for Skage, men da ble tettstedet skiltet om til Skage. Uvisst av hvilken grunn. Det som er klart er at verken kommunestyre eller andre relevante organ har bestemt dette. Etter hvert begynte innflyttere og yngre generasjoner å bruke det navnet som sto på skiltet, og vi har i lengre tid hatt to navn i bruk om samme sted.

Det samme har skjedd på Ranemssletta som ble til Overhalla – men her ble skiltinga foretatt omkring 1990 og har hatt kortere tid på å få «satt seg». Her var det nok en diskusjon, men det synes ikke å foreligge noe kommunalt vedtak. Felles for begge var at det ikke ble foretatt noen navneendring. Stedene heter derfor fortsatt Hunn og Ranemssletta selv om mange i dag sier «på Skage» og «på Overhalla».

Lov om stadnamn sier klart at stedsnavn er kulturminner – det gjelder i særlig grad for eldre/nedarva stedsnavn – noe både navna Hunn og Ranemssletta er. Det samme er navnet Skage og muligvis også kommunenavnet Overhalla. Alle fire navn vil bestå, men nå i den funksjonen de alltid har hatt.

Når navn ikke brukes blir de glemt, og etter hvert blir de helt borte. Hunn har etter alt å dømme vært bosatt i ca. 3000 år, og navnet har røtter fra før norrøn tid. Hvordan kan vi vite det? Fordi stedsnavn historisk sett nesten aldri blir borte eller blir vesentlig endret. De er egennavn som står støtt selv om språket endrer seg. Alle som har forsøkt å lære seg Gammelnorsk vet at det er noe helt annet enn det vi snakker i Norge i dag. Om vi hørte en viking fra Overhalla snakke ville vi skjønt lite eller ingenting, men stedene han snakket om ville vi straks kjent igjen.

En venn av meg fra en gård ved Steinkjer fortalte at bestefaren hadde fått ryddet vekk en gravhaug som var i veien på gårdsplassen. Bestefaren fortalte at det var «mye gammelt skrammel» i den som de hadde brukt bulldoser på og fått vekk. Vi blir rystet over en slik holdning til viktige kulturminner, men mange tenker ikke på navn som kulturminner. Men det er de. Og ulikt sverd i gravhauger og andre gjenstander er disse navnene i daglig bruk og knytter oss tett til historien hver eneste dag. Helt til noen setter opp et skilt og gjør slutt på flere tusen år gamle kulturminner.

Det er derfor stedsnavn også har vern. I dag ville min venns bestefar fått kulturmyndighetene på nakken, og antakelig fått en kraftig bot eller det som verre er. For «Hunn» og «Ranemssletta» sin del blir disse kulturminnene nå «gravd frem», og særlig for «Hunn» var det nok i siste liten. Etter 45 år på vei ut er det mange som bruker «Skage» både om bygda/sognet og om tettstedet. Det må de jo få gjøre, men det vernet kulturminnene «Hunn» og «Ranemssletta» hadde krav på er nå trådt i kraft.

Overhalla kommune er i disse dager i ferd med å bli involvert i et meget spennende prosjekt om kulturminner fra Namdalen med navnet «Plyndrende vikinger – plyndrende lakselorder.» I følge prosjektplanen tas det sikte på seminar, utstilling og publikasjon omkring funn fra vikingetiden. Det ikke ukjente Melhus-skrinet røvet på en av de første vikingferdene til Irland vil sikkert bli sentralt i utstillingen.

Det kan i denne sammenhengen være verdt å merke seg at de eldste stedsnavna i Namdalen går tilbake til langt eldre tid enn vikingetida. Som nevnt er Hunn er et slikt navn. De språklige røttene går ifølge språkforskerne tilbake til utdødde germanske språk. En arkeologisk rapport fra Kjerkåkeren på Hunn viser at Hunn har vært bebodd i ca. 3.000 år – kort tid etter at det ble tørt land. Navnet betyr fangst og da antakelig av fisk. Muligvis er det det eldste ordet vi har for fiske og fangst. Det finnes tilsvarende ord på både tysk og engelsk, for eksempel ordet «hunt» på engelsk. Faren for at dette kulturminnet blir borte for godt er betydelig mindre nå etter at Klagenemnda for stedsnavnsaker grep inn, og det er å håpe at flere blir bevisste på at kulturminner ikke bare er ting som står på museum, men også navn vi bruker i det daglige.

(Innlegget ble også publisert i Namdalsavisa 27. juni)

Stedsnavn - hvorfor alt oppstyret?

Hunn/Skage og Ranemssletta/Overhalla
Denne saken har jeg skrevet en del om her på bloggen, og i Fjasboka og i mange andre fora har det kommet en del kommentarer. Ikke alle har vært like saklige, kan man si. Derfor er det på sin plass å oppsummere noen hovedpunkter.

Når Klagenemnda for stedsnavnsaker nå har bestemt at tettstedet som er skiltet «Skage» skal hete «Hunn», og det som er skiltet «Overhalla» skal hete «Ranemssletta» er det ikke rart at mange blir forvirret. Derfor er det viktig å få fram hva denne saken egentlig dreier seg om.

Fram til 1970 var det ingen som kalte Hunn for Skage, men da ble tettstedet skiltet om til Skage. Uvisst av hvilken grunn. Det som er klart er at verken kommunestyre eller andre relevante organ har bestemt dette. Etter hvert begynte innflyttere og yngre generasjoner å bruke det navnet som sto på skiltet, og vi har i lengre tid hatt to navn i bruk om samme sted.

Det samme har skjedd på Ranemssletta som ble til Overhalla – men her ble skiltinga foretatt omkring 1990. Heller ikke her ser det ut til å ha vært noen vedtak om at navnet skulle endres.

Når navn ikke brukes blir de glemt, og etter hvert blir de helt borte. «Hunn» har etter alt å dømme vært brukt i ca. 3000 år – fra da folk bosatte seg her. Hvordan kan vi vite det? Fordi stedsnavn historisk sett nesten aldri blir borte eller blir vesentlig endret. De er egennavn som står støtt selv om språket endrer seg. Alle som har forsøkt å lære seg Gammelnorsk vet at det er noe helt annet enn det vi snakker i Norge i dag. Om vi hørte en viking fra Overhalla snakke ville vi skjønt lite eller ingenting, men stedene han snakket om ville vi straks kjent igjen.

En venn av meg fra en gård ved Steinkjer fortalte at bestefaren hadde fått ryddet vekk en gravhaug som var i veien på gårdsplassen. Bestefaren fortalte at det var «mye gammelt skrammel» i den som de hadde brukt bulldoser på og fått vekk. Vi blir rystet over en slik holdning til viktige kulturminner, men mange tenker ikke på navn som kulturminner. Men det er de. Og ulikt sverd i gravhauger og andre gjenstander er disse navnene i daglig bruk og knytter oss tett til historien hver eneste dag. Helt til noen setter opp et skilt og gjør slutt på flere tusen år gamle kulturminner.

Det er derfor stedsnavn også har vern. I dag ville min venns bestefar fått kulturmyndighetene på nakken, og antakelig fått en kraftig bot eller det som verre er. For «Hunn» og «Ranemssletta» sin del blir disse kulturminnene nå «gravd frem», og særlig for «Hunn» var det nok i siste liten. Etter 45 år på vei ut er det mange som bruker «Skage» både om bygda/sognet om tettstedet. Det må de jo få gjøre, men det vernet kulturminnene «Hunn» og «Ranemssletta» hadde krav på er nå trådt i kraft.

Sverd fra Hunn

Dette sverdet ble funnet i en gravhaug på Hunn - like ved der jeg kommer fra - i 1860. Det er nå på Vitenskapsmuseet i Trondheim, og er datert til ca. 500-600 e.kr. Det funnet som er mest likt dette sverdet er fra Uppsala i Sverige.

I den forbindelse må det nevnes at gravhaugene på Bertnem (se under) også har sine nærmeste "slektninger" akkurat i Uppsala. Her var det høvdingesete i Merovingertiden.

Overhalla Kommunestyre

Jeg har engasjert meg i en navnesak i min hjemkommune - noe som kom tydelig fram her på bloggen på lørdag.

I dag har Kommunestyret talt - og der ble det flertall for å sørge for å begrave de eldgamle stedsnavnene. Jeg ser ikke bort fra at jeg blir med på en klage - mye taler vel for det.

Hva har gått galt? Det første er nok at stedene har blitt feilskiltet. For Hunn sin del skjedde dette for lenge siden, mens for Ranemssletta kom det for ti-tyve år siden. De yngre og de etterhvert ganske tallrike tilflytterne begynner å bruke de navnene de ser, og så sklir det ut.

Alt tyder på at Hunn er et navn som har vært i bruk på dette stedet som nå er døpt "Skage" siden bronsealderen. Det ble tørt land for 3.000 - 3.500 år siden. Nå skal det ut av daglig bruk, for Hunn Skole blir sikkert døpt om til Skage Skole.

En sterk og hverdagslig forbindelse til historien og til folk som har bodd her før - våre forfedre og mødre - blir dermed forkastet.

Hvis ikke klagen fører fram, da.

Overhalla Kommune på ville veier

Jeg har før skrevet om navnesakene i Overhalla Kommune her på bloggen. I det siste har Formannskapet gått inn for å benevne kommunesenteret Ranemsletta etter hele kommunen, og tettstedet Hunn etter sognet der den ligger - Skage. I dagens Namdalsavisa står følgende innlegg (fikk jeg i alle fall lovnad om på fredag). (Bildet: Hunn, sentrum i Skage sogn.)

Bevar Hunn og Ranemsletta

Av Ole Martin Skilleås

Formansskapet i Overhalla har foreslått å fjerne de eldgamle stedsnavnene Hunn og Ranemsletta, og mandag 26. mai skal Kommunestyret ta stilling til dette. Stadnamnlova fastslår at stedsnavn er kulturminner. Det følger av det samt av Kulturminneloven at våre stedsnavn skal vernes. Dette gjelder i særlig grad for gamle nedarva stedsnavn slik som Hunn og Ranemsletta. Kommunene har ingen myndighet til å fjerne denne type kulturminner.

Ranemssletta skal erstattes av Overhalla – som er navnet på kommunen. Det er ikke noe sted men en kommune, og benevnte opprinnelig – som mange vet – øvre halvdelen av Namdalen. Hvis man skal følge samme logikk bør man erstatte Namsos med Namdal, Steinkjer bør man kalle Nord-Trøndelag og Oslo må skifte navn til Norge. Det er med andre ord hinsides enhver fornuft å oppkalle et sted etter en politisk enhet.

Hunn, som lenge har vært skiltet som Skage, er ikke navnet på det kjente firebente logrende pattedyret «hund». Det er avledet av et eldgammelt indo-europeisk ord og etter alt å dømme flere tusen år gammelt. «Hunt» på engelsk – jakt – har trolig samme rot. Dette er i dagligtalen vår forbindelse med tidligere generasjoner, for mens språket forandrer seg så gjør ikke stedsnavn det. Hvis vi kunne høre Namdalinger fra tusen år tilbake snakke, så ville vi ikke forstå mye av det de sa. Men vi ville straks kjenne igjen stedsnavnene. De er de samme som vi bruker, og er derfor levende kulturminner på en helt annen måte enn gravhauger og ting man skrur en messingplate på og setter på museum.

Stedsnavn står derfor som påler gjennom utallige slektsledd og binder oss sammen med fortiden. To av disse pålene vil Formansskapet rive opp og kaste på bålet. Dette er kulturvandalisme og må stoppes. På mandag har Kommunestyret sjansen.

Mælaferga

Som før nevnt her på bloggen så bodde jeg først på Melen i Overhalla før vi flyttet til Skilleås i samme kommune og sogn (Skage). Min tilknytning til stedet er nå gjennom 1/4 del av en tomt der, samt venner og kjente - og en god del minner. (Bilder: Gunnar Kvam)

Flere av minnene knytter seg til Mælaferga. Den gikk over Namsen her, mellom Melen (som det nå er lov å skrive) og Homstad. Bildet over er utsikten fra Mela-siden mot Homstad.

Selv om jeg ikke var to år en gang da jeg flyttet fra Melen (eller ble flyttet, rettere sagt), fikk jeg likevel lokaltakst på ferga.

Nå ligger den i Namsskogan Familiepark, og folk må kjøre milevis for å komme seg til andre siden av Namsen.

Hunn

Da var kampen kronet med seier - foreløpig. I Kommunestyret i Overhalla fikk vi som klagere medhold i at reguleringsplanen for området over på bildet over skal hete Hunn - og ikke Skage sentrum. Kommunestyret gikk altså tvert mot et enstemmig formannsskap, noe som var svært gledelig. Stemmetallene var 19 - 2.

Jeg skrev om saken her på bloggen i september. Som det går fram av profilen min er jeg fra Skage sogn (Skage Kirke er ca. midt på bildet), men tettstedet litt til venstre heter Hunn. Det er Hunn skole som er største bygget og de to gårdene på denne siden av veien heter Hunn.

At elva øverst i bilde heter Namsen er det ingen som bestrider. Navnet kommer trolig fra Norrønt, og betyr smalsjøen. Det er lett å forklare når man vet at landhevingen siden ca. år 1 er på 9,8 meter - noe som tilsvarer Namsens fall fra Grong og til Meosen (dagens utløp). Det betyr at havet den gang gikk 45 kilometer lengre inn i landet.

Hunn - sentrum i Skage Sogn

Jeg kommer fra Skage sogn i Overhalla kommune, men tettstedet der jeg gikk på skolen og handlet på butikken heter Hunn (fra norrønt "Hunnir") - se bildet over. Det driver kommunale myndigheter og endrer på - og det er flere steder dette foregår. Også i Overhalla, der Ranemsletta plutselig har blitt Overhalla sentrum. Det neste blir vel at Mælen - historisk martnasplass - blir Skage Sør.

Sammen med noen andre har jeg klaget til kommunen, og nå har dette nådd pressen. Det står faktisk i Lov om Stadsnamn at kommunene har i oppgave

"... å ta vare på stadnamn som kulturminne, gi dei ei skriftform som er praktisk og tenleg, og medverke til kjennskap til og aktiv bruk av namna."

Det skjer ikke, for i ny reguleringsplan heter området "Skage sentrum" og det har lenge vært skiltet som "Skage". Jeg tillot meg å mene at "Det er ingen grunn til at politiske myndigheter skal overstyre det som i flere århundre har vært vanlig språkbruk i sognet: tettstedet har navnet sitt etter gårdene der – Hunn. At sognet har navn etter gården kirken har grunnen sin fra – Skage – er også i samsvar med vanlig bruk. Det nye er at kommunen innfører nye normer for stedsnavn. At kirkestedet skulle være av så stor betydning i 2013 at det må gi navn til tettstedet passer også dårlig med den sekularisering som preger vår tidsalder." (fra mitt skriv som er med på oppropet).

Hunn er første gang omtalt i skrift i Aslak Bolts jordebok fra ca. 1440. Gerhard Schønning reiste i 1774 gjennom Overhalla, og i sin reiseberetning nevner han de mange gravhaugene på Hunn. Det heter her bl.a.: "Straks østenfor Skage ligger Gården Hund, som vistnok har, i fordums dage vært en gård av stor Betydning". Blant et sekstitalls funn er et sverdhåndtak fra 600-tallet som ble funnet sammen med andre våpen, og som arkeologene mener er kommet fra Sverige (jfr. Namdalens historie: 155). (Kilde: Professor em. Kjell Ivar Vannebo - min firemenning) Her er det også spor etter jordbruk fra 3000 år tilbake - altså da landet kom til syne etter landhevningen.

Vi samlet med oss 225 underskrivere - og ville sikkert fått mange ganger fler om vi hadde holdt på lenger. Nå får vi se om det blir noen effekt.

Bilder, skole og et kostelig øyeblikk

Jeg kommer ikke fra noe akademikerhjem, og derfor ble det ekstra viktig å møte dyktige lærere i skolen. Der var jeg på mange vis svært heldig, for de aller fleste - i alle fall på barneskolen og ungdomsskolen - var dyktige i fagene sine og forstandige folk. Jeg har holdt kontakten med mange av dem, og jeg er dem alle stor takk skyldig. Her skal jeg bare framheve en av dem - men ingen er glemt!

Det er to grunner til at Fred Strømme får æren av å bli nevnt. En grunn ser dere over: han er en svært dyktig fotograf. Her er en lenke til noen av hans bilder (i alle fall er de fleste bildene hans). Jeg er ikke sikker på hvor motivet er hentet, men det er grunner til å tro at det er fra Overhalla. Jeg var så heldig at jeg hadde Fred i Foto valgfag. Det var interessant, men satte neppe så dype spor som engelskundervisningen hans.

Jeg endte opp med hovedfag i engelsk - og det gjorde Fred også. Til slutt. Det er den andre grunnen til å nevne Fred her - det kostelige øyeblikket. Han avbrøt hovedfaget for å ta seg jobb i Overhalla - om jeg ikke husker feil var det stifting av familie som utløste bevegelsen nordover fra Trondheim.

Det hadde seg slik at jeg en periode var Førsteamanuensis i Britisk Kulturkunnskap ved UiB, og jeg var også sensor for fagområdet ved NTNU, et engasjement som varte ut over mine to år ved faget i Bergen.

Omsider gjorde Fred ferdig sitt hovedfag, men veilederen, John Oakland, var vag på hvem sensor skulle være. Jeg glemmer ikke så fort reaksjonen hans da jeg gikk inn på åstedet for muntlig eksamen. Min åpningsreplikk hadde jeg tenkt ut: "Nå er du vel glad for at du ga meg S i engelsk i 1978?". Det gikk bra med Fred også.

Jeg avslutter med et annet av Freds bilder som gjør det samme som bildet øverst og fanger inn både "essensen" av Overhalla (enten det er tatt der eller ei) og viser tåkeeffekten mange av bildene til Fred fanger så godt inn.