Overhalla Kommunestyre

Jeg har engasjert meg i en navnesak i min hjemkommune - noe som kom tydelig fram her på bloggen på lørdag.

I dag har Kommunestyret talt - og der ble det flertall for å sørge for å begrave de eldgamle stedsnavnene. Jeg ser ikke bort fra at jeg blir med på en klage - mye taler vel for det.

Hva har gått galt? Det første er nok at stedene har blitt feilskiltet. For Hunn sin del skjedde dette for lenge siden, mens for Ranemssletta kom det for ti-tyve år siden. De yngre og de etterhvert ganske tallrike tilflytterne begynner å bruke de navnene de ser, og så sklir det ut.

Alt tyder på at Hunn er et navn som har vært i bruk på dette stedet som nå er døpt "Skage" siden bronsealderen. Det ble tørt land for 3.000 - 3.500 år siden. Nå skal det ut av daglig bruk, for Hunn Skole blir sikkert døpt om til Skage Skole.

En sterk og hverdagslig forbindelse til historien og til folk som har bodd her før - våre forfedre og mødre - blir dermed forkastet.

Hvis ikke klagen fører fram, da.

Hva heter stedet?

Flere steder i landet, også i Namdalen, har det oppstått strid om hva steder og områder skal hete. Her skal jeg diskutere om det egentlig har noen betydning hva man kaller et sted.

Selv har jeg vært opptatt av tettstedet der jeg gikk på barneskolen og der vi handlet – Hunn. Men på skiltet står det Skage, som er navnet på sognet siden kirka ligger på det som var eiendommen til gården Skage. Vi sa alltid at vi skulle til Hunn når vi hadde ærender på butikk, bank eller bibliotek. Selv om poststedet het Skage (postnummeret dekket jo hele sognet) sa vi alltid at vi skulle til Hunn når vi dro til postkontoret også. Det var vi ikke alene om – alle sa det. Men det er klart: etter lengre tid med feilskilting begynner også bruken av stedsnavn å endre seg. Nye generasjoner kommer til, og legger kanskje større vekt på hva de leser enn hva de hører. Om ingen griper inn vil stedsnavnet Hunn forsvinne, og det vil framstå som et lite mysterium hvorfor skolen heter Hunn Skole.

Hva ville gått tapt om det skjedde? Først og fremst ville den generelle forflatingen og forenklingen gått videre. Da folk arbeidet på åker og eng, og brukte skog og utmark til matauk og annet nyttig, så hadde hver liten plass, hver liten krok i elva og hver lysning i skogen et navn. Det var på den måten folk kunne holde seg orientert og snakke om sine omgivelser på en meningsfull måte. Navnene fortalte gjerne en egen liten historie – om man bare hørte etter. Etter som landbruket ble mekanisert og færre hadde den nære tilknytningen til landskapet, ble svært mange av disse navnene borte. Et eksempel er fra veien opp mot Skilleås, Hammer og Vannebo fra Fylkesvei 17. Noen hundre meter etter Heimstad står det noen trær ved en bekk. Det stedet heter Værgholet på folkemunne – i alle fall i min tid.

Men hvorfor? Før i tida var det mange flere rovdyr i Namdalen, og Værgholet fikk navnet sitt etter den fangstgropa man hadde her for å fange ulv. Det er i alle fall den historien jeg fikk høre da jeg spurte. Hver gang jeg snakker om stedet, eller passerer det, så lager navnet en forbindelse mellom meg og historien. Du blir bevisst på at verden ikke ble skapt den dagen du ble født, men at landskap og steder har vært av betydning for andre og det livet de levde.

Det er klart at det ville vært enklere om både tettstedet Hunn og sognet Skage hette det samme, men en forenkling er ikke nødvendigvis noen forbedring. Det er en egenverdi i bevisstheten om at et sogn dekker et større område enn et tettsted, og at sognet tar navn etter gården som eide grunnen der kirka ligger. Slik er navneskikken i rundt om i Norge. Skage ble trolig skilt fra Hunn rundt 1500, og ble prestegård og kirkegods mens katolisismen enda var rådende. Før dette var det “Hunnar Sokn”. 

Hvis navnet Hunn – og mange av de andre navnene som står i fare for å bli rasjonalisert vekk landet over – blir borte, så mister vi en betydelig del av den daglige forbindelsen med fortiden som disse navnene bærer i seg. Hunn som gårdsnavn finner vi bare tre steder i landet. Det betyr godt fiskested, og det er etter alt å dømme svært gammelt. Det er funnet spor av bosetting og menneskelig virksomhet her fra da landet ble tørt, og det i sin tur betyr trolig at høyereliggende områder i nærheten – som Skilleås og Ryggahøgda – trolig allerede var befolket. Skage – som kommer fra gammelnorsk for odde – ble tørt land en del senere enn Hunn.

Jordbruket må også ha vært bra her siden alt tyder på at det her må ha vært et meget viktig sted. Det enorme tilfanget av gravhauger tyder i alle fall på det, og i samme retning peker utgravninger. På grunnen til Hunn er det også funnet rester av noe som meget vel kan være et hov – et før-kristent hellig sted med andre ord. Svært mange kirker i landet er lagt til steder som tidligere var hov. Så betyr det noe om dette navnet blir borte?

Det er absurd å bli fortalt på skilt at du har kommet til Overhalla når du kjører inn mot Ranemsletta. Det er kommunen som heter Overhalla, og i Overhalla har du trolig vært en stund når du kommer til tettstedet Ranemsletta. Det er en håpløs sammenblanding av to forskjellige størrelser - en kommune og et tettsted. Det er også absurd å bli fortalt at du er i Skage når du kjører gjennom Hunn. Det er sognet som heter Skage mens tettstedet heter Hunn. Det er et navn som bærer mye historie i seg. Det er opp til oss nå å ta vare på det – ellers blir det båndet som navnet knytter mellom oss og historien revet over.

(Trykt i Namdalsavisa fredag 13. desember - men noen endringer har blitt gjort i siste avsnitt.)

Hunn

Da var kampen kronet med seier - foreløpig. I Kommunestyret i Overhalla fikk vi som klagere medhold i at reguleringsplanen for området over på bildet over skal hete Hunn - og ikke Skage sentrum. Kommunestyret gikk altså tvert mot et enstemmig formannsskap, noe som var svært gledelig. Stemmetallene var 19 - 2.

Jeg skrev om saken her på bloggen i september. Som det går fram av profilen min er jeg fra Skage sogn (Skage Kirke er ca. midt på bildet), men tettstedet litt til venstre heter Hunn. Det er Hunn skole som er største bygget og de to gårdene på denne siden av veien heter Hunn.

At elva øverst i bilde heter Namsen er det ingen som bestrider. Navnet kommer trolig fra Norrønt, og betyr smalsjøen. Det er lett å forklare når man vet at landhevingen siden ca. år 1 er på 9,8 meter - noe som tilsvarer Namsens fall fra Grong og til Meosen (dagens utløp). Det betyr at havet den gang gikk 45 kilometer lengre inn i landet.

Hunn - sentrum i Skage Sogn

Jeg kommer fra Skage sogn i Overhalla kommune, men tettstedet der jeg gikk på skolen og handlet på butikken heter Hunn (fra norrønt "Hunnir") - se bildet over. Det driver kommunale myndigheter og endrer på - og det er flere steder dette foregår. Også i Overhalla, der Ranemsletta plutselig har blitt Overhalla sentrum. Det neste blir vel at Mælen - historisk martnasplass - blir Skage Sør.

Sammen med noen andre har jeg klaget til kommunen, og nå har dette nådd pressen. Det står faktisk i Lov om Stadsnamn at kommunene har i oppgave

"... å ta vare på stadnamn som kulturminne, gi dei ei skriftform som er praktisk og tenleg, og medverke til kjennskap til og aktiv bruk av namna."

Det skjer ikke, for i ny reguleringsplan heter området "Skage sentrum" og det har lenge vært skiltet som "Skage". Jeg tillot meg å mene at "Det er ingen grunn til at politiske myndigheter skal overstyre det som i flere århundre har vært vanlig språkbruk i sognet: tettstedet har navnet sitt etter gårdene der – Hunn. At sognet har navn etter gården kirken har grunnen sin fra – Skage – er også i samsvar med vanlig bruk. Det nye er at kommunen innfører nye normer for stedsnavn. At kirkestedet skulle være av så stor betydning i 2013 at det må gi navn til tettstedet passer også dårlig med den sekularisering som preger vår tidsalder." (fra mitt skriv som er med på oppropet).

Hunn er første gang omtalt i skrift i Aslak Bolts jordebok fra ca. 1440. Gerhard Schønning reiste i 1774 gjennom Overhalla, og i sin reiseberetning nevner han de mange gravhaugene på Hunn. Det heter her bl.a.: "Straks østenfor Skage ligger Gården Hund, som vistnok har, i fordums dage vært en gård av stor Betydning". Blant et sekstitalls funn er et sverdhåndtak fra 600-tallet som ble funnet sammen med andre våpen, og som arkeologene mener er kommet fra Sverige (jfr. Namdalens historie: 155). (Kilde: Professor em. Kjell Ivar Vannebo - min firemenning) Her er det også spor etter jordbruk fra 3000 år tilbake - altså da landet kom til syne etter landhevningen.

Vi samlet med oss 225 underskrivere - og ville sikkert fått mange ganger fler om vi hadde holdt på lenger. Nå får vi se om det blir noen effekt.

Barolo fra Overhalla

En skal ikke tro alt en leser i avisen, og heller ikke alt en leser på blogger, men forbindelsen mellom min hjemkommune og Barolo går gjennom svartmetallbandet Satyricon og sangeren Sigurd "Satyr" Wongraven. Han vokste opp i Overhalla og begynte i 1982 på samme skole som jeg begynte på i 1969, Hunn Skole på Skage.

Foreldrene hans drev en gård i Tetlien (utt: titljin) fra Sigurd var fire til han var ti, og jeg var der en gang med far som solgte traktorer. Noe mer enn vage minner kan jeg ikke stille opp med før jeg møter han i Grieghallen 19. oktober og konfronterer ham med noe felles fra oppveksten. Han oppdaterer meg på foreldrenes ulike veier, og vi diskuterer felles interesser i vin og gamle minner (ingen felles) fra Overhalla før vi vier oss til vinene:

Langhe Rosso Alleanza Nero di Wongraven 2009 (Sel. Roagna) kr. 149,90 (BU)
65% Barbera og 35% Dolcetto. Dufter av det jeg assosierer med "fjellbær" som krekling etc.. Lettdrikkelig, saftig. En vin som ikke byr på særlig sterk motstand, og som burde tilfredsstille både de som ønsker å drikke den til lettere pastaretter og an sich.

Barolo La Pira Unione Nero di Wongraven 2006 (Sel. Roagna) kr. 329,90 (BU)
En burgundersk Barolo. Lys på fargen, floral duft, lett stil denne også, saftig og drikkevennlig med klar og ren frukt. Det er blomstene som dominerer, noe som ikke er spesielt svart eller satanisk om jeg får si det slik. At det også er hint av tjære og lær hjelper ikke. Den er lang, og avslører sitt opphav mest i den snerpende ettersmaken. Den er ikke noe mindre seriøs enn andre viner fra området selv om den ikke er så hard, mørk eller kraftig som svært mange av de andre. Man må ikke la seg forlede av imaget til mannen som har gitt den navn, med andre ord. Jeg tror ikke den lagrer noe dårligere enn de før nevnte og mer sataniske vinene fra Barolo, men det får tiden vise.

Felles for vinene er at det ikke bare er tale om å låne bort navnet sitt. Mannen fra Overhalla (i alle fall litt) har blandet vinene og investert i prosjektet. Han har en karriære som ikke bare har vært på scenen men også bak glasset, og har en sterk lidenskap for vin. Det er bra! Det er ingenting ved å vokse opp i Titjlin eller på Skiljåos som garanterer en slik interesse!