tirsdag 29. november 2011

Euroruter

Hvor vil Euroen gå? Stadig flere ser for seg et snarlig sammenbrudd, og det er ikke særlig lystelig, med et ettertrykkelig sammenbrudd i sentrale europeiske økonomier og globale nedgangstider. Men skal den holde må store beslutninger fattes uten å konsultere folkene som blir berørt (men man kan jo hevde at ingen har stemt for masseledighet og langvarig økonomisk depresjon heller). Her er en klar illustrasjon fra Financial Times på hvilke alternativ som er aktuelle:
Klikk på bildet for å forstørre det.

Alternativ 1
Av alternativene er det nr. 1 som etter min kaffegrut er den mest sannsynlige ruten som blir tatt. I dag er det ingen (tenk det: INGEN) euro-land som klarer å låne penger i det åpne markedet, og utstedelsen av euro-obligasjoner fra sentralbanken i Frankfurt er et essensielt vilkår for å gjenopprette tilliten. Det betyr at alle euroland står solidarisk bak, og det vil i sin tur si at sparsommelige land i nord som Tyskland, Nederland og Finland, stiller seg bak lånene til Hellas, Spania og Italia. Her er det noe som ikke stemmer, for flittige protestanter vil ikke gå med på dette. Noen må ut, og i dette alternativet er det forgjeldede land i sør som ryker ut - med god hjelp av IMF på veien. Planene for dette skrives i dette øyeblikk - det er jeg sikker på. Selvsagt sitter dette langt inne, men krympingen mot sør og strengere krav "med klør" gjør at Tyskland kan akseptere "eurobonds" - noe som vel er et være-eller-ikke-være for Euroen.

Alternativ 2
Dette er reprisen av 30-åra, og det som alle - kanskje bortsett fra Liv Signe Navarsete og Per Olav Lundteigen - frykter mest av alt. 17 nye valuttaer ville blitt et betydelig kaos, og mye værre enn om noen gjeldstyngede land i sør forlot skuten. Ingen har beskyttet seg mot de tilfeldige resultatene av verdiendringer og betalingsvansker som ville bli resultatet av dette. Store, tilfeldige og uventede endringer i gjeld, formue samt enorme utfordringer i forhold til millioner av kontrakter i euro, ville bli resultatet. Et slikt scenario er så ille at tyskerne, tror jeg, velger å gå for felles obligasjoner. Det er det alle håper i alle fall.

Alternativ 3
Dette er solskinnsalternativet. Planene legges, men dette er for usannsynlig til at det vil lykkes særlig lenge. Landene i sør kan ikke spare seg ut av krisen - de trenger vekst, og noen må gi den impulsen de selv ikke kan gi. Mye kan gjøres på arbeidsmarkedsregulering, investerings- og etableringshindringer, og offentlig effektivitet. Men ingenting av dette vil virke på kort sikt. Av landene er det Spania som har mest å vinne på å gå ut av euroen og dermed devaluere. De har relativt moderat gjeld (som ville bli dyrere), men svært stor ledig kapasitet (ledighet). Sjansene for at det traktatmessige grunnlaget lett skulle seile gjennom alle landene er også ganske liten. Kanskje kan denne ruten fungere en stund, men alle kan se at det ikke kan holde, og derfor holder det heller ikke.

torsdag 24. november 2011

PIIGS og konkurransekraft

Grisene i tittelen er kjent som de landene i Eurosonen som har de største problemene med statsgjeld, men det er ikke de eneste problemene de har. Hvis de hadde vekst, gode tall på sysselsetting og innkommende investeringer ville ikke gjelden vært så problematisk å håndtere. Statsgjelden utgjør et betydelig problem for dem - og for alle som er i Eurosonen eller er avhengige av den (og det er vel nesten alle land med eksport av betydning) - men det er ikke selve kilden til problemene.

En grafikk i Daily Telegraph i dag er pensum for alle som er interesserte i EUs og Europas fremtid. Trykk på pilen til høyre i bildet og se på hver grafiske fremstilling (og til slutt er alle faktorene slått sammen). Det er ikke rart om folk og bedrifter i land som Italia og Hellas snyter på skatten når selve skatteinnkrevingssystemet er så tidkrevende og komplisert. Det er heller ikke rart om ledigheten i Spania er høy når det er umulig for bedriftene å si opp noen. Å starte en butikk eller en produksjonsbedrift i Irland er heller ikke bare-bare når det tar nesten over et halvt år å få strømmen slått på, og å lykkes i Italia er heller ikke så stor stas når 70% av overskuddet går i skatt.

Konkurransefordeler er ikke bare lønninger og priser, det er også en stort sett andre faktorer. Her i landet kan vi ha ganske høye lønninger siden mye av infrastrukturen og de offentlige ordningene er effektive. Grafikken i Daily Torygraph (som jeg liker å kalle den) bidrar til å nyansere en allerede opphetet diskusjon mellom "late katolikker og flittige protestanter", eller "maktsyke tyskere og misforståtte middelhavsland" (alt etter hvor du ser det fra).

onsdag 23. november 2011

Public Image

Noen melodier bare etser seg i hjernevinningene dine. Dette er en som vil sitte bom fast langt inn i Alzheimer-tåken. Det første Public Image Limited gjorde. Kom ut i 1978. John Wardles (aka Jah Wobble) basslinje med Keith Levines intense men frittflytende gitar over. Fortreffelig!

søndag 20. november 2011

Musigny og de andre

Jeg var vert, og ingenting ble skrevet ned, men her er i alle fall noen inntrykk fra en del viner i godt selskap i går kveld. (Foto: fra Musigny, Gunnar Karlsen).

Champagne Grand Cru Les Mesnil sur Oger Blanc de Blancs 1996 (Doquet)
Flott champagne som kom seg i glasset. Dufter kalkmineraler, kapteinkjeks og syltet sitronskall. Lang og elegant, en flott BdB som står seg svært godt. Den kunne godt ha vært ti år yngre ut fra smaksprofilen, men det er 96-karakteren.

Château La Louviere (Blanc) 2001 (Magnum)
Siden jeg skriver bok der "magnumtrikset" er brukt som eksempel, syntes jeg det var på tide å teste det igjen. Utelukkende i vitenskapens tjeneste, så klart. Vinen ble fordelt mellom de to helt like karaflene på forsiktig vis: en finger eller halvannen i den ene, så det samme i den andre, og slumpen av flaske ble enda mer finfordelt. En av våre gjester lurte på om dette kunne være magnumtrikset, men korrigerte fort seg selv siden vinene var så ulike. Vinen(e) var typisk hvit bordeaux, flotte eksemplarer av arten. Men jeg ble motstrebende enig med de andre: den andre karaflen var rikere, og den første syrligere. Jeg er sikker på at - tross alle forsøk på det motsatte - det ble to viner av den ene. I alle fall i forhold til hva som møtte våre sanser. Her må det forskes mer, tror jeg. Er det, for eksempel, klart at alle viner er helt like i toppen og i bunnen av flasken (rent bortsett fra bunnfall og annet slikt)? Viner er jo komplekse og dynamiske system, så derfor kan jo to identiske flasker (eller karafler) utvikle seg forskjellig. Eller?

Wiltinger Braunfels Riesling 2002 (Van Volxem)
Man lærer så lenge man lever. En ganske rik og raus Riesling var dette, og jeg tippet vel Alsace eller et varmt område i Østerrike. Men nei: en tørr vin fra det området som gir mest syre: Saar. Nydelig og flott vin. Rik, lang og fokusert.

Heiligenstein Riesling 2001 (Gobelsburg)
Denne tok jeg fort som Østerriksk Riesling, men jeg trodde den var fra Wachau. Mineralsk, ren og dyp i smaksbildet. Rett og slett en flott vin som ikke gjorde seg bort i selskapet.

Château Lascombes 1999 (Margaux)
Typisk bordeaux, men verken denne eller den neste plasserte seg lett innen kommunen. Denne var den mest rustikke av de to Margaux-vinene, men den passet fint til maten (Kjølknøl - elg på Norrländsk vis)

Alter Ego de Château Palmer 2001 (Margaux)
Dette var klart den beste av de to fra Margaux: flere lag i vinen, og den hadde også mer eleganse og lengde. Riktig en flott vin - den kan være annenvin så mye den vil, for den gjorde ikke skam på hjemstedet sitt på noe vis.

Château Haut-Bailly 1994 (Pessac-Léognan)
Denne kom også litt bort i selskapet, litt rustikk kanskje, men det er mer ventende fra dette opphavet. God vin, og den hadde stått seg svært bra alderen tatt i betraktning.

Musigny 2001 (J.F. Mugnier)
Hva kan man si om denne vinen som ikke høres ut som en klisjé? En ting, i alle fall, det er en av få viner som man kan kalle "vakker" uten at det blir latterlig eller malplassert. Den vanlige karakteristikken av Musigny (se vinmarken på bilde over) er at vinen er the iron fist in the velvet glove. Ubesværet mykhet og eleganse, kombinert med dybde og kraft. For meg er dette guillstandarden for rødvin, man fylles ikke bare av glede men også av undring.

Chambolle-Musigny 1er Cru Les Fuées 2001 (J.F. Mugnier)
Dette var også en flott vin, men i selskap med storebroren over fallt den gjennom, ikke minst gjennom mer merkbar eik. Det er ellers liten grunn til å holde på 2001-erne. De er på tur ut nå.

fredag 18. november 2011

Anmeldelse: DCI Banks (DVD)

Peter Robinsons serie med romaner med DCI Alan Banks er kanskje det beste som er skrevet innen denne genren - i alle fall burde minst et halvt dusin av dem bli vurdert for å bli med på enhver tenkelig top ti liste av kriminalromaner. Jeg har aldri forstått hvorfor de ikke har blitt filmatisert, men nå har det blitt. De gikk på ITV tidligere i høst i Storbritannia.

Det man først lurer på er om de har truffet med han som spiller hovedpersonen. Stephen Tompkinson er ikke den første man forestiller seg når man leser romanene, og dialekten er feil. I bøkene er Banks fra Peterborough, men filmskuespilleren snakker Yorkshire dialekt. Han er for stor, og mange husker ham fra "snille" roller som i Ballykissangel. Likevel, ettersom episodene ruller på, vokser han inn i rollen - eller jeg godtar at han er Banks. Likevel, det er ikke Tompkinson som bærer serien.

Det gjør skriptet. Jeg har lest disse romanene, og adapsjonen klarer å holde på spenningen og fortette den, men stemningen man klarer å bygge i en roman lar seg ikke så lett overføre til serieformatet. Likevel: det avgjørende samspillet mellom Banks og Annie Cabbott har de fått bra til - selv om alle nyansene og undertonene ikke kan bli med.

En viktig grunn til at det går så bra er Andrea Lowe som Annie Cabbott. Hun er perfekt for rollen, og en god foil for Banks. (Og med etternavn Lowe, som vel er anglifisering av Löwe tipper jeg, er det relativt stor sannsynlighet for at familien er ashkenazi Levitter, og dermed ca. 50% sjanse for å være en [svært] fjern slektning av meg selv).

Det viktige her er at dette er svært godt håndverk, og gruelig spennende. Jeg bruker å handle på amazon.co.uk.

Klar anbefaling.

onsdag 16. november 2011

Riesling

Her følger fem rieslinger fra Tyskland, smakt i Grieghallen 19. oktober i år.

Rausch Erste Lage Riesling Kabinett 2010 (Zilliken) kr. 199,90
Man kan jo være morsom og si at Saar er Tysklands Zilliken Valley, men det ville være urettferdig mot Egon Müller og noen andre topprodusenter der. 2010 har vært særlig vellykket på denne kanten, sies det, og denne vinen tyder ikke på noe annet. Det er 62 g/l restsukker, og den oppfører seg som en ung Kabinett skal gjøre: den er deilig, lang og lekker. Forfriskende, enkel på en god måte, og apetittvekkende.

Bockenauer Felseneck Riesling Trocken 2009 (Schäfer-Fröhlich) kr. 238.
Produsenten er på grensen til å være geni-erklært, og vinmarken begynner å bli anerkjent som en av de beste i landet (men det er kanskje en sammenheng der?). Duften er litt reduktiv, men preget av sitrus også. God fylde, men er uanstrengt lett i alt sitt vesen. Sitter godt, og har lang ettersmak.

Rausch Erste Lage Riesling Spätlese 2010 (Zilliken) kr. 276.
Litt over to kroner grammet for restsukkeret må man altså ut med for å gå fra Kabinett til Spätlese i Saarburger Rausch. Her er vinen 76 kroner dyrere, og vinen har 98 g/l restsukker. Jeg smakte dem i rekkefølge, og de framsto ganske like bortsett fra at denne har "mer av alt" - ikke minst lagringspotensiale, vil jeg tro. Flott vin!

Brauneberger Juffer Sonnenuhr Riesling Auslese 2010 (F. Haag) kr. 289,90
At lenken til polet mangler på denne har sikkert sin forklaring i at den fikk 94 poeng i DN. Den er sikkert forlengst forduftet fra lager og lister. Det var ikke så rart: flott pris, og en vin som duftet skifer, sitronterte, og hadde en snøklar smaksprofil fra begynnelse til slutt. Utrolig lekker var den, særlig til å være en ung Auslese.

Kiedrich Gräfenberg Riesling Erstes Gewächs 2010 (Weil) kr. 409,90
Jeg vet ikke om det er noen som lager grapefruktterte, men i så fall ville den trolig dufte noe likt med denne vinen på dette stadiet. Den har et utrolig grep i munnen, den bare sitter og sitter lenge at man har spyttet den ut. Fantastisk fylde og syre. Ikke vet jeg om det skyldtes at jeg var sliten, eller om det var vinen som gjorde det, men jeg brukte mer tid med denne vinen enn noen annen denne dagen. Den grep min oppmerksomhet og holdt på den. Per i dag er den uforløst, og jeg er ikke vanligvis den som verdsetter "mengde" når det gjelder smak, men denne hadde mye av alt som var godt. Det var som om den grep meg i jakkeslagene og holdt meg fast. Vektig og lett på en og samme tid. (Bildet øverst er av Dr. Robert Weil, 1843-1923)

tirsdag 15. november 2011

Røde burgundere

Hautes Côtes de Beaune La Dalignière 2009 (Les Caves des Hautes Côtes) kr. 165
Den står i 2008 i listene, men jeg smakte 2009. Det er lenge siden sist, men en gang var denne ofte å finne på matbordet hos oss. Den er lett, elegant, og har en helt uslåelig pris (nesten, i alle fall). En årgang som 2009 burde favorisere denne typen viner som vipper på kanten av adekvat modning i vanskelige år.

Côte de Nuits Villages 2009 (P. Rion) kr. 260
Denne vinen sto ikke på bordet da vi smakte viner hos Rion i oktober, men den var å finne i Grieghallen. Den samme vurderingen i forhold til årgangen som vinen over, og denne er flere hakk over i kvalitet. Fruktig og flott, har den dypere og mer "mollstemte" frukten til Nuits. En flott vin som jeg kjøpte mye av i 2005 - og drakk opp. (Bildet er fra Patrice Rions kjeller)

Nuits-Saint-Georges 1er Cru "Aux Thorey" 2009 (Benjamin Leroux) kr. 499
Leroux var vinmaker hos Armand, men driver nå og bygger opp sin egen business. Etter denne vinen å dømme er han ikke bare på rett vei, han lager vel så bra vin som noen annen. Nydelig duft av fioler og modne rødfrukter - men det er ingen "overmodning" her. Flott balanse og harmoni, myke tanniner, og den sitter lenge. En flott vin som jeg vurderer å kjøpe inn.

Nuits-Saint-Georges 1er Cru "Clos de la Maréchale 2009 (J-F Mugnier) kr. 517
Litt plomme på nesen, mer fasthet enn friskhet, litt varm kanskje - på flere vis. Mer røde frukter, og har en fin struktur. Det står "utsolgt fra leverandør" på polet sine sider, og det er greit det. Leroux over fremsto i alle fall den dagen i Grieghallen som en bedre vin.

søndag 13. november 2011

Caves Madeleine

I Beaune spiste vi også på Caves Madeleine, en vinhandel som blir restaurant i lunsjtiden og om kvelden. Man kjøper en vin i vinhandelen, og maten fra restauranten. Menyen endres hver uke eller hver fjortende dag, og vinene i lokalet er utvalgt for å passe til maten. Litt for sent oppdaget vi at de hadde mye mer vin enn det vi kunne se i lokalet, men vi var nå likevel godt fornøyde med:
Volnay Cuvée Camille 2005 (Dom. Régis Rossignol-Chargarnier)
Jeg hadde ikke hørt om produsenten før, men årgangen er jo kjent. Det var påfallende at overalt der vi så etter viner i Burgund så var alle årgangene fra 2000-tallet representert - bortsett fra 2005. Men de fantes i restaurantene. Ingen tror vel at denne årgangen er moden ennå, men den har i de tilfellene jeg har smakt den kommet ut av skallet (for denne gang i det minste).

Jeg husker ikke vinen i detalj, bare at den ikke var særlig meddelsom på nesen, men hadde årgangen fløyelsfrukt og lengde. Jeg hadde lett gått med på at dette var premier cru hvis den ble servert blindt. En grunn til at vi prøvde oss på den var et besøk til lunsj på Le Chambolle. Der delte vi en halvflaske:
Gevrey-Chambertin 2005 (Harmand-Geoffroy).
Det ble vel kanskje besøkets beste vin - i alle fall delt over et måltid. På halvflaske utvikler den jo seg fortere, og her var det kirsebær, varm vårjord, og en lineær frisk fløyelsfruktighet hele veien gjennom. Både årgang og produsent fikk seg en stjerne i boka. Innlegget avsluttes med et bilde av Gevrey-Chambertin tatt fra Premier Cru Les Cazetiers. (Alle bilder: OMS)

lørdag 12. november 2011

Mon Millésime

Rent tilfeldig ramlet vi innom Mon Millésime i Beaune. Butikken tiltrekker seg blikket til vinnerder, og etter å ha stirret litt inn vinduene gikk vi inn. De spesialiserer seg, som navnet tilsier, eldre viner - og her er det jo "jubileumsviner" som er lokkevaren: viner fra året du er født, for eksempel (min årgang).

Denne flaska var åpen da vi kom, og den fikk vi smake. Domaine Geoffroy Grand Cru Mazis-Chambertin 1978. Året jeg begynte på Gymnaset.

Hvordan smakte den? Som en gammel vin - hvilket ikke burde overraske gitt at den var 33 år. Hvis jeg hadde smakt mer eldre vin på fast basis kunne jeg kanskje sagt noe interessant om den, ut over at det var høstløv, morkent edelt treverk, litt ost, og slikt. Uansett smakte den godt og interessant, og den var absolutt i fin form. I forhold til Santenay 1966 smakt kvelden før virket den mer sliten (men den hadde vært åpen en god stund) og mindre fokusert i smaksbildet.

Alle vininteresserte som kommer til Beaune bør ta seg en tur innom, og dersom man kjører hjem igjen kan man vurdere noen innkjøp. Prisene var ikke avskrekkende.

torsdag 10. november 2011

Domaine Michèle et Patrice Rion - de hvite

Hos Rion gikk vi altså motsatt vei av den vanlige - fra røde til hvite viner. Her driver de stort sett med røde viner - det er vesentlig mer hvitt lengre sør- og Rions røde var mer overbevisende enn de hvite. Men han viste frem to stykk:

Bourgogne Chardonnay 2008
Dette er den enkleste hvitvinen her, og druene vokser ved Nantoux - oppe i åsene ved Beaune, litt sør for motorveien A6 (Autoroute de Soleil). Vinen har skrukork, og det er reduksjon jeg tenker først på når jeg tar den første nesen (dufte uten å skvulpe vinen rundt først). "Reduksjon" er forsåvidt årsaken, kjemisk, til det man dufter. Duften ligner veldig på gummi, og i munnen fremstår den som litt varm - eller alkoholisk. Rion forteller at den har høy modning. Men med tid i glasset blir den friskere, og får litt voks-preg. Likevel, dette var ikke spesielt bra - selv om årgangen skulle være en av de beste.

Nuits-Saint-Georges 1er Cru Les Terres Blanches 2009
Jasper Morris mener ikke at denne vinmarken burde vært 1er Cru, men Rion deler ikke denne oppfatningen. Naturlig nok. Den er også, mener han, klart best egnet - i alle fall i den mest sandholdige delen - for Chardonnay og i mindre grad Pinot Blanc som hos Rion får ca. 80% og 20% respektivt av cuvéen. Blandingen skjer tre måneder før tapning.

Vinen er klart mineralsk (hva nå det betyr), med duft av sitrus, blomster og litt voks. Dette er et helt annet produkt enn den mindre vellykkede Bourgogne Blanc'en. Da den sist var inne på polet kostet den rundt 400 kroner, noe jeg mener er litt i overkant, men det er kanskje en funksjon av tilbud og etterspørsel for de lager bare 450 kasser i året av denne.

Vi avslutter med et bilde av Rion som går inn igjen til Rugbykampen. (Bildene: OMS)

tirsdag 8. november 2011

Jobs

Berlusconis fremtid

Det kan være greit å ha øvd seg litt, for snart må han vel ut med lire-kassa. Det skal bli interessant å se om han stiller ved sveiva eller som apekatten.

mandag 7. november 2011

Domaine Michèle et Patrice Rion - de røde

Lørdag formiddag 15. oktober var vi på plass utenfor hos Michèle et Patrice Rion. Ikke noe liv. Etter en stund ble det oppnådd kontakt med fru Michèle. Mannen i huset, samt sønnen, satt og så rugby. En misforståelse hadde gjort sitt til at vår avtale ble strøket, men Patrice lot rugby være rugby, viste oss rundt, og sto for smakingen.

Forventingene mine var høye, for dette er en adresse jeg har gode erfaringer med, og vi startet med de røde - uvanlig nok.

Chambolle-Musigny 2009
Bringebær med litt over i kirsebær, frisk, delikat og typisk for landsbyen. Første inntrykk er lett og lekker, men den blir mer komplisert bare på kort tid i glasset - og (forventer man) med tid i flaske.

Nuits-Saint-Georges Vielles Vignes 2009
Den første flasken vi smakte av var korket, og den var åpnet fra før. Her hadde altså hele det tidligere følget smakt korket vin uten å mukke.

Dypere smaksbilde, mer kirsebær her, mer substans. Her merkes også tanninene mer enn i vinen over. Som dur og moll. Rion forteller at NSG er i ferd med å forandre seg siden produsentene prøver seg frem med mer bladverk og lavere ekstraksjon for å lage mer elegante viner enn det NSG har vært kjent for. Jorden her har mer leire, og ofte har det vært vanskeligere enn i flere andre landsbyer å modne vinene. Men nå er altså fortolkningen av NSG i ferd med å forandres.

Nuits-Saint-Georges 1er Cru Clos St. Marc 2009
Rions Monopole (se bildet, OMS) som ligger rett over veien for eiendommen. Bortsett fra rett ved veien er jorden her betydelig dypere enn i Argillières rett over, tre meter ned på fjell mot bare 70 cm. over. Vinene er mer konsistente, sier Rion, og Jasper Morris sier 'Clos St-Marc has an explosive succulence to it, a depth of flavour and a richness of fruit which suggests a much greater pedigree'. Jeg har tidligere bemerket en indre kraft og intensitet i denne vinen i en annen årgang.

Men hvordan smakte denne, da? Notatene sier: "Kirsebær, lekker, fast, varer lenge, superb". Jeg har to årganger av denne i kjelleren, og jeg vil nok legge 2009 til den rekken om ikke prisen går for høyt.

Nuits-Saint-Georges 1er Cru Clos des Argillières 2007
Som mange andre prøver Rion å selge 2007 i rødt, og det er ikke så enkelt tror jeg. Han fremhever årgangens optimale tilgang på vann, dens balanse, og at den vil lagre. Det siste tror jeg ikke noe på, med all respekt, men det er godt mulig at denne vinen vil langre lengre enn de fleste andre fra dette året.

Den fremstår som ung - yngre enn de fleste andre 2007'ere som jeg har smakt i det siste. Finslig, elegant og kirsebærpreget - men først og fremst slank uten å bli tynn. Denne har jeg bare i 2005-årgangen.

torsdag 3. november 2011

Hellas

I dagens The Times sto en av de beste artiklene jeg har lest om Hellas på så lenge jeg kan huske. Avisen på nett krever abonnement, så jeg tar meg den frihet å oppsummere noe av den her.

Jason Manolopoulos (bildet, fra The Times) har skrevet en bok som heter Greece's 'Odious' Debt: The Looting of the Hellenic Republic by the Euro, the Political Elite and the Investment Community. Den kjenner jeg ikke, men jeg går ut fra at mye av artikkelen er hentet fra boka.

Et hovedpoeng er at få har forstått Hellas. Man har gått ut fra at landet er et moderne kapitalistisk land, men litt mindre utviklet enn andre land i Vest-Europa. Det er feil, sier Manolopoulos. Landet er mer som et u-land med konglomerater, en oppblåst offentlig sektor med utbredt korrupsjon, og politikere i nær og korrupt forbindelse med lokale oligarker. Billige euro har det siste drøye tiåret bidratt til at slike (mildt sagt) uhensiktsmessige konstruksjoner har kunnet overleve.

Den politiske klassen, der alle statsministre har kommet fra en av to familier, er dypt foraktet - og med god grunn. De har ikke gjort en tøddel for å modernisere stat og næringsliv - og det fordi de har interesse av at det har fortsatt som fram til nå. Derfor ligner Hellas på en stat i full kollaps: politikken har ingen legitimitet, det er utbredt korrupsjon blant de som styrer, offentlige tjenester er i ferd med å bryte sammen, økonomien er delt mellom noen få karteller, og den krymper.

Artikkelens viktigste, og svært instruktive,budskap er at det finansielle marerittet bare er et symptom på problemer som er dype, og som gjennomsyrer politikk, offentlig sektor og privat sektor. Disse problemene lar seg ikke løse hver for seg, og skal Hellas fortsette i Euroen og i EU (eller bli en moderne stat utenfor) må dype endringer finne sted. Krisen kan gjøre dem mulige og mer sannsynlige, men dette er langt fra den eneste mulige utgangen på denne krisen.

Authentic Wine - anmeldelse

Jamie Goode & Sam Harrop - Authentic Wine: Toward Natural and Sustainable Winemaking

Boka koster mindre enn £15 på Amazon.co.uk, og er noe alle som mener noe om vin bør lese. Ingen som ønsker å bli tatt på alvor når de snakker eller skriver om terroir, mineralitet, vinfeil, naturvin etc. bør ha unngått å lese denne. Den er sikkert ikke siste ordet i disse debattene, men med en grundig, informert og balansert diskusjon av disse og mange andre tema gjør den alle leserne en stor tjeneste.

En av de mest interessante diskusjonene her er om det vi kaller "mineralitet" i en vin er basert på vinfeil - gjerne reduksjon. Jeg skal ikke spolere gleden ved å lese denne boka med å avsløre konklusjonen, men diskusjonen er som ellers: velinformert og balansert.

Diskusjonen om terroir er ikke mindre interessant, og det samme gjelder diskusjonen om gjær og dens betydning for vinens smaksprofil - samt hvorvidt naturlig gjæring er det samme som å gi vinen preg av voksestedet. Her må jeg spolere litt, og si at forfatterne påpeker at det er gjærstammer i vineriet som deltar i gjæringen, og at det hittil ikke har lyktes noen å få gjær fra skallet på druene til å bidra i gjæringen. Det finnes gjærstammer ute i vinmarken, men skal de bidra i vinen må de dyrkes frem og tilsettes. Kan det da være naturvin?

Jeg skriver selv om disse emnene for tiden og jeg vil ikke spole fort frem til konklusjonen - siden jeg ikke har skrevet den ennå.

Vurdering - Klar anbefaling

tirsdag 1. november 2011

Italia

I skrivende stund kan det synes som om Hellas er en tapt sak. Papandreou spiller høyt, og risikerer å kjøre ikke bare sitt eget land men også hele Euroen på dunken.

Den neste brikken som faller er nemlig Italia, og grafene over (fra The Times) viser hvorfor (dobbeltklikk for stort bilde). Landet har hatt stor gjeld lenge, men klarte å få den ned på mer overkommelige nivå for et tiår siden. Finanskrisen førte den tilbake til "normalen", men det virkelige problemet - og hovedgrunnen til at Italia er det neste landet på listen - er mangelen på vekst. Man kan alltids klare å betale renter på store lån dersom veksten er større enn rentene på lånet, men det er her Italia har havnet i bakleksa. Det siste tiåret har landet - som det eneste av de store i Eurosonen - hatt negativ vekst. Når nå rentene på å låne til landet er på over seks prosent sier det seg selv at landet uten vekst blir 6% fattigere i året på 100% belåning av BNP, når belåningen attpåtil er på 120% hjelper det ikke.

I dag fokuseres det på aksjemarkedenes reaksjoner på den greske tragedien, men det er obligasjonsmarkedene man må se på. Obligasjonsmarkedene er staute og rolige sammenlignet med de mer teatralske aksjemarkedene, men desto strengere. De tar et langsiktig perspektiv. Her er det ingen day-trading. Obligasjonsmarkedene dømte avtalen som grekerne nå skal ha folkeavstemning nord og ned med en gang, mens aksjemarkedene likte den.

Årsaken til at landet ikke klarer å vokse er at produktiviteten er helt flat (grafen til høyre). Italia har en aldrende befolkning, liten arbeidsinnvandring, befolkningsnedgang og et en sklerotisk offentlig sektor. Stillingsvernet er så sterkt at ingen tør å ansette noen. Mye behøver en solid runde med reformer, men det politiske system er ikke i stand til dette. 1,9 trillioner euro i offentlig gjeld gjør landet til verdens tredje største låntager. Dette blir ikke vakkert, og heller ikke behagelig.

Jeg kan ikke se at verken Hellas eller Italia er med i noen Euro om et år. Antakelig vil ting skje ganske fort fra nå, og ikke på noen ordnet måte heller. Igjen i Euroen vil vi finne Tyskland, Frankrike, Belgia (kanskje!), Nederland, Østerrike, Finland og Estland. I beste fall. Resesjonen vi allerede har i Europa vil bli en depresjon på flere år.

Selvsagt er ikke jeg synsk, og jeg er heller ikke økonom. Det siste er ingen ulempe, men kanskje det første. Men det vesentligste elementet her er at Italia ikke kan klare å betjene sin gjeld uten vekst, og Italia er ikke i stand til å vokse. Ergo blir det konkurs.

Skal Euroen overleve i det hele tatt må den bli en overføringsunion, og det er ingen sjanse for at sparsommelige nord-europeere vil sende store summer i en uendelig fremtid til land som Hellas og Italia. Det er bunnlinjen.

Nedsatte hvite burgundere

Etter de røde kommer de hvite. Disse tre hvite burgunderne har fått lavere pris fra og med i dag:

Meursault 2007 (Château de Puligny-Montrachet) kr. 240
Litt sitrus, hasselnøtter, et lite fatpreg, fin balanse og svært god pris til Meursault å være.

Meursault 1er Cru Les Poruzots 2007 (Château de Puligny-Montrachet) kr. 350
Kjølig frukt, fin fylde, litt bivoks på begynnelsen av ettersmaken. En helt flott vin som byr på det man kan håpe på i en vin av denne typen. Virkelig bra, og jeg har bestilt den til egen kjeller.

Meursault 1er Cru Les Perrières 2007 (Château de Puligny-Montrachet) kr. 291
Strammere, slankere og kanskje mer fokusert enn Poruzots, men i dag er ikke dette en bedre vin. Om fem år, kanskje, hvis man tør vente på det. Poruzots er en komplett vin, dette er kanskje begynnelsen på en. (Foto: Meursault Les Perrières, 16. oktober 2011, OMS).
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...