Ricky Gervais om filmstjerner og politikk

Apropos Golden Globe utdelingen nettopp. Filmstjerner, forfattere og alskens kunstnere som belærer oss om politikk? På sin uforlignelige måte får Ricky Gervais sagt det jeg ville si om jeg fikk sjansen - men mye bedre. 

المال السايب يعلم السرقة

Neida, verken Hamas eller noen andre arabiske krefter har tatt over bloggen. Ikke ennå, i alle fall. Overskriften skal være den arabiske originalen til ordtaket som har blitt oversatt til Engelsk med Loose money teaches theft. Det er en visdom som stadig viser seg treffende. 

Forskningsministerens juks med medlemstallene i Norsk Målungdom har nå nådd offentligheten, og hans forklaring - på spørsmål - omfattet blant annet påstanden om at "alle andre gjorde det." Flere andre som var aktive i politiske ungdomsorganisasjoner på samme tiden, inkludert Dag Håkon Myrdal som jeg kjenner fra Høyre, blir forarget over å bli mistenkeliggjort på denne måten. Det forstår jeg. 

Men konteksten er jo tydelig: Når en mistenker at "alle andre" gjør det, så er terskelen for å gjøre det samme selv betydelig lavere. Det er allmenn psykologi, dessverre. I denne sammenhengen er det klart at en ordning der ungdomsorganisasjoner - og andre - kunne finansiere seg selv ved å påberope seg medlemmer også lett ville kunne bli misbrukt. Det er jevngodt med å la pengene ligge på bordet, og da er det fristende å forsyne seg når ingen ser. 

Særlig når en visste at det ikke ble kontrollert, og også ville vise seg vanskelig å kontrollere. Det var bare å forsyne seg ved å føre opp noen tall på et skjema. All ære til Dag Håkon og alle som var ærlige, men fristelsene var nok for store for flere enn (senere) Professor Hoel. 

Lærdommen er ikke at "nå må alle ta seg sammen"" eller at "husk du kan bli statsråd en dag!" Lærdommen er, som så ofte ellers, at ukontrollerte pengestrømmer korrumperer. Også når de ikke leder rett i egen lommebok, men brukes til støtte for en sak som alle dens forkjempere mener er mye viktigere enn å skrive riktig tall på et skjema. 

Still selv!

Snart skal jeg ut i valgkamp for Høyre for niende gang. I min ungdom var det for SV - i 1977, 1979, 1981, og 1983. (Bildet er fra Speakers Corner i Hyde Park, London.)

Alltid skjer det samme - en treffer folkedypet på en måte som gjør at man begynner å tvile litt på om demokratiet er en god idé (jo - det er det. Alternativene er mye verre!). Ofte får man høre klaging på politikerne. Idioter som ikke skjønner noen ting, osv., osv. osv.

Mitt svar er alltid det samme (og som oftest klarer jeg å la være å legge til den svovelstinkende bannskapen jeg har på tungespissen): Men så still selv da! Kom deg ut av sofaen, og gjør en innsats. Bruk ditt overlegne vett og din forstand - ikke hold det for seg selv. 

Jeg har så langt aldri fått noe annet enn mumling til svar. Mange er så tette i pappen at de ikke forstår den heltemodige innsatsen folk av ymse politiske syn gjør for fellesskapet. Politikerne gjør så godt de kan. De ofrer fritid og sjelsro for fellesskapet - og så får de bare kjeft fra disse jeg møter. Det er bare på hengende håret at jeg klarer å holde stemmebruken innenfor det akseptable når jeg svarer dem. 

Krenkorama

Det er knapt til å tro. Jeg har sett klippet med Siv Jensen der hun oppildner FrPs landsmøte og sier de nå så berømte ordene "knuse de jævla sosialistene". Man må ha både langt utviklet paranoia og en egen evne til å ta alt i aller verste mening for å ta seg nær av det, eller til å lage en stor sak av det. Selv en sosialist som var til stede der og da rykket ut og ba folk roe seg ned. Men hjelper det? Ikke i det hele tatt.  

Men det ble altså en stor sak. Har man virkelig ikke noe annet å stelle med? Proporsjoner og forholdsmessighet - antakelig fremmedord også for de mest utdannede. Eikefjord i BT trekker også frem en episode med Torbjørn Isaksen, statsråd, for et par år siden. Da skulle man også være langt ut i diagnosene for å ta episoden alvorlig i det hele tatt, men det ble den altså. Finnes det virkelig ikke rom for tull og tøys lenger? 

Det er grunn til bekymring for utskjellig, trusler og annet som skremmer folk fra å gjøre en tjeneste i politikken. Men det er også all grunn til å bekymre seg for at man må leve uklanderlig og ikke si noe som tatt ut av kontekst ikke kan blåses opp til noe det aldri har vært. 

Det bekymrer meg at folk har så høye skuldre. At nær sagt alt mulig tolkes i aller verst tenkelige mening, og hinsides alminnelige tolkningskriterier. Jeg har selv vært sosialist, og blitt skjelt ut og banket med paraply av gamle damer på gaten. Jeg tok det med fatning, men også fatning synes å ha blitt utradert fra folks reaksjonsreportoar. 

Jeg tror folk har et behov for å indignert. Skikkelig sinna. Føle den rettferdige harme bruse i kroppen. For den gode sak - nær sagt uansett hvilken sak det skulle være. Fordi det føles godt, og det føles ekstra godt å ha en god fiende. Ingen side i politikken har monopol på dette, og Listhaug/FrP- hatet er venstresidens svar på muslimhatet på Resett-siden. Det skal nesten ingen ting til for å trigge det, og begge ytterpunktene tjener på det. Ja, det er det som er selve drivkraften. 

Før noen rykker ut og påpeker alle Listhaug og FrPs mangler og at jeg forsvarer dem, må jeg minne om to ting: 1) Det å etterlyse nyanser og alminnelige krav til rimelig tolkning er ikke å ta side. 2) Det er faktisk mulig at det finnes flere sider ved en person eller et parti, og at man kan ta grusomt feil i en ting og ha rett i noe annet. 

Det så se alt i svart og hvitt, for og i mot, er et svært dårlig utgangspunkt for å kunne se noe som helst. Få av de som har lest Kahnemanns Thinking, Fast and Slow har gjort noe for å ta den inn over seg. Vi påpeker at amerikansk politikk er polarisert og nærmest dysfunksjonell, men mye tyder på at importen er i full gang. 

Det lover ikke godt!

PS: De som vil se hvor galt det kan gå når Twitterstormen bryter løs, og aktørene er kyniske nok, kan lære mye av å lese denne artikkelen. 

Året 2019

Selv om jeg har noen riktige spådommer på samvittigheten, så er jeg ikke synsk. Men siden så mange andre oppsummerer 2018 og spår (mer eller mindre forsiktig) om 2019, så våger jeg meg utpå. Det er mer vågestykket enn stoffmangelen som driver meg.

Jeg har veddet på at  året 2019 blir dårlig på børsen. Jeg solgte ut det meste av det jeg hadde i aksjefond i oktober, og har sett børsene stupe etter det. Det jeg hadde igjen har jeg også vridd over til utlandet, og redusert eksponeringen mot Oslo Børs. Så langt ser det ut til å slå til. Selv om veddemål mot børsen ofte slår feil, traff jeg rett med sist jeg kjøpte meg inn. Det var den dagen Oslo Børs var på sitt laveste i november 2008. Heldig to ganger på rappen? Vi får se. 

Men godt nytt er det ikke at børsene går ned. Ikke i seg selv, for det tyder på at økonomiene er på tur ned igjen. Det har vært en sammenhengende opptur siden den kraftige nedturen som går under navnet "Finanskrisen," og alle oppturer tar slutt. Denne oppturen har vært fyrt av en pengetrykking verden aldri har sett før, og kredittboblene har vokst seg store. De har en tendens til ikke å fisle ut, men sprekke. 

Rent bortsett fra økonomien, er det vel å frykte at alle trender fra 2018 vil fortsette inn i det nye året.

Trump vil fortsette å gjøre verden utrygg og politikken uforutsigbar. Da jeg før han ble president fjerndiagnostiserte mannen som paranoid narcissist, og sa at 30-åra var på programmet igjen, fikk jeg mye motbør. Nå er det vel ingen, kanskje bortsett fra Carl I. Hagen og hans like, som vil protestere på det. 

Putin vil fortsette å finansiere trollfabrikker, forsøke å myrde overløpere, og på ulike måter hjelpe Trump til å gjøre verden utrygg og uforutsigbar. 

Hvordan det går med Brexit vet ingen. De konservatives borgerkrig sammen med selvskadingsøvelsen med å bryte ut av EU kan lett føre til en Labour regjering med Corbyn i spissen. Partiet er IKKE som det norske Arbeiderpartiet. De ligger næmere Rødt. Brexit sammen med skapelsen av et Venezuela i Nord-Atlanteren vil ikke være en god kombinasjon. 

Nei, jeg bør slutte å se inn i kystallkulen. Det kan jo gå bedre enn jeg tror?

Politikk er know-how

Det er etter hvert klart for alle som kan og vil forstå at Donald Trump ikke er egnet som president i USA. Men det er ikke bare hans håpløse personlighet som er årsaken - selv om alt forsterkes gjennom den.

Han kan heller ikke politikk.

Dette var jo en vesentlig del av mannens appell ved valget. Politikere, og særlig "Washington", var hatobjekter for mange. Fjernt fra folk flest og bare opptatt av å sørge for seg og sine. Det å få noen utenfra som kunne røske opp i det hele var sett på som attraktivt ikke bare for Trumps supportere, men også for de svært mange som støttet Bernie Sanders i demokratenes primærvalg. Vi kjenner til fenomenet også fra populister i andre deler av verden.

Men politikk er ikke bare å ville - som noen så siterbart har sagt. Det er også en ferdighet, og ferdigheter kan ikke leses ut av bøker. De læres gjennom å bli utøvd, det er en know-how som det heter på engelsk, eller savoir-faire på fransk.

Denne innsikten er noe av en grunnpilar i konservatismen slik Michael Oakeshott beskrev den i "On Being Conservative" (1956) - som er å finne i Rationalism in Politics and Other Essays (1962). Også essayet som ga navn til denne samlingen legger vekt på det organiske i menneskets sosiale liv og de organisasjonene som det bygger opp.

Politikk er ikke business, og politikk er heller ikke markedsføring. Det er mulig å lære mye om politikk gjennom å studere, men man kan ikke lære å utøve politikk på den måten.

Dette er også en viktig grunn til at jeg er skeptisk til å åpne og demokratisere nominasjonsprosessene. Det er andre politikere som gjennom nærobservasjon av sine kolleger som er best i stand til å vurdere om noen er skikket til å utøve et verv, og ikke de som ser kandidatene på TV.

Trumps tid som president kan kanskje minne oss på dette.

Rasjonalitetens begrensninger

For tiden leser jeg studenters eksamensbesvarelser, og det er jo alltid en blandet opplevelse. Man kan lett bli fortvilt over hvor lite enkelte har fått med seg av det jeg har forsøkt å formidle i løpet av semesteret. Man kan av og til lure på om noe nytter.

Men større grunn til bekymring på vegne av rasjonalitet og saklighet oppstår i møte med meriterte akademikere. Ikke om faget, selvsagt, selv om vi alle vel lettere ser svakheter ved andres argumenter enn ved våre egne. Jeg havner lett i dyp depresjon og fortvilelse når man kommer inn på politiske spørsmål, for helt elementære krav til saklighet og resonnement fordufter som dugg for sol. Ikke for alle, selvsagt, men for gruoppvekkende mange. Schumpeters observasjon (i bildet over) gjelder i høy grad også for akademikere og ikke bare "the typical citizen".

Hvorfor? Fordi rasjonalitet har minst like mye med vilje å gjøre som med evne. Og uten vilje står evnen arbeidsløs.

Entusiasmen er politikkens død

Hvordan kan det ha seg at et land som USA ikke kan finne to bedre eller mer lettlikte politikere enn Trump og Hillary Clinton? Eller at Labour i Storbritannia er i ferd med å grave sin egen grav med medlemmenes entusiastiske deltakelse? (Foto av Jeremy Corbyn: Daily Telegraph)

Det er selvsagt mange grunner til disse to fenomenene, men spriket mellom partienes medlemmer og den jevne velger er en meget viktig faktor. Corbyns Labour har tre ganger så mange medlemmer nå som etter valget i 2015, men velgere er det dårligere stilt med. Partiet ligger jevnt 10-15% under de konservative, og er bortimot utradert i det SNP-dominerte Skottland.

Så hvorfor er det et så stort misforhold mellom medlemmer og velgere? De som melder seg inn i et parti er naturlig nok mer opptatt av politikk enn den jevne velger. Dertil kommer det sosialpsykologiske fenomenet at man oppfatter gruppen som normen - omgir deg du med ekstremister, fortoner de seg som normale og rasjonelle etter en stund. Ikke at Labours nye medlemmer er ekstremister, men de er "rene" og "alternative" og har aldri måttet inngå et politisk kompromiss eller finansiere en ny barnehage.

Så tendensen er klar: sett sammen en gruppe med sosialister, eller liberalister, og la dem samhandle bare med hverandre en periode. Når perioden er over vil de alle sammen være mer ytterliggående enn før. Dette er vel dokumentert i sosialpsykologisk forskning. Her har vi også en av de virkelig store farene med avisenes død og algoritmenes seier i sosiale medier: de rendyrker en profil for den enkelte, og vi blir alle mer ekstreme og mindre i stand til å se det store bildet.

Labours medlemsvekst må vel være et sunnhetstegn i et demokrati? Der valgdeltakelsen er høy er ikke nødvendigvis politikken mer sunn eller demokratisk. Ved valget i Irak var deltakelsen noe i retning 95% i noen områder - et tall bare diktatur med obligatorisk oppmøte og omfattende juks når opp til. Under Weimar-republikken i Tyskland var valgdeltakelsen godt over 80% mens nazistene steg til makten. Grunnen er, for å si det enkelt, at alle ønsker å hindre fiendene fra å komme til makten. Tilliten til systemet, og at politikerne kan ta rasjonelle valg på folkets vegne, er liten. Derfor engasjerer de seg.

Resultatet er polarisering og manglende tillit. Det har vært partienes jobb å bygge bro mellom de overbeviste og engasjerte, og de relativt uinteresserte store masser som kanskje kommer seg til valglokalet hvert andre år. I Labour ser vi nå tendensen til at det viktigste er å være ren og rød, og det å vinne valg er helt sekundært. Forbindelsen mellom parti og folk blir brutt av entusiasmen.

Entusiasmen fostrer mistillit, og faren er absolutt til stede for at Storbritannia kan bli like polarisert som USA. Partiet i midten, Liberal Democrats, ble en rykende ruin etter valget i 2015. Labour er i ferd med å begå harakiri. Brexit er på mange måter en konsekvens av disse prosessene siden det politiske sentrum ble borte i 2015.

Kan noe gjøres? Tiden vil vise, men den tiden kan fort bli lang og preget av større motsetninger og manglende tillit. Men kanskje valgdeltakelsen - som i Weimartiden i Tyskland - går opp?

40-års jubileum (Politikk og personlighet - XVII)

Hva er det som skjer med meg?

Menneskets evne til å reflektere over seg selv er kanskje det som skiller oss klarest fra andre dyr, men det er også kilden til mye elendighet. Om det fører til elendighet vet jeg ikke, men jeg har begynt å reflektere over mine interesser og da særlig - som tittelen indikerer - politikk. (Serien med egen politisk sjelegranskning har gått lenge, forrige innlegg var i fjor.)

Jeg kom plutselig på at i høst er det 40 år siden jeg fikk mitt første verv. Jeg ble elevrådsleder på ungdomsskolen som syvendeklassing - altså fersk fra barneskolen og såvidt 13 år. Hva de tenkte på som valgte meg, det vet jeg ikke, men for min del ble det starten på et liv med tillitsverv og engasjement. Jeg ble tillitsvalgt som elev, student og senere ansatt. Jeg var folkevalgt også, som min far. Jeg hadde et bredt utvalg av verv i SV og SU fram til jeg ble 20, og i Høyre fra jeg var 33. Fram til siste årsmøte. OK, jeg er fremdeles medlem i Representantskapet, men høstens valgkamp var den første jeg ikke utkjempet i første linje siden 1995.

Jeg har hatt ulike interesser gjennom livet. Noen har kommet og gått, og andre har kommet litt i andre rekke etter hvert. For tiden er det tennis som er den store. Men alltid har politikken vært der. Det er en del av meg og min identitet som har vært ganske så stabil.

Men nå er motivasjonen liten. Mitt ståsted er uendret, men trangen til å innta posisjoner har minsket. Kan det være alderen? Har mitt ego krympet, slik at det å ha posisjoner ikke betyr noe lenger?

Jeg tror ikke dette kan være noen viktig forklaring, for jeg har sjelden vært ute etter posisjoner. Flere ganger har jeg hatt mulighet til å bli leder i en lokalforening, og takket nei til det. Bare en gang har jeg takket ja til å stille til valg som folkevalgt. Så egostørrelsen har ikke vært i førersetet så ofte før heller.

Kan det være en helt ny fase i mitt bevisste liv - at jeg ikke bryr meg om samfunnsutviklingen? Neppe. Jeg tipper det har med det å gjøre at jeg trenger en pause. Bare med pause da jeg bodde i England, har jeg vært aktiv politisk og på arbeids-/studieplassen i 40 år.

Men vi får se. Fremtiden vet ingen av oss noe om.

Hellas

I dagens The Times sto en av de beste artiklene jeg har lest om Hellas på så lenge jeg kan huske. Avisen på nett krever abonnement, så jeg tar meg den frihet å oppsummere noe av den her.

Jason Manolopoulos (bildet, fra The Times) har skrevet en bok som heter Greece's 'Odious' Debt: The Looting of the Hellenic Republic by the Euro, the Political Elite and the Investment Community. Den kjenner jeg ikke, men jeg går ut fra at mye av artikkelen er hentet fra boka.

Et hovedpoeng er at få har forstått Hellas. Man har gått ut fra at landet er et moderne kapitalistisk land, men litt mindre utviklet enn andre land i Vest-Europa. Det er feil, sier Manolopoulos. Landet er mer som et u-land med konglomerater, en oppblåst offentlig sektor med utbredt korrupsjon, og politikere i nær og korrupt forbindelse med lokale oligarker. Billige euro har det siste drøye tiåret bidratt til at slike (mildt sagt) uhensiktsmessige konstruksjoner har kunnet overleve.

Den politiske klassen, der alle statsministre har kommet fra en av to familier, er dypt foraktet - og med god grunn. De har ikke gjort en tøddel for å modernisere stat og næringsliv - og det fordi de har interesse av at det har fortsatt som fram til nå. Derfor ligner Hellas på en stat i full kollaps: politikken har ingen legitimitet, det er utbredt korrupsjon blant de som styrer, offentlige tjenester er i ferd med å bryte sammen, økonomien er delt mellom noen få karteller, og den krymper.

Artikkelens viktigste, og svært instruktive,budskap er at det finansielle marerittet bare er et symptom på problemer som er dype, og som gjennomsyrer politikk, offentlig sektor og privat sektor. Disse problemene lar seg ikke løse hver for seg, og skal Hellas fortsette i Euroen og i EU (eller bli en moderne stat utenfor) må dype endringer finne sted. Krisen kan gjøre dem mulige og mer sannsynlige, men dette er langt fra den eneste mulige utgangen på denne krisen.

Finnes det frelse for KrF?

Kristelig Folkeparti er en spesiell politisk konstruksjon. Partiet vokste frem fordi Venstre ble for liberalt, og de lavkirkelige strømningene fikk sekulære mål om å forme landet etter Bibelens budskap. Det ble for lenge å vente på Jesu gjenkomst. Som mange vet var det på 30-tallet at KrF så dagens lys her i Hordaland, men det ble landsdekkende først etter krigen, og sine beste valg har de gjort i etterkant av de to EF/EU avstemningene. Den første av disse falt sammen med kampen mot selvbestemt abort, og denne definerte på mange vis selve essensen av KrF.

Som nevnt i mitt innlegg om KrF etter siste stortingsvalg er KrF ikke noe sentrumsparti. Det skiller seg fra andre partier først og fremst gjennom ytterliggående standpunkt innen moral. Partiet sliter i motbakke grunnet helt elementære endringer i samfunnet som:

• Urbanisering: partiet har størst tilslutning i grisgrendte strøk.
• Sekularisering: de lavkirkelige bevegelsene har stadig mindre oppslutning.
• Aldring: partiet har en betydelig andel av sistegangsvelgerne.

På 90-tallet hadde partiet en populær sak som de fikk "eierskap" til: kontantstøtten. EU-avstemningen var ganske fersk i minnet, og partimønstret var preget av det. Bondevik var populær (husker noen det?), og Valgerd drakk rødvin mens Kjell Magne pattet på en sigar. På en måling snuste partiet på 20%.

Men det er lenge siden. Høybråten var ikke redningen. Skal partiet rendyrke sin profil sikter det seg samtidig inn på undergangen av grunner jeg har anført over. Hvis partiet myker den opp vil de ligne for mye på andre partier, som Arbeiderpartiet, Venstre (særlig), eller Høyre.

Med mindre vi får en vekkelsesbølge over landet arbeider tidsånden målbevisst mot partiet. Nedgangen kan nok bremses av en ny EU-avstemning og/eller populære lederskikkelser, men et parti tuftet på et grunnlag fra Midt-Østen for 2000 år siden har ikke fremtiden for seg i Norge på 2010-tallet.

Men jeg har tatt feil før...