Vin, estetikk og filosofi

Jeg ble nettopp intervjuet av Studentradioen i Bergen om tematikken i tittelen på dette innlegget, og det har blitt en podcast som jeg lenker til her. Serien heter Bærtur (og druer er jo bær). 

Jeg var faktisk ganske fornøyd med det hele, og det hjelper at intervjueren har peiling. 

Dette er lenken på Spotify. 

De som sliter med Spotify kan ta kontakt med meg. Jeg fikk også en lydfil. 

Bokpanel om "Aesthetic Expertise"

I dag skal det være et bokpanel om min siste bok i Graz, Østerrike. Boka kom i fjor omtrent på denne tiden. Det blir stas - håper jeg!

Det hele er en del av forskningsprosjektet Perception: Episteme, Aesthetics, Politics.

Book Panel "Aesthetic Expertise"

13.11.2025, 14:30 – 17:00
Universitätsplatz 3, 8010 Graz
ground floor GEWI meeting room

14:30 – 14:40
Welcome & Introduction

14:40 – 15:00
Book Presentation – Aesthetic Expertise by Ole Martin Skilleås

15:00 – 15:10
Comment: “Three Kinds of Expertise” – Denis Džanić

15:10 – 15:20
Comment: “How Singular Are Aesthetic Judgments?” – Daniel Neumann

15:20 – 15:35
Break

15:35 – 15:45
Comment: “Artworks in and through Interpretive Spaces” – Julia Kaidisch

15:45 – 15:55
Comment: “Dwelling with the Beautiful: Aesthetic Competence from Hopper’s Nighthawks to the Age of Immediacy” – Stefan Brandt

15:55 – 16:05
Comment: TBA – Susanne Kogler

16:05 – 16:35
Response by Ole Martin Skilleås and Panel Discussion

16:35 – 16:55
Audience Q&A

16:55 – 17:00
Wrap-Up

Kommer i oktober

- og da uten stempelet på bildet. Dette var en prøve som jeg skulle godkjenne. 

Eksistensialisme

En helskrudd virkelighetsoppfatning

Spiller journalisters politiske oppfatninger noen rolle? 

Det er et kjent fenomen at journalister svært mye større grad enn befolkningen hører til på venstresiden politisk, og det er særlig på to måter at det kan spille en rolle i politikken. For det første kan politiske oppfatninger komme til uttrykk direkte eller i hvordan saker blir vinklet. Men en mye oversett påvirkning ligger i hvilke typer saker som får oppmerksomhet. Det kan man også måle på hvordan oppmerksomhet skrur virkelighetsoppfatningen. 

Test deg selv: Hvor stor andel av befolkningen i Norge tror du er muslimer? Hvor stor andel er samer? Hvor stor andel av befolkningen snakker samisk til daglig? (Svar nederst på siden)

I USA tror de som blir spurt i gjennomsnitt at 41% av befolkningen er svarte. Blant svarte amerikanere (African Americans som folkegruppen kalles til tross for at nesten ingen av den noen gang har vært i Afrika) er den gjennomsnittlige verdien 52%. Altså, svarte amerikanere tror at flertallet av befolkningen er svarte. Det riktige tallet (for i USA holder de rede på slikt gjennom folketellinger der folk blir bedt om å oppgi "rase") er 12%. Black lives matter, men andelen i befolkningen øker ikke av den grunn. 

Flertallet tror også at USAs asiatiske befolkning utgjør 29%, mens det egentlige tallet er 6%. Og at urinvånerne (som vi fortsatt ofte kaller indianere) utgjør 27% - mens det riktige tallet er 1%. Det må bety at landets hvite har blitt utsatt for et plutselig og omfattende folkemord. 

Når man legger sammen hva folk tror om folketallet i New York City (30%), California (32%) og Texas (30%) - så er det knapt folk igjen til resten av landet. Forklaringen er trolig medienes dekning og oppmerksomhet om disse to statene og den store byen med alle skyskraperne. Akkurat som med dekningen og oppmerksomheten rundt etniske minoriteter skrur det virkelighetsoppfatningen. "Alle" de ser på TV eller film bor jo i New York City eller i California, og Texas er jo en stor stat. 

Det samme slår inn på seksuelle minoriteter. Oppmerksomheten er det lite å si på. Med "woke" på dagsorden er det fullt fokus. Andelen homoseksuelle anslås til 30% - omtrent ti ganger så høyt som det reelle tallet. Transseksuelle anslås til å omfatte hele 21% av befolkningen (egentlig 0,6%). 

Det er mye annet gøy å lese ut av dette, men før man lar seg overmanne av det humoristiske bør man kanskje tenke over hva det sier om hvordan mennesker danner seg oppfatninger. Det er egentlig ganske lite av det vi tror om verden som er dannet gjennom entydige erfaringer og grundig gjennomtenkning. Og disse funnene er gode eksempler på dette. Eksponering danner grunnlaget for oppfatninger om forholdsmessig betydning og størrelse - som ved mye omtalte etniske minoriteter og befolkningen i høyt eksponerte byer og delstater. 

Løsning på selvtest: Ca. 4% er muslimer, 0,8% er samer, og 0,3% snakker samisk daglig. (Eller så nært som det lar seg gjøre å definere disse kategoriene.)

Existentialism AOC

Hvordan bør vi veilede?

Det følgende var mitt manus for en innledning på oppstartsmøtet for ExPhil ved UiB nå i august. Bakgrunnen er selvsagt erfaringer vi har gjort i pandemien, og om noen av de verktøy vi har brukt også bør brukes når pandemien ikke lenger tvinger oss til det. (Jeg brukte ikke manuset, så det jeg sa hadde nok noen avvik fra hva som står her.)

Innledning

Vi sto i gangen i tredje etasje, med forskriftsmessig avstand, og noen stilte spørsmålet om hva som ville endre seg permanent etter pandemien. Da hørte jeg plutselig meg selv si, spontant og kategorisk: «Jeg kommer aldri til å veilede en eneste student på kontoret igjen!»

Jeg ble veldig overrasket. Verken spontant eller kategorisk er favorittøvelser for en tvisynt trønder, så jeg ble nysgjerrig på hvor dette kom fra. Jeg tror jeg har et svar, som jeg vil komme tilbake til, men først vil jeg si litt om veiledning høsten 2021, før jeg går over på PPP -  postpandemisk pedagogikk (og litt logistikk).

Høsten 2021

Nå ser vi også at selv om pandemien ikke er over synes forbindelsen mellom covid19 og intensiven og det som verre er, å være brutt. Men fullvaksinering er ingen mirakelkur. En venn var fullvaksinert, frisk og i god form, men fikk covid19. Drøye to uker med kraftig sykdom fulgte (‘this ain’t no flu!’), og en drøy måned etter friskmelding er han fortsatt ute av stand til å leve helt som normalt. Slapp, og tåler ikke anstrengelser. For min del har jeg ingen interesse av å dra med meg 50 studenter etter tur inn på et kontor i tre kvarter for å se hva som skjer på virusfronten. For å endre oppfatning om det, måtte det å veilede på Zoom være et klart dårligere alternativ enn å gjøre det ansikt til ansikt – eller ansiktsmaske til ansiktsmaske. Og det er det ikke, mener jeg.

Post-pandemisk pedagogikk (PPP)

La meg rydde en mulig misforståelse av vegen først. Jeg har ingen studentfobi. Tvert om. Selv ExPhil studenter med tvilsom motivasjon synes jeg det er stas å bli kjent med, men det lar seg gjøre også på Zoom. Dertil er logistikken en positiv faktor. Det å kun ha en tid å forholde seg til, heller enn både tid og sted, er en lettelse for både veileder og student. Det å ikke finne fram, å føle seg litt pjusk og å bli for sen til bussen spiller ingen rolle for digital veiledning. Selvsagt kan data-utfordringer dra i motsatt retning, men denne faktoren er, tror jeg, betydelig mindre nå enn den var for ett og et halvt år siden. Dessuten er det en stor fordel å kunne forholde seg til en delt tekst på en skjerm – som vi kan på Zoom.

Men selv dette kan ikke forklare mitt midlertidige anfall av spontanitet der ute i gangen i tredje etasje.

Postpandemisk Pedagogikk

For å spole fort fram til det jeg tror tok meg ut av min vante personlighet et øyeblikk, så var det «opplevd kontakt med studentene.»

Studenter som jeg ellers opplevde som stille og forsiktige var betydelig mer aktive og frittalende på skjerm enn jeg har opplevd samme kategori studenter på kontoret. Ofte er det disse vi sliter med å nå gjennom til. Vi tenker kanskje på det å samhandle via skjerm som distanserende og fremmedgjørende, men det har flere sider og noen av dem positive.

Jeg tror vi ofte overser hvor intimiderende det kan være for en fersk student å stille på noens kontor med utkast i hånden for å bli frittet ut og (tenker studenten) stilt til veggs. Selv om vi er vennligheten selv, er det noe i situasjonen som vi gjerne overser – tror jeg. Vi er autoritetspersoner, og distansen som det digitale utgjør, det å kunne være i sitt foretrukne miljø under veiledningen kanskje(?), senker spenningen.

Men det er likevel ingen garantert suksessformel. Formatet har sine innebygde begrensninger, og det er viktig å huske på de rådene man får når man skal spille inn undervisningsvideoer: Se i kamera, vær livlig – overdriv gjerne bevegelser, osv. Det gjelder å nå gjennom den lille åpningen der fremme og ut til studenten.

Kanskje denne hindringen gjør at man engasjerer seg noe mer i det å få kontakt også?

Avslutning

Spontaniteten er et for lengst overstått stadium for meg, men selv etter gjennomtenkning vil jeg nok foretrekke å veilede ExPhil på Zoom også i den postpandemiske pedagogikken. Men uansett digitalt eller ansikt til ansikt, den avgjørende faktoren for suksess er hvordan vi veileder og ikke bare mediet. 

En av de mindre kjente greske filosofene

Pandemien og studentene

Pandemien har vært en påkjenning for de fleste av oss, men selvsagt i ulik grad. De som har mistet noen nærstående, jobben, livsverket og så videre har hatt det verst. Men mange av oss synes også ekstra synd på studentene som har fått en betydningsfull livsfase forstyrret. Denne undersøkelsen viser dystre tall om tingenes tilstand. 

Det å sitte på en hybel i en fremmed by og stirre på en skjerm er ille nok, men kontrasten med hvordan livet skulle ha fortonet seg er desto verre: Man skulle vært ute og møtt nye mennesker, fått nye venner, kjærester, dyrket nye og spennende interesser og så videre. Det å bli student er normalt sett en mulighet til å oppfinne seg selv på ny, og svært mange som har vært studenter ser tilbake på en tid som var avgjørende for hvem man har blitt. Nå er dette satt på vent. De som begynte i vårsemesteret 2020 har allerede gått glipp av halvannet år av studietiden sin - sosialt sett.

For faglig er ikke alt bare mørkt. Våre studenter, på filosofi i Bergen, har aldri vært så produktive! Som mange andre fag som ikke er profesjonsstudier, sliter vi vanligvis med å gjøre våre studenter til heltidsstudenter. Mens det er 60 studiepoeng i et normert studium per år, har våre studenter "produsert" noe i overkant av 40. Men det er et normalår. I 2020 var tallet 65 studiepoeng! 

Man kan tenke seg at uten det sosiale livet blir det all work and no play. Typen arbeid har antakelig også noe å si, for med barer, restauranter og mye annet som er gøy stengt ned, er det dårligere med deltidsjobber for studenter. 

Når livet blir spolert av en pandemi, kan en like gjerne studere. 

Aletheia 12. mars

Bloggen er mitt utløp for interesser utenom jobben min, stort sett. Det er naturlig nok et visst overlapp mellom jobb og fritid, men i det store og hele har denne bloggen hatt lite med filosofi å gjøre. Her kommer et unntak. 

12. mars i år, den dagen "Norge stengte ned," fikk vi illustrert to sentrale poeng fra to viktige filosofer. Leviathan (se over) sto frem/ble avslørt i Erna Solbergs skikkelse, og både Thomas Hobbes (1588 - 1679) and Martin Heidegger (1889 - 1976) fikk vise åpenbare relevans. 

For det første at statsdannelser er, eller bør være, avståelse av suverenitet. Suverenen har dermed rett til å gripe inn overfor alle på vegne av alle. (Se Hobbes - Leviathan.) I vår fredelige moderne velferdsstat er det småting vi avstår: penger, verneplikt og slikt. På grunn av velstanden har vi hatt tilgang på et bredt spekter av goder og tjenester alle partier sier de vil utvide foran hvert valg. Inntil 12. mars 2020. 

Da ble maktens slør plutselig revet vekk, og statsmaktens egentlige natur sto plutselig frem i all sin enkle brutalitet: Du skal holde deg hjemme, og mange ble beordret til å avslutte sin næringsvirksomhet med usikker oppstartsdato. To av mine slektninger og noen av mine gamle venner som lever av å stue folk tett sammen og få dem til å gaule "rai-rai" av hjertens lyst, har fremdeles ikke noen jobb å gå til. 

Da så vi sannheten om statsmakten, den som hele tiden hadde vært der men som var skjult for oss alle. Den var ikke lenger lethe, for å si det på attisk gresk (skjult, gjemt, glemt), men avslørt. Sannhet som aletheia - en åpning, en avsløring. Det er ikke riktig å si at for Heidegger er sannhet aletheia, men den viser hvordan en grunnleggende verden åpnes opp og blir avslørt og dermed forstått gjennom en grunnleggende konstitusjon av mening. 

Man kunne ikke ønsket seg noen tydeligere demonstrasjon, selv om demonstrasjonen var uønsket. I fredstid er vel dette så tydelig som det blir. Pressekonferansen om ettermiddagen 12. mars var to sentrale poeng hos Hobbes og Heidegger i tydelig forening. 

Andrew Karpaty Kennedy - Chance Survivor

Andrew Kennedy (opprinnelig Andor Ödön Kárpáti) var min kollega i to år (1996 - 1998) da jeg var 1. amanuensis i britisk kulturkunnskap ved Engelsk institutt ved Universitetet i Bergen. Jeg spurte han en gang om hva som var hans bakgrunn. 'Hungarian, Jewish' var det korte svaret jeg fikk. Denne boka med selvbiografi fram til 25 års alder, er det lange svaret. Denne boka vil jeg minnes lenge.

Andrew skulle endt i gasskammeret i Auschwitz som så mange av sine slektninger og andre jøder i Europa. Det spilte ingen rolle at familien hadde konvertert til kristendommen og levde et meget borgerlig og ganske så ungarsk liv. Det som førte toget, der han som trettenåring sammen med familien var stuet sammen med ufattelig mange andre i en krøttervogn, i en annen retning var en feil. En SS soldat hadde blandet sammen to tog, og deres tog endte nær Wien. En arbeidsleir der de som klarte seg gjorde innsats i en våpenfabrikk.

Etter krigen kom restene av familien (faren døde av dysenteri ganske tidlig) til Ungarn igjen, men alt var annerledes. Ikke minst var det det snikende kommunistiske diktaturet og det totalitære styret som utgjorde forandringen, men igjen klarte Andrew å unnslippe - men ikke søsteren og moren.

Forfatteren graver fram gjennom skriften den unge gutten han en gang var, og vikler ut en verden og et perspektiv der den ytre trussel går fra en noe diffus frykt til noe helt konkret forferdelig. Han er særlig god til å få fram den nesten umerkelige prosessen fra å være selvstendig til å bli en ting der bevisstheten på et vis overlever gjennom å distansere seg. Det vanvittige og gruoppvekkende blir sterkere gjennom å bli formidlet tørt og konkret; det er finnes ikke noen store ord eller besvergelser i disse sentrale delene av fortellingen. Det gjør den sterkere.

Det både nekrologen i The Guardian og den av kolleger i På høyden hopper over, er kampen for å slippe unna det stadig sterkere kommunistdiktaturet i Ungarn etter krigen. Som så mange andre som overlevde nazistene kom Andrew i klørne på et nytt undertrykkende regime. Det var, i alle fall ikke i Ungarn på 40-tallet, like morderisk og uttalt rasistisk som det nazistiske, men det var like fullt en seriøs kamp for å unnslippe og også mye flaks som skulle til for å komme seg ut. 

I England var det kampen for å bli anerkjent og sett som noe annet enn en utlending som sto i sentrum - og en eksepsjonell interesse for litteratur og teater. Andrew gjorde et poeng av at vi hadde felles bakgrunn, for han tok også en utdanning i både filosofi og litteratur, men det er åpenbart litteraturen som fenget han mest.  

Boka ender da Andrew er 25 år, og avsluttes av en gjennomtenkt kommentar på noen sider. Forfatteren var også skjønnlitterær forfatter, og språk og stil er upåklagelig hele veien. Som foreleser - etter det jeg har forstått - var han rik på digresjoner og forutsatte mye hos sine studenter. Her, derimot, er stilen klar, ryddig og med svært god fremdrift. Boka er en leseropplevelse! 

Konklusjon - Klar anbefaling!

Anti-anti Aesthetics

Tirsdag 26. februar kl. 16:15, på seminarrom P på Sydneshaugen Skole, holder jeg et innlegg med tittelen "Anti-anti Aesthetics." 

Det er Estetisk lesesirkel ved UiB som arrangerer, og tema deres i vår er Anti-aesthetics - derav min tittel.

Jeg vil imøtegå kritikken både fra anti-estetikken og fra den naive romatikken, og forsvare det syn at esteiske opplevelser er en egen og meningsfull kategori, og at kunnskap og ferdigheter typisk er nødvendige elementer. 

Innlegget er på ca. 45 minutter, og med en påfølgende diskusjon. 

Ekskursjon med estetikkstudenter

Fredag 8. februar var jeg med en gruppe av estetikkstudentene mine på Kirsten Keegans utstilling "The Urgent, Slow Gaze" på Hordaland Kunstsenter. 

Studentene tar Estetikk 218/318 med meg, og det er viktig for oss å knytte den filosofiske estetikken til konkrete eksempler. 

Fra høyre på bildet: Jeg, kunstneren Anthony Morton (Sør-Afrika) og Kirsten Keegan (Canada). Og noen av studentene som tar kurset. 

Politikk er know-how

Det er etter hvert klart for alle som kan og vil forstå at Donald Trump ikke er egnet som president i USA. Men det er ikke bare hans håpløse personlighet som er årsaken - selv om alt forsterkes gjennom den.

Han kan heller ikke politikk.

Dette var jo en vesentlig del av mannens appell ved valget. Politikere, og særlig "Washington", var hatobjekter for mange. Fjernt fra folk flest og bare opptatt av å sørge for seg og sine. Det å få noen utenfra som kunne røske opp i det hele var sett på som attraktivt ikke bare for Trumps supportere, men også for de svært mange som støttet Bernie Sanders i demokratenes primærvalg. Vi kjenner til fenomenet også fra populister i andre deler av verden.

Men politikk er ikke bare å ville - som noen så siterbart har sagt. Det er også en ferdighet, og ferdigheter kan ikke leses ut av bøker. De læres gjennom å bli utøvd, det er en know-how som det heter på engelsk, eller savoir-faire på fransk.

Denne innsikten er noe av en grunnpilar i konservatismen slik Michael Oakeshott beskrev den i "On Being Conservative" (1956) - som er å finne i Rationalism in Politics and Other Essays (1962). Også essayet som ga navn til denne samlingen legger vekt på det organiske i menneskets sosiale liv og de organisasjonene som det bygger opp.

Politikk er ikke business, og politikk er heller ikke markedsføring. Det er mulig å lære mye om politikk gjennom å studere, men man kan ikke lære å utøve politikk på den måten.

Dette er også en viktig grunn til at jeg er skeptisk til å åpne og demokratisere nominasjonsprosessene. Det er andre politikere som gjennom nærobservasjon av sine kolleger som er best i stand til å vurdere om noen er skikket til å utøve et verv, og ikke de som ser kandidatene på TV.

Trumps tid som president kan kanskje minne oss på dette.

Pedagogiske nyvinninger

Nettopp!

Studer filosofi ved Universitetet i Bergen!

Jeg tar meg den frihet å reklamere for jobben min, eller rettere sagt for det vi tilbyr. Jeg er så heldig at jeg kjenner alle de som deltar.

Fornuftens begrensning - Politikk og personlighet - XVI

I denne serien som har gått noen år, med stadig lengre mellom hvert innlegg, har jeg blant annet tematisert betydningen av personlighet og tilhørighet som faktorer i politisk tilhørighet. (Det forige innlegget var dette). Jeg har forsøkt meg på en slags egenanalyse i hva som har ført meg dit jeg er i dag i det politiske landskapet, og jeg har ikke forsøkt å underspille betydningen av faktorer som er utenfor det strengt rasjonelle.

Av spesiell betydning denne gangen er vel det jeg har skrevet om tilhørighet og identitet, for forskere i USA undersøkte om folk lot seg bevege av forskning. Hvorfor lar ikke folk seg overbevise av vitenskaplige funn? Selv overveldende solide forskningsresultater synes ikke å spille noen rolle.

Noen mener at folk ikke skjønner vitenskapen - som for eksempel viten om klodens oppvarming og årsakene til det. Tesen som forklarer dette kalles gjerne "The Science Comprehension Thesis" (SCT). Svikten ligger på manglende kunnskaper og evnen til å forstå. Dette har vært den mest fremherskende forklaringen.

Et bidrag i Yale Law School, Public Law Working Paper No. 307 fra Daniel Kahan (bildet) og medforfattere har en annen forklaring. Forklaringsmodellen forkortes ICT og den lengre versjonen er The Identity-protective Cognition Thesis. Kort fortalt forklares denne manglende evnen til å la seg overbevise av entydig forskning med at en kulturell konflikt (dette er USA, må vite) blokkerer de kognitive ferdighetene.

I mange sammenhenger stoler alle på ekspertene. Få om noen tviler på at det finnes andre galakser selv om vi ikke akkurat har erfart disse selv. Men når det gjelder noen områder og emner er ikke folk interessert i å finne ut hva som er tilfelle, men bare i å vinne diskusjonen.

Forsøket tok 1.000 amerikanere og registrerte deres politiske oppfatninger og sympatier, og så fikk de en standard mattetest for å sjekke evnenivået innen dette feltet. Deretter kom en "nøtt" der de skulle vurdere om en hudkrem var effektiv til å bekjempe eksem. En mental snarvei ville tyde på at ja - det var den. Men ser man nærmere på det er virkningen motsatt. De fleste bommet - uansett politisk overbevisning. De som var bedre i matematikk gjorde det bedre på testen, og vise versa. (Se bildet under.)

Men når de samme tallene ble brukt om politisk kontroversielle saker ble resultatet et annet. De samme tallene fortalte denne gangen om kriminalitetsutviklingen i byer som hadde forbudt skjulte våpen versus byer som ikke hadde gjort det. I den ene versjonen hadde forbudet kuttet kriminaliteten, men i den andre versjonen var tallene brukt til motsatt konklusjon.

Nå spilte det ingen rolle hvor dyktige respondentene var i matematikk. De liberale ble plutselig svært dyktige til å vise at tallene faktisk viste at våpenkontroll begrenset kriminaliteten, og de konservative plutselig like flinke like til å vise det motsatte.

De som var dårlige i matematikk var 25% bedre til å finne rett resultat når det passet deres politiske holdninger, og de flinke 45% bedre. Med andre ord: jo flinkere respondentene var i matematikk, jo større betydning hadde deres politiske oppfatninger for om de kom fram til riktig resultat.

Eller med andre ord: jo flinkere respondentene var i matematikk, jo dårligere ble de til å se at tallene støttet et syn de ikke delte i utgangspunktet.

Kort sagt: folk brukte bare sine evner når dette kunne støtte et syn de delte fra før - ellers ikke.

Kahan har også gjennomført forsøk som viser at respondentene vurderer vitenskapsfolk som mer pålitelige jo mer enige de er med dem selv om sentrale saker.

Det sentrale her er jo confirmation bias som er en effekt av belief resilience. Dette gjør det vanskeligere å endre politisk oppfatning på den måten som jeg har gjort fra min røde periode på 70-tallet og fram til åttitallet, og min modne (mener jeg nå selv da) konservatisme. Man møter truende informasjon med å mobilisere ens intellektuelle arsenal - det vil si truende mot ens identitet som liberal, konservativ, sosialist, radikal, nasjonalist osv.

Det er derfor jeg har brukt såpass mye plass i denne serien på å vise til de prosessene som "holder oss på plass", og hvor mye identitet har å si for politiske oppfatninger.

For politiske partier og andre aktører har denne forskningen en grunnleggende og dyp betydning: skal man ha håp om å få støtte til sin politikk gjelder det å få folk til å identifisere seg med dine verdier i større grad enn å få dem til å se fornuft.

For, som flere kloke hoder (bla. Voltaire) har observert: common sense is not so common.

Skilleås om vin i Salongen

I dag ble en liten tekst jeg har skrevet postet på nettstedet Salongen - "Nettstedet for filosofi og idehistorie".

Ingressen sier: "FORSKNING: Verdsetting av vin fremstilles ofte som jålete og uvitenskapelig, men vinsmaking kan lære oss om alt fra oppmerksomhet til estetisk ekspertise. Gjør deg klar for et vinestetisk åpenbaringsøyeblikk!"

Teksten burde interessere alle som lurer på hva jeg har drevet på med de siste årene - det er mest på overskriftnivå, men kan likvel være opplysende.

Toner og noter i vin

Jeg har av og til følt meg litt utilpass når jeg her på bloggen legger ut smaksnotater der jeg skriver ting som "helt klart dypere enn vinen over", eller "høytonet stikkelsbærduft". Jeg har halvt ventet meg syrlige (sic) kommentarer, eller blaute (sic) vitser basert på valget av vokabular for å formidle inntrykkene jeg har av vinen.

Det bildet de fleste av oss har av sansene og av hvordan for eksempel viner gjør inntrykk på oss er at synet (se på vinen først), duften (lukt på den) og smaken (når den kommer i munnen) er adskilte sanser, og at det er både mulig og ønskelig å holde disse fra hverandre.

Folk som ikke har tenkt over det, eller hørt nerder som meg legge ut om det, får noe å tenke på når de blir gjort oppmerksomme på at svært mye av det vi kaller smak - fra inntrykket av vinen eller maten i munnen - faktisk er duft formidlet til nesen via den retronasale passasjen fra munnhulen og opp til nesehulen. Men det stopper ikke der.

Sansene jobber ikke isolert fra hverandre; de modulerer hverandre på ulike vis. I boka vår, The Aesthetics of Wine brukte vi blant annet til studier som viser til hypo- og hyperadditivitet. Vitenskapen om sansning har forlengst tatt inn over seg at vi sanser en totalitet, og at ulike sansninger påvirker hverandre.

Charles Spence ved Oxford Universitys viser at folk bruker sin musikalitet til å fange inn og beskrive dufter og smak, og ikke bare det: ved å endre musikken i bakgrunnen oppfatter folk matens smak forskjellig. Styrt av vårt vanlige forestillinger vil vi konkludere med at de blir lurt til å tro at maten smaker annerledes, men det er en feilaktig slutning. Smaken er en representasjon i oss, og den er ikke bare hektet på impulsene fra smaksløkene men på hele registeret av informasjon fra våre sanser.

Akkurat det kan det nok ta litt tid å fordøye (sic), men jeg føler meg i alle fall styrket i troen på at det gir mening for flere enn meg å beskrive inntrykkene fra en vin ved hjelp av musikalske og andre metaforer.