Fornuftens begrensning - Politikk og personlighet - XVI

I denne serien som har gått noen år, med stadig lengre mellom hvert innlegg, har jeg blant annet tematisert betydningen av personlighet og tilhørighet som faktorer i politisk tilhørighet. (Det forige innlegget var dette). Jeg har forsøkt meg på en slags egenanalyse i hva som har ført meg dit jeg er i dag i det politiske landskapet, og jeg har ikke forsøkt å underspille betydningen av faktorer som er utenfor det strengt rasjonelle.

Av spesiell betydning denne gangen er vel det jeg har skrevet om tilhørighet og identitet, for forskere i USA undersøkte om folk lot seg bevege av forskning. Hvorfor lar ikke folk seg overbevise av vitenskaplige funn? Selv overveldende solide forskningsresultater synes ikke å spille noen rolle.

Noen mener at folk ikke skjønner vitenskapen - som for eksempel viten om klodens oppvarming og årsakene til det. Tesen som forklarer dette kalles gjerne "The Science Comprehension Thesis" (SCT). Svikten ligger på manglende kunnskaper og evnen til å forstå. Dette har vært den mest fremherskende forklaringen.

Et bidrag i Yale Law School, Public Law Working Paper No. 307 fra Daniel Kahan (bildet) og medforfattere har en annen forklaring. Forklaringsmodellen forkortes ICT og den lengre versjonen er The Identity-protective Cognition Thesis. Kort fortalt forklares denne manglende evnen til å la seg overbevise av entydig forskning med at en kulturell konflikt (dette er USA, må vite) blokkerer de kognitive ferdighetene.

I mange sammenhenger stoler alle på ekspertene. Få om noen tviler på at det finnes andre galakser selv om vi ikke akkurat har erfart disse selv. Men når det gjelder noen områder og emner er ikke folk interessert i å finne ut hva som er tilfelle, men bare i å vinne diskusjonen.

Forsøket tok 1.000 amerikanere og registrerte deres politiske oppfatninger og sympatier, og så fikk de en standard mattetest for å sjekke evnenivået innen dette feltet. Deretter kom en "nøtt" der de skulle vurdere om en hudkrem var effektiv til å bekjempe eksem. En mental snarvei ville tyde på at ja - det var den. Men ser man nærmere på det er virkningen motsatt. De fleste bommet - uansett politisk overbevisning. De som var bedre i matematikk gjorde det bedre på testen, og vise versa. (Se bildet under.)

Men når de samme tallene ble brukt om politisk kontroversielle saker ble resultatet et annet. De samme tallene fortalte denne gangen om kriminalitetsutviklingen i byer som hadde forbudt skjulte våpen versus byer som ikke hadde gjort det. I den ene versjonen hadde forbudet kuttet kriminaliteten, men i den andre versjonen var tallene brukt til motsatt konklusjon.

Nå spilte det ingen rolle hvor dyktige respondentene var i matematikk. De liberale ble plutselig svært dyktige til å vise at tallene faktisk viste at våpenkontroll begrenset kriminaliteten, og de konservative plutselig like flinke like til å vise det motsatte.

De som var dårlige i matematikk var 25% bedre til å finne rett resultat når det passet deres politiske holdninger, og de flinke 45% bedre. Med andre ord: jo flinkere respondentene var i matematikk, jo større betydning hadde deres politiske oppfatninger for om de kom fram til riktig resultat.

Eller med andre ord: jo flinkere respondentene var i matematikk, jo dårligere ble de til å se at tallene støttet et syn de ikke delte i utgangspunktet.

Kort sagt: folk brukte bare sine evner når dette kunne støtte et syn de delte fra før - ellers ikke.

Kahan har også gjennomført forsøk som viser at respondentene vurderer vitenskapsfolk som mer pålitelige jo mer enige de er med dem selv om sentrale saker.

Det sentrale her er jo confirmation bias som er en effekt av belief resilience. Dette gjør det vanskeligere å endre politisk oppfatning på den måten som jeg har gjort fra min røde periode på 70-tallet og fram til åttitallet, og min modne (mener jeg nå selv da) konservatisme. Man møter truende informasjon med å mobilisere ens intellektuelle arsenal - det vil si truende mot ens identitet som liberal, konservativ, sosialist, radikal, nasjonalist osv.

Det er derfor jeg har brukt såpass mye plass i denne serien på å vise til de prosessene som "holder oss på plass", og hvor mye identitet har å si for politiske oppfatninger.

For politiske partier og andre aktører har denne forskningen en grunnleggende og dyp betydning: skal man ha håp om å få støtte til sin politikk gjelder det å få folk til å identifisere seg med dine verdier i større grad enn å få dem til å se fornuft.

For, som flere kloke hoder (bla. Voltaire) har observert: common sense is not so common.

Politikk og følelser - Politikk og personlighet XIV

Det er over et år siden jeg sist skrev i serien Politikk og personlighet. Jeg har flere ganger tenkt på å ta opp tråden, men det må en anmeldelse som denne på nye Minerva til for å sparke meg i gang igjen. Boka til Jonathan Haidt passer perfekt inn i en av temaene i serien: rasjonalitetens begresning som forklaring på politisk ståsted.

I innlegg som "Gjengen" gikk jeg inn på fellesskapet av likesinnede som variabel. Min egen vandring fra venstresiden over til høyre og Høyre var på tross av "gjengen", eller i alle fall betinget av den muligheten som åpnet seg for selv å definere sin "gjeng" som fulgte med det å flytte fra min etablerte habitus i Norge og til England der jeg knapt kjente en kjeft i 1988. I 1987 hadde jeg stemt SV, i 1989 ble det Ap og i 1991 Høyre. Den utviklingen hadde neppe skjedd om jeg ikke hadde endret mine omgivelser. Det tror jeg ikke. (Se også communal reinforcement)

Haidt er amerikaner, og dette med "liberale" og "konservative" passer ikke så godt på det politiske kartet i Europa, eller de politiske kartene for å være mer presis. Men en viss overføringsverdi har det vel kanskje - så fremt man passer godt på og ikke "oversetter" i vanvare.

Det å være konservativ, som jeg langt om lenge kom fram til at jeg var, har mye med personlighet å gjøre tror jeg. Noen sentrale forhold for min egen del: forsiktighet, skepsis til at menneskenaturen skal kunne omformes ad politisk vei (eller noen annen vei for den del), og en viss tiltro til at det som er utprøvd er mer å stole på enn det som er uttenkt ved et skrivebord, i en tenketank, eller gjennom anvendelse av regneark (for å nevne noen eksempler).

De fleste konservative anerkjenner at verden forandrer seg, og at det å ikke reformere samfunnet er å invitere det verste av alt: revolusjoner. Revolusjoner og andre kriger bryter ned menneskers forankring, og gir fritt spillerom til psykopater. Slike som Behring Breivik dukker opp som paddehatter når mulighetene byr seg: verken Stalin, Hitler eller Pol Pot trengte å lete lenge etter noen som ville utføre myrderiene deres.

Vi lever i vårt land antakelig i den beste epoken noen gang. Men hva har det å si at Haidt påpeker at følelser styrer meninger i større grad enn rasjonelle overveielser?

For det første er det viktig å ikke gi opp: rasjonelle overveielser er ikke maktesløse, og en aktiv samfunnsdebatt er demokratiets drivstoff. Men likevel: de fleste politisk interesserte forblir der de var i ungdommen. Litt moderert, rett nok, men få følger slike som meg på vei over det politiske spektret.

Dette bunner i flere forhold som kan oppsummeres med: belief resilience. Eller som Dylan formulerte det: "don't think twice, it's alright." Det er krevende å endre oppfatning, og vi beskytter våre fordommer og posisjoner på harde livet. Blant annet fører dette til confirmation bias: vi oppfatter, eller legger merke til, først og fremst det som bekrefter det vi tror eller gjerne vil tro. (Alt dette er hensyn som taler for double blind eksperimenter, og forsøk på falsifisering i vitenskapen)

I tillegg kommer identitet - det bildet vi har av oss selv. Dette har jeg forsøkt å ta hensyn til i min gjennomgang av min politiske utvikling. Om jeg nå har helt kvittet meg med alle psykologiske mekanismer, og ser min konservatisme fra et priviligert punkt høyt hevet over alle drifter og tendenser? Høyst usannsynlig!

Mer om det en annen gang.

Siste innlegg på bloggen

Siste innlegg på bloggen? Ja, det kan vel fort bli det hvis verden går under i morgen. Ja, fullt så dramatisk er det kanskje ikke. Den skal bare begynne å gå under i morgen. Det hele ventes å ta flere måneder, men det har lite for seg å bestille neste års påskeferie for innen 21. oktober er alle vantro døde, mens de troende har forlatt sine kropper og begitt seg til Paradis. Ja, ikke bare det, Gud ødelegger hele Universet på denne dagen.

Det som skjer i morgen, hvis man skal tro Harold Camping, er at New Zealand går under i verdenshistoriens verste jordskjelv, Jesus kommer tilbake for andre gang, og solen gløder rødt. Sist alt dette skulle skje, fremdeles i følge Camping, var i 1994. Det er ikke lett å være familie hvis man ikke deler oppfatningene om dette heller.

Jeg tar selvsagt dette med stor ro og et skjevt smil. Det som er interessant og illusterende er hva som skjer med Camping og de troende senere, når verden bare ruller videre på sitt skjeve vis som før. Oppfatningen om verdens undergang er for Camping og mange andre for verdifullt som hendelse til at det kan være feil. Etter litt finregning kommer en ny dato, og verden får på nytt mening gjennom sin undergang. For det er selve idéen om å være utvalgt som er motiverende i alt dette. (innlegget fortsetter etter bussen)

Den sentrale oppfatningen er svært robust med hensyn til motstridende fakta. I sosialpsykologien kalles dette belief resilience og den selektive oppfatningen av verden for confirmation bias. Dessverre er det ikke bare religiøse skrullinger som lider under dette. Det er utbredt hos oss alle. Så fristende er det å holde seg med de oppfatningene man allerede har, at moderne vitenskap systematisk søker å unnvike dette gjennom double-blind testing av for eksempel medisiner.

Men alt håp er ikke ute. Når verden ruller videre på søndag er det som regel noen, i alle fall, som skjønner at de har blitt lurt eller har lurt seg selv.

Ikke for det: verden, i alle fall jorden og vi som bor her, går nok under en dag. Supervulkaner er en mulighet, men vil trolig ikke utslette alt liv, men menneskets sivilisasjon vil nok gå med. Asteroidenedslag av den typen som var kveldsnytt for dinosaurene vil være av samme slag. Det gjelder også en eventuell kjernefysisk storkrig som var mer sannsynlig i min oppvekst. Klimakrisen vil bare gjøre det svært utrivelig i deler av verden, og kanskje forårsake mer lokale oppstander og elendighet. Nei, det sikre er at jorden blir slukt av solen en dag. Det blir ikke i morgen, og jeg tipper at verken Gud eller Harold Camping vil vise seg når det skjer. Heller ikke jeg.