onsdag 29. desember 2010

Hard kost

Det er jul og jeg har åpnet for mer fornøyelige historier enn det jeg vanligvis serverer her på bloggen. Sist jeg gikk utenfor oppsatt løype var det min onkel Olais grisehistorie som ble servert. Denne gangen er det min fars grandonkel Severin Vannebo (1846-1920) som er hovedperson (se bildet). Han må også være kilden til historien - og det sier vel noe om han som person. Min oldemor Margrete (derfra mitt mellomnavn) hadde en bror som reiste til Göteborg og slo seg opp der. Skal man bli rik er det ikke nok å tjene penger, man skal heller ikke bruke dem opp. Mine kilder til historien er først og fremst onkel Olai (1902-1999) og Harald Strand (1920-). Begge hadde min farfar Salamon (1866-1942) som kilde. Han hadde et godt og nært forhold til onkelen sin.

Severin Vannebo på restaurant i Frankrike



Severin kom fra øvergården i Vannebo, og reiste ut og slo seg opp i Gøteborg. Han var døpt Andreas Severin, men det var bare mellomnavnet som ble brukt til daglig. Severin var etter alle mål en usedvanlig driftig kar. Han var hovedårsaken til at Vannebo Kraftverk kom igang så tidlig, men ett prosjekt kom han ikke i land med - det var å etablere teglsteinsfabrikk i Vannebo, der det er så mye leire.


Severin drev blant annet med dampmaskiner, og hadde levert dampmaskinen til både Hunn Meieri og Tørvstrøfabrikken på Tramyra. Til Frankrike kom han enten for å levere eller selge dampmaskin, men han snakket ikke språket. Engelsk og Tysk snakket han visst, men ikke Fransk. Det til tross måtte han jo ha mat, og gikk på en restaurant og fikk menyen. Den forsto han lite av, med unntak av prisene. De var visst ganske høye, for det var visst en fin restaurant, og uansett var jo Severin "ækt værnbu kar" (som både Harald og Olai formulerte det) så han fant det billigste langt nede på menyen og pekte på det.

Kelneren ristet på hodet og lot han forstå at det kunne han ikke få, men Severin sto på sitt. Dette gjentok seg lenge. Helt til kelneren forsvant, men han kom snart tilbake. Da smilte han og signaliserte "OK, det er greit". Men hvor mye? Dette foregikk trolig på tegnspråk. Severin tok en asjett og viste en solid haug på tallerkenen, og var fornøyd da kelneren gikk. Det var han ikke da kelneren kort tid etterpå kom og plasserte en asjett på bordet foran ham og bukket dypt. Overdrevent dypt. Asjetten hadde en haug med tannpirkere. Om han senere kjøpte noe dyrere men lettere fordøyelig forteller ikke historien noe om.

Som før nevnt måtte Severin selv være kilden til historien, så det er vel grunn til å hevde at han hadde solide reserver både av humor og selvironi. I tillegg til intelligens og betydelig sosial oppdrift.

lørdag 25. desember 2010

Ny teori om julemat

Hva har svineribbe, pinnekjøtt og lutefisk til felles? OK, vi vet at det er blant de mest vanlige julekveldsmiddagene i de tusen hjem, men rent bortsett fra det? De to første har vel høyere fettinnhold enn de fleste middager vi spiser ellers, men også det henger vel sammen med min nysnekrede teori:
  • julematen har en særpreget duftprofil som utløser julestemning gjennom luktesansens nære forbindelse med amygdala i hjernens limbiske system.
  • Amygdala har en hovedrolle i forbindelsene mellom minner og stemninger.
Før vi går inn på mekanikken i det hele bør jeg kanskje forklare litt av bakgrunnen for dette forslaget. Jeg er ikke spesielt glad i den typisk norske julematen. Julestemningen kan jeg i korte øyeblikk oppnå gjennom duften fra krokus og grantrær. Siden min mor en gang for flere tiår siden skiftet til en annen type møbelpolish har jeg aldri oppnådd oppvekstens julestemning (men det kan jo også ha noe med det å bli voksen).

Amygdala har direkte input fra luktesansen. Det er den eneste av de fem sansene vi omtaler i dagligtalen som ikke har noen direkte forbindelse til det cerebrale cortex. Amygdala har også en sentral rolle i overgangen mellom korttidsminne og lantidsminne, det som kalles minnekonsolidering, og dette kan være en forklaring på hvordan man gjennom en duft på helt ufrivillig vis kan bli satt tilbake til en tid og en "verden" man hadde (mer eller mindre) glemt - såkallt Proustiansk minne.

Det meste av forskningen på amygdala har fått på betydningen disse to mandelformede områdene har for frykt og angst. Det er på tide at noen forsker også på den positive betydningen, og min hypotese er i alle fall at julen og julestemningen har karakteristiske dufter som sentral komponent. Det er i alle fall mange som hevder at det er når duften av pinnekjøtt/svineribbe/lutefisk/etc. sprer seg i heimen at julestemningen får godt feste rundt hjerterøttene. I det minste er det en mer begripelig forklaring på disse matrettenes popularitet for meg som ikke liker verken svineribbe eller pinnekjøtt. At de er over gjennomsnittlig feite matretter gjør bare sitt til at duften sprer seg gjennom steikeosen til hvert lite hjørne i heimen, og manifesterer julen i heimen og i en liten mandelformet kjertel inne i knollen på alle som vanker i huset.

torsdag 23. desember 2010

Griseri i 1945

Tidligere her på bloggen skrev jeg om hvordan mitt hjemsted, Skilleås, ble del av andre verdenskrig. Siden det straks er jul og folk har fred i hjertet følger jeg opp med en historie fra min onkel Olai - fars eldste bror - om da han hentet avlsokse med tog like etter freden i 1945. Han måtte personlig ta seg av en gris. Dette er stort sett det han fortalte meg og båndspilleren jula 1997 da han var 95 år. Her følger historien:

Griseri
Det var like etter krigen, i 1945, så nær fredsslutningen at det ennå var nødvendig med reisetillatelse og pass for å ta en tur. Skilleås og Hammer Fe-avlslag hadde vedtatt å gå til innkjøp av ny stamokse og starte avl på en ny fe-rase (RSB), som var en blanding av norsk og svensk fe (rødt fe med kvite flekker). En okse av denne rasen kunne de få kjøpt av en gårdbruker i ei bygd like sør for Trondheim.
         Kjøpsavtale ble inngått, og avlslaget mente at det beste var om Olai reiste nedover og hentet oksen. Dette fordi han hadde slekt, med onkel og tante, på Møllenberg (Øvre Møllenberg 47) i Trondheim. (Nikolai Skilleås eide denne bygården). Slik ble det, og reisetillatelse ble ordnet og Olai tok toget til Trondheim, overnattet hos slekta, og dro tidlig neste dag til gårdbrukeren. Her hentet han oksen, og fikk den plassert i krøttervogn.
         Vogna skulle koples til godstoget til Trondheim og sendes til Skage stasjon. Mye gods ble sendt med toget den gang, og tyske tropper og krigsmateriell var det fremdeles mange av i Trøndelag. Vognene var nedslitte og svært lite komfortable. Godstoget stoppet på hver stasjon, og måtte vente på kryssende trafikk lenge og ofte. Krøtterforsendelse med godsvogn krevde at det var tilsyn med dyra, det vil si noen som så til at dyra fikk vann og fôr, og passet på at de ikke slet seg og skadet seg selv og andre. Oppasseren, som her var Olai, fikk utlevert signallykt med rødt lys. Denne skulle han bruke til å påkalle konduktøren dersom det skulle oppstå en situasjon som krevde assistanse.
         Olai rustet seg med høy og vann til oksen, og mat og drikke til seg selv. En stor sekk høy ordnet han seg til "bosso", der han kunne sitte, ligge og hvile på. Oksen bandt han fast i et hjørne av vogna, fikk ut et høyfang og så til at dyret var rolig. Selv tok han plass i bosso i motsatt hjørne av vogna, sjenket seg kaffe, slappet skikkelig av. Dette skulle bli en grei tur.
         Toget satte seg i bevegelse, men stoppet jevnlig for å krysse med annen trafikk, og for å ekspedere gods på alle stasjonene som den gang ble betjent mellom Trondheim og Skage. Etter flere timer kom de inn med en hest i vogna. Den ble bundet i god avstand fra oksen, begge dyra var rolige og alt gikk bra. Etter enda flere timer og stopp kom de inn med en stor gris. Den var plassert i en skrøpelig kasse som så ut som den kunne gå i stykker når som helst. Grisen var meget urolig, gryntet og slengte hodet i alle retninger, bet og rev i kassen. Olai fryktet at den skulle bryte seg ut av kassen, og med en vill gris på rømmen ville det bli utrivelig i krøttervogna. Å bruke signallykta og varsle konduktøren om situasjonen, nei, det ville ikke Olai. Det ville være å kapitulere for raskt. Han var vant med dyr, så han fikk heller prøve å roe ned grisen. Han gikk bort til den, godsnakket med den, klødde den bak ørene, på ryggen og på trynet. Grisen roet seg ned med denne behandlingen, og Olai gikk bort til sitt hjørne for å få litt hvile. Men straks han kom dit startet grisen et fryktelig rabalder. Etter flere gjentakelser måtte Olai innse at grisen rett og slett var selskapssyk. Det var derfor ingen annen råd enn å flytte bosso bort til grisen, og underholde den med kløing, klapping og småprat. Slik gikk reisen helt til de kom til Skage stasjon. Da hadde Olai vært i krøttervogna med grisen som reisekamerat i nesten to døgn. Det var i begynnelsen av juni, og det var varmt i været. Stanken i vogna kan en prøve å tenke seg, men neppe forstå. "Æ va skjettinj, ovaska, obarbert og det lokta gris tå mæ", sa Olai.
         På Skage stasjon var Ole H. Vannebo og Johannes Skilleås møtt opp for å bistå Olai med å leie oksen til Skilleås. Da de så hvor trett, "klar" og uflidd Olai var, og oksen rolig, ble Olai permittert. Han fikk låne sykkelen til Ole H. Vannebo, og sykla straks heim der han vaska og barberte seg, åt godt og gikk og la seg. "Æ sov i eitt døgn i strækk ætti denj tur'n", sa Olai og lo godt.

onsdag 22. desember 2010

Hykler?

Fil:Julian Assange full.jpg
Det er ikke så greit å være menneske. En av utfordringene er å holde den standarden selv som man dømmer andre med. De fleste av oss får være i fred for allmuen med våre hyklerier. Verre er det med offentlige personer, for der kan hele verden opptre som dommer.

Jeg har tidligere skrevet om Assange, hans tilhengere og beskyldningene fra to kvinner i Sverige - og litt annet også om Wikileaks med videre. Denne australieren synes ikke å se ironien i sine reaksjoner i forhold til beskyldningene fra Sverige. Han beskylder dem blant annet for:
"deliberately and illegally, selectively taking bits of its material and giving them to newspapers."
Unnskyld meg, Assange, men er det ikke det Wikileaks driver med? Tidligere i år sendte Wikileaks en video der amerikanske styrker i Irak (2007) foretok et angrep fra helikopter der 12 personer omkom - deriblant to fra Reuters. Fryktelig, selvsagt. Klippet er redigert, kuttet, og gitt tittelen collateral damage. Det vises klart at to personer bærer foto-utstyr. Det som er kuttet er at andre i følget bærer Kalasjnikover (AK 47) og bærbart anti-luftskyts. Når dette ble påpekt gjorde Assange oppmerksom på at Wikileaks gjør avtaler med mottakerne av deres materiale der de lover å
"try and get the maximum possible political impact".
Akkurat det Assange beskylder svenske myndigheter for. Men kanskje det er forskjell på å angripe myndigheter og å angripe privatpersoner? Det er i så fall noe Assange har kommet på i det siste. I 2008 lekket de navn, adresse og bilde av huset til en person som drev et nettsted der horekunder delte erfaringer. Ikke noen oppbyggelig virksomhet, men Wikileaks og Assange legger visst ikke så stor vekt på personvernet. I alle fall ikke i 2008. Og ikke tildligere i år heller, da Wikileaks gikk ut med navnet på informanter for de amerikanske styrkene i Afghanistan komplett med GPS-lokalisering av hjemmene deres. (Og som jeg skrev om tidligere her: Assange ville ikke oppgi adressen der han oppholdt seg mens han var løslatt på kausjon. Liv og lære anyone?) Alle disse er like mye individer som Assange, men selv om alle dyr er like er visst noen dyr likere enn andre (Orwell, Animal Farm).

The Times i sin leder "The Ego Has Landed" forteller at de intervjuet Assange i går, og da sa han sin hjertens mening om den og de journalistene i The Guardian som han mente hadde sveket han (blant annet gjennom å sitere politi-rapporter fra Sverige) - men han ba om at de ikke måtte skrive det han sa i avisen. De respekterer dette, men kan ikke Assange se ironien?

Det kan se ut som at Assange ser seg selv som det likeste dyret på gården, og hvevet over den standard han selv og Wikileaks anvender på andre.

PS: la meg ile til og si følgende. Det er godt mulig Wikileaks er, når alt er veid for og imot, en god ting. Det er mulig de gjør mer godt enn vondt. Og uansett er Wikileaks, i en verden der hundretusener dokumenter som før ville fyllt flere trailere nå får plass på en liten minnepinne, fremtiden. Enten man liker det eller ikke. Men nettopp derfor må man kunne peke på paradokser, selvmotsigelser og uheldige utslag. Det er det jeg prøver i alle fall.

Vin, pris og preferanser

Mer enn to år etter at artikkelen ble publisert i Journal of Wine Economics har Aftenposten konklusjonene som nyhetssak på nettsidene i går (og i økonomiseksjonen av den trykte utgaven). Hva det dreier seg om? Jo, om dyre viner smaker bedre enn billige. Hvem er dommerne? 506 "vanlige" mennesker som har smakt 523 viner blindt, og uten å vite hvor mye de kostet.

I overskriftene er det mest fristende å bruke snobberi som tema, og "vise" at dyre viner "egentlig" ikke er bedre enn billige. Men data viser ikke dette. For å kopiere fra forskningsartikkelen:
"For individuals with wine training ... we find indications of a non-negative relationship between price and enjoyment".
Eller sagt på norsk og uten rare konstruksjoner som "non-negative" (som betyr "positiv"): dyrt er best såfremt du kan noe om vin. Men hovedkonklusjonen står: hvis du ikke kan noe særlig om vin, så vil du like de billige vinene bedre enn de dyre.

Men kunnskap og utvidet erfaringsgrunnlag endrer preferanser, og framfor alt endrer det hva man legger merke til. Hvis man ikke bryr seg noe særlig om hva man drikker eller spiser så er det man kjenner det beste. Det er det som gir gjenkjennelse og trygghet ("dette liker jeg").

Vin oppfattes multi-modalt, det vil si gjennom flere sanser samtidig. En av de viktigste er luktesansen, og skal man ha utbytte av den i vinsmaking må man gjøre mye med vinen. Skvulpe den i glasset, stikke nesen nedi, blande den med luft i munnen - og så videre. Det er grunn til å tro at mange uten trening i vinsmaking ikke får dette med seg, og dermed har de tilgang til et annet og mer forringet objekt enn de kunne hatt. Dette tar den forskningen som Aftenposten viser til ikke hensyn til.

Jeg og min medforfatter Douglas Burnham skriver nå om dette og mange andre relaterte spørsmål i forbindelse med skrivingen av en felles bok som trolig vil hete The Aesthetics of Wine (flere artikler har vi publisert, og andre er underveis).

søndag 19. desember 2010

Hva er overvåkning?

Overvåkning er åpenbart noe negativt. Ingen vil bli overvåket - med mindre man er syk eller ute av stand til å ta vare på seg selv. Avlytting og skjulte kamera er kanskje det vi oftest forbinder med overvåkning, men Wikipedias definisjon er noe videre:
den aktivitet som mennesker gjør for å samle informasjon om atferd, aktiviteter og hendelser utført av andre mennesker og dyr.
Dette må bety at journalister som samler informasjon om en ulykke, for eksempel, også driver med overvåkning. Skatteetaten samler årlig inn informasjon om dine og mine økonomiske aktiviteter, men er det overvåkning? Ja til begge, ut fra definisjonen, men neppe ut fra alminnelig forståelse av hva overvåkning innebærer. Det blir urimelig vidt med andre ord, så denne definisjonen er ganske ubrukelig. Jeg tror dette med "sanntid" må inn, altså at overvåkning normalt ikke kan omfatte innsamling av informasjon i etterkant av det man vil vite noe om. Overvåkning innebærer en aktiv innsamling av visuell og annen informasjon om personer i det de foretar seg. Det er ganske interessant hvilke annonser som dukker opp i høyre felt når du søker på "overvåkning" på Google. En av leverandørene selger blant annet solbrillekamera, og overvåkningspakkene har antakelig en del kunder.

Dette dreier seg om å skaffe informasjon i sanntid om personer der personene ikke ønsker at dette skal skje. Det samme gjelder nok mye av den informasjonen vi gir fra oss ufrivillig. Smarttelefoner er så smarte at de lurer av deg informasjon ganske ufrivillig. Er dette overvåkning? Hensikten er å finne ut hvem du er, rent kommersielt, for deretter å skreddersy reklame til deg. Ikke de skumleste hensiktene kanskje, men teknologien kan lett brukes av andre med mindre hyggelige hensikter.

Det er berettiget frykt for at vi blir et overvåkningssamfunn, eller har blitt det. Storbritannia er visstnok verdensledende når det gjelder overvåkningskameraer: intet land i verden har høyere tetthet av disse CCTVs (closed circuit TV). Når jeg går på Bybanen eller en buss blir jeg sett av et kamera. Når jeg passerer med min Autopassbrikke blir jeg registrert. Hver gang jeg bruker kredit- eller bankkortet blir jeg registrert av banken - og dette er lett begripelig. Ellers ville ikke banken vite hvem som skulle betale eller hvem som skulle få pengene. Informasjonsinnsamlingen er rimelig og velbegrunnet. Men på bussen? Blir du automatisk regnet som voldelig kjeltring fordi de har kamera på bussen? Blir du regnet som kjeltring ved at reiseregninger blir registrert, eller at skattedata og regnskaper registreres?

I vårt moderne samfunn skal man slite hardt for ikke å gi mye informasjon om seg selv i løpet av en helt vanlig dag. Vi blir overvåket av banken, mobilselskapet, CCTV, kredittkortselskapet, arbeidsgiver, internettleverandøren osv. Dette gjør vi mer eller mindre innforstått, og mer eller mindre frivillig. Det vi gjør på Facebook, blogger (som denne) og andre fora er i det minste helt frivillig, men over alt blir det elektroniske spor av det. Informasjon blir samlet - for betaling, for å finne ut hvor du er når noen ringer mobilen din slik at du får samtalen, osv. Er dette overvåkning? Jeg sliter litt med å få det til å passe inn i min forståelse av hva overvåkning omfatter.

Men blir det overvåkning i det øyeblikket slike data blir lagret lengre enn det som behøves for å lage regninger, skatteoppgjør, osv.? Mange mener visst det. Hvor går grensen? Teledata lagres visst, har jeg lest, fem måneder i dag av selskapene. Minstekravet i DLD (som jeg har skrevet om på bloggen tidligere) er seks måneder, og regjeringen har foreslått tolv.

Data skal bare frigis etter avgjørelse i domstol, og bare dersom forbrytelsen er av en nærmere fastsatt alvorlighetsgrad. Når blir dette overvåkning? Jeg ser for meg tre hovedalternativ:
  1. Når dataene lagres av internettilbyder eller mobilselskap. Da har vi overvåkning i dag også, og har hatt det siden telefonen ble oppfunnet.
  2. Når selskapene ellers ville slettet opplysningene. Det at dataene finnes er altså ikke avgjørende, men selskapets ønske om sletting. Når overvåkning inntreffer er avhengig av selskapets innfall, og vil variere fra selskap til selskap. Problem: hva med de data arbeidsgiver har om deg? Hva du tjener, hvilke fradrag du har, om du er med i fagforening, osv. Skatteloven pålegger selskap å bevare regnskaper i ti år. Overvåkning?
  3. Når politiet får tilgang til dataene? Etter DLD skal dette gjelde bare dersom forbrytelsen som etterforskes er av alvorlig karaktér og den eller de dataene relaterer til med skjellig grunn kan mistenkes i saken.
Det er også et fjerde alternativ: når innholdet i samtaler eller e-poster registeres eller avlyttes/avleses. Det er dette jeg forbinder med begrepet "overvåkning". Men kanskje det er et essentially contested concept?

fredag 17. desember 2010

Assange, åpenhet og komikk

The structure of Wikileaks makes it practically impossible for governments and other organisations embarrassed by its disclosures to make legal challenges against it.
Det er klart at også i de fleste åpne demokratier er ikke alle dokumenter åpent tilgjengelige som burde vært det. Noen ganger holdes slike skjult for å beskytte makthavere mot kritikk. Derfor har Wikileaks gode poenger når det gjelder åpenhet og betydningen av denne i demokratier. Men det kan stilles spørsmål ved om det faktisk er dette som motiverer Assange og hans kolleger - for ikke å snakke om alle de tilhengerne som nå har kommet frem i forbindelse med anklagene mot Assange om seksuelle overgrep.

Wikileaks har publisert flere hundre tusen dokumenter uten noen redigering. De kan umulig vite om noe av dette også frigir sensitiv informasjon som kan skade rikers og personers sikkerhet. Men det spiller visst ingen rolle. Mangelen på konsekvens og tilstedeværelsen av komikk blir klar når:
  • Wikileaks publiserer absolutt alt, og bryr seg f*** om det kan kompromittere personers sikkerhet og langt mindre lands sikkerhet, men Assanges advokater ber om at hans adresse mens han er løslatt mot kausjon holdes hemmelig. (Dette er et krav for alle andre som får kausjon).
  • Noen starter en "forsvarsgruppe" for Wikileaks og de kaller seg (hold deg fast!) Anonymous. Disse åpenhetens riddere vil holde sin identitet skjult. Vil Wikileaks publisere en fil med navnene deres dersom noen stjeler den fra en regjering som har oppsporet dem? Eller vil det da være det eneste dokumentet blant de hundretusener Wikilieaks har fått som blir holdt skjult? Tipper det!
Så gjennom sine handlinger, men så langt ikke gjennom ord, synes Wikileaks og deres tilhengere å akseptere at noe bør holdes hemmelig. Men det er de som skal bestemme hva som skal holdes hemmelig. Med hvilken demokratisk rett gjør de dette? Denne retten til å definere det som skal holdes hemmelig og hva som skal blåses ut over internett har de tilranet seg selv. Så hva er kriteriene? Her kan vi se på gjerninger heller enn ord.

Alt som så langt er publisert av Wikileaks (se lenke over) har med amerikansk utenrikspolitikk å gjøre. Assange selv hevder Visa, Mastercard og PayPal er 'instruments of US foreign policy'. Alle som kommer ut til forsvar for Assange er personer som permanent er mot den. Dette omfatter også Naomi Wolf, feministen som helt uten bevis hevder at Assange er uskyldig i seksuelle overgrep siden han er mot USAs utenrikspolitikk. 

Jeg håper jeg tar feil, og at Wikileaks snart begynner å publisere dokumenter som undergraver diktaturer, men så langt ser det ut til at de er et instrument for å undergrave demokratiske stater - hovedsaklig USA.

torsdag 16. desember 2010

Assange i Sverige

Bare det opplagte først: jeg vet ikke hva Julian Assange - Wikileaks mest profilerte person - har foretatt seg i Sverige. Men jeg registrerer at svært mange er helt sikre på hva han ikke har foretatt seg. De er, tilsynelatende helt uten å ha undersøkt noe på egen hånd eller studert hva politiet har av bevis eller anklager, overbevist om at det hele skyldes at USA vil hevne seg på han eller få han utlevert på grunn av teppe-publiseringen av hemmelige dokumenter gjennom Wikileaks. (Bildet: Assange på SKUP i Norge)

Kanskje det er noe i dette? Kanskje de har rett? Eller kan man kanskje tenke seg at det kan være noe i anklagene? Begjæringen om utlevering kommer fra svensk rett og ikke fra politisk hold. Konspirasjonsteoretikerne er helt overbevist om at svenskene er i lomma på USA og bare utfører deres ordre. For det kan jo ikke tenkes at Assange har gjort noe ulovlig mot disse kvinnene når han samtidig er en så viktig person?

Assange er antakelig en så viktig person nå at han havner i samme kategori som Diana, Princess of Wales. Hun var også en så viktig person at hun umulig kunne ha møtt sin undergang på grunn av fyllekjøring i høy fart. Det måtte være en viktig og gjerne konspiratorisk grunn til at hun døde. Så viktige personer omkommer ikke på grunn av trivialiteter. Det går jo bare ikke ann - eller?

Som nevnt: jeg vet ikke hva Assange har gjort eller ikke gjort i Sverige med noen kvinner. Men jeg undrer meg over den skråsikkerheten mange fremviser når de hevder at det må være USA som står bak, og som har manipulert svensk rett til å handle på sine vegne. Det synes å være et krav om at viktige personer må være viktige i alt de gjør, og da har forbehold og ettertanke lite å stille opp. Men det må også sies: påstander om seksuelle overgep er vanskelige å behandle i retten siden det som oftest blir påstand mot påstand. Mangel på vitner og bevis er regelen i slike saker, så derfor holder jeg ikke pusten i påvente av en endelig avklaring av hva Assange har foretatt seg i Sverige.

lørdag 11. desember 2010

SN: Hvit ridder

Chassagne-Montrachet 1er Cru "Boudriotte" 2002 (Ramonet)
Jeg hadde åpnet en presumtivt interessant vin, Chateau Fourcas-Dupré 1979, men den var korket. Ingen røde viner hadde rett temperatur, så valget falt på en fyldig hvitvin.

Denne var midt i blinken. Fyldig, frisk og lang. Kommunetypisk aroma av allehånde og sitrus. Den ble bare bedre og bedre ettersom temperaturen økte. Som med de fleste strålende viner: den siste slurken var den beste. Den kostet 390 kroner da jeg kjøpte den i november 2004. Min kone sa: "dette er den beste hvitvin jeg har smakt på så lenge jeg kan huske". Da er det lettere å få tilgivelse for nye dyre innkjøp!

Gjenkjøp? - Gjerne en kasse! (Smi mens jernet er varmt)

Godt å være norsk

Sett utenfra tror jeg et særpreg ved det norske selvbildet er naivitet og selvtilfredshet. Mye av det som skjedde med meg selv mens jeg bodde i England 1988-1993 var at jeg måtte revidere mitt verdensbilde. Det var mye lettere i møtet med høyt utdannede mennesker fra svært mange land som studerte ved University of Warwick, enn det ville vært i mitt vante miljø hjemme. Da jeg returnerte hadde jeg politisk beveget meg fra venstre mot høyre, og verdensbildet var radikalt endret. Noe av dette har jeg skrevet om her, her og her. (Bildet over: AFP/GETTY)

Men i går må jeg tilstå at jeg følte meg stolt over å være norsk. Det er ikke spesielt ofte jeg føler det, for jeg klarer ikke å fatte at ensporede og selvopptatte idrettsstjerner vinner medaljer på mine vegne. Tross klare advarsler om at Norge ville få svi fikk Liu Xiaobo Nobels fredspris. Tross Utenriksminister Støres lite ærerike inngripen lar jeg meg begeistre over at en norsk institusjon, som Nobelkomitéen er, har klart å ta et prinsippielt standpunkt til tross for at de visste at Kina ville bruke sin økende makt mot norske interesser. Det er modig og riktig. Begrunnelsen til Jagland var riktig god. Det er flott at vi ikke har personer som Galtung og Heiberg i Nobelkomitéen, men modige tydelige personer. De gjorde gårsdagen til en god dag å være norsk!

fredag 10. desember 2010

SN: Roagna

Barbaresco Roagna
Her følger noen notater fra smakingen med vinene til Wongraven og Roagna på søndag. Vinene til Wongraven (i samarbeid med Roagna) ble omtalt på tirsdag, og i dette innlegget brukte jeg også en del plass på å omtale det svært interessante ved det at Wongraven lager en egen cuvée ut fra fatprøvene hos Roagna, og basert på sine egne stilistiske preferanser.

Her følger noen notater fra smakingen.

Barbaresco Montefico 2005 (Roagna) kr. 519
Nydelig og slepen bærduft. Framstår saftig og fruktig i dag. Myke tanniner. Lett og elegant stil. Men i overkant dyr.

Montefico er´en "liten vin" hos Roagna. Parsellen er på 0,24 ha, og bare hundre kasser vin i årgangen kommer herfra. Det kan kanskje forklare den stive prisen? De fleste andre vinene hos Roagna havner på Tine, store stående (til forskjell fra Botti som ligger) eikefat, men denne og Asili (se under) lagres på 20 år gamle barrique i fire år før de går på flaske for et års ytterligere lagring.

Barbaresco Montefico 2004 (Roagna) (ikke lengre i salg)
Mørkere og tettere farge, mer mineralsk duft og litt begynnende edeltre. Mer bitt i tanninene enn vinen over. Sitter lengre - men dessverre blir det mer og mer tydelig at her er det "brett" - en stink av møkk/fjøs som etter alt å dømme skyldes soppen brettanomyces. I små konsentrasjoner gir den kompleksitet, i høyere blir det bare vondt. Og her ble det vondere og vondere. Bøtemidlet mot denne soppen er svoveldioksid som den er spesielt sensitiv for. Men Roagna er naturvintilhenger noe som betyr et lavsvovelregime. Det gir mer fruktighet i vinene, men også større fare for mikrobiologisk liv i vinene - og fungus som brett.

Barbaresco Asili 2005 (Roagna) kr. 519
"Slepen" er i grunnen ordet som oppsummerer denne vinen. Elegant men samtidig fyldig. Kanskje ørlite kjemisk på duft - but in a good way som de sier. Sitter flott i munnen, og har svært lang ettersmak. Helt klart min favoritt av disse vinene. I mitt notat står det Yes! Dette er fremdeles en høy pris, men denne vinen forsvarer det. Det hjelper selvsagt at 2005 generelt er en årgang som synes å nå sitt optimum - eller i alle fall drikkeklarhet - tidligere enn de fleste årgangene i det siste med unntak av 2003.

Barbaresco Asili 2004 (Roagna)
Synes det er brett her også jeg, men ikke så overveldende som på Montefico fra samme årgang. Denne er trang og vanskelig nå. Røff. Brutale tanniner. Vanskelig å vurdere. Årgangen er en av de aller beste på lenge i Piemonte - og det har vært mange gode årganger siden midt på 90-tallet, men denne vinen trenger mer tid vil jeg tro. Men vil også brett-preget gripe om seg?

Barolo Vigna Rionda 2005 (Roagna) kr. 399,90
Roagna kjøper druer fra Canale, som har den originale parsellen Vigna Rionda. Dette er en vinmark som har "vokst" etter berømmelsen, og parsellen til Canale som druene kommer fra er på 1,24ha med 40-65 år gamle vinstokker. De lager 10.000 fl av denne vinen i året.

Dufter tobakk og fersk, rå potet. Flott balanse og et fint grep av tanninene i munnen. Igjen er årgangen ganske tilgjengelig.

Barolo Vigna Rionda 2004 (Roagna) kr. 399,90
Dette er egentlig Riserva med bare 1,5 år på flaske, men tappet under "vanlig" etikett som en hyggelig gest fra produsenten. Dette betyr også at denne tapningen er mer utilgjengelig på dette stadiet rent sensorisk: ung og vanskelig, fast, tørrer, men er samtidig smidig og elegant i munnen.

Barbaresco Pajé 2004 (Roagna) kr. 389,90
Her eier Roagna 2 ha og lager 14.000 fl i året. Vinene får fem år på Tine, og to år på flaske.

Min andre favoritt her. Nydelig duft, flott balanse, ganske åpen og drikkeklar. Skikkelige saker. Lang og fin.

Barbaresco Crichët Pajé 2001 (Roagna)
Dette er liksom indrefilleten til Roagna, en amfi i vinmarken Pajé med 70 år gamle vinstokker bare 0,25 ha stor. Denne årgangen har frukt, men er fast og vond. Konsentrert vin. Lukket og solid.

Barbaresco Crichët Pajé 1999 (Roagna) kr. 999,90
Disse vinene får åtte år på fat og ett på flaske. Den er konsentrert og tett som 2001. Litt roser og edelt treverk sammen med tobakken. Pakket. For det lange løp - og de overfyllte lommebøker. Dette begynner å bli grusomt dyrt. Jeg smakte denne fra magnum, og det er omtalt i dette notatet.

torsdag 9. desember 2010

Kostelig!

Kina synes så desperate etter å unngå oppmerksomhet rundt det at en av landets egne dissidenter får Nobels fredspris at de finner på hva som helst. De gjør selvsagt som alle andre diktaturer gjennom historien: sensurerer, fenglser, truer og forfølger. For 21 år siden plaffet de ned kanskje tusenvis av egne innbyggere som krevde demokrati. Men det er ikke nok for verdens mest folkerike diktatur: nå lager de komikk på høyeste nivå også.

De opprettet i hui og hast en alternativ fredspris, gir den til en person som absolutt ikke vil ha den, og siden han ikke dukker opp får en helt ukjent liten jente på seks år tildelt prisen. Man skulle kanskje tro at verdens største diktatur, med 1 400 000 000 mennesker, skulle kunne klare å finne en dugendes PR-rådgiver. Men den gang ei! De klarer å gjøre seg selv så grundig til latter at det savner sidestykke.

Liu Xiaobo var en av få demonstranter fra Tiananmenplassen i 1989 som ikke ble massakrert. Han har blitt forfulgt og fengslet. Tunge trusler mot egne borgere og land som våger å stille på seremonien i morgen er dystre og skremmende ting. Landet fortjener likevel takk for å ha gitt oss alle grunn til å le i dag!

tirsdag 7. desember 2010

Ford Focus ny i går!

I går rullet den første av den nye modellen Ford Focus av samlebåndet i Saarlouis i Tyskland. Her er et bilde fra før teppet gikk opp. Fabrikken har eksistert siden 1970, og produserte sin bil nummer 12.000.000 i august.

Jeg har tidligere skrevet om den nye serien Ford Focus på bloggen. Første gangen la jeg vekt på at den er en "verdensbil" som var utviklet i Europa, og andre gangen at noe av utstyret den kan leveres med - i alle fall i USA - er i overkant ambisiøst. Eller kanskje vi skal si rett og slett trafikkfarlig!

Her er fabrikken sett fra luften.

SN: Wongraven og Roagna

Dette er noen notater fra en smaking med vinene til Luca Roagna og Sigurd Wongraven (bildet over). Sistnevnte har jeg omtalt før under overskriften "Barolo fra Overhalla", og denne kalde kvelden i Bergen var han kommet hit sammen med Geir Gjerdrum fra importøren Best Buys for å fortelle og smake vin sammen med ca. 50 folk fra Vitis Bergensis.

De første to vinene hadde jeg smakt før (se "Barolo fra Overhalla"), og de var ikke merkbart ulike de eksemplarene jeg smakte i Grieghallen 19. oktober. For at innlegget ikke skal bli for langt tar jeg Roagna i en egen postering senere.

Wongraven Alleanza Langhe Rosso 2009 kr. 149,90 i flaske.

Druene er kjøpt inn fra små produsenter i Dogliani (Dolcetto) og Monforte (Barbera) som opererer etter de samme "naturvin" prinsippene som Luca Roagna. Druene kommer også fra gamle vinstokker. Dolcettoen utjør 35% av blandingen.

Vinen er fersk-fiolett i fargen (sees best i kanten), og lysere enn mye annet som selges som Langhe Rosso. Vinen har en flott og frisk duft av blåbær, krekling og lyng (eller er det mine Namdalsassosiasjoner som tar over, gitt at Wongraven også har vokst opp i Overhalla?). På attakk er vinen også flott, men i munnen er den lett, og så forsvinner den, og ettersmaken finnes ikke. Vil den legge på seg? Sigurd Wongraven tror det, basert på det Luca Roagna sier. Vi får se. Kanskje er det en tanke å bruke litt Nebbiolo i den neste blandingen?

Wongraven Unione Barolo 2006 (Wongraven og Roagna) kr. 329,90

Dette er en mye mer seriøs vin. Det virkelig interessante her - rent bortsett fra at det er en svært god vin - er at Wongraven gjør en utvelgelse av baseviner som skal blandes til hans cuvée. Dette er ikke så ulikt det man driver med i Champagne i de store husene. Blandingen for 2006 er en ting - hva som blir blandingen for neste årgangs cuvée er det Wongraven som avgjør i blindsmaking med Roagnas råstoffer til sommeren. Dette betyr at naturen deler ut kortene, Roagna plukker dem opp - men det er Wograven som avgjør hvilke han vil spille med. Og det forandrer seg fra runde til runde (årgang til årgang). Eller vil det det? Vi får se.

Det er med andre ord et stilistisk utvalg. Wongraven sier han foretrekker de mer burgunderske Baroloene. Han har et stilistisk ideal, og velger ut basevinene ut fra dette. Dette er ikke det romantiske terroir-idealet som ellers regjerer i naturvin-kretser. Det heller mer mot den "merkevare" tenkningen vi ser i før nevnte Champagne. Jeg sier ikke at dette er bra eller dårlig, men at det er svært interessant.

Vinen smaker stort sett som den gjorde i Grieghallen: Lys på farge - litt antikkrosa/lysebrunt i kanten, dufter litt rose, nype og tjære. Litt kjøttkraft. Myke tanniner, og smidig i munnen. Denne forsvinner også litt fort i midtsmaken, og er ikke utpreget lang. Kanskje fordi den oppleves mer som et kjertegn i munnen enn et angrep - slik som mye annen ung Barolo? Sigurd mener den trenger et par år til for å legge seg ut og nå den fylde den skal ha. I alle fall: ulikt svært mye annen Barolo er den god å drikke nå.

Det viste seg at Wongraven hadde valgt ut blindt de tre basevinene fra samme vinmark, Pira i Castiglione di Falletto. Svært konsistent, med andre ord. 15% kommer fra en parsell med "unge" vinstokker på ca. 25 år, 20% fra en parsell med vinstokker plantet mellom verdenskrigene, og størsteparten på 65% fra stokker omtrent 50-60 år gamle.

søndag 5. desember 2010

Slagmark Skilleås

Bildet over er av Sir Adrian Carton de Wiart. Det var han som ledet de fransk-britiske styrkene som gjorde landgang i Namsos og Åndalsnes. Han selv kom med sjøfly til Namsos, og var en svært dreven og fargerik enøyet og enarmet soldat og offiser. Norge ble trukket med i krigen, og det ble min familie også. En tropp engelske soldater ble stasjonert på familiegården, der far, farfar og store deler av slekten forøvrig holdt til i 1940. Sitatet under er fra mine lydopptak med min onkel Olai Skilleås (1902-1999):
Engelske tropper på Skilleås

Det kom en ordonans på motorsykkel, norsk befal, og beordret at de skulle ha så-så mange rom. Det var ikke noe spørsmål om det. Hos Johannes Skilleås, i nabogården, var det ikke ledige rom i hovedlåna, så de brukte buret. Der var det bare bordvegger, og gruelig kaldt. Hos oss var det fire loft fulle av engelskmenn, mens vår familie var i 1. etasje. De kom før bombinga av Namsos. Olai sier de var gode til å lage mat, og vi fikk også servert. De hadde svært gode kjeks og syltetøy, corned beef, og mye annet. Toalettbøtta brukte de til å lage te. Det var ikke videre apetittelig – for fargen på det som var oppi var svært lik den som kom av det vanlige bruket av bøtta. Engelskmennene hadde også kanner med rom, og mye ble stående igjen da de dro. En periode etter at de utenlandske troppene var dratt ble Namdalen gjerne omtalt som "romsdalen".
Onkel Olai og tante Sigrun hadde ikke barn, og som liten fikk jeg høre mye om krigen og om engelskmennnene på fanget til tante. Hun var svært begavet, og hadde lært seg engelsk via radio. Hun lærte meg litt òg, og det er vel ikke utenkelig at min interesse for Storbritannia ble vekket på tantes fang.

20. april, på Hitlers 51 årsdag, ble Namsos bombet flat. Et bombefly kom også og bombet gården "vår" med et stort antall brannbomber. Det var mye snø - også på takene, og det ble ingen skader. Folket hadde løpt til skogs. Mine onkler, Olai og Jarle, og far detonerte bombene etterpå i en steinur. En desarmert bombe tok onkel Olai vare på. Om jeg ikke husker feil sto det "Essen 1937" på den (den finnes ennå, så det kan sjekkes).

Ellers viser jeg til bokomtalen til høyre. Det kommer trolig flere innlegg om dette emnet på bloggen.

lørdag 4. desember 2010

Meningen med livet

"Pigs in Space" var stort! Dette er min favoritt-episode, kanskje min favoritt på TV ever! Hva er meningen med livet? Her får vi vite det.


- eller kanskje ikke. Det går i alle fall fram at svinene blant oss er inkarnerte. Kanskje vi andre også.

fredag 3. desember 2010

200 år av verdenshistorien på fire minutter

Visualiseringsens kraft skal ikke undervurderes. Under (dobbeltklikk på filmen for full skjerm) følger utviklingen i inntekt og levealder for verdens land. Det er tankevekkende at den utrolige utviklingen for verdens folkerike land de siste 30 år faller sammen med utviklingen av markedsøkonomi og frihandel.

Klippet anbefales på det sterkeste.

Men man skal vokte seg for å se videre i pilenes retning. Vi vet ingenting om fremtiden!

onsdag 1. desember 2010

SN: Ymse rødt


Malbec 2009 (Domaine de Chantelle) kr. 94 (Kat. 2)
Fioltoner, lett stil, med kledelig bitterhet i enden av smakskurven. Matvennlig til litt enklere retter, og en god pris på denne argentineren.

Château Canon-Fronsac 2008 (Jean Galand) kr. 162 (Kat. 4)
Røde bær, fast men saftig. Tanninene er merkbare, så her trengs det kraftige sauser. God pris til kvaliteten.

Spätburgunder (Meyer-Näkel) 2009 kr. 199,90 (kat. 5-7)
Duft av bringebær og krekling. Saftig stil. Gir absolutt mersmak. Ikke overstyrt eik eller noe slikt. Klart beste Spätburguner jeg kan huske å ha smakt.

Viña Ardanza Reserva 2000 (La Rioja Alta) kr. 219,90 (kat. 6-7)

Blandingen er 70/75% Tempranillo + 20/25% Garnacha + 5% Mazuelo. Her er det begynnende bruning i kanten, litt murstein. Moden, myk men likevel frisk i en klassisk stil. Godt grep i munnen tross en ganske lett og elegant struktur. Lang ettersmak. Jeg venter på 2001-årgangen som visstnok er en stor årgang i Rioja.
Vinen finnes på svært mange pol.

Moulin-à-Vent La Rochelle 2007 (Olivier Merlin) kr. 249 (BU)
Overraskende flott vin for årgangen. Jordbær i duften - og snev av vanilje. Laget på klassisk vis, og den er fast og matvennlig.

Chateau Lagrange 2006 (St. Julien) kr. 399,90 (Parti)
Nydelig kompleks og harmonisk duft. Solide tanniner. Klasse over denne vinen. Verdt å lagre noen år. Finnes på de fleste pol i de større byene - og noen andre.

Barolo Villero 2005 (Brovia) kr. 499 (BU)
Fast, lys på farge, lett stil. Godt potensiale. Imponerende i forhold til årgangens rykte, men prisen er i stiveste laget. Ser at DN også har anmeldt den og skriver "delikat lengde". Forklaring utbedes! (Bilde øverst: Grassos Azienda)

Barolo Gavarini Chiniera 2005 (Elio Grasso) kr. 515,40 (BU)
Litt Nebbiolo-brun/lys i fargen, varsom mot munnen til Barolo å være. Flott duft av roser, nype og kirsebær. Vinmarken ligger høyere og har mer sand i jordsmonnet enn vinen under, begge i utkanten av Monforte.

Barolo Ginestra Casa Mate 2005 (Elio Grasso) kr. 515,40 (BU)

I forhold til broren over er denne mer tannisk og tilbakeholden - med lengre ettersmak. Dette er, etter klassiske mål, storebroren. Men lillebroren har unektelig mer sjarm og eleganse.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...