Boikott kinesiske varer!

Lykke til med det! - tenker du vel. Handelen med Kina er enorm, og landet leverer også komponenter til mange produkter, så oppgaven er betydelig. Likevel er det all grunn til å være bevisst på hva vi gjør med handelen med dette diktaturet. Kina er Russlands fremste støttespiller internasjonalt i det begge omtaler som et "vennskap uten grenser", det driver forbrytelser mot menneskeheten (i følge Amnesty International), har brutt avtalen om Hong Kong ved å demontere demokratiet og innsette et marionette-regime, osv. osv. 

Russlands invasjon av Ukraina har vist hvilke resultat vi får når man jatter med diktaturene og kjøper varene deres. Enten det er Sudetenland, Krim eller nye øyer i Stillehavet har diktaturene en enorm apetitt på områdene rundt seg. I Kinas tilfelle har det også en enorm apetitt og ikke minst evne til å undertrykke og holde rede på sitt eget folk. Gjennom et eget poengsystem vil personer som gjør uønskede ting som for eksempel å lese utenlandske aviser, ikke støtte Kommunistpartiet, osv., miste adgangen til å reise, til å studere, og få kuttet tilgangen til internet. Overvåkningen omfatter også ansiktsgjenkjenning på offentlige steder. Det er ingen grenser for hva regimet gjør, og det er på tide å vise motstand på en måte som kan svi for Xi Jinpings land (ja, hans navn er innskrevet i Kinas grunnlov! Så langt gikk ikke en gang Hitler eller Stalin). 

Det er dessverre ingen grunn til å tro at norske myndigheter setter i verk noen effektive tiltak mot Kina. Etter å ha vært i ishuset i flere år etter den velbegrunnede tildelingen av Nobels Fredspris til Liu Xiaobo våger regjeringen ikke å heve stemmen mot diktaturet. Vi må rett og slett ta saken i egne hender.

Rent praktisk må vi gjøre dette: 

• Ikke kjøpe dyre og åpenbart Kinesiske varer som biler (se bildet), mobiltelefoner osv. 
• Påvirke andre til å la være.
• Velge bort andre kinesiske varer når det finnes gode alternativer.
• Ikke la seg drive til vanvidd av at man ikke kan klare å unngå å kjøpe kinesiske varer, men holde fast på motstanden. 

Overvåkning?

I dag kan Dagbladet avsløre at NSA også har "overvåket" norske borgere. Ikke mindre enn 33 millioner samtaler på 30 dager. Amerikanerne er et arbeidsomt folkeferd, men at de har avlyttet 33 millioner norske samtaler på 30 dager er likevel i overkant. Ikke er de så språkmektige heller, i sin alminnelighet.

Det er grunn til å spørre hva som menes med "overvåkning", noe jeg gjorde her for snart tre år siden. De fleste får jo assosiasjoner til avlytting og aktiv spionering - at noen følger med på hva du driver med live - når de hører ordet "overvåkning".

Det viser seg jo at dette dreier seg om "metadata" - data om data. Et mer dekkende ord ville vært "registrering" - men overskriftene og Amerikahatet ville ikke hatt godt av nøktern språkbruk, så det kan man jo ikke bruke. Hvilke telefoner har vært i kontakt, når og hvor. Hvis dette er overvåkning, så driver teleselskapene med vegg-til-vegg overvåkning absolutt hele tiden. Det er jo dette de bruker for å skaffe forbindelser mellom telefoner, og å skrive regninger.

Ikke slik å forstå at dette er uten betydning, at det ikke er betenkelig, og så videre. Men det dreier seg jo ikke om avlytting. At dette materialet kan bli brukt til å finne ut hvem de skal aktivt følge med på er mer interessant og også betenkelig. Men ikke bare betenkelig. Etterretning er legitimt, mener nå jeg, men at Snowdens lekkasjer reiser en debatt om hva som er en rimelig grad av registrering og overvåkning i forhold til formålet er bra.

Datalagring

Går det ann å håpe på at noe blir bedre i det nye året? Økonomiene i svært mange land kommer trolig til å overraske mange i feil retning i året som kommer - og det vil jeg nok komme tilbake til senere. Men kanskje kan man håpe på en smule konstruktiv debatt rundt Datalagringsdirektivet (DLD)? Eller vil den ende i full forvirring (se over)?

Det viser seg jo at mange som sier seg mot DLD og tildels bruker sterke ord, ikke er mot lagring av trafikkdata. Når min sambygding (og Venstres leder) Trine Skei Grande at politiet selvsagt skal fortsatt få innhente opplysninger som i dag blir det jo heller et spørsmål om hvilke opplysninger, hvor langt tilbake de skal kunne gå, og hvor strengt tilgangen skal kontrolleres. For i dag får politiet de opplysningene de ber om fra teleselskaper og nettleverandører. Hvis dataene finnes, da. Hvis DLD implementeres her i landet må Stortinget ta stilling til slike spørsmål, for selve direktivet angir bare noen ytre grenser (6-24 måneder for teledata, for eksempel).

Et eksempel er at 100 menn som befant seg i nærheten av en voldtekt her i Bergen har måttet avgi DNA for å fri seg fra mistanke. Dette er en sak som setter personvernet på prøve. På den ene siden er voldtekt en svært alvorlig forbrytelse der svært mange gjerningspersoner går fri. På den annen side er det å be om DNA fra minst 99 helt uskyldige personer, basert på hvor de befant seg på et bestemt tidspunkt. Jeg synes dette er ytterst tvilsomt, men poenget er at dette gjøres i dag. Uten DLD, og på basis av gjeldende lover og praksis. Det er ikke klart at en dommer som fikk seg forelagt saken ville godtatt dette. Det er det som ligger i DLD.

Senterpartiet er heller ikke mot lagring av trafikkdata - men de vil heller ha en norsk versjon. De kan jo mistenkes for å se mer på hvor DLD kommer fra (EU) enn hva direktivet inneholder.

For min del har jeg ikke grunnleggende endret syn siden januar i fjor da jeg først skrev om DLD her på bloggen. Det er all grunn til å ta personvern mer alvorlig enn i dag, og jeg har da også skrevet en del om andre felt der personvernet er truet i dag. Det som har ført til en del innlegg fra min side om DLD er den apokalyptiske og ganske paranoide retorikken fra enkelte motstandere. Man skulle tro Stasi var gjenoppstått og bemannet på samme nivå som i gamle DDR.

Men jeg er kanskje i overkant naïv på dette feltet? Jeg ba jo ikke en gang om å få se mappa mi selv om jeg var svært aktiv på venstresiden fra 1977 til tidlig på 1980-tallet.* Fra min synsvinkel hanlder ikke dette om svart eller hvitt. Det handler om å avveie hensynet til personvern mot hensynet til beskyttelse mot alvorlig kriminalitet. I siste instans er det personvern det handler om på begge sider.

* - sjansen er der for at både Overvåkningspolitiet (POT) og Stasi hadde en mappe hver på meg. I 1982 dro jeg til DDR som NKPs gjest for å ta et kurs på en SED-høyskole i Magdeburg. Hvis ikke Overvåkningspolitiet i Norge hadde fått med seg dette var det som tjenesteforsømmelse å regne! (Men en venn som også var der - og på Leninskolen i Moskva til og med - hadde ikke dette i mappa si.)

Hva er overvåkning?

Overvåkning er åpenbart noe negativt. Ingen vil bli overvåket - med mindre man er syk eller ute av stand til å ta vare på seg selv. Avlytting og skjulte kamera er kanskje det vi oftest forbinder med overvåkning, men Wikipedias definisjon er noe videre:

den aktivitet som mennesker gjør for å samle informasjon om atferd, aktiviteter og hendelser utført av andre mennesker og dyr.

Dette må bety at journalister som samler informasjon om en ulykke, for eksempel, også driver med overvåkning. Skatteetaten samler årlig inn informasjon om dine og mine økonomiske aktiviteter, men er det overvåkning? Ja til begge, ut fra definisjonen, men neppe ut fra alminnelig forståelse av hva overvåkning innebærer. Det blir urimelig vidt med andre ord, så denne definisjonen er ganske ubrukelig. Jeg tror dette med "sanntid" må inn, altså at overvåkning normalt ikke kan omfatte innsamling av informasjon i etterkant av det man vil vite noe om. Overvåkning innebærer en aktiv innsamling av visuell og annen informasjon om personer i det de foretar seg. Det er ganske interessant hvilke annonser som dukker opp i høyre felt når du søker på "overvåkning" på Google. En av leverandørene selger blant annet solbrillekamera, og overvåkningspakkene har antakelig en del kunder.

Dette dreier seg om å skaffe informasjon i sanntid om personer der personene ikke ønsker at dette skal skje. Det samme gjelder nok mye av den informasjonen vi gir fra oss ufrivillig. Smarttelefoner er så smarte at de lurer av deg informasjon ganske ufrivillig. Er dette overvåkning? Hensikten er å finne ut hvem du er, rent kommersielt, for deretter å skreddersy reklame til deg. Ikke de skumleste hensiktene kanskje, men teknologien kan lett brukes av andre med mindre hyggelige hensikter.

Det er berettiget frykt for at vi blir et overvåkningssamfunn, eller har blitt det. Storbritannia er visstnok verdensledende når det gjelder overvåkningskameraer: intet land i verden har høyere tetthet av disse CCTVs (closed circuit TV). Når jeg går på Bybanen eller en buss blir jeg sett av et kamera. Når jeg passerer med min Autopassbrikke blir jeg registrert. Hver gang jeg bruker kredit- eller bankkortet blir jeg registrert av banken - og dette er lett begripelig. Ellers ville ikke banken vite hvem som skulle betale eller hvem som skulle få pengene. Informasjonsinnsamlingen er rimelig og velbegrunnet. Men på bussen? Blir du automatisk regnet som voldelig kjeltring fordi de har kamera på bussen? Blir du regnet som kjeltring ved at reiseregninger blir registrert, eller at skattedata og regnskaper registreres?

I vårt moderne samfunn skal man slite hardt for ikke å gi mye informasjon om seg selv i løpet av en helt vanlig dag. Vi blir overvåket av banken, mobilselskapet, CCTV, kredittkortselskapet, arbeidsgiver, internettleverandøren osv. Dette gjør vi mer eller mindre innforstått, og mer eller mindre frivillig. Det vi gjør på Facebook, blogger (som denne) og andre fora er i det minste helt frivillig, men over alt blir det elektroniske spor av det. Informasjon blir samlet - for betaling, for å finne ut hvor du er når noen ringer mobilen din slik at du får samtalen, osv. Er dette overvåkning? Jeg sliter litt med å få det til å passe inn i min forståelse av hva overvåkning omfatter.

Men blir det overvåkning i det øyeblikket slike data blir lagret lengre enn det som behøves for å lage regninger, skatteoppgjør, osv.? Mange mener visst det. Hvor går grensen? Teledata lagres visst, har jeg lest, fem måneder i dag av selskapene. Minstekravet i DLD (som jeg har skrevet om på bloggen tidligere) er seks måneder, og regjeringen har foreslått tolv.

Data skal bare frigis etter avgjørelse i domstol, og bare dersom forbrytelsen er av en nærmere fastsatt alvorlighetsgrad. Når blir dette overvåkning? Jeg ser for meg tre hovedalternativ:

1. Når dataene lagres av internettilbyder eller mobilselskap. Da har vi overvåkning i dag også, og har hatt det siden telefonen ble oppfunnet.
2. Når selskapene ellers ville slettet opplysningene. Det at dataene finnes er altså ikke avgjørende, men selskapets ønske om sletting. Når overvåkning inntreffer er avhengig av selskapets innfall, og vil variere fra selskap til selskap. Problem: hva med de data arbeidsgiver har om deg? Hva du tjener, hvilke fradrag du har, om du er med i fagforening, osv. Skatteloven pålegger selskap å bevare regnskaper i ti år. Overvåkning?
3. Når politiet får tilgang til dataene? Etter DLD skal dette gjelde bare dersom forbrytelsen som etterforskes er av alvorlig karaktér og den eller de dataene relaterer til med skjellig grunn kan mistenkes i saken.

Det er også et fjerde alternativ: når innholdet i samtaler eller e-poster registeres eller avlyttes/avleses. Det er dette jeg forbinder med begrepet "overvåkning". Men kanskje det er et essentially contested concept?

Diplomatix?

Kirkvåg, Lystad og Mjøens harselas over livet i diplomatiet er en klassiker i norsk kommedie, men det er ingenting komisk over WikiLeaks tyveri av kommunikasjon mellom amerikanske utenriksstasjoner og State Department i Washington DC. Det er klart at enkelte karakteristikker av fremstående figurer på den internasjonale scenen kan være vittige, og mange av USAs fiender kan nok gotte seg i skadefryd over den pinlige situasjonen som har oppstått. (Illustrasjonen over viser en diplomatisk måte å forklare en situasjon).

Det alvorlige med lekkasjene er at selve institusjonen diplomati er angrepet. Diplomater skal være taktfulle - de må uttrykke seg diplomatisk. Men det motsatte forlanges når de utstasjonerte skal formidle stemningen i et land til "basen" der hjemme. Situasjoner og personligheter skal helst oppsummeres i noen slående vendinger. Matthew Parris samlet en del last despatches fra ambassadører som forlot sin postering. Disse var mer enn vanlig åpenhjertige, og denne boka viser at genren som WikiLeaks nå publiserer ikke er ny. Filosofen og idéhistorikeren Isaiah Berlin ble Churchills favoritt under siste krig nettopp på grunn av sin evne til å beskrive viktige personer i Washington DC der han var utstasjonert. Dette var viktig kunnskap, og det er det fremdeles. Hva skjer når det som er fortrolig informasjon blir smurt ut over verdenspressen?

Den mer langsiktige skaden er at diplomater - og personer ut over diplomatiket - begynner å uttrykke seg mer forsiktig. Viktig informasjon blir ikke utvekslet. Det å bedømme personer og deres motiver, interesser og særegenheter blir vanskeligere. Beslutninger blir dårligere. Når noe blir vanskeligere eller umulig å uttrykke blir det også vanskeligere å tenke det - og tanken på at ens tanker kan bli offentlig eiendom gjør at man innfører selvsensur. Det er jo det som er overvåkningens farligste konsekvenser.

Diplomater må være vennligheten selv i møte med pompøse, idiotiske, selvgode, gale og farlige utenlandske statsoverhoder og undersåtter. Skal noe av det de erfarer komme til nytte der hjemme må det formidles på en måte som blir lagt merke til der hjemme. Men er amerikanerne spesielt arrogante og giftige i sine karakteristikker av utenlandske statsledere? Det vet vi ikke inntil WikiLeaks publiserer tilsvarende dokumenter fra andre land. Men vil de gjøre det? Ingenting tyder på det, for det er visst mye mer interessant å sette demokratier i forlegenhet enn diktaturer. Det WikiLeaks kanskje skulle prøve seg på er diplomatiske utvekslinger mellom lederne i Kina og Nord-Korea. Det kunne det vært interessant å lese om - mer interessant enn at en diplomat i Italia melder tilbake til Washington at Berlusconi er en bajas. De sier at

"Our goal is to bring important news and information to the public"

Jeg vet ikke om noe som er mer viktig enn hvorfor og hvordan Kina holder liv i det latterlige skrekkregimet i Nord-Korea. Vi venter i spenning på lekkede dokumenter som kan redusere makten og innflytelsen til verdens største diktatur.