Negativ frihet er positiv

For 11 år siden skrev jeg en kronikk i Aftenposten som het "Negativ frihet er mest positiv," og forleden fikk jeg tre og et halvt tusen fra Kopinor for den. Årsaken var at den ble brukt i vår i eksamen på "Historie og filosofi 2," og dermed lest og brukt av 892 elever. 

Det å få penger før jul er jo fint, men finest er det å få nesten 900 nye lesere. Klikk på lenken over, så blir det kanskje flere. 

2012

Nå er det høysesong for prediksjoner (eller "spådommer") om hva som vil skje i 2012. Det vi kan si sikkert om disse prediksjonene er at ingen har peiling - heller ikke jeg. Det vi videre kan si er at jo mer en person vet om et fenomen jo større sjanse er det for at vedkommende feiler.

Philip Tetlock, professor i psykologi ved University of Pennsylvania, undersøkte empirisk 28.000 prediksjoner fra 284 personer over en 20års periode og kom til at ekspertene bare hadde litt over tilfeldig sjanse til å få rett. Computermodeller, med elementære algoritmer, gjorde det mye bedre.

Basert på dette vet vi allerede at eksperter ikke vet noe om fremtiden de heller. Men hans funn stopper ikke der: det viser seg at de som er eksperter på sitt felt får oftere feil om det feltet enn de som har bredere kunnskaper. Med andre ord: vet du sikkelig mye om et felt tar du oftere feil i dine prediksjoner enn om du vet mindre - men om flere områder, felt eller fenomen.

Eller rettere: det Tetlock gjorde var å dele ekspertene inn i to personlighetstyper: rever og pinnsvin, basert på Isaiah Berlins typologi. Reven er skeptisk, usikker og vet litt om mye. Han har mange utganger. Pinnsvinet har en stor idé som anvendes på alt. Han vil sterkt mislike de som har vanskelig for å bestemme seg. (Aristoteles brukes som eksempel på en rev, og Platon på et pinnsvin - men jeg er nå ikke så sikker på den siste jeg da).

Som dere forstår: revene gjorde det tre ganger så bra som pinnsvinene. Men hvem tror du oftest blir invitert inn i studio eller oppringt av journalister? De som sier "på den ene siden, men på den annen..." eller de som er selvsikre og sitérbare?

Nettopp: det er lettest å la seg føre av den selvsikre og karismatiske, men dermed også lettest å tulle seg bort.

I jobben min skriver jeg om ting jeg mener å ha greie på. Her på bloggen løser jeg verdensproblemene med mer omtrentlige kunnskaper - men stor interesse. Jeg regner meg selv som rev etter Berlins klassifisering, og på bloggen er jeg i alle fall mer en jack of all trades.

"Jack of all trades, master of none,

Certainly better than a master of one"

Egypt

Jeg har dessverre ingen spesialkunnskap om Egypt, men det virker ikke som de som trekkes frem som eksperter har noen klar oppfatning av hva som kommer til å skje i landet, eller hvilken betydning demonstrasjonene har for regionen som helhet. Men en del ting kan man lese seg til.

Et fellestrekk i de arabiske landene, og Egypt er ikke noe unntak, er en "befolkningspyramide". Det hører jo landet til, skulle man tro, men denne deler de også med andre arabiske land. Medianalderen i Egypt er på 24 år og synkende, hvilket betyr at ca. 40.000.000 mennesker er barn, ungdom eller svært unge voksne. En tredjedel av befolkningen er under 14 år. Økonomien er skral, og femtidsutsiktene er dystre. Kontrasten med Norge er betydelig, for her er medianalderen litt under 40 år, og den stiger.

Medianalderen i Tunisia, der demonstrasjonene synes å ha vært vellykkede til en viss grad i alle fall, er på 29 år og økende, mens den i Libya er på litt over 24 år og økende. I andre arabiske land som Irak, Syria og Jordan er medianalderen lavere enn i Egypt - ned mot 20 år. Det er, kort og godt, en befolkningsbombe som er i ferd med å detonere i regionen.

Lav snittalder er et ganske gjennomgående kjennetegn for fattige land der barnedødeligheten har gått betydelig ned de siste par tiårene - og det gjelder heldigvis de fleste. Men de arabiske landene ligger over "håpløshetsterskelen". De unge forventer noe mer av livet enn de gjør i Burkina Faso eller Afghanistan, og denne frustrasjonen er nok en av drivkreftene i de opprørene vi har sett den siste tiden.

I sin The Roots of Romanticism mente Isaiah Berlin å kunne påvise at frustrerte verdslige utsikter i Tyskland midt på 1700-tallet var en drivkraft i romantikken, og jeg tror selv dette er en forklaring på den grobunn islamismen har hatt. Når man ikke har mulighet for å lykkes i den ytre verden, skaper man en indre - for eksempel med askese eller annen form for selvoppofrelse - er kriteriene for suksess er lite avhengig av utviklingen i den ytre verden.

Derfor er det absolutt en fordel at frustrasjonen kan få en sosial og direkte retning. Et annet fellestrekk i den arabiske verden er jo "gamle" diktatur med en svært forsiktig tilnærming (for å si det forsiktig) til åpenhet i økonomi og offentlighet.

Diplomatix?

Kirkvåg, Lystad og Mjøens harselas over livet i diplomatiet er en klassiker i norsk kommedie, men det er ingenting komisk over WikiLeaks tyveri av kommunikasjon mellom amerikanske utenriksstasjoner og State Department i Washington DC. Det er klart at enkelte karakteristikker av fremstående figurer på den internasjonale scenen kan være vittige, og mange av USAs fiender kan nok gotte seg i skadefryd over den pinlige situasjonen som har oppstått. (Illustrasjonen over viser en diplomatisk måte å forklare en situasjon).

Det alvorlige med lekkasjene er at selve institusjonen diplomati er angrepet. Diplomater skal være taktfulle - de må uttrykke seg diplomatisk. Men det motsatte forlanges når de utstasjonerte skal formidle stemningen i et land til "basen" der hjemme. Situasjoner og personligheter skal helst oppsummeres i noen slående vendinger. Matthew Parris samlet en del last despatches fra ambassadører som forlot sin postering. Disse var mer enn vanlig åpenhjertige, og denne boka viser at genren som WikiLeaks nå publiserer ikke er ny. Filosofen og idéhistorikeren Isaiah Berlin ble Churchills favoritt under siste krig nettopp på grunn av sin evne til å beskrive viktige personer i Washington DC der han var utstasjonert. Dette var viktig kunnskap, og det er det fremdeles. Hva skjer når det som er fortrolig informasjon blir smurt ut over verdenspressen?

Den mer langsiktige skaden er at diplomater - og personer ut over diplomatiket - begynner å uttrykke seg mer forsiktig. Viktig informasjon blir ikke utvekslet. Det å bedømme personer og deres motiver, interesser og særegenheter blir vanskeligere. Beslutninger blir dårligere. Når noe blir vanskeligere eller umulig å uttrykke blir det også vanskeligere å tenke det - og tanken på at ens tanker kan bli offentlig eiendom gjør at man innfører selvsensur. Det er jo det som er overvåkningens farligste konsekvenser.

Diplomater må være vennligheten selv i møte med pompøse, idiotiske, selvgode, gale og farlige utenlandske statsoverhoder og undersåtter. Skal noe av det de erfarer komme til nytte der hjemme må det formidles på en måte som blir lagt merke til der hjemme. Men er amerikanerne spesielt arrogante og giftige i sine karakteristikker av utenlandske statsledere? Det vet vi ikke inntil WikiLeaks publiserer tilsvarende dokumenter fra andre land. Men vil de gjøre det? Ingenting tyder på det, for det er visst mye mer interessant å sette demokratier i forlegenhet enn diktaturer. Det WikiLeaks kanskje skulle prøve seg på er diplomatiske utvekslinger mellom lederne i Kina og Nord-Korea. Det kunne det vært interessant å lese om - mer interessant enn at en diplomat i Italia melder tilbake til Washington at Berlusconi er en bajas. De sier at

"Our goal is to bring important news and information to the public"

Jeg vet ikke om noe som er mer viktig enn hvorfor og hvordan Kina holder liv i det latterlige skrekkregimet i Nord-Korea. Vi venter i spenning på lekkede dokumenter som kan redusere makten og innflytelsen til verdens største diktatur.