mandag 29. november 2010

Diplomatix?

Kirkvåg, Lystad og Mjøens harselas over livet i diplomatiet er en klassiker i norsk kommedie, men det er ingenting komisk over WikiLeaks tyveri av kommunikasjon mellom amerikanske utenriksstasjoner og State Department i Washington DC. Det er klart at enkelte karakteristikker av fremstående figurer på den internasjonale scenen kan være vittige, og mange av USAs fiender kan nok gotte seg i skadefryd over den pinlige situasjonen som har oppstått. (Illustrasjonen over viser en diplomatisk måte å forklare en situasjon).

Det alvorlige med lekkasjene er at selve institusjonen diplomati er angrepet. Diplomater skal være taktfulle - de må uttrykke seg diplomatisk. Men det motsatte forlanges når de utstasjonerte skal formidle stemningen i et land til "basen" der hjemme. Situasjoner og personligheter skal helst oppsummeres i noen slående vendinger. Matthew Parris samlet en del last despatches fra ambassadører som forlot sin postering. Disse var mer enn vanlig åpenhjertige, og denne boka viser at genren som WikiLeaks nå publiserer ikke er ny. Filosofen og idéhistorikeren Isaiah Berlin ble Churchills favoritt under siste krig nettopp på grunn av sin evne til å beskrive viktige personer i Washington DC der han var utstasjonert. Dette var viktig kunnskap, og det er det fremdeles. Hva skjer når det som er fortrolig informasjon blir smurt ut over verdenspressen?

Den mer langsiktige skaden er at diplomater - og personer ut over diplomatiket - begynner å uttrykke seg mer forsiktig. Viktig informasjon blir ikke utvekslet. Det å bedømme personer og deres motiver, interesser og særegenheter blir vanskeligere. Beslutninger blir dårligere. Når noe blir vanskeligere eller umulig å uttrykke blir det også vanskeligere å tenke det - og tanken på at ens tanker kan bli offentlig eiendom gjør at man innfører selvsensur. Det er jo det som er overvåkningens farligste konsekvenser.

Diplomater må være vennligheten selv i møte med pompøse, idiotiske, selvgode, gale og farlige utenlandske statsoverhoder og undersåtter. Skal noe av det de erfarer komme til nytte der hjemme må det formidles på en måte som blir lagt merke til der hjemme. Men er amerikanerne spesielt arrogante og giftige i sine karakteristikker av utenlandske statsledere? Det vet vi ikke inntil WikiLeaks publiserer tilsvarende dokumenter fra andre land. Men vil de gjøre det? Ingenting tyder på det, for det er visst mye mer interessant å sette demokratier i forlegenhet enn diktaturer. Det WikiLeaks kanskje skulle prøve seg på er diplomatiske utvekslinger mellom lederne i Kina og Nord-Korea. Det kunne det vært interessant å lese om - mer interessant enn at en diplomat i Italia melder tilbake til Washington at Berlusconi er en bajas. De sier at
"Our goal is to bring important news and information to the public"
Jeg vet ikke om noe som er mer viktig enn hvorfor og hvordan Kina holder liv i det latterlige skrekkregimet i Nord-Korea. Vi venter i spenning på lekkede dokumenter som kan redusere makten og innflytelsen til verdens største diktatur.

Ingen kommentarer:

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...