Hva var det jeg sa? Covid19s opphav - igjen

Igjen har coronavirusets opphav fått store oppslag i norske medier, og molekylærbiolog Sigrid Bratlie blir intervjuet i Aftenposten. Hun har skrevet bok, Mysteriet i Wuhan, der hun mener det er mest sannsynlig at en lekkasje i et laboratorium er den mest sannsynlige årsaken til pandemien. (Foto Lizabeth Menzies)

Hva var det jeg skrev? Jo, akkurat det samme, men i 2022. Nå har jeg ikke Bratlies troverdighet når det gjelder pangoliner, virus og laboratorier, men alle de vesentlige indisiene var lett tilgjengelige også i 2022. 

Jeg tror det er lite sannsynlig at vi noen gang får bevis for dette, til det har aktørene hatt altfor god tid på seg til å ødelegge bevis, men det er bevis nok for at det i alle fall har vært en politisk prosess på gang for å "frikjenne" Kina som aktør og å legge skylden på naturens gang. 

I alle fall er det mest nyttig å gå ut fra at viruset kan ha unnsluppet fra laboratoriet i Wuhan, for mens vi ikke kan gjøre så mye med naturens gang kan vi i alle fall forsøke å sikre laboratorier som jobber med å gjøre virus mer smittsomme. 

Tanniner

"Du kjenner antagelig en tørrhet som sitter igjen etter rødvinene. Hvor mye snerper det? Er de små partiklene finkornede eller ru?" (Les hele Tennfjords artikkel her.)

Jeg kommer stadig over denne misforståelsen, også hos folk som burde vite bedre. Når de attpåtil står i landets mest leste avis blir den spredd til stadig flere. Misforståelsen er at tanniner er en type partikler, omtrent som slipemiddel, som finnes i vin. Slike partikler kan være finkornede eller grovkornede, ru eller myke. 

Slike partikler finnes ikke. Finner du partikler i vin er de i alle fall ikke tanniner. Tanniner er forskjellige molekyler (polyphenoler) som finnes i planter og som synes å ha den funksjon at de beskytter plantene mot å bli spist siden de smaker så dårlig. De gjør plantene bitre og stramme, og det skjer fordi alle tanniner har den egenskapen at de binder seg til proteiner og skiller dem ut. 

Te, kaffe, mørk sjokolade og vin har tanniner i seg, og i riktig mengde er de ingen ulempe. Når disse kommer i kontakt med munnen vår kommer de også i kontakt med spyttet. Spyttet, og slimhinnene våre, er særlig proteinrike. Det er det som gjør dem seige og smidige. I kontakt med tanniner skilles proteinet ut, og den myke og smidige egenskapen forsvinner. Det er dette som gir oss fornemmelsen av slipemidler, at kontakten mellom tunge og munn blir trå og friksjonsrik. 

Det er også denne egenskapen som gjør tanninrike viner, som mange rødviner, så godt egnet sammen med kjøtt. Jo mer fett, jo bedre, for tanninene bryter også ned disse lange molekylene og fjerner den litt seige fornemmelsen fra munnen. Rødvinen liksom rydder opp i munnen. 

Så da vet vi det. Men dette med tanniner er slettes ikke noen enkeltstående misforståelse som bæres og formidles av folk som burde vite bedre. Hvorfor skjer det? Jeg lurer på om ikke vinutdannelsens frikobling fra akademisk virksomhet har skylden. Myter som fungerer spres derfor lett for det virker jo intuitivt det lærerne forteller. Tanniske viner gir deg jo fornemmelsen av små partikler i vinen, men sånn er det altså ikke. 

Negativ frihet er positiv

For 11 år siden skrev jeg en kronikk i Aftenposten som het "Negativ frihet er mest positiv," og forleden fikk jeg tre og et halvt tusen fra Kopinor for den. Årsaken var at den ble brukt i vår i eksamen på "Historie og filosofi 2," og dermed lest og brukt av 892 elever. 

Det å få penger før jul er jo fint, men finest er det å få nesten 900 nye lesere. Klikk på lenken over, så blir det kanskje flere. 

Tulletidsskrift, pengestrøm og incentiver

Det er åpenbart blodig urettferdig at forskere jobber gratis* for forlag, og så må betale de samme forlagene store penger for å lese egne og andres forskning. Så nå er "open access" tingen, men noen må likevel betale for kostnadene med publisering, fagfellevurdering og så videre. Under "open access" blir det da gjerne forskerne, eller universitetene dersom de har slike ordninger, som betaler for å få noe ut - mens de før betalte mye for å kunne ha tilgang til forskningsresultater. Tusenvis av kroner koster det, å få tingene sine ut til de store masser. 

Men som Børre Fevang påviste i Aftenposten: når pengestrømmen går ut fra forskerne, som må publish or perish, så betyr det mer penger for de åpne kildene jo flere artikler og bøker som blir gitt ut. Pengene avgjør, og vi får slike tilstander som har blitt avslørt i Aftenposten og samarbeidende organ i det siste. De griske forlagene som krever store penger for tilgang til tidsskrift og blodpris for bøker kan gjøre det fordi forskningen de selger tilgang til er ypperlig. 

Jeg skriver for tiden på en bok med en annen filosof. Den skal ut på et høyt ansett amerikansk forlag, og prisen blir så høy at få privatpersoner vil kjøpe den. Men de som gjør det vil vite at det er kvaliteten på produktet som har fått denne ut (regner vi med) heller enn en kontantstrøm fra forfatterne (evt. sponset av våre institutsjoner). 

Open access gir perverse incentiver og åpner for skruppelløse aktører. Det burde man kunnet forutse før dette maset om open access ble satt i gang. 

* - gratis for forlagene. De får som oftest betalt av sine universiteter.

Tennfjords tanniner

I A-Magasinet på fredag, og BT-Magasinet på fredag (og sikkert i Adressa, Stavanger Aftenblad osv. også) skrev den relativt nye vinjournalisten for Schibsted-konsernet Ingvild Tennfjord om viner med og uten garvesyre - eller tanniner. Hun kom i skade (?) for å skrive at "[g]arvesyre, eller tannin, er tørrstoffer i vinen". Det er i beste fall tøv. Når man fjerner vannet fra en forbindelse sitter man igjen med tørrstoff - samme hva det stoffet er.

Tanniner er en felles betegnelse på organiske polyfenoler som har som definerende egenskap at de skiller ut proteiner. Ganske ubegripelig for de fleste av oss, men jeg skal prøve å forklare på mitt enkle vis. Den korte versjonen er at tanninene binder seg til og løser proteinene i munnen, og det er derfor den kjennes så tørr ut når du har drukket en fersk rødvin med høyt innhold av tanniner. De er ikke tørrstoffer (vinen er jo våt!), men de er stoffer som tørrer ut munnhulen din.

Organiske polyfenoler er det mange av i vin, og noen av disse virker lovende som kandidater for hva det er som gjør vin sundt. Av disse er det en gruppe som kalles favonoider, og her finner vi tanniner.

Fenolene har det til felles at de lett binder seg til andre stoffer. For tanninene sin del gjør det at viner med mye tanniner tørrer ut munnen fordi de binder seg til spyttets proteiner og skiller dem ut. Dette øker friksjonen i munnen mellom tunge, gane, de indre delene av kinnet og så videre. Det er også dette som gjør disse vinene så egnet til kjøtt. De proteinene som er med i det litt seige belegget man får i munnen når du spiser kjøtt blir også skilt ut på denne måten, og det er noe av det vi verdsetter med "kjøttviner".

Vi har lenge trodd at røde viner blir mykere med årene i kjelleren fordi tanninene forbinder seg med andre stoffer, blir store og tunge, og skilles ut som bunnfall. Men dette savner grunnlag i vitenskapen. Det har vel framstått som en så god historie at ingen har undersøkt den. Det kan godt være at de bryttes opp og blir mindre. Vi vet ikke - men vi vet at også rødviner uten bunnfall blir mykere med tiden i kjelleren. Vi har også lenge holdt oss med en historie om rødvin, tanniner og farge - men også her er det mye vi bare har tatt for god fisk uten å undersøke det nærmere. Mer forskning trengs!

De som vil sette seg mer inn i tanniner og vin kan gjerne starte med Jamie Goodes forklaring. Han har doktorgrad i biokjemi og er sertifisert vinnerd og vinskribent.

Miljøpartiet De Grønne vinner i Aftenpostens valgomat

For ordens skyld tar jeg alltid Aftenpostens valgomat ved hvert valg. Også denne gangen ble det Høyre, fulgt av FrP (de hadde ikke noe spørsmål som avslørte min forakt for populisme) og Venstre. Men på NRKs valgomat ble det, etter en duell mellom Høyre og KrF, klart Høyre foran KrF og Venstre. (Hvorfor KrF? Tipper det var fordi jeg var så klart mot vin i butikk.)

Men har testen i Aftenposten (den korte) noen innebygd tendens? Som ved valget i 2011 prøvde jeg meg som clueless and carefree (konsekvent midt på (vet ikke) og syns alle spørsmål er mindre viktige, men denne gangen ble jeg avslørt i Aftenposten. OK. Prøv igjen, denne gangen som småsur og giddalaus - altså "litt uenig" + "mindre viktig" på alt:

1. Miljøpartiet De Grønne
2. Senterpartiet
3. Kristelig Folkeparti.

For balansens skyld prøvde jeg også blid og giddalaus, altså "litt enig" + "mindre viktig" på alt:

1. Miljøpartiet De Grønne
2. Kristelig Folkeparti
3. Rødt

Mest overrasket var jeg over at Rødt kunne komme ut så godt på en blid grunnprofil, mens det Kristelige partiets folkelighet vel klart kommer til syne ved å være på begge listene.

Men mest tydelig var det altså at enten du var litt uenig i alt, eller litt enig i alt, så var Miljøpartiet De Grønne ditt parti. Hvorfor det? Jeg mener å ha hørt at partiet står sterkt hos unge hipstere - slike som kanskje kan tenkes å bistå Aftenposten med å sette opp valgomaten. Kan dette være forklaringen?

Men hva med profilen sint og sur? De som er uenig i alt, og mener det er svært viktig! Her kunne man kanskje ventet seg Rødt, eller kanskje Fremskrittspartiet, men nei. Her kom det blide åsyn til Jens Stoltenberg til syne.

1. Arbeiderpartiet (med god margin til:)
2. Høyre
3. Venstre

Betyr tendensen i denne ikke helt vitenskaplige testen min at mange usikre velgere kommer til å stemme på MDG ved valget? Ikke vet jeg, men det kan være at valgomaten til Aftenposten kan ha noe med saken å gjøre om partiet kommer på Stortinget denne gangen.

Aftenpostens valgomat

I går testet jeg NRKs valgomat, som jeg antydet var vridd til fordel for Arbeiderpartiet og Venstre. I dag prøvde jeg Aftenpostens valgomat i nasjonal drakt - det vil si uten lokale saker eller noe.

Først tok jeg den som den jeg er, og forsøkte å svare så ærlig som mulig. Rekkefølgen overrasket ikke:

1. Høyre
2. Venstre
3. Fremskrittspartiet

Og nederst Rødt og SV. So far so good!

Og som noksagt da? En person som er usikker på alle spørsmål og mener de er lite viktige, eller clueless and careless. Her var Arbeiderpartiet og Venstre høyt oppe på NRKs valgomat, med rundt 70% (hvordan det er mulig må de selv forklare - noksagten tar ikke stilling til noen spørsmål, og bryr seg ikke, men er 67% enig med Arbeiderpartiet). Aftenposten:

1. Senterpartiet
2. Venstre
3. KrF

Men her var prosentene mer sannsynlige, med rundt 17% for alle. Og dette med "mellompartiene" får en renessanse: det er partiene for de som ikke vet og ikke bryr seg.

Så kommer turen til entusiastene, de som er helt enige i alt og mener saken er svært viktig. Vinnerne i NRKs valgomat var igjen Arbeiderpartiet og Venstre (ganske utrolig gitt at også noksagtene burde velge disse av de nasjonale partiene). Men Aftenposten utpekte andre vinnere:

1. Rødt
2. SV
3. FrP

Dette virker mer sannsynlig. Dette er partier med sterke og tydelige oppfatninger. Kanskje de også slår godt ut for kverulantene? Det eneste ved NRKs valgomat som virket sannsynlig var at Rødt var partiet for kverulantene de som er mot alt og mener saken er svært viktig (men mindre sannsynlig at Senterpartiet var nest mest kverulantisk).

1. Fremskrittspartiet (51,7%)
2. Rødt (40%)
3. Høyre (36,6%)

De to øverste er ikke så unsannsynlige, og det må sies at mange andre partier var på samme nivå som Høyre.

Ut fra testene på ekstreme utfall virker det som om Aftenposten har den mest rimelige fordelingen av standpunkter. Min egen opplevelse av å foretrekke Høyre og Venstre dekkes også inn da jeg tok testen som meg selv. For NRKs del bør de gå i seg selv. Når Venstre og Arbeiderpartiet kommer ut som partiene for både noksagter og entusiaster bør det ringe en bjelle eller flere. Eller søker de bevisst å støtte disse partiene gjennom å forlede folk til å tro at de er mer enige med dem enn de kanskje er?

Vin, pris og preferanser

Mer enn to år etter at artikkelen ble publisert i Journal of Wine Economics har Aftenposten konklusjonene som nyhetssak på nettsidene i går (og i økonomiseksjonen av den trykte utgaven). Hva det dreier seg om? Jo, om dyre viner smaker bedre enn billige. Hvem er dommerne? 506 "vanlige" mennesker som har smakt 523 viner blindt, og uten å vite hvor mye de kostet.

I overskriftene er det mest fristende å bruke snobberi som tema, og "vise" at dyre viner "egentlig" ikke er bedre enn billige. Men data viser ikke dette. For å kopiere fra forskningsartikkelen:

"For individuals with wine training ... we find indications of a non-negative relationship between price and enjoyment".

Eller sagt på norsk og uten rare konstruksjoner som "non-negative" (som betyr "positiv"): dyrt er best såfremt du kan noe om vin. Men hovedkonklusjonen står: hvis du ikke kan noe særlig om vin, så vil du like de billige vinene bedre enn de dyre.

Men kunnskap og utvidet erfaringsgrunnlag endrer preferanser, og framfor alt endrer det hva man legger merke til. Hvis man ikke bryr seg noe særlig om hva man drikker eller spiser så er det man kjenner det beste. Det er det som gir gjenkjennelse og trygghet ("dette liker jeg").

Vin oppfattes multi-modalt, det vil si gjennom flere sanser samtidig. En av de viktigste er luktesansen, og skal man ha utbytte av den i vinsmaking må man gjøre mye med vinen. Skvulpe den i glasset, stikke nesen nedi, blande den med luft i munnen - og så videre. Det er grunn til å tro at mange uten trening i vinsmaking ikke får dette med seg, og dermed har de tilgang til et annet og mer forringet objekt enn de kunne hatt. Dette tar den forskningen som Aftenposten viser til ikke hensyn til.

Jeg og min medforfatter Douglas Burnham skriver nå om dette og mange andre relaterte spørsmål i forbindelse med skrivingen av en felles bok som trolig vil hete The Aesthetics of Wine (flere artikler har vi publisert, og andre er underveis).