Hvit januar?

Det er lite som gir mindre mening enn "hvit januar." Jeg tenker selvsagt på en måneds avhold og ikke snø på bakken. (Foto: Lene Skogstrøm)

Det kan være mange grunner til å slutte å drikke alkohol. Men da må man slutte og ikke bare holde opp en måned. Hva er vitsen med det? 

Kanskje noen er redd for at de er i ferd med å bli avhengig av stoffet? Er man det, er man ikke i ferd med å bli avhengig av stoffet. Det er nå så sin sak. Alkoholikere er alltid de siste som blir klar over at de er alkoholikere. Men bekymrer man seg for slikt likevel, så er det nok å holde opp en dag. Eller en uke, i alle fall. Men en måned? 

Det kan også være gode grunner til å drikke mindre, noe avhengig av hvor mye man drakk i utgangspunktet selvsagt, og man kan gjerne starte i januar for min del. Jul og nyttår har kanskje medført noe mer inntak enn ellers, så å kutte ned kan være en plan. Men å holde helt opp for så å begynne igjen 1. februar forstår jeg ikke vitsen med. 

Skal du holde opp en måned bør du heller velge deg april eller kanskje juni, og ikke årets nest verste måned.* På våren eller til sommeren kan du kompensere med turer med fuglesang og solskinn (hvis du ikke bor i Bergen), og livet har mye annet å by på enn god mat og god vin. I januar er god mat og god vin det som holder depresjonen på avstand. 

Nei, "hvit januar" totalt meningsløs dydsfremvisning, eller i beste fall dårlig gjennomtenkt. 

* November er verst, mener nå jeg. 

Per Mæleng - Viner og steder

I neste nummer av Vinforum kommer min anmeldelse av Per Mælengs nye bok Viner og steder. 

Jeg skal ikke foregripe den annet enn ved å si at den innebærer en klar anbefaling. 

Har du godt av å drikke litt vin?

Det kan være tegn på at det å drikke vin, og særlig det å smake og lukte på vin, beskytter mot kognitiv svekkelse hos eldre mennesker. På den annen side skal man huske på at det som virker for godt til å være sant ofte er feil. Men det er også gode grunner til å ta slike studier på alvor, og det har vært mange av dem. Mange nok til et en survey-artikkel (som tar for seg mange og store studier) konkluderer med: 

considering our results, low wine consumption could be promoted within other lifestyles, including the Mediterranean diet, as an effective habit to prevent or delay cognitive deterioration in the healthy population. These results also support the international guidelines that suggest low-to-low-moderate alcohol consumption as the most acceptable level of consumption. (Min uthevning.)

Artikkelen er publisert i Frontiers in Nutrition i 2022, og er dermed vurdert av andre fagfolk enn forfatterne, og burde derfor ha noe for seg. 

Det å aktivere og stimulere hjernens respons og analyse av særlig duft, har kanskje - og jeg legger vekt her på kanskje - noe med hjernens oppbygning å gjøre. Amygdala, en evolusjonært tidlig struktur i hjernen, er svært viktig for følelseslivet, og dessuten trolig involvert i høyere ordens prosessering av duftimpulser. 

Men det er Hippocampus - den havhestformede strukturen i den evolusjonært eldste delen av hjernen der også Amygdala befinner seg - som må være forbindelsesleddet mellom prosessering og verbalisering av duft, og hukommelse. Hippocampus er der minner dannes og gjenfinnes, og der jeg fikk skader som kunne forklare min korte periode med hukommelsestap (TGA). En studie fra 2022 fremhever rollen til hippocampus, hukommelsessenteret, og olfaksjon (sansning av duftimpulser): 

We show that human primary olfactory cortex—including the anterior nucleus, olfactory tubercle and piriform cortex—has stronger functional connectivity with hippocampal networks at rest, compared to several other human sensory systems.

Mens andre sansemodaliteter har migrert ut av hippocampus gjennom evolusjonen, har olfaksjon en betydelig gjenværende forbindelsesmasse her. Det er lett å tenke seg at dette kan forklare to fenomen som er kjente hos vinsmakere: Det er vanskelig å sette ord på dufter (svakere forbindelse med de mest kognitivt aktive delene av cortex), men mye lettere å huske dufter enn mange andre typer sansning. 

Dette siste må ansees å være sannsynliggjort, men langt fra bevist. I det minste kan man hevde at det ikke er helt fjernt å tenke seg at å aktivere vår oppmerksomhet rundt dufter kan være med på å holde hukommelsessentrene i trim også inn i godt moden alder. 

Velkvalifisert åtaum

Heldig er den som slipper å skryte av seg selv! Som foreleser og skribent er jeg vant med å slenge ord ut i verden, og like vant med ikke å vite om de ordene gjør noen nytte for seg. Det skjer, selvsagt, men andre akademikere er jo mest ute etter å finne noe å kritisere (som er helt legitimt og nødvendig). Fra studenter er jeg heldig som ofte får positive tilbakemeldinger, men det jeg skriver om vin vekker sjeldnere respons. 

Derfor var det meget oppmuntrende å få følgende SMS på en av årets første dager: 

"Nå ved starten på et nytt år er det på sin plass å takke for dine vinomtaler. De er interessante og meningsfulle, og ofte med uventede poenger. Proffe skribenter burde ta en kikk på hvordan du gjør det. ...  Jeg leser ikke bare om vin hos deg. Senest skapte dine betraktninger om kvikkleire nikking hos meg - ikke bare fordi jeg hadde tenkt det selv (det hadde jeg bare delvis gjort)."

Senderen kjenner jeg som en svært vinfaglig erfaren og tenksom person (som jeg ikke har truffet på mange år), så denne oppmuntringen betyr mye for meg. Det gir meg lyst til å fortsette! 

Naturvin får sertifisering - og gamle vinfeil blir som nye

Naturvin har jeg skrevet en del om på bloggen, og fenomenet ble også flyktig omtalt i The Aesthetics of Wine fra 2012. En filosofisk artikkel har jeg også forfattet om emnet i Raw: Architectual Engagements with Nature. Mange, meg selv inkludert, har klaget over at fenomenet er ganske vanskelig å få definert, og at den eneste fellesnevneren som skiller naturvin fra økologisk og biodynamisk vin er lavt svovelinnhold. 

Nå kan vi legge irritasjonen over de noe flytende grensene mellom ulike typer vin utenfor hovedstrømmen - i alle fall for franske viners vedkommende. Tidlig i april kom INAO med retningslinjer for en klassifikasjon av naturvin. Kategorien kalles Vin Methóde Nature og må i utgangspunktet være laget av håndplukkede druer som er klassifisert som økologisk eller biodynamisk dyrket. Gjæren kan ikke være innkjøpt, og vinen må være fri for tilsettinger og ikke være behandlet med fysisk inngripende midler som spinning cone, oppvarming, og slikt. Kjøling, derimot, er tillat. Kanskje også nødvendig, gitt at disse vinene ikke blir behandlet med utfelling eller filtrering. Derfor er det lett for at de begynner å gjære på ny dersom temperaturen øker. Et litt pinlig faktum er at det er ganske energikrevende å sørge for at naturviner ikke blir ødelagt. 

Dermed kommer vi til det springende punkt. Svovel, eller sulfitter - for å bruke en mer presis benevnelse. Det er her natuviner skiller seg ut ved å ha ingen tilsatte sulfitter, eller bare litt tilsetning før tapning. Vin Methoóde Nature-logoen kommer i to versjoner. Den ene for viner som ikke har noen tilsatte sulfitter, og den andre for viner som har maksimalt 30 mg/l tilsatt. De som forstår seg på slikt, sier at 30 mg/l er svært lite. Når flere enn 400 produsenter har sluttet seg til denne kategorien, så tar INAO over kontrollen. Det blir jo ganske krevende. 

Sulfitter brukes jevnt over i hele mat- og drikkebranjsen som desinfisering og anti-oksidant. Et teng på at naturvin som fenomen griper om seg er at gamle vinfeil dukker opp igjen. Jeg tror jeg har lest, i gamle bøker om vin, om "ropiness" og "mousiness" men kan ikke si jeg har kommet over viner med disse feilene. Men med lite eller ingen svovel i vin dukker disse opp igjen, noe min venn Jamie Goode har skrevet om. Verd å ha i bakhodet når en drikker naturvin.

Jamie om "mousy".

Jamie om "ropy".

Vinseng

Etter å ha gått over grensen til det private gjennom vår kjære katts dødsulykke, inviteres offentligheten denne gangen inn på gjesterommet og vinsengen.

Dette (på bildet over) var altså innholdet i vinskapet denne uken. Etter 18 års tjeneste hadde vinskapet mitt begynt å svikte. Denne uken var det slutt, og temperaturen steg til romtemperatur (som denne uken heldigvis ikke var på det høyeste nivået). 

Så valget var å reparere eller å kjøpe nytt skap. Likt skap ville kostet 12.000 kr., så elektriker ble rekvirert. Han konstaterte at kompressoren hadde tatt kvelden, og at han hadde en bak i bilen. Den ble montert, og nå surrer skapet igjen og temperaturen er (forhåpentligvis) på tur nedover. Det hele kom på 1650 kroner inkludert en diagnose på kjøkkenmaskinens driftsproblemer. 

Flere av flaskene hadde svettet litt. Det var et seigt og klissete belegg på flaskehalsen. Temperaturen hadde kanskje gått opp litt fort? Jeg vet ikke. Men ingen korker var på tur ut i alle fall. 

Idiotforskning

Et oppslag i Dagens Næringsliv og et notat i flere norske aviser kan fortelle at 

Tyske og franske forskere har oppdaget at det er reaksjoner i hjernens belønningssenter som gjør at dyr vin gjerne smaker bedre enn billigere varianter.

 Så hvorfor kaller jeg dette idiotforskning? Det er tre grunner til dette:

1. Hvordan er undersøkelsen konkret gjennomført? Siden forskerne er interessert i hjernens aktivitet ligger forsøkspersonene inne i en diger magnet. De får vinen gjennom et plastrør. Alle som har satt seg det minste inn i hvordan man nyter og bedømmer en vin på forsvarlig vis forstår at dette er som å spise sjokolade med papiret på. Det er dessuten ubehagelig, støyende (alternativt hører man sin egen pusting og slurping svært godt med øreplugger) og stressende å ligge inne i en slik magnet. 

Situasjonen er derfor meget fjern fra hvordan en vin normalt vil nytes. Resultatene for vinbedømmelse har derfor en verdi noe nær null. Likevel brukes denne undersøkelsen til å lage et poeng som støtter opp under fordommer - at dyr vin er bare snobberi.

2. Undersøkelsen sier ikke noe om hvem som deltok ut over kjønn. Er de erfarne smakere, eller kunnskapsmessig en blandet gruppe. Antakelig det siste siden dee bare var 'screened for liking and at least occasionally drinking red wine'. Det betyr at de antakelig ikke var vant til noe annet enn vin i et vanlig prissegment, noe som gjør at dyrere vin ikke hørte til i deres erfaringsgrunnlag. Vi liker det vi kjenner, og vi kjenner ikke det vi ikke har erfart. 

Både grunnet 1.og 2. over hadde disse deltakerne ikke noe grunnlag for å vurdere vinene mot hverandre (det var bare en vin involvert - men det visste de ikke) enn pris. Så derfor likte de de (antatt) dyrere vinene bedre. De hadde ikke egentlig noe annet å holde seg til. Noe annet resultat ville vært sensasjonelt. 

Det er ikke noe spesielt med vin i denne sammenhengen. Dyrere produkter gjør at eierne eller konsumentene føler seg bedre. De signaliserer en høyere posisjon i et hierarki. Det føles herlig. Merkeklær er ikke (nødvendigvis) bedre enn mer alminnelige klær - de er dyrere, og reklamen "viser" at du tilhører et eksklusivt segment når du bruker disse.

Eiere av identiske biler, som for eksempel Skoda CitiGo og VW Up, vurderer disse svært forskjellig. Bortsett fra navn og noen få designdetaljer er disse identiske produkter som lages av de samme delene på samme samlebånd, men prisen er ulik og merkenes image er ulikt. Det gir store utslag. Grovt sett har dette med pris og merkevarer det til felles at man bruker mer enn man behøver for å skaffe seg ting man ikke behøver for å imponere folk man verken kjenner eller liker.  

Likevel: forskningen er åpenbart ikke verdiløs fordi den kan fortelle hvordan forventninger manifesterer seg i hjernens strukturer. Det er nok tydelig at det var forskningens formål. Beklager derfor overskriften, men de som bruker denne forskningen for å si at dyr vin er bare snobberi burde også unnskylde seg for å fordumme debatten om vin. 

Uten årgang

Menn i min alder skal liksom bli gretne. "Gretne gamle gubber." Av og til kan det være noe å være gretten for. Dette er en av dem. (Bildet: Wikipedia)

Jeg har syslet med vin på hobbybasis noen år, lest mye og skrevet en god del. Jeg tror faktisk jeg har lært en del. En av de tingene jeg har lært meg når det gjelder vin er at årgangen er noe av det viktigste å legge merke til. Om en vin er strålende, og smaker sånn og slik i en årgang, så kan den være dårlig og smake på en helt annen måte den neste årgangen. Jeg kan nevne et utall eksempler på at det er slik, og alle som vet noe ut over det helt minimale om vin skjønner dette.

Derfor er årgangen noe av det viktigste man kan si om en vin. Så hvorfor i /§¤/&#(¤ har Ingvild Tennfjord, landets kanskje mest innflytelsesrike vinjournalist, kuttet dem ut når hun skriver om viner? Det hun skriver om vinene er både velskrevet og tilpasset et bredere publikum enn oss besserwissere, men hvorfor i all verden kutte ut noe av det viktigste? Det hun skriver er bare gyldig for denne årgangen (i beste fall), så hvorfor villede folk på denne måten?

Årganger er viktige for kvalitetsvin, og før kunne man returnere eller la være å akseptere viner man bestilte som hadde feil årgang. Nå har polet fjernet denne muligheten gjennom formuleringen i nettbutikken om at "* Vi tar forbehold om at varen som leveres kan ha en annen årgang/etikett enn oppgitt.

Så er dette en konspirasjon for å dytte dårlige årganger på folk? 

PS - Ingen bør la seg lure. Kjøpsloven gjelder fortsatt, og man har angrerett. Kommer feil årgang så er det bare å nekte å ta de ut. 

Fremtidens smaksnotater - del 4

Her er det fjerde innlegget der innholdet kommer fra min artikkel i Vinforum i vår. Tidligere innlegg sto her 1. juli, 5. juli og 13. juli. Illustrasjonen er fremdeles Ann C. Nobles patenterte Aroma Wheel.

Er det noe botemiddel?

Men uansett alle de påviste svakhetene så er det smaksnotater vi må bruke for å kommunisere opplevelser og vurderinger av viner. Finnes det da noe botemiddel? Kan smaksnotatene bli bedre – og på hvilken måte kan de ble bedre? Men for å vite det må vi vite hva problemene egentlig består i. Er vokabularet vi bruker for å beskrive vinene for upresist, grunt eller håpløst subjektivt? Kanskje er våre frukter, nøtter, våre mineraler og treverk, håpløse redskaper i forsøket på å formidle vår opplevelse? Kanskje er det å finne dagligdagse objekter som smaker eller lukter likt med vinen bare et tidlig stadium i en utvikling som vil ta oss nærmere og nærmere det å navngi molekylene som treffer våre sanser på en presis og vitenskapelig måte? Kanskje kan vi en gang rett og slett klare oss uten upålitelige mennesker, og få oss portable innretninger som «leser av» alle molekylene vi kan sanse? Ville ikke det vært noe?

Før vi begir oss inn i teknikkens verden får vi se nærmere på en ganske opplagt måte å reformere og forbedre smaksnotater. Det er å trene opp folk på samme måte som deltakere i sensoriske panel blir trent – altså helt vitenskapelig. Deltakere i smakspanel er mer presise enn oss vanlige dødelige, de bruker vanligvis folk som har bedre naturlige forutsetninger enn en gjennomsnittlig vinsmaker (de aller fleste er kvinner), og det er en hard, lang og solid drilling som ligger i bunnen for denne opplæringen.

Det er gode praktiske grunner til at en slik opplæring av alle som skriver smaksnotater er umulig. Men det er jo også verdt å huske på at de aller fleste som leser dette har gjennomgått en eller annen form for trening i å skrive smaksnotater. Man har vært på vinkurs, eller man har smakt sammen med andre – eller i alle fall sett og lært av andre som skriver og publiserer smaksnotater. Likevel er det altså lite å hente i smaksnotater hvis hensikten er å formidle en opplevelse så godt at andre kan bruke den til noe annet enn ren underholdning.

Så sitter vi der da, med frukter, steiner og annet rart, som liksom skal begrunne at nakkehårene reiste seg da smaksorganene kom i kontakt med vinen. Kan vi gjøre noe annet? Selv trente deltakere i vitenskaplige smakspaneler bruker kjente objekter for å vise til dufter og smaker – som jordbær, lær og plommer – heller enn de molekylene som gir disse duftene og smakene. Men kanskje er det et skifte på gang, for stadig flere som skriver smaksnotater refererer til noen av de mer kjente molekylene med de mer vitenskaplige betegnelsene. Et eksempel er korksmak som av stadig flere nå benevnes som TCA, eller til og med 2-4-6 TCA. Dette er kanskje en naturlig utvikling gitt at vi nå vet mer om vinens kjemiske beskaffenhet enn før. Men blir notatene nødvendigvis bedre, mer presise eller mer pålitelige?

Fremtidens smaksnotater - del 3

Denne tredje delen av min artikkel i Vinforum i vår følger etter innleggene fra 1. og 5. juli. Bildet: Ann C. Nobles Aroma Wheel.

Er det egentlig noen problemer med smaksnotater?

Men vi kan lure på om det egentlig er noen problemer med smaksnotater, for over alt får vi beskjed om at vi må lese på notatene og ikke stirre oss blinde på poengene vinene får. Det står en slik advarsel på framsiden av The Wine Advocate – men burde det heller stått en advarsel mot å tro at beskrivelsene av vinene er noe å stole på? Vi vet at smaksnotatet er en dårlig erstatning for erfaringen – men vet vi virkelig hvor dårlig? Da jeg for noen år siden skrev her om smaksnotater første gang gikk jeg gjennom noen egne eksempler på hvor vanskelig det var å identifisere viner ut fra et smaksnotat. Dette var ikke – eller ikke bare – resultatet av stigende alder og surhet hos skribenten, for kontrollerte forsøk viser det samme. Adrianne Lehrers oppsummering av forsøkene[1] er at vanlige mennesker ikke klarer å identifisere viner ut fra smaksnotater, men trøsten er at eksperter gjør det litt bedre – på viner som de kjenner meget godt. Det som virkelig vekker oppsikt er at ingen er bedre til å identifisere viner ut fra egne notater enn fra notatene til andre. Og hvor mye verdt er egentlig et smaksnotat som liksom-opplevelse dersom man ikke en gang klarer å identifisere en vin ut fra notatet?

Og fjerner du vinens navn fra notatene er det også lettere å se hvem som har skrevet notatene enn å skjønne hvilken type vin som er beskrevet. Dette prøvde jeg ut for noen år siden på et da meget aktivt diskusjonsforum. Jeg gjorde det ikke vanskelig, heller lett, men uten vinens navn var alle helt hjelpeløse med hensyn til å gjette hvor vinen var fra. Men flere påpekte, uten at det ble spurt om dette, hvem som hadde skrevet notatene.

Tar vi to notater fra ulike kritikere er det også ganske umulig å vite om de skriver om samme vin eller om to forskjellige viner. Klarest ser vi dette i magasinet The World of Fine Wine der noen av smakingene foregår på den måten at tre meget kvalifiserte personer smaker de samme vinene halvblindt, og skriver sine egne notater uten å konferere med de andre. Disse notatene trykkes også, og det er meget interessant lesning. Alle kan sjekke dette selv, men min konklusjon at disse meget erfarne og høykompetente smakerne (svært mange er Master of Wine) skriver notater det er vanskelig å tro beskriver de samme vinene.

Greit nok, kan man si, men hva har det med meg å gjøre? Svaret er at smaksnotatet neppe sier deg hvordan vinen vil smake for deg. Og det er jo hele hensikten med de detaljerte smaksnotatene. Tilsynelatende, i alle fall. Kan noe gjøres? Skal vi håpe på at smaksnotater en gang i fremtiden blir presise formidlere av hvordan viner smaker, slik at vi ikke lenger trenger upålitelige kritikere? Skal vi ønske at det personlige elementet blir borte – eller er det mer en skrekkvisjon enn et fremtidshåp?

Vinentusiaster har lenge konsumert smaksnotater i et enormt omfang, og etter at Internett ble interaktivt publiserer entusiaster – inklusive undertegnede – også notater i stort omfang. Det har vært diskutert hvilke notatskribenter man kan stole på i denne kakofonien, men ut fra det vi har sett til nå kan man lure på om vi kan stole på noen i det hele tatt, og om det eventuelt finnes et håp om at smaksnotatene en gang faktisk kan bli presise og pålitelige.

---

[1] Adrienne Lehrer, Wine and Conversation (Oxford: Oxford UP, 2009), s. 186.

Fremtidens smaksnotater - del 2

Dette er andre del fra artikkelen min i Vinforum i vår. Den første delen sto 1. juli.

Andre Simon publiserte mer enn hundre bøker om vin, men som så mange andre før Parker-perioden (som vi vel fremdeles er inne i) så skrev han om viner som om de var mennesker. Altså det som på fint heter antropomorfisme. Noen ganger skrev han til og med om viner som om de var trær. Ikke at det så ut til å være noe problem for hans publikum – man ender ikke opp med en bibliografi som Simons uten å ha lyktes som vinskribent.

Noe av det som har endret seg, og som både er en årsak til og en følge av fenomenet Robert Parker, er at vinverdenen har ekspandert noe voldsomt. Mens man før i verden skrev for en ganske liten verden av entusiaster med relativt lik bakgrunn, så dekker det engelskspråklige vinpublikum nå hele kloden og de representerer et mye bredere sosialt spekter.

Michael Broadbent kom med boka Wine Tasting allerede i 1973, og der fikk man en oppskrift på hvordan man skulle smake og beskrive viner. Men den store eksplosjonen kom med den før nevnte Robert Parker. Det var ikke bare poengene som endret vinverdenen for alltid, men også de detaljerte og ikke minst engasjerte smaksnotatene. Som Hugh Johnson sier det: “By the 1990s, the air was thick with fruit and nuts”. Men det var ikke alle som sluttet seg til denne fruktsalatskolen i smaksnotater, og Jancis Robinson var vel en av dem. Kontrasten har ført til at noen mener hennes notater minner mest om sensors kommentar på en eksamensoppgave.

Da Ann Noble og miljøet ved University of California, Davis, publiserte det patenterte aromahjulet på 80-tallet hadde de neppe sett for seg den enorme utbredelsen av smaksnotater som har kommet siden. Men hjulet var en måte å avgrense noe som allerede var i fullt ekspansjonsmodus. Med termer gruppert etter type, mer generelle og mer spesifikke, har hjulet vært en god hjelp for de mange som sliter med å beskrive smaker og dufter. Ulempen er, selvsagt, at smaksnotater lett blir toppstyrt: det er forventningene og det etablerte vokabularet som styrer notatskrivingen, og ikke det vi har i glasset. De fleste vil vel gjerne ha mistenkt andre, kanskje til og med seg selv, for å ha skrevet notater mer ut fra forventninger styrt av etiketten enn ut fra sanseinntrykkene.

Men disse standard smaksnotatene har mye for seg. En av dem er at når man skal skrive smaksnotater så tvinges man til å virkelig konsentrere seg. Det tradisjonelle oppsettet er også greit å ha når det er mange viner og lite tid, men det hemmer kreativiteten og kan meget lett føre til at det blir lite interessant å lese notatene. Den amerikanske vinskribenten Matt Kramer foreslo i en bok fra 2015 at vi i stedet for å liste opp smaker og dufter, for så å la poengene ta seg av vurderingen av vinen, heller burde fokusere på mer omfattende og velfunderte betraktninger om vinen. Syv ord, mente han, var essensielle for denne endringen: insight, harmony, texture, layers, finesse, surprise and nuance.

Marnie Old - Vin: Smak og behag (bok)

Vinbøker er det mange av, men her har vi ei bok som er "et smakerkurs". Det er i alle fall undertittelen på originalen, og hvorfor det norske forlaget oversatte "A Tasting Course" med "Smak og behag" er ubegripelig for meg.

Her har man alt man trenger for å gjennomgå et grunnkurs om vin - bortsett fra selve vinen. Her er fakta, sjekklister, druetyper og vinområder. Alt om syre, tanniner, matching med mat - og så videre. Forslagene til hvordan man kan sette sammen smakinger som illustrerer poenger og annet er kanskje det beste ved boka.

Men hvorfor noen vil kjøpe en bok, og gjøre dette på egen hånd, er for meg en gåte. Hvem setter seg ned med en bok og drikker seg gjennom den? Det er jo fellesskapet rundt vinene - og diskusjonene - som gjør vin så gøy. Med litt velvilje kan man si at dette er ei bok som gir et godt grunnlag for en gruppe interesserte å skaffe seg kunnskap og erfaring. Men igjen: hvorfor ikke gå til noen (og de fleste kjenner noen) og be dem inn på mat og vin og høre hva de har å si?

For en vinnerd er det fristende å påpeke feil og mangler, men i det store og hele er det slett ikke så ille i denne boka. På ingen måte. Dertil er det jo ikke folk som meg den er myntet på.

Men om noen skulle komme til å spørre meg om veien videre dersom de hadde fattet interesse for vin, og gjerne ville komme seg videre kunnskapsmessig, så kom jeg til å anbefale Johnson og Robinsons World Atlas of Wine. Før kartene, landene og regionene kommer forklarer forfatterne egentlig alt du trenger å vite.

Boka til Marnie Old er bra den, men jeg sliter med å se at den kommer til å få et betydelig publikum. Men hvis du er av en annen oppfatning har forlaget den til salgs her for 349 kroner.

Min første artikkel på fransk

Den første boka mi ble oversatt og utgitt på Farsi i Iran - helt uten min innblanding på noe slags vis. De driver jo ikke med copyright og annet tull på de kanter.

Denne gangen var det større innblanding fra min side. Jeg skrev denne artikkelen med venn og kollega Gunnar Karlsen, og var helt innforstått med at den ble oversatt og utgitt i Revue des Oenologues i deres Dossier Spécial NEUROSCIENCES & VINS.

Weblog

En blogg er en forkortelse for Weblog - en loggføring av ens liv som foregår på nettet. Jeg har holdt ganske så fast på å bare skrive om seriøse saker, vin og annet interessant. Det har vært svært lite om mitt liv - med mindre det har noe med seriøse saker å gjøre. Som for eksempel klaustrofobi.

Men nå falt jeg for fristelsen til å fortelle at jeg har vært i Paris der det var opp mot 26 grader i helgen. På bildet over sitter vi ute lørdag og spiser lunsj på Minipalais. En parisisk restaurant i grandiose omgivelser er min naturlige habitat.

Foranledningen er den workshoppen jeg har organisert hvert år siden 2008 (med unntak av 2011 da det var en konferanse i stedet) med tittelen "Wine between Science and Aesthetics". På årets workshop hadde jeg et innlegg med tittelen "The Future of Tasting Notes."

Skilleås om vin i Salongen

I dag ble en liten tekst jeg har skrevet postet på nettstedet Salongen - "Nettstedet for filosofi og idehistorie".

Ingressen sier: "FORSKNING: Verdsetting av vin fremstilles ofte som jålete og uvitenskapelig, men vinsmaking kan lære oss om alt fra oppmerksomhet til estetisk ekspertise. Gjør deg klar for et vinestetisk åpenbaringsøyeblikk!"

Teksten burde interessere alle som lurer på hva jeg har drevet på med de siste årene - det er mest på overskriftnivå, men kan likvel være opplysende.

Vinskurken viser nye sider

- ikke bare en eller to, han viser seg som en rounded personality gjennom aromahjulet over. (Klikk på bildet, så får du et større).

Skurken det er tale om heter brettanomyces (eller bare "Brett" blant kjennere), og er kjent som kilden til uønskede dufter av dritt/fjøs/stink - og lignende - i vin. Men nå viser forskning ved University of California at Davis - en av de fremste ønologiske institutt i verden - at svært mye aroma kommer fra virksomheten til denne gjærsoppen, og langt fra bare dette som kan beskrives som "dritt". Det er en ny retning fra miljøet ved Davis, som så langt har betraktet brett som kun ødeleggende.

Det må fremheves at forskningen ennå ikke er publisert, men de funnene som er gjort virker solide nok til å gi noen hver grunner til å revurdere en del oppfatninger om aroma i vin, og hvordan aromaene har blitt til.

Fra før er det kjent (men ikke i særlig vide kretser) at av de flyktige (volatile) molekylene som er i vin, er omtrent 60% generert av planten og de overlever gjæringen, og resten kan tilskrives gjærsoppenes avfallsstoffer. Det vil si, forholdstallene er vel i ferd med å bli revurderte as we speak.

I alle fall fant forskerne på Davis, med Lucy Joseph i spissen, at 17% av stammene av brettanomyces som de undersøkte hadde positive virkninger på vinens aroma. Det er ikke overraskende for alle, for noen mener jo at brett er en del av deres terroir - det gjelder blant annet noen kjente produsenter i Frankrike. Noen hevder jo at de kjente aromaene for Syrah fra Nord-Rhône skyldes forekomster av brett i disse områdene. En av produktene til brett er molekylet som heter 4-EP, og duften beskrives gjerne som "gasbind". En av mine franske (og ekstremt vinkyndige) venninner hater Rhone-viner, for hun mener de er "bretty".

Og brett blir det kanskje mer av i vin, for en grunn til å svovle vinene er å hindre at brett forsyner seg av vinen og lager stink. Men naturvinenens frammarsj blir det mindre og mindre fri svovel i vinene, og det passer brettanomyces ganske så bra.

For min del er jeg svært fornøyd med at det jeg skrev i det sjette og siste kapitlet i boka vår The Aesthetics of Wine, passer fint inn med disse funnene. Denne delen var sikkert med i grunnlaget for at Jancis Robinson omtalte boken vår som 'fascinating and extremely well informed'. (De som vil lese mer kan jo også prøve denne lenken).

Marihøner og vin

Hva i all verden kan dette trivelige insektet ha med vin å gjøre?

Altfor mye, ser det ut til. Mange har oppdaget at for eksempel 2004-årgangen i Burgund har hatt en noe plagsom "grønn" og intensiv smakskomponent. Denne har etter hvert fått navnet green meanie i diskusjonsfora på nettet. Noen har ment at det bare skyldes undermoden frukt, men etter hvert har teorien - særlig fremmet av Bill Nanson - om at den skyldes marihøner som blir presset sammen med vinen, og som frigjør methoxypyrazines. Denne teorien har etter hvert fått et vitenskapelig fundament, ikke minst gjennom arbeidet til den kanadiske kjemikeren Gary Pickering.

Disse molekylene er særlig effektive odoranter - noe som på norsk betyr at de stinker, og det er ikke mye som trengs. To deler av en trillion - eller noe sånt som en dråpe i et svømmebasseng - er terskelen. Men når det er sagt, så er terskelen svært individuell, men generelt sett er det nok med en marihøne per vinstokk for å prege vinen.

Det som gjør denne problematikken aktuell, er at det hevdes at 2011-årgangen i Burgund er angrepet (se lenken til Bill Nanson over). De mest aktive når det gjelder å diskreditere Nanson og Pickering, er flere av de som har mest å tape på dette.

Som konsument er det flere ting å være oppmerksom på.

1. Det er få, om noen, som merker noe på vinen før den er tappet, og etter at den er tappet kan det ta lang tid før dette preget manifesterer seg.
2. Hvis du hører til de som ikke er særlig sensitive til dette preget, så bidrar det kanskje til å gjøre vinen mer kompleks?
3. 2011 behøver ikke bli så ille som 2004, for det er flere som bruker vibrerende sorteringsbord nå enn i 2004, og frukten var generelt i mye bedre forfatning enn i 2004. Dette siste har stor betydning, for det betyr at marihønene ikke ble hengende igjen i klisset men ble ristet ned under bordet.

Kan problemet løses? Ja, men den utprøvde metoden er ekkel: sprøyting med insekticider. Men også lokkemidler - duftstoffer - som lokker marihønene vekk fra vinmarkene og tilbake der de kom fra (som oftest soyaplanter) er på trappene. Det samme gjelder et protein som knytter seg til Isopropyl-methoxy-pyrazine (patentert i mars), og isolerer molekylet helt.

For min egen del styrte jeg nesten helt unna 2004'erne i rød versjon fra Burgund. De få jeg har hatt har jeg merket dette preget på, men de har ikke vært udrikkelige. Det som er helt klart, er at dette merkes mye bedre på viner laget av druer som har lavere modning enn vanlig.

Uansett: diskusjonene vil trolig vedvare, og Isopropyl-methoxy-pyrazine er et emne som vil gå igjen i diskusjoner mellom burgunder-elskere på lik linje, kanskje, med prematur oxidering?

Per Mæleng - En vingurus guide til himmelen (bok)

Jeg kjenner forfatteren, og regner han som en venn. Vi hadde mye med hverandre å gjøre over en periode på noen år, men de siste par årene har vi stort sett bare kommunisert elektronisk eller på telefon. Dette må sies, for når det gjelder denne boka kan man godt vri litt på Marshall McLuhans slagord og si at the messenger is the message. Her er person, personlighet og tema så tett forbundet - ikke minst gjennom tekstreklamen i en serie media der "middagsgjesten fra helvete" har vært et gjennomgangstema - at de blir vanskelige å holde fra hverandre. En kollega sa han hadde lest boka, og da jeg svarte med at jeg ikke visste at han var så interessert i vin forklarte han at det var personen og personligheten han fant fascinerende. Å si noe om boka blir på mange måter å si noe om Per - og jeg hadde ikke klikket på knappen det står "publiser" på om jeg ikke hadde kunnet gi den en klar anbefaling.

Jeg kjenner Per såpass godt at jeg vet at han har brede interesser, er vidsynt og reflektert, og vi har over noen år diskutert et bredt spekter av allmene og personlige tema. Men den Per som profilerer seg i denne boka er vinnerdenes sjefsnerd (jeg betrakter "nerd" som en hedersbetegnelse, bare så det er sagt). Det viktigste tema her er selvsagt vin - og der er vi såpass på linje at vi har skrevet et par artikler sammen. Men i denne boka er det den kategoriske Per som viser seg frem. Her er det lite for-og-imot, og få om noen nyanser eller forbehold. Men det er samtidig dette som fengsler lesere utenom vinnerdenes rekker, og som inngir trygghet hos de usikre.

Jeg har jo selv nettopp gitt ut en bok med vin som tema sammen med en annen venn (se her), men Pers bok og vår er svært forskjellige. Jeg kan ikke fatte at noen som har lest, eller lest i, de to bøkene kan tro at de skulle være konkurrenter. Til det er de for forskjellige.

Jeg er en treg leser. Det går ikke fort med meg vanligvis, men denne boka leste jeg ut på null komma svisj. Det skyldes ikke bare at det er en god del bilder som man blir fort ferdig med, eller at jeg i grunnen kjente til innholdet fra før, men først og fremst at boka er ført i Pers beste penn. Det er en stil og en form han først og fremst utviklet i de nyhetsbrevene han sendte ut da han jobbet for Moestue. De var små mesterverk i skrivekunst, med et stødig blikk på livets ulike fasetter og et perspektiv som til tider kunne skifte fra det partikulære og inderlige, og til å se fenomen og vår samtid fra historiens eller evighetens synsvikel. Det lå mye livsvisdom i de skriftstykkene. Han behersket den sjeldne evnen til å kombinere både den ironiske og den empatiske holdningen, og det så morsomt at de fleste stand-up komikere kunne gremme seg.

Det var da - men det gjelder også nå, for som sagt er det denne stilen han jevnt over benytter her (og kanskje en del av historiene også). Per behersker ulike stilarter - men det er innenfor denne han viser sitt mesterskap. Boka formidler ikke bare innsikt, erfaring, og sikkerhet, men også en dypest sett konservativ holdning til historie, kultur og vårt korte opphold i livet. Så da er det jo ikke bare nerderi og skråsikkerhet likevel .... .

Som allerede nevnt:
Konklusjon - Klar anbefaling.

Møte med Jancis - som likte boken

Fra fredag til søndag sist uke var jeg i Oxford på British Society of Aesthetics (der jeg er medlem) årskonferanse i Oxford - på Queen's College i High Street (bildet). Det store dette året - fra min synsvinkel - var at de hadde invitert alle vinnerders heltinne: Jancis Robinson, MW OBE.

Som leserne av denne bloggen vet burde dette være noe for meg. Da jeg så at Jancis (det er så få som heter det, at alle i vinverdenen vet hvem det gjelder bare på fornavnet) skulle snakke om "The Aesthetics of Wine and Grapes" tok jeg kontakt. Jeg fikk også forlaget til å sende henne et eksemplar av boken. Hun satte pris på dette, ikke minst siden boken vår, The Aesthetics of Wine, var så relevant for oppdraget hun fikk.

Oppdraget var å gi "The Empson Lecture" - som Jancis selv på sitt nettsted: 'Every year they ask an outsider, a supposed expert in a related field, to deliver the Empson lecture given in honour of the literary critic and poet Sir William Empson'. Det skal ikke legges skjul på at det har vært krevende å få aksept på at vin er et estetisk felt, og jeg vil hevde at jeg har gjort en drabelig innsats for dette. Når så Jancis blir invitert til å gi "The Empson Lecture", så vil jeg erklære: SEIER! Jancis var så 'thrilled that wine was considered a worthy subject to join these established art forms' at hun aksepterte på flekken.

Hun begynte med å si at 'I must thank, even if I can't pronounce, Ole Martin Skilleas, who is here today and who kindly sent me the fascinating and extremely well-informed book he wrote with Douglas Burnham'. Det er lenge siden jeg har vært så stolt! Når Jancis - redaktøren av vinbibelen The Oxford Companion to Wine (840 sider i tre spalter) - sier 'extremely well informed' da betyr det noe.

Innlegget var organisert rundt vår introduksjon til boken, og hun viste stadig til oss. Det var det jeg vil kalle en god ettermiddag. 

Jeg fikk anledning til å snakke med henne i forkant av innlegget, og ute på High Street mens hun ventet på bussen hjem. Jeg fikk meg ikke til å be noen ta bilde av oss, og minnebrikken i kamera spiller uansett ikke på lag i dag - så noe "bevis" på at jeg har møtt Jancis foreligger ennå ikke.

Feel the quality

Jeg kjøpte et par flasker av vinen over i 2009 årgangen i dag, og stusset litt over at det var litt tungt på hjemveien. Rett nok har jeg sittet i møte i dag, og det er fredag, men likevel....

Vel hjemme satte jeg den på vekten. 1740 gram, nesten 100 gram tyngre enn en Lanson 1996 champagne. Champagnen kan skylde på trykket inne i flasken, men hva kan Le Moine skylde på?

Det dreier seg nok heller om å sikte seg inn på kvalitetssegmentet på alle tenkelige måter. Forsøk har vist at man synes bedre om vinen jo tyngre flasken man heller av er. Tyngde og kvalitet blir gjerne asosiert med hverandre, men i dag bør også vinprodusenter ta ansvar for å minske transportkostnader og CO2  utslipp. I Champagne har man kommet frem til en lettere flaske som likevel skal tåle trykket. Le Moine har, etter det jeg hører, ikke behov for å pynte på produktet sitt - men jeg har ikke tenkt å undersøke saken nærmere det første tiåret.