Er
det noe botemiddel?
Men uansett alle de påviste svakhetene så er det
smaksnotater vi må bruke for å kommunisere opplevelser og vurderinger av viner.
Finnes det da noe botemiddel? Kan smaksnotatene bli bedre – og på hvilken måte
kan de ble bedre? Men for å vite det må vi vite hva problemene egentlig består
i. Er vokabularet vi bruker for å beskrive vinene for upresist, grunt eller
håpløst subjektivt? Kanskje er våre frukter, nøtter, våre mineraler og treverk,
håpløse redskaper i forsøket på å formidle vår opplevelse? Kanskje er det å
finne dagligdagse objekter som smaker eller lukter likt med vinen bare et
tidlig stadium i en utvikling som vil ta oss nærmere og nærmere det å navngi
molekylene som treffer våre sanser på en presis og vitenskapelig måte? Kanskje
kan vi en gang rett og slett klare oss uten upålitelige mennesker, og få oss
portable innretninger som «leser av» alle molekylene vi kan sanse? Ville ikke
det vært noe?
Før vi begir oss inn i teknikkens verden får vi se
nærmere på en ganske opplagt måte å reformere og forbedre smaksnotater. Det er
å trene opp folk på samme måte som deltakere i sensoriske panel blir trent –
altså helt vitenskapelig. Deltakere i smakspanel er mer presise enn oss vanlige
dødelige, de bruker vanligvis folk som har bedre naturlige forutsetninger enn
en gjennomsnittlig vinsmaker (de aller fleste er kvinner), og det er en hard,
lang og solid drilling som ligger i bunnen for denne opplæringen.
Det er gode praktiske grunner til at en slik
opplæring av alle som skriver smaksnotater er umulig. Men det er jo også verdt
å huske på at de aller fleste som leser dette har gjennomgått en eller annen
form for trening i å skrive smaksnotater. Man har vært på vinkurs, eller man
har smakt sammen med andre – eller i alle fall sett og lært av andre som skriver
og publiserer smaksnotater. Likevel er det altså lite å hente i smaksnotater
hvis hensikten er å formidle en opplevelse så godt at andre kan bruke den til
noe annet enn ren underholdning.
Så sitter vi der da, med frukter, steiner og annet
rart, som liksom skal begrunne at nakkehårene reiste seg da smaksorganene kom i
kontakt med vinen. Kan vi gjøre noe annet? Selv trente deltakere i
vitenskaplige smakspaneler bruker kjente objekter for å vise til dufter og
smaker – som jordbær, lær og plommer – heller enn de molekylene som gir disse
duftene og smakene. Men kanskje er det et skifte på gang, for stadig flere som
skriver smaksnotater refererer til noen av de mer kjente molekylene med de mer
vitenskaplige betegnelsene. Et eksempel er korksmak som av stadig flere nå
benevnes som TCA, eller til og med 2-4-6 TCA. Dette er kanskje en naturlig
utvikling gitt at vi nå vet mer om vinens kjemiske beskaffenhet enn før. Men blir
notatene nødvendigvis bedre, mer presise eller mer pålitelige?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar