Burgunderslippet - et hjertesukk

Hjertesukket dreier seg ikke om skyhøye priser eller manglende produksjonsvolumer, selv om disse to forholdene definitivt er hjertesukkverdige. Nei, det dreier seg om en utbredt blindhet for noen helt åpenbare sammenhenger i det norske vinmarkedet. La meg forklare. (Foto: Ole Berg-Rusten/ NTB Scanpix)

Noen later til å tro at alle interessante burgundere fra en årgang slippes ved "burgunderslippet" til spesialpolene omtrent på denne tiden ("første torsdag i februar," i førpandemisk tid). Det er ikke sant. Det har kommet og vil komme mye god og interessant burgund 2019 i de vanlige slippene til bestillingsutvalget (og noen få i det vanlige butikksortimentet). Jeg hadde allerede kjøpt mer burgund 2019 på disse slippene enn jeg kjøpte på slippet til spesialpolene denne uken. Kanskje plukker jeg med meg noen flere som allerede ligger tilgjengelig på nettet, eller som (kanskje?) kommer på slippene i mars og mai. 

Mange, og det er ikke så rent få, tror også at de gode burgundervinene som slippes denne uken er de som får omtale av vinjournalistene. Men disse har smakt 87 viner av 468. Utvalget er gjort av Vinmonopolets folk, og er ikke gjort på basis av at de tror disse 87 er de beste vinene av de 468. 381 viner i slippet er altså ikke smakt og får derfor ikke omtale. Nesten alle av disse er nå å finne på spesialpolene og noen på nettet. Sjansen er stor for at det er flere virkelig gode viner blant disse enn blant de 87 som har fått omtale. 

Per Mæleng i Vinmonopolet skriver dette til meg når jeg spør om kriteriene for utvalg: 

Det skal være et snitt av slippet, ca 1/5 denne gang. Vi prøver å vise vin med en god mengde (etter forholdene ikke alltid lett i Burgund). I tillegg prøver vi å vise frem nye produsenter, gjerne også cuvéer som ikke er altfor dyre. 

Selvsagt er det mer risikabelt å bruke mye penger på vin som ikke har fått omtale, men tenk nå litt over følgende: Det meste av det som kjøpes denne uken vil bli drukket om flere år. Vinene vil (nesten) garantert smake annerledes enn det de gjorde for journalistene da de smakte dem i januar. Det er noe av vitsen med å lagre vin, og viner i denne prisklassen er det all grunn til å lagre. Omtalen vil derfor neppe passe den vinen du kommer til å smake. 

Jeg har drevet med dette i mange år nå, og har opplevd forskjellen mellom omtalen og opplevelsen. Ikke bare det, men også de store blunderne som vi alle - også vinjournalistene - gjør i sine gjetninger om fremtidig utvikling og potensiell kvalitet. 

Så mine råd er:

• Undersøk på Vinmonopolets sider hva som finnes av burgund 2019. Sjansen er stor for at noen av disse vinene er minst like gode som de du gikk glipp av.
• Kjøp fra de 381 vinene som ikke ble smakt av journalistene. Kjente og gode produsenter, eller andre viner av produsenter med viner som fikk god omtale. 

Gretten gubbe skriver bramfritt om norske vinkonsumenter

Finnes det noe mer meningsløst enn å orientere seg etter land når det gjelder vin? 

Jeg klarer som oftest å holde meg saklig og rolig når noen sier "jeg liker nå best italiensk vin, jeg da". (Eller en annen nasjonalitet, men som oftest er det italiensk.) Jeg klarer ofte også å pense samtalen over på noe annet. Men av og til kan jeg ikke dy meg: Å si at man best liker italienske viner (eller de fleste andre nasjonaliteter) er som å orientere seg i bilmarkedet etter fargen: "Jeg kjøper bare blå biler, jeg da. De er de beste, mener jeg".* 

For å fortsette min utblåsning litt til: For å holde oss til Italia - hva har en Primitivo fra Puglia til felles med en Nebbiolo fra Gattinara? Eller en masseprodusert "billigvin" fra Marche med en Barolo fra Mascarello (hvem som helst av de to)? Eller.... - listen kan gjøres lengre, men poenget må være klart. Et stort vinland som Italia, og de fleste andre egentlig, har et bredt sett med vinstiler, druer, kvaliteter og prisnivå. Ut over flagget og nasjonaliteten har de lite eller ingenting til felles. Annet enn hylleplasseringen på polet, selvsagt. ("Någon jävla ordning ska det vara...")

Og da kommer vi til den litt mer balanserte delen av innlegget. 

Det er vanskelig å orientere seg i vinverdenen: å huske navn, årganger, smaker og etiketter. Hvis man ikke som jeg har brukt mye tid og ressurser på å orientere seg, smake, lese, lære og forstå vin, så er det rett og slett ganske forvirrende. Noe må man jo hjelpe seg med.

"Pinnevinen" - en vin med en liten pinne i en snor rundt halsen - har sikret seg et solid kundegrunnlag gjennom gjenkjennelighet. Vinen kan sikkert være god (det er en stund siden jeg prøvde den), men det unike ved pinnen rundt halsen gjorde det lett å kjenne deg igjen. Man slapp å forholde seg til rare og ukjente navn (for ikke å nevne lange og komplekse navn som for eksempel: "Markus Molitor Edition 4. Zeltinger Himmelreich Riesling Auslese** Feinherb 2005".# Det var så genialt med denne pinnen at en annen produsent/importør prøvde å kopiere den - men det ble forlik ved døren til rettsalen og pinnen forble unik. 

Så hva skal en stakkar gjøre?
Mitt alternativ, altså å gå all in og bli vinnerd, er neppe aktuelt for så mange. Det å ta bilde av etiketten på en vin man liker og gjerne kjøper igjen, er noe mange praktiserer allerede. Mange pol har også informerte og dedikerte ansatte som gjerne hjelper. Jeg bruker dem jeg også - for sjansen for å ha full oversikt er liten for de fleste av oss. 

En mellomløsning til det å kjøpe den samme vinen om og om igjen, eller å gi seg nerderiet i vold, er å kjøpe to flasker hver gang. En flaske man kjenner og liker, og en ny en. Gjerne fra samme området, eller samme druevariant fra et annet område. Eller noe helt annet, selvsagt. Ta gjerne noen notater. Etter en stund har du fått en del erfaringer, og mange av dem også systematiske. Du klarer dermed lettere å orientere deg på egen hånd. Det aller gøyeste er å samle venner og smake forskjellige viner mot hverandre. Kostnadene blir moderate, man lærer mer, og man har en gøy kveld.

* "Beste" er forskjellig fra "fineste". Begge bilene i husholdningen er for øvrig blå. Det er den fineste fargen på biler, jevnt over, og forskjellig fra de asfalt-fargene de fleste bilene har i dag.

# Som ikke blir noe bedre av at produsenten har en vanvittig bråte med søtningsnivå, stjerner, farger på kapsel osv. fra en og samme vinmark. It does my head in! Søk "Molitor" på Vinmonopolet.no, og fire og en halv side med treff (totalt 130 treff) er Molitors viner. Jeezzzes! Get a grip, Markus!

Jamie Goode - The Wine Critics (bokanmeldelse)

Jamie Goode er en venn av meg, og en kjent vinjournalist. Som naturviter er han bedre skodd enn de fleste til å uttale seg om vitenskapen som knytter seg til fenomenet vin og mye av det som diskuteres hardest der ute blant mer og mindre kvalifiserte vinentusiaster. Men med denne korte romanen har han gått utenfor reviret sitt og blitt fiksjonsforfatter, selv om miljøet han beskriver må være kjent.

Lykkes han som forfatter? Er det verdt den tiden det tar å lese boka? Jeg skal forsøke å uttale meg om det helt på tampen, men en liten oppsummering av innholdet kan være nyttig først.

Vi er i vinjournalistikkens verden, og vi følger i hovedsak en mann fra London som uforvarende blir dyttet helt i front av vinjournalistikken. Rivaliseringen mellom to oppdiktede publikasjoner er et element, og vanskelighetene med å skrive smaksnotater og å gi poenger til viner kommer tydelig fram. Privatlivet til noen av de sentrale karakterene kommer også inn i bildet. Handlingen er i London, New York og mot slutten Barossa Valley i Australia. 

Jamie er god til å skrive, men han er ingen Henry James. Gitt at dette er hans første forsøk på fiksjon, er særlig grepet om karakterene vellykket. Det vinfaglige er jo absolutt på stell, og for oss som er interessert i vinjournalistikkens verden er det mye å hente her. Men ... .

Er det morsomt nok? Det er jo en komisk roman (comic novel), og kanskje er det her (og i de litt for mange korrekturfeilene) vi finner de største svakhetene. De som venter å sitte og humre seg gjennom boka vil bli skuffet. 

Først og fremst er dette lett underholdning for vinnerder. 

Konklusjon - Betinget anbefaling

Gjenkjøp?

Hvordan skal man vurdere en vin? Spørsmålet er påtrengende for alle som skriver smaksnotater eller forsøker på kommunisere hvor bra eller dårlig en vin er.

100-poengskalaen som så mange bruker sliter jeg med å anvende selv. Det blir for mange viner - i alle fall de som jeg har funnet det verdig å investere i - som havner mellom 89 og 93 poeng. Dessuten: det er ikke en 100-poeng skala. De første 50 brukes ikke av noen. De laveste poengsummene (opp til 80) kun for ødelagt eller ufyselig vin, så da sitter man igjen med ca. 20 brukte poeng.

Jeg kunne fortsatt med en utlegning om inflasjon og andre iboende farer med å knytte et tall til en vurdering, men jeg vil heller forklare hva jeg mener med "gjenkjøp", og hvorfor dette er en god måte å vurdere vin på.

Jeg bruker spørsmålet om gjenkjøp til å avgjøre om jeg, når jeg vet hvordan vinen smakte den dagen da jeg skulle drikke den (gjerne mange år senere) til å avgjøre om jeg - gitt denne erfaringen - fortsatt ville ha betalt det jeg gjorde den gang og tatt meg bryet med å lagre den. Kort sagt: svarte vinen til forventningene? Dette bruker jeg om de vinene jeg drikker fra egen kjeller. Om jeg svarer "ja" betyr det ikke at jeg har tenkt å kjøpe flere flasker av vinen (selv når den fortsatt er tilgjengelig). 

Dette er et bedre spørsmål, og også uansett et bedre svar enn Q: "Hvor god er vinen?" A: "90" (eller et annet tall). Jeg har knabbet praksisen fra Bill Nanson og hans Diary. Hvorfor ikke etterligne noe jeg mener er vellykket? Nanson er klar og tydelig - ja eller nei - mens jeg ofte modifiserer litt. 

I andre smaksnotater - enten fra polets smakinger eller i Vitis - prøver jeg å bruke ordene i språket til å gi en forestilling om hvor god, dårlig eller helt alminnelig en vin er. Jeg forsøker å samle noen beslektede notater i ett og samme innlegg, og gjerne kommentere hvordan vinene arter seg i sammenligning. Jeg har som oftest ikke kjøpt disse vinene, men hva jeg mener om dem kommer vel fram gjennom ordene jeg bruker. 

Jeg håper dette klargjør saken. 

Uten årgang

Menn i min alder skal liksom bli gretne. "Gretne gamle gubber." Av og til kan det være noe å være gretten for. Dette er en av dem. (Bildet: Wikipedia)

Jeg har syslet med vin på hobbybasis noen år, lest mye og skrevet en god del. Jeg tror faktisk jeg har lært en del. En av de tingene jeg har lært meg når det gjelder vin er at årgangen er noe av det viktigste å legge merke til. Om en vin er strålende, og smaker sånn og slik i en årgang, så kan den være dårlig og smake på en helt annen måte den neste årgangen. Jeg kan nevne et utall eksempler på at det er slik, og alle som vet noe ut over det helt minimale om vin skjønner dette.

Derfor er årgangen noe av det viktigste man kan si om en vin. Så hvorfor i /§¤/&#(¤ har Ingvild Tennfjord, landets kanskje mest innflytelsesrike vinjournalist, kuttet dem ut når hun skriver om viner? Det hun skriver om vinene er både velskrevet og tilpasset et bredere publikum enn oss besserwissere, men hvorfor i all verden kutte ut noe av det viktigste? Det hun skriver er bare gyldig for denne årgangen (i beste fall), så hvorfor villede folk på denne måten?

Årganger er viktige for kvalitetsvin, og før kunne man returnere eller la være å akseptere viner man bestilte som hadde feil årgang. Nå har polet fjernet denne muligheten gjennom formuleringen i nettbutikken om at "* Vi tar forbehold om at varen som leveres kan ha en annen årgang/etikett enn oppgitt.

Så er dette en konspirasjon for å dytte dårlige årganger på folk? 

PS - Ingen bør la seg lure. Kjøpsloven gjelder fortsatt, og man har angrerett. Kommer feil årgang så er det bare å nekte å ta de ut.