Boris Becker - Inside

Dette er kanskje den beste boka jeg leste i 2025 - kanskje også den beste innenfor et større tidsrom.  Boka handler i liten grad om tennis til tross for at det er som tennisspiller, -trener (for Novak Djokovic) og -kommentator (for BBC) Boris er kjent, men desto mer om å sitte i fengsel med desperate mordere og andre kriminelle uten skrupler, å bygge sin egen sikkerhet i en totalt ukjent og volatil virkelighet, utholde ensomhet, og samtidig holde dommedag over seg selv. Det er kanskje sjelden at fengselsopphold endrer fangene til det bedre, men denne boka kan leses som et vitnesbyrd om at slikt kan skje. I alle fall mener Boris selv det, og som leser blir man mer enn tilbøyelig til å være enig jo lenger ut i boka man kommer. 

Saken, som fikk dekning også i norsk presse, var at Boris ble dømt for å ha holdt unna verdier for boet i forbindelse med å ha gått konkurs. Han og Fordyce bruker ikke mye tid på saken eller bakgrunnen, for det er oppholdet at Her Majesty's Pleasure (og senere His - for ERII dør mens Boris sitter fanget) som står i sentrum. Sjokket over å bli fange i Wandsworth fra Victoriatiden (fem kilometer fra Wimbledon der Boris vant første gang som søttenåring) og Hunterscombe i Oxfordshire var enormt. Hyling og skriking, og du skal dusje med mordere. 

Teksten er gripende og velskrevet. Fengselslivets utfordringer står i sentrum men underveis kommer det innslag i teksten fra livet før oppholdet: Om tennis, rivaler, venner og fiender, damer, jobb som trener og kommentator. Det er også intense fortellinger om finaler - som den i juli 1985. 

Tom Fordyce heter ghostwriteren, og han er god. Men det er sannelig Boris også. Han framstår som svært intelligent og i stand til å gjennomføre solid selvkritikk. I både tanker, ord og gjerninger framstår han som et bedre menneske enn han var. 

Ikke bare sjelen, men også kroppen, har fått mye juling. Det skyldtes nok i stor grad tennisen. I 2011 påsto han i The Times at han ikke hadde noen langtidsskader fra tennisen, men i dag har han to nye hofter, en serie operasjoner på knær, vonde ankler og mye annet. Men sjelsstyrken har han beholdt, og den holdt - tross de betydelige påkjenningene - også gjennom fengselsoppholdene. 

Fangenummeret er ikke undertittelen på boka, men det står i svart mot mørkegrått på coveret (se bildet). Jeg oppdaget det ikke før jeg var kommet nesten til slutten. 

Boris fikk omsider arbeidet i fengselet, først som lærer i matematikk og engelsk (Boris fullførte tysk Abitur). Senere på treningsrommet, og så som elev i kurs om stoisisme - senere som lærer i det samme. 

Jeg bør vel ikke fortelle så mye mer. Det er en sterk leseopplevelse. 

Konklusjon - Klar anbefaling!

Björn Borg - Hjärtslag

Dette signerte eksemplaret kjøpte jeg i Uppsala i oktober, og leste boken ganske kjapt etter at jeg kom hjem. Dette betyr at detaljene har sunket til bunns, antakelig, og at det er hovedinntrykket som sitter igjen. 

At det var et signert eksemplar passet meg bra, for jeg har jo møtt Björn selv. Faktisk er det på dagen ni år siden, og her har vi fotobeviset. 

Lærdommen fra min første selfie (se over) var å ikke ta bilder med vinkel nedenfra.

En svensk venn sa at anmeldelsene ikke var så positive, så han skulle ikke lese boka. Jeg er glad jeg ikke brydde meg noe om det, for jeg kunne knapt legge den fra meg. Det var ikke fordi jeg møtte hovedpersonen en kort stund for flere år siden, og ikke fordi konen Patricia (som jeg snakket en del med den gangen da) skriver fantastisk (hun gjør ikke det, men hun skriver mer enn bra nok). Det er heller ikke fordi jeg er så  veldig interessert i tennis (selv om jeg er det).

Nei, den viktigste grunnen til å anbefale denne boka er at den byr på ekte (virker det absolutt som) visdom og selvinnsikt - vunnet gjennom et levd liv.

Ja, så hjelper det jo at det livet har bydd på mange opp- og nedturer, på begivenheter og folk som er og har vært svært interessante. Selvinnsikten og selvutleveringen henger tett sammen. Det er klart en sammenheng med hva han har å si og det at han insisterte på at bare konen skulle høre det og skrive det. 

Jeg er ikke i tvil: Klar anbefaling! 

Understanding Urban Warfare

Liam Collins og John Spencer - Understanding Urban Warfare (Howgate, 2022)

Krig er helvete på jord, og bykrig er den verste varianten av konvensjonell krig. Tross dette - eller på grunn av det kanskje? - er det viktig å forstå hva som kjennetegner den, og hvilke utfordringer det er å føre krig i byer. Fra Stalingrad og Berlin kjenner vi grusomme og svært ødeleggende slag i andre verdenskrig, men hva med de siste tiårene?

Krigen på Gaza er en bykrig, men så langt jeg har sett i norsk offentlighet er det ingen, absolutt ingen, som har kommet med innsikter om bykrig. Ingen fra Krigsskolen har forklart utfordringene på Dagsrevyen, de enorme ødeleggelsene, og så videre. Så en må sørge for egen opplysning, og dette er absolutt et sted å starte. 

Først er det en seksjon med seks kapitler med "Understanding the Complex Operational Environment". Complex? - det er ingen overdrivelse! 

Den andre og siste seksjonen er ni "case studies" som begynner med "The Battle of Ortona" fra andre verdenskrig, men der de fleste dreier seg om nyere og til dels ganske ferske eksempler som Fallujah, Ramadi og Mosul. Disse er særlig relevante for krigen på Gaza siden også disse slagene var mot islamister (IS) som bruke sivile som planlagte offer og verktøy. 

Etter en innledning består disse kapitlene av samtaler mellom John Spencer (Professor i Urban Warfare Studies ved West Point, og krigsveteran) og en sentral offiser som ledet operasjonene kapitlet omfatter. Dette gjør kapitlene mer lesbare, og fører oss nærmere de som skjedde og de utfordringene som kom opp. 

Det står i alle fall klart for meg at svært mange som uttaler seg om krigen på Gaza burde ha lest denne boka. Hvorfor er alt så ødelagt? Er dette enestående (nei)? - og så videre. 

Konklusjon: Anbefaling. 

Ingvild Tennfjord - Mine smaksopplevelser

Dette er en bruksbok for interesserte norske nybegynnere i vinens verden. Av bokens 189 sider får du skrive ca. 120 sider selv. Som du ser under er disse sidene praktisk lagt opp der flere relevante parametre ligger klar for innfylling. Men det er også, heldigvis, plass til fritekst. Trolig vil man få mer å skrive ned med mer erfaring. Forfatterens poeng er at det er lettere å begynne å samle seg erfaringer om man får hjelp til å gjøre det systematisk. 

Resten av teksten er ganske basal men nyttig, og stort sett pålitelig. For å ta det siste først: svært mange som burde vite bedre, inklusive Tennfjord, tror at tanniner er noe som ligner sandkorn som flyter i vinen og gjør at munnhulen tørrer og får mer friksjon. "Det du kjenner, er fysiske partikler som sitter i drueskall, druestein og druestilk." (s. 35). Nei, det er det ikke! Tanniner er en gruppe komplekse molekyler som er oppløst i væske og har den egenskap at de binder seg til proteiner, som for eksempel munnens slimhinner består av, og reduserer deres viskøse egenskaper og øker friksjonen. Det føles SOM OM man har fysiske partikler i munnen - nesten som sand på sandpapir - men det har man altså ikke. (Jeg har tatt opp dette før på bloggen.) Jeg får lyst til å severe en vri på en gammel vits: Lytt til erfarne vinfolk - de kan mange skrøner. 

Tennfjord har vinutdanning og mye erfaring. Det siste hjelper ikke mot misforståelser, og kanskje ikke det første heller. For vinutdanningen til WSET er ikke systematisk knyttet til vitenskap, men derimot til praksis og erfaring. Kanskje er den bedre på grunn av dette, men på kjøpet får man åpenbart med noen misforståelser. OK. Nok nå! Jeg får sette kjepphesten på stallen og si mer om boka. 

Det er mange gode tips til hvordan man går fram for å få mer ut av smakingen av vin. Særlig satte jeg pris på kapitlet om sju tankefeil man gjerne gjør som nybegynner - med nyttige korreksjoner. Disse er sikkert basert på erfaringene Tennfjord har gjort gjennom utallige kurs hun har holdt. 

Etter de ca. 120 sidene du versågod får skrive selv kommer "jukselappen" - hint om dufter, smaker og hva de kan indikere. Og til slutt: Veien videre. Det er vel her det aller beste tipset kommer: Finn en gjeng. Kom sammen og smak vin og diskuter. Utveksle inntrykk, erfaringer og kunnskap. Det var et avgjørende grep i min utvikling som vininteressert, og skikkelig fart på det hele ble det da jeg etter hvert kom med i Vitis Bergensis. (The rest, as they say, is history.)

Selv om Tennfjord etter hvert har blitt en vinkjendis og tar seg godt ut på bilder, var det kanskje ikke det beste valget å bruke fargebildene på henne? De "motiverende slagordene" som dukker opp her og der og fyller en side virker også litt, vel, teite.

Men trass i alt: Boken passer svært godt for de som er ganske ferske i vinens verden, og som ønsker å bygge egen kompetanse. I en bok som koster fire hundre kroner kan det virke drøyt at du selv må skrive nesten alt, men det er det som må til om du skal utvikle interessen til noe som virkelig kan bety noe for deg i livet. 

Konklusjon: Anbefaling. 

Pål Tyldum: Gjetergutten som ble skikonge (bokanmeldelse)

Jeg er ingen stor utøver av skisporten. Det utsagnet får være dagens underdrivelse. Men jeg er idrettsinteressert, og mye mer nå enn da jeg var ung. Likevel sto jeg opp sånn i firetiden om morgenen en dag vinteren 1972 for å se et skirenn som gikk i Japan. 

Det var selvsagt 50 km i OL i Sapporo, og det var ventet at Namdalens desidert største idrettshelt skulle gjøre det bra. Lite visste jeg (eller vi, for jeg tror i alle fall far også var stått opp) at rennet var over allerede. Det oppdaget jeg først da jeg leste denne boka, som er fremragende skrevet og lagt opp av Eivind Kvam. Det er en fin blanding av tekst og bildemateriale. Det siste bidrar sterkt til å gjenskape en annen tid. 

Siden jeg er kvart hålling ble det raskt satt i gang slektsforskning da Pål midt i tyveårene (han er født i 1942) begynte å gjøre seg gjeldende i skisporet. Jeg husker ikke presist, men far var firemenning med Pål eller faren hans. Slikt har man greie på i oversiktlige bygder i Trøndelag, og vi visste alle hvor Pål bodde og hva han drev med. Dessverre hadde de ikke Massey-Ferguson på gården deres, men BM Volvo. Derfor kunne jeg heller ikke være med far dit for å selge traktor. 

Pål Tyldum er vel en stående definisjon på en person som er hel ved. Aldri en eneste gang var han fristet til å skylde på noe annet enn seg selv om ønsket resultat uteble, selv om det var grunnlag for det. Ikke en eneste gang ble han høy på seg selv. Han var og er en fin representant for det beste ved Midtre-Namdal spesielt, og det "dype" Trøndelag generelt. Men boka er ikke først og fremst - eller i alle fall ikke bare - om Pål. 

Først og fremst ble denne boka et møte med barndommen, og til dels ungdommen. En ganske annen tid enn vår, noe som manifesterte seg tydelig i datidens idrett. Minnet om å ha stått opp midt på natten for å se på et skirenn har vært friskt og aktivt lenge, men flere andre minner dukket opp under lesningen. Blant annet ett der jeg sammen med far var på skirenn på Høylandet, og det var flere folk enn jeg noen gang tidligere hadde sett på ett sted. Og det på Høylandet! Og skirenn? Med far? Alt dette var svært lite sannsynlig.* Nå skjønner jeg at det var det de kalte "Eliterenn" som foregikk - i tiden før det ble verdenscup og annet slikt som drar skieliten rundt i utlandet vinteren lang. Eliterennet trakk norgeseliten og en betydelig del av verdenseliten utenom de norske til lille Høylandet i lille Namdalen hvert år i mange år. 

For alle idrettsinteresserte, og særlig skiinteresserte, og for alle namdalinger over femti, er denne boka sterkt å anbefale!

Konklusjon: Klar anbefaling (for de interesserte)!

* Mine manglende skiferdigheter og moderate skiinteresse var arvet - oppdaget jeg for noen år siden da jeg så en resultatliste fra 1927. Jeg ble, av mystiske grunner, aldri sist i Overhallamesterskapet på ski (men nr. tre og fire og slikt regnet fra bunnen). Men far ble, med meget god margin, absolutt sist i et skirenn på skolen. Det hørte jeg aldri noe om. Og jeg skjønner bedre hvorfor jeg ikke ble tatt med ut på ski.

Glenn-Peter Sætre - To kjønn (bokanmeldelse)

Denne boka er det antakelig mange som kjøper i den tro at det er et innlegg i kjønnsdebatten, der mye pseudovitenskap har blitt presentert til støtte for påstanden om at det er flere enn to biologiske kjønn. Det er en misforståelse, i så fall, selv om konklusjonen er klar. De som søker støtte kan gå til side 137 eller side 158 der det står i klartekst at det ikke finnes noen eksempler i naturen eller naturvitenskapen for at det er flere enn to kjønn. 

Det boka gjør på de fleste andre sidene, er å forklare evolusjonen av kjønnet formering. Sætre starter med ursuppen, hvordan gener antakelig oppsto, og videre hvorfor kjønnet formering tross alle begrensninger viste seg å være den mest effektive måten å viderebringe liv. 

Videre er det kanskje mest interessante kapitlet viet kjønnscellenes strategier for å maksimere sin reproduktive suksess. Det er her det gjøres tydelig hvorfor det aldri kan være flere enn to kjønn i naturen, og hvorfor en stor og en mengde små er det logiske svaret på det evolusjonære presset. 

For min egen del var det nyttig, oppbyggelig og interessant å systematisere informasjon og kunnskap om biologi. Passende er det da også at et svar på en del tull som har blitt presentert kommer i et grundig, forståelig og velbegrunnet format. Her er det ingen polemikk, bare forskningsbasert kunnskap, noe Sætre selv utdyper her. 

Sætre skriver ingenting om kjønnsuttrykk, kjønnsinkongruens, kjønnsidentitet eller lignende fenomen. Det er ikke hans fagfelt. 

Konklusjon - Klar anbefaling. 

Hitler, Stalin, Mum and Dad - Daniel Finkelstein

Denne boka av The Times tidligere redaktør og medlem av Overhuset Daniel Finkelstein (eller Baron Finkelstein) er den beste jeg har lest på flere år. Jeg vet nesten ikke hva jeg skal få skrevet for å få også deg til å lese den, men det må du!

Finkelstein er akkurat like gammel som jeg, født sommeren 1962. Han beskriver en scene fra sitt dagligliv i Nord-London da han fylte femti år, og hva han sa den gangen. Nesten alle var som han - britisk middelklasse av jødisk opphav, og han trodde noe som det hans familie gjennomgikk sytti år tidligere ikke kunne skje igjen. Det tror han ikke lenger, og det var en viktig grunn til at denne boka ble til. 

Kort fortalt så prøvde Hitler å ta livet av moren og hennes familie, mens Stalin hadde de samme planene for faren og hans familie. De lyktes bare nesten. På hver sin kant, som ofre for hvert sitt brutale diktatur, overlevde foreldrene krigen gjennom en serie med prøvelser, mirakler og tilfeldigheter som gir leseren hakeslipp. 

Handlingen, eller handlingene, i denne boken er mer enn nok til et dusin filmer. Du tenker at du har lest det meste om andre verdenskrig og alskens elendighet, men det har du bestemt ikke. Jeg regner meg som over gjennomsnittet belest og orientert om denne tidsepoken (og la oss ikke glemme at boken også følger Mirjam og Ludwik i fred og frihet i Storbritannia også), men jeg lærte mye nytt. Blant annet om hvorfor vi sjelden eller aldri hører noe om konsentrasjonsleiren Sobibor (der flere av morens familie ble myrdet). (Av kanskje en kvart million overlevde 56. Gjennomsnittlig levetid etter ankomst var tre timer!)

Boken er gripende, spennende, opplysende og også oppbyggelig. Gjennomgående kildebelagt og svært godt skrevet. Du bare må lese den! 

Konklusjon. KLAR BEFALING!

Arne Ronold - Tørr tysk Riesling

Arne Ronold er Master of Wine, og redaktør av bladet Vinforum fra starten. Mer relevant for denne boka er det også at han har vært den kanskje fremste "profeten" for tørre tyske Rieslingviner her i Norge, og fast gjest på VDPs årlige "slipp" av den aktuelle årgangen av Grosses Gewächs i Wiesbaden. Kort sagt: Få, om noen, vet mer om emnet i boktittelen enn Arne, eller har vært mer engasjert i å få vinstilen opp og fram. (Bildet under tok jeg på lanseringen i Bergen 1. september.)

Men hva inneholder den? 

De første og korte delene omfatter en fortelling om den sørgelige skjebnen til tørr tysk Riesling som en gang var mer anerkjent enn de største vekstene i Bordeaux. Vinlusa var en faktor i Tyskland som ellers, men tapet av de tre viktigste eksportmarkedene var kanskje mer ødeleggende. Britene var mindre villige til å kjøpe tysk vin etter fiendskapet på vestfronten i første verdenskrig. Russland tok Bolsjevikene og borgerkrigen seg av, mens USA forsvant inn i forbudstiden. Nazistenes herjinger var heller ingen PR-triumf. Men nakkeskuddet sørget tyskerne selv for: Det å gjøre kvalitet og sukkerinnhold til synonymer. Oppturen kjenner de fleste til, og VDP - Verband Deutscher Predikatswengüter - er helt sentrale her. De får sin omtale i det relativt korte avsnittet om oppturen. 

Størstedelen av boka er omtale av vinmarker og vinprodusenter, oppdelt i områdene Franken, Mosel-Saar-Ruwer, Mittelrhein, Rheingau, Rheinhessen og Pfalz. Utvalget er det Arne som har gjort, og VDP har stilt med kart og bilder av vinmarkene. 

Omtalen av hvert område er kort. Vinmarker og produsenter er konsist men også informativt omtalt. Her er det en fin balanse mellom historie, utvikling, stil og sentrale data. Jeg regner meg som mer enn alminnelig godt orientert om dette emnet, men det var ikke vanskelig å finne noe nytt. 

Mye slik informasjon er jo i dag tilgjengelig på nettet, og den blir jo oppdatert. Likevel vil jeg nok  i lang tid framover heller konsultere denne boka enn å lete på nettet. Her får man det man trenger, og behøver ikke bruke mye tid på å klikke seg forbi det som er irrelevant. Man får det menneskelige og kulturelle i passe doser sammen med "harde fakta."

Kartene av vinmarkene er gode, og sammen med bildene og omtalen av de samme får man et mye bedre inntrykk av hva det er som gjør disse vinmarkene spesielle. De skisseaktige oversiktene over områder, for eksempel "Det nordlige Pfalz," kunne forlaget derimot ha spart seg. Større byer kommer fram der, men ikke hvor vinmarkene ligger i relasjon til disse markørene på kartet. Disse er derfor mer irriterende enn opplysende. 

I andre enden av skalaen har vi portrettene av produsentene som fotografen Jon Wyand har tatt på vegne av forlaget. Wyand er en usedvanlig begavet portrettfotograf som spesialiserer seg på vinportretter, og disse bildene alene er verdt utsalgsprisen på 499 kroner. 

Konklusjon - Klar anbefaling. 

Russians Among Us - Gordon Corera

Så du The Americans på Netflix eller NRK? Dette er boka om virkelighetens The Americans, og andre programmer og aspekter ved sovjetisk og senere russisk spionasje og påvirkning rettet mot den frie verden. (Under: Matthew Rhys og Keri Russel i TV-serien.)

Forfatteren er BBC redaktør med ansvar for sikkerhetstjenestene, og har tidligligere også skrevet bøker om blant annet MI6 og spionasje på nettet (Cyberspies). Her får vi en grundig og spennende historie om programmet med planting av illegale spioner (de legale har diplomatstatus) både før og nå. De som var modeller for TV-serien The Americans ga for øvrig serien kredit for å ha vært virkelighetsnær, bortsett fra drapene og parykkene. Og all kjedsomheten, selvsagt. 

En 'take home message' fra denne boka er hvor trege vestlige sikkerhetstjenester og politikere var med å fange opp Russlands onde hensikter. Det er rett og slett ubegripelig, og har åpenbart bidratt til å gjøre Russland mer modig med sine fremstøt mot naboland som Georgia og Ukraina. 

Med den kalde krigens opphør kom en annen type agent østfra: Påvirkningsagentene, eksemplifisert med Anna Chapman. Det er grunn til å tro at disse har dårligere vilkår nå når de aggressive hensiktene til Putins kleptokrati har blitt så tydelige. 

Corera er svært god, og meget aktuell, når han viser hvordan russiske cyber-agenter påvirker vestlig opinion gjennom aktiviteter på internet. De siste kapitlene alene bør være nok til å fastslå at dette er obligatorisk lesning. Anmeldelsen til Luke Harding i The Guardian, en journalist som mer enn noen annen jeg kjenner til har avdekket det russiske regimets aktiviteter i vesten, er absolutt verdt å lese. Men det er boka også. 

Konklusjon - Klar befaling!

Steinfeld - Fedre og sønner (bokanmeldelse)

Dette var en svært interessant leseropplevelse, og det ikke fordi Dag Steinfeld er en kjent person eller en stor forfatter. Boka er velskrevet (og velredigert!), men det er sammenhengen mellom den store historien og familiehistorien som interesserer og overbeviser. 

Det var (ikke bare, men i hovedsak) pogromene mot jøder i det store Russiske riket som jaget de fleste av jødene som kom til de skandinaviske landene. Dags oldefar Moses Steinfeld rømte fra dagens Latvia, og kom seg derfra til Sverige før skjebnen tok han til Norge. Som så mange andre drev han med omreisende handel omtrent over alt i Norge, men særlig nordover langs kysten. 

Hans sønn Jacob ble gift med en ikke-jødisk kvinne, og en av sønnene var far til Dag og hans søsken - Hermann. Han giftet seg også ikke-jødisk, med søsteren til en tidligere kollega av meg. Tittelen viser til konfliktene mellom generasjonene helt fra Moses' (sic) dager, der generasjoners troskap mot jødedommen og tradisjonene hadde bevart det jødiske folk mot å forsvinne selv uten å ha et eget land. (Her må jeg også melde en personlig interesse siden fars fetter Odd Einar [f. 1902] giftet seg jødisk - en historie jeg kun kjenner omrisset av. Ruth Levin var datter av Johanna, som emigrerte fra Sverige til New York med sin fire år gamle datter 2. april 1903.)

Det er særlig når han kommer fram til sitt eget liv og konfliktene med faren at fortellingen gnistrer. Det er interessant å lese om historien om det som i praksis var en fordrivelse fra Russlands sfære, og jeg har hatt en langvarig interesse for denne tematikken, men det er når fortellingen tas inn mot 70-tallet og tider jeg selv husker at det blir virkelig vanskelig å legge boken fra seg. 

Det var ingen åpen konflikt mellom meg og min far, og far var verken torturoffer eller i det hemmelige politi, men jeg kjenner meg likevel igjen i modellen radikal ungdom og konservativ far. 

Jeg er virkelig glad for at jeg leste denne boken!

Konklusjon - Klar anbefaling!

John Keegan - The American Civil War

Amerikanerne er svært opptatt av sin borgerkrig, selvsagt, og de er mange og skriveføre. Men kanskje det trengtes en engelsk krigshistoriker som Keegan for å gi oversikt og innsikt? Dette er i alle fall en av de mest innsiktsfulle bøkene jeg har lest både om krig og om USA. 

Jeg har hatt den lenge i bokhylla. Jeg kjøper jo flere bøker enn jeg får lest. Men hvorfor tok det meg mange år før jeg tok den fram? Kanskje det at emnet jo med nødvendighet er sørgelige saker? Eller var det det at det er mange sider med ganske liten skrift?

Uansett var det et dårlig valg å utsette denne boka, for den er formidabelt interessant. Ikke minst på grunn av blikket utenfra, på krig som fenomen og på ettervirkningene av krigen. For det er et stort og komplisert emne, det hele. Det var mer enn 10.000 navngitte slag i krigen, noe som blir et snitt på 7 per dag så lenge krigen varte - og det enda det ikke var så mye som skjedde den første tiden. 

Grunnen til det var et fenomen jeg ikke hadde reflektert over før: Ingen av partene hadde et militærvesen som var klar til å kjempe en skikkelig krig, og slettes ikke en borgerkrig. Konføderasjonen måtte også organisere seg som en enhet først - noe som ikke var så enkelt gitt at deres viktigste sak (offisielt, i alle fall) var statenes rettigheter og uavhengighet. 

Totalt var det omtrent 1,1 million drepte og skadde - et omfang verden ikke før hadde sett, og som bare første verdenskrig kan matche fullt ut. En grunn til det var at Sørstatene var et agrarsamfunn nesten uten åpenbare vitale militære mål. Det var ikke noe Berlin eller Moskva å erobre. Gradvis gikk det opp for unionens ledere at den eneste måten å slå ned opprørerne på var å drepe så mange av deres soldater at de måtte gi seg. Det ble en utmattelseskrig. 

Det var ganske opplagt fra starten av at unionen hadde de beste kortene med sine overlegne ressurser, og at det var et tidsspørsmål før de ville vinne. Så hvorfor tok det så mange år, og så mange døde og lemlestede, før det ble fred? Boka byr på mange spørsmål og mange svar, og ett av svarene Keegan gir er at det tok tid for unionen å finne de rette generalene. Sørstatene var heldigere som hadde naturtalent som Thomas "Stonewall" Jackson på rett plass fra ganske tidlig. 

Denne krigen var også først ute med mye som senere har blitt vanlig i krig, blant annet skyttergraver. U-båter ble også først brukt i denne krigen, men mest til ulempe for de som brukte den. Shermanns marsj ble også første eksempel på at en part søkte å ødelegge det sivile samfunnet som backet opp og produserte ressurser til krigen. Total krig var født som konsept. 

Keegan skriver innsiktsfullt og medrivende. Det er vanskelig å legge boka fra seg, rett og slett. Det hadde jeg ikke trodd - selv om jeg også har lest hans fabelaktige A History of Warfare. Han døde i 2012, tre år etter at denne boka kom ut. 

Men den kanskje viktigste grunnen til at dette er en bok du bør lese, er jo den lange amerikanske borgerkrigen som fortsatt er med oss. Det er ikke vanskelig å se Trumps støttespillere som en forlengelse av sørstatsidentiteten med front mot Washington DC og eliten. En kataklysmisk hendelse som denne brutale krigen kaster lange skygger - langt inn i det 21. århundre. Det er derfor du bør lese den!

Konklusjon - Klar befaling. 

John Le Carré - Silverview

Har du lest noen bøker av Le Carré vet du hva du får: Det dreier seg som oftest om spionasje og fungerende men likevel skakkjørte sjeler. Stilen er gjerne antydende, og leseren får sjansen til å tenke selv og liksom trekke strekene fra punkt til punkt og se et bilde som forfatteren selv overlater til leseren å skape. Som leser blir du skjerpet, og kan komme til å føle deg smart. 

Denne romanen var ikke ferdig da Le Carré døde for over et år siden, men den er i all hovedsak fullstendig i den forstand at handlingen kommer i mål. Med bare 207 sider er den betydelig kortere enn hva som er vanlig fra den kanten, og ofte kan man komme over korte avsnitt som bare antyder noe som i en vanlig roman fra denne kanten ville tatt en side eller fire.

Vår hovedperson er en relativt ung "flyktning" fra livet i The City, i London. Han etablerer en bokhandel i en døsig kystby på nordsjøkysten nord for London, og her møter han en sjarmerende og litt eksentrisk eldre mann som blir involvert i bokhandelen men som gjør en del påfallende ting. 

Uten å røpe for mye, så er handlingen i nåtid i denne lille byen og i London. Både Balkan og Midt-Østen kommer inn i handlingen som bakgrunn for personene, og som (nesten) alltid kaster også andre verdenskrig og den kalde krigen lange skygger inn i denne boka. 

Men det blir aldri særlig spennende. Det er i grunnen det viktigste ankepunktet. Man kan ganske tidlig se hvor dette bærer, og det er tynt med overraskelser. Som fan av forfatteren, og særlig den sentrale Smiley-trilogien, må man jo få dette med seg. Men jeg ble skuffet, og jeg er slett ikke sikker på om forfatteren ville ønsket at denne boka kom ut. 

Konklusjon - For blodfansen. 

Edmonds - The Murder of Professor Schlick: The Rise and Fall of the Vienna Circle

Dette er ingen krim selv om tittelen kan tyde på det, men mordet* på Moritz Schlick 22. juni 1936 knytter sammen flere av de viktigste trådene i denne kollektivbiografien. Schlick var lederen av den svært innflytelsesrike Wienerkretsen som både hadde en kjerne og et meget betydelig omland. I omlandet fant vi Arne Næss, Ludwig Wittgenstein og Karl Popper som alle var filosofer. Mindre kjent var også naturvitere som Werner Heisenberg og Albert Einstein. 

Boka er medrivende. Man kommer ikke bare tett på de interessante personlighetene, for samtiden spiller også en hovedrolle. Mange av kretsens medlemmer og omland var sosialister og jøder, og kretsens hovedfiende Martin Heidegger var antisemitt og nazist. Wien i mellomkrigstiden var også en helt annen sosioøkonomisk virkelighet enn Wien før den første verdenskrigen ga nakkeskuddet til det imperiet Østerrike-Ungarn. Det var trange kår, en tapt storhet og ekstreme spenninger. Universitetet var en arena for avstand og posisjon, og det var på kaféene og i kretser (Wienerkretsen, som egentlig hadde navn etter Ernst Mach, var en av svært mange slike kretser) diskusjoner og meningsutveksling fant sted. 

Det var ingen mangel på talenter i Wien på den tiden, og mange av dem var oppsatt på å bekjempe "metafysikk." Påstander som ikke lot seg begrunne eller forstå ut fra observerbare forhold. Problemene slike teorier har, har blitt godt belyst i filosofien der "logisk positivist" lenge har vært et skjellsord. 

Her blir det tydelig hvor dette kom fra, hvem de var, og hva det var som motiverte dem. Det har vært en spennende, lærerik og minnerik opplevelse å lese denne boken. Jeg anbefaler den til alle som kan tenkes å være interessert, for selv med en meget moderat interesse for filosofi, historien om det 20. århundre og 

Konklusjon - Klar anbefaling

* Schlick var ikke jøde (han var tysk protestant fra Berlin), men det at han fremmet jødisk tankegods (empirisk filosofi, logikk og vitenskap) ble brukt av morderen. Han ble dømt til bare ti års fengsel, og slapp ut to år senere da nazistene tok over i Østerrike til vill jubel i gatene. 

Jørn Lier Horst - Illvilje

Jeg har anmeldt bøker av Jørn Lier Horst tidligere, og alltid med Wisting - hans detektiv i Vestfold. De er alltid svært realistiske, såkalt police procedurals, hvor handlingen følger det som er politiets "dreiebok."

Sist jeg anmeldte en av Horsts Wisting-bøker syntes jeg den var på grensen, eller kanskje over, til å bli kjedelig. Realismen kan tas for langt. Man kunne nesten tro at Horst hadde lest min anmeldelse, for ingen kan beskylde denne boka for å være kjedelig. Da har man virkelig blitt forvent. Skikkelig spenning hele veien, er det. 

Det er en virkelig versting som står i sentrum for handlingen. Tom Kerr er en serieforbryter som voldtar, piner, plager og tar livet av sine unge kvinnelige ofre på bestialsk vis. Ikke bare det, kan parterer dem også, og graver dem ned. 

Heldigvis er han tatt. Handlingen begynner når han har innrømmet flere mord og skal ut av fengselet og på befaring. Der vil han vise hvor et annet offer er begravd. 

Selvsagt blir Wistings datter Line involvert. Det har blitt en hovedingrediens i plottet i disse bøkene. Omtrent som de bøkene med Hardy-guttene jeg vokste opp med. Det viser seg alltid at saken faren Frank og Joe egentlig jobber med den samme saken som de har begynt å nøste i. Noe av den samme følelsen har jeg med disse senere bøkene med Wisting. Men det har lite for seg å irritere seg.

Horst skriver nesten utelukkende hovedsetninger, noe jeg også prøvde i avsnittet over. Språket kommer aldri i veien for en spennende handling, men det gir heller ikke noe ut over handlingen. Når det er så spennende som her så gjør det egentlig ikke noe.

Konklusjon - Klar anbefaling.

Daniel Silva - The Kill Artist

 

Denne thrilleren fra ca. 20 år tilbake ligner mye mer på Le Carrés bøker enn på andre amerikanske thrillere med Bosch og Reacher som "helter." Det er Gabriel Allon som er gjennomgangsfiguren i denne serien. Allon arbeider for Mossad med farlige oppdrag, men er minst like interessert i sitt cover-yrke som er å føre gamle malerier tilbake til fordums prakt. 

Det viktigste for bøker som denne er å være spennende, og det er den absolutt. Men den er også noe mer. Atmosfæren, de ulike miljøene og perspektivet fra ulike karakterer gjør at den streker opp en verden som har flere fasetter en en thriller vanligvis har. Her er det modellen Rachel i Paris kommer inn. Hun er etterkommer av et par franske jøder som ble sendt i gasskammeret, men ikke før deres lille sønn ble reddet av naboene. 

Rachel, som egentlig heter Sarah Halévy, er allerede pensjonert som agent men den farligste palestinske terroristen har planlagt å ødelegge fredsforhandlingene med en spektakulær aksjon. Derfor blir hun trukket inn i bransjen igjen og går under cover. Jeg skal ikke avsløre så mye mer, annet enn at det er svært spennende og at man får sjansen til selv å avdekke sammenhenger og skjønne hvordan ting henger sammen. Likevel kommer en del ting ganske så overraskende. 

Silva konverterte til jødedommen før han giftet seg med en jøde. Selv om vi følger en Mossad-agent trenger ingen trenger frykte for israelsk propaganda. Her er det skurker og mer sympatiske figurer på begge sider, og jeg kan ikke huske å ha lest en så velbalansert fremstilling av bakgrunnen for konflikten i en fiksjon noen gang. Knapt nok i sakprosa heller. 

Av serien med Gabriel Allon har jeg så langt bare lest denne. Den har gitt mersmak, så neste bok i serien er lastet ned. 

Konklusjon - Anbefaling. 

SAS - Rogue Heroes

Dette dreier seg selvsagt ikke om det skandinaviske flyselskapet, men om britiske elitetropper og eliteavdelingen over alle eliteavdelinger og dens tilblivelse og bedrifter under andre verdenskrig. 

Ben Macintyre er historiker og journalist med fast spalte i The Times. Han skriver fabelaktig bra, akkurat som i The Spy and The Traitor som jeg skrev om tidligere på bloggen. Det er vanskelig å legge boka fra seg, rett og slett. 

SAS - Special Air Service er en legendarisk avdeling, og denne boka bygger på en unik tilgang til avdelingens arkiver fra andre verdenskrig. Alt som skjedde senere er fortsatt gradert informasjon. Men det var under andre verdenskrig, i ørkenen i Nord-Afrika, at The L-detachment (som den kryptisk ble kalt) først ble etablert av David Stirling og Jock Lewes. De to kunne knapt vært mer forskjellige som typer. Lewes var asket og holdt seg mye for seg selv. Streng - ikke minst med seg selv - og meget intens. Han oppfant også "The Lewes bomb" - som i seg selv har et rettmessig krav på å ha endret historiens gang. 

Stirling var høy, hengslete, utadvendt, elegant og meget høflig. Han festet i overkant mye, og kom i kontakt med alle og enhver. Sammen gjorde de denne uortodokse avdelingen ikke bare mulig (mot sterke odds), men også vellykket (mot minst like sterke odds). 

Dette er en bok ikke bare om ekstraordinært mot og fantastiske hendelser. Den er minst like mye om personligheter, om hva som kjennetegner og hva som driver personer som de som forekommer mellom permene på denne boka. Det er skrevet mange bøker om flere av personene i boka, og noen av dem har også skrevet fra egen erfaring. Men dette sammenfatter avdelingens tilblivelse, dens legendariske bedrifter (fiaskoer såvel som suksesser) under andre verdenskrig, og den gjør det på en eminent måte. 

Konklusjon - Klar anbefaling!

The Silent Patient (Anmeldelse)

Dette er en av de beste bøkene jeg har lest på lenge - i alle fall i sjangeren krim. Forfatteren er en debutant, men det skulle man ikke tro. Plottet er usedvanlig bra, og språket er nærmest perfekt. Det er ikke noe overflødig, og oppmerksomheten holdes lett på et høy nivå. 

En alternativ sjanger for denne boka er "psykologisk thriller". Pasienten i tittelen er innelåst i psykiatrien etter å ha skutt sin ektemann flere ganger i ansiktet, og fortelleren er psykologen Theo Faber. Men han er ikke den eneste fortelleren. Vi får også stadig lengre innslag fra dagboken til pasienten, kunstmaleren Alicia Berenson. 

Faber leser om saken, og søker seg over til institusjonen der Berenson er innlagt. Hun har ikke sagt et ord siden hun ble tatt etter drapet, og Faber setter seg som mål å få henne i tale. 

Det er en klisjé, men jeg hadde vanskelig for ikke å lese boka fra perm til perm. Men som med godteri er det best å posjonere det ut litt.

Boka var en Sunday Times Bestseller og selges rimelig på Kindle. 

Konklusjon - Klar anbefaling!

A Meditation on Murder (Bokanmeldelse)

Death in Paradise, TV-serien, har jeg anmeldt flere sesonger av her på bloggen. Kvaliteten har vært noe variabel, men "alle" har nok vært enige om at seriens første inkarnasjon med Ben Miller som detektiven Richard Poole var den desidert beste. 

Her har seriens skaper, Robert Thorogood, skrevet en serie romaner med utgangspunkt i serien men med andre historier enn de som gikk i serien. Dette er den første av dem, og som i TV-serien er dette også et eksempel på "det lukkede roms mysterium" med et begrenset sett av mistenkte. 

Richard Poole er lett å kjenne igjen, og det er også Camille Bordey hans franske Detective Sergeant, og resten av det opprinnelige teamet. 

Mysteriet er interessant. Det er god dynamikk og god stemning. En stemningsmessig lettere utgave av Agatha Christie, kan man si. Og det var lett å like denne boka. Så lett at jeg ville ha mer, og straks bestilte neste bok i serien på Kindle. 

Konklusjon - Klar anbefaling. 

Jamie Goode - The Wine Critics (bokanmeldelse)

Jamie Goode er en venn av meg, og en kjent vinjournalist. Som naturviter er han bedre skodd enn de fleste til å uttale seg om vitenskapen som knytter seg til fenomenet vin og mye av det som diskuteres hardest der ute blant mer og mindre kvalifiserte vinentusiaster. Men med denne korte romanen har han gått utenfor reviret sitt og blitt fiksjonsforfatter, selv om miljøet han beskriver må være kjent.

Lykkes han som forfatter? Er det verdt den tiden det tar å lese boka? Jeg skal forsøke å uttale meg om det helt på tampen, men en liten oppsummering av innholdet kan være nyttig først.

Vi er i vinjournalistikkens verden, og vi følger i hovedsak en mann fra London som uforvarende blir dyttet helt i front av vinjournalistikken. Rivaliseringen mellom to oppdiktede publikasjoner er et element, og vanskelighetene med å skrive smaksnotater og å gi poenger til viner kommer tydelig fram. Privatlivet til noen av de sentrale karakterene kommer også inn i bildet. Handlingen er i London, New York og mot slutten Barossa Valley i Australia. 

Jamie er god til å skrive, men han er ingen Henry James. Gitt at dette er hans første forsøk på fiksjon, er særlig grepet om karakterene vellykket. Det vinfaglige er jo absolutt på stell, og for oss som er interessert i vinjournalistikkens verden er det mye å hente her. Men ... .

Er det morsomt nok? Det er jo en komisk roman (comic novel), og kanskje er det her (og i de litt for mange korrekturfeilene) vi finner de største svakhetene. De som venter å sitte og humre seg gjennom boka vil bli skuffet. 

Først og fremst er dette lett underholdning for vinnerder. 

Konklusjon - Betinget anbefaling

Strålende om eldgammelt menneskelig DNA

David Reich - Who We Are and How We Got Here

Dette må være en av de mest interessante bøkene jeg har lest de siste årene. Grunnene til det er at vi her får bakgrunnen og resultatene fra noen av de største vitenskaplige gjennombrudd de siste par tiårene, og det på felt som har med menneskers selvforståelse å gjøre. 

Sekvenseringen av DNA er nå gammelt nytt, men det har skjedd flere gjennombrudd i utvinning og systematisering av DNA. Dette har gjort noe som var vanskelig, tidkrevende og dyrt, billig og raskt. Videre har man funnet et sted på kroppen der DNA holder seg meget godt over flere tusener av år selv i varme klima - mellomøret. Dermed har man kunnet få holdbare DNA-funn fra svært mye eldre skjelett enn før. 

Resultatet er en revolusjon!

Det mest revolusjonerende er vel at vi har nådd et punkt der vi må lage helt nye modeller for hvordan vi tenker om menneskehetens historie og arkeologi. Vi må bare hugge ned og brenne opp "slektstreet" og heller ta fram veven, for dagens "grupper" er sammenblandinger av tidligere grupper på til dels meget overraskende måter. 

Det er i det hele tatt svært mye som viser seg å være helt annerledes enn de modellene vi har brukt tilsier. Migrasjoner har tatt retninger man ikke har kunnet forutse basert på tradisjonelle arkeologiske metoder, og 'ideologies that seek a return to a mythical purity are flying in the face of hard science'. (s. 121). 

Boka er full av overraskelser uten at nyansene lider av den grunn. Reich lar seg lede av funnene, og ikke av ideologiene, og mye av det som kommer fram om eksisterende folkegrupper og forskjeller dem i mellom faller kanskje noen tungt for brystet. 

Kort sagt: Les den!

Konklusjon - Klar befaling!