Pål Tyldum: Gjetergutten som ble skikonge (bokanmeldelse)

Jeg er ingen stor utøver av skisporten. Det utsagnet får være dagens underdrivelse. Men jeg er idrettsinteressert, og mye mer nå enn da jeg var ung. Likevel sto jeg opp sånn i firetiden om morgenen en dag vinteren 1972 for å se et skirenn som gikk i Japan. 

Det var selvsagt 50 km i OL i Sapporo, og det var ventet at Namdalens desidert største idrettshelt skulle gjøre det bra. Lite visste jeg (eller vi, for jeg tror i alle fall far også var stått opp) at rennet var over allerede. Det oppdaget jeg først da jeg leste denne boka, som er fremragende skrevet og lagt opp av Eivind Kvam. Det er en fin blanding av tekst og bildemateriale. Det siste bidrar sterkt til å gjenskape en annen tid. 

Siden jeg er kvart hålling ble det raskt satt i gang slektsforskning da Pål midt i tyveårene (han er født i 1942) begynte å gjøre seg gjeldende i skisporet. Jeg husker ikke presist, men far var firemenning med Pål eller faren hans. Slikt har man greie på i oversiktlige bygder i Trøndelag, og vi visste alle hvor Pål bodde og hva han drev med. Dessverre hadde de ikke Massey-Ferguson på gården deres, men BM Volvo. Derfor kunne jeg heller ikke være med far dit for å selge traktor. 

Pål Tyldum er vel en stående definisjon på en person som er hel ved. Aldri en eneste gang var han fristet til å skylde på noe annet enn seg selv om ønsket resultat uteble, selv om det var grunnlag for det. Ikke en eneste gang ble han høy på seg selv. Han var og er en fin representant for det beste ved Midtre-Namdal spesielt, og det "dype" Trøndelag generelt. Men boka er ikke først og fremst - eller i alle fall ikke bare - om Pål. 

Først og fremst ble denne boka et møte med barndommen, og til dels ungdommen. En ganske annen tid enn vår, noe som manifesterte seg tydelig i datidens idrett. Minnet om å ha stått opp midt på natten for å se på et skirenn har vært friskt og aktivt lenge, men flere andre minner dukket opp under lesningen. Blant annet ett der jeg sammen med far var på skirenn på Høylandet, og det var flere folk enn jeg noen gang tidligere hadde sett på ett sted. Og det på Høylandet! Og skirenn? Med far? Alt dette var svært lite sannsynlig.* Nå skjønner jeg at det var det de kalte "Eliterenn" som foregikk - i tiden før det ble verdenscup og annet slikt som drar skieliten rundt i utlandet vinteren lang. Eliterennet trakk norgeseliten og en betydelig del av verdenseliten utenom de norske til lille Høylandet i lille Namdalen hvert år i mange år. 

For alle idrettsinteresserte, og særlig skiinteresserte, og for alle namdalinger over femti, er denne boka sterkt å anbefale!

Konklusjon: Klar anbefaling (for de interesserte)!

* Mine manglende skiferdigheter og moderate skiinteresse var arvet - oppdaget jeg for noen år siden da jeg så en resultatliste fra 1927. Jeg ble, av mystiske grunner, aldri sist i Overhallamesterskapet på ski (men nr. tre og fire og slikt regnet fra bunnen). Men far ble, med meget god margin, absolutt sist i et skirenn på skolen. Det hørte jeg aldri noe om. Og jeg skjønner bedre hvorfor jeg ikke ble tatt med ut på ski.

Transkjønnede i konkurranseidrett

Når Laurel Hubbard fra New Zealand løfter vekter i det kommende OL er det som kvinne med mannskropp. En kropp som, vurdert ut fra en biologisk kvinnes historie, har vært dopet i flere tiår. Dette skjer med Den Olympiske Komités velsignelse så lenge testosteronnivået reduseres i forkant av konkurransen i en tidsperiode på et år. Men "dopingen" som naturen har gitt henne over flere tiår blir ikke borte. Det har gitt henne 30-60% sterkere overkropp, 30% mer kraft, lengre og sterkere bein, større muskelmasse, osv., osv. enn det kjønn hun nå identifiserer seg som (FOTO: ADRIAN DENNIS / AFP)

Prinsippene krasjer. Det ville være sårt for noen som identifiserer seg som kvinne å konkurrere med menn. Det å ikke bli godtatt som kvinne når man føler, identifiserer seg og agerer som kvinne er vondt. 

Men idretten eksisterer ikke for å få folk til å føle seg vel og inkludert, den eksisterer for å konkurrere og for å konkurrere under like forutsetninger. Det siste er grunnen til at det finnes kvinneklasser i det hele tatt, eller aldersklasser for den saks skyld. For ikke å snakke om vektklasser i bryting og boksing, for eksempel. Ingen ville hørt om Marit Bjørgen, Grete Waitz eller noen av de andre kvinnelige idrettsheltene i individuelle- eller lagidretter siden de aldri ville nådd opp om de konkurrerte med først gutter og så menn. De ville neppe brydd seg. Spjælingene i bryting og boksing ville blitt most. 

En av de øvelsene der forskjellene på kvinner og menn er minst, er på 100m. Det har nok noe med at man også må flytte med seg de store musklene som gir deg fart, og at man får mindre nytte av toppfarten siden det er fort overstått. Men OL-vinneren for kvinner i 2016, Elaine Thompson, ble i samme år slått på tid av 1.826 menn og gutter, selv 14-åringer og noen over 50. 

Nå kan det hevdes (og det blir det) at fordelene med en mannskropp bare er ett aspekt av andre naturlige fordeler, og at raske muskelfibre i sprint, store hender og lange bein i svømming osv. er andre naturlige fordeler man ikke korrigerer for gjennom egne klasser. Som funksjonær ved friidrettsstevner har jeg gjort meg noen refleksjoner når jeg ser på de som registererer seg for forskjellige øvelser. Men den androgene utviklingen, hormonene som bygger en mannskropp, er så til de grader mye sterkere enn de andre naturlige faktorene at, som i tilfellet Thompson, kvinnene ville forsvinne ut av resultatlistene og antakelig sporten. 

IOCs "løsning" løser ingen ting, for 13 ulike studier viser alle at de avgjørende faktorene som muskelmasse, muskelstyrke, bentetthet osv. ikke endres ved denne reduksjonen av testosteron over 12 måneder. De endringene som kunne spores var minimale. 

Så langt er det ikke mange transkjønnede som har slått gjennom i sin idrett, men så er det ikke så mange transkjønnede heller. Det betyr at IOC og andre fortsatt kan feie utfordringen under teppet, men det går neppe i det lange løp. 

I dette tilfellet kan man ikke oppnå inklusjon, rettferdighet og sikkerhet på samme tid. Idretten må velge, og jeg håper den velger rettferdighet.