To klassikere

Det er ikke ofte man får sjansen til å smake legendariske gamle viner fra Bordeaux, men det fikk jeg denne kvelden mist i august. Sjenerøse venner er det fint å ha! Disse to vinene har jeg smakt fra tid til annen, men det blir så lenge mellom at jeg ikke egentlig er kvalifisert til å uttale meg om dem innenfor en meningsbærende kontekst. Men jeg kan prøve. 

Château Lafite Rothschild 1986

Årgangen er på den strenge siden. Jancis skriver dette om den: "Dense, brooding and viciously tannic at first. Some may impress in the end but have required enormous patience." I mine kretser har den et godt rykte, og vinene jeg har smakt fra denne årgangen har innfridd. Vinen er klar og gjennomsiktig med en litt vandig kant. Dette er en førstevekst som har rykte på seg for å være litt vanskelig å forstå, og skal være ganske lett men også streng selv i de varmeste og mest fruktige årgangene. Den fremstår frisk og velintegrert. Elegant, og som ventet ganske streng hele veien. Dufter mest røyk og grafitt i den tidlige fasen, kanskje litt grillet kjøtt?, og med tid - og også varme - i glasset, kommer det både sopp og litt ost på nesen. En opplevelse, dette!

Drueblandingen var 69% Cabernet Sauvignon, med resten ganske likt fordelt på Merlot og Cabernet Franc. Vinen er kjent for sin særegne eleganse, og med strengheten i årgangen var ikke dette noen overraskelse. En opplevelse, som sagt, men den som lever får kanskje oppleve den som mer utviklet. Her var det ingen tegn på formsvikt, og jeg ser for meg flere tiår for denne årgangen. I 2018 skrev Jancis dette om 1986: "more solid and stolid than most Lafites."

Château Cos d'Estournel 1982

Her var det mye mer Merlot enn i vinen over; 40% og med resten Cabernet Sauvignon. Lys og klar i glasset, men der slutter godordene fra min side. Vinen fremstår ganske sliten. Den mangler mye og feider ut i glasset. En skuffelse, rett og slett. 

Årgangen er jo legendarisk, og det av flere grunner. Først og fremst fordi den ga Robert Parker jr. rett, og sendte han rett til tops som verdens vindommer. Den kom også som en gave etter mange skrinne og dårlige årganger.

Men intet varer evig. Etter 44 år må det være lov for en vin å bli litt sliten. En må også huske at hver flaske utvikler seg noe ulikt, og at neste flaske man kan finne fram vil skinne. Det skjer ikke sjelden med såpass gamle viner.