Insentiver, frustrasjon, og hykleri

Den store «invasjonen» av Ceuta, den spanske eksklaven i Nord-Afrika, har fått mye oppmerksomhet i det siste. Mye har vært sagt og skrevet, så jeg skal holde meg til tre punkter som ikke har fått så mye oppmerksomhet andre steder.

Det første punktet har fått en del oppmerksomhet, men fortjener mer. Konklusjonen er at insentiver – uansett om de ikke er tenkt som insentiver – virker. Da Spania åpnet for å gjøre oppmot to millioner illegale immigranter legale (etter søknad), var det gode grunner for dette. Ikke bare å peke nese til populistiske immigrasjonsfiender. Legal er bedre enn illegal, bare for å ta et opplagt punkt. Det er også et faktum at svært mange av disse som kunne søke, og sikkert en stor andel av de som har søkt (for ingen fikk legal status helt uten videre) er immigranter fra Latin-Amerika. De fleste av disse snakker spansk, og alle er fra en katolsk kultur. De er ikke særlig fremmede i Spania, og integrasjon er en ganske grei sak relativt til de vi ser på bildet over.

Men som sagt: insentiver virker. Når store mengder arbeidsløse unge i Nord-Afrika med mørk fremtid får høre dette, og når menneskesmuglere som fører folk gjennom Sahara og mot Europa får høre det, så utløser det en enda sterkere etterspørsel etter å komme til Spania. Det var det politiske leddet. Det juridiske, som åpenbart var blitt kringkastet til aktuelle grupper i Marokko, var at man ikke automatisk ble sendt tilbake tilMarokko dersom man ikke tok seg til Ceuta eller Melilla landveien.

Det andre punktet er at MENA-landene er smekk fulle av unge frustrerte mennesker. Jeg skriver mennesker, til tross for at jeg ikke har kunnet se et eneste kvinnemenneske på bildene av unge som tok seg over grensen til lands eller vanns. Medianalderen i MENA-landene er på 26,8 – en svært ung befolkning med høy ledighet og ditto frustrasjon. Nå viser det seg at de tusener som har blitt igjen i Ceuta i all hovedsak er fra sør for Sahara – smuglet inn, altså. Situasjonen for folk er ikke bedre der, og de unge og sterke som har mulighet vil til Europa.

Det tredje og siste poenget fra meg i denne omgangen, er at Spanias statsminister Pedro Sánchez fremstår som en hykler (eller i mindre moralske ordelag: inkonsistent) i å kreve forhandlinger om å få Gibraltar som spansk territorium, men å totalt avvise forhandlinger om statusen til eksklavene Ceuta og Melilla som ligger i Afrika omkranset av Marokko eller havet. Hans progressive og anti-imperialistiske image fordunster fort i denne konteksten.