Jeg er ingen stor utøver av skisporten. Det utsagnet får være dagens underdrivelse. Men jeg er idrettsinteressert, og mye mer nå enn da jeg var ung. Likevel sto jeg opp sånn i firetiden om morgenen en dag vinteren 1972 for å se et skirenn som gikk i Japan.
Det var selvsagt 50 km i OL i Sapporo, og det var ventet at Namdalens desidert største idrettshelt skulle gjøre det bra. Lite visste jeg (eller vi, for jeg tror i alle fall far også var stått opp) at rennet var over allerede. Det oppdaget jeg først da jeg leste denne boka, som er fremragende skrevet og lagt opp av Eivind Kvam. Det er en fin blanding av tekst og bildemateriale. Det siste bidrar sterkt til å gjenskape en annen tid.
Siden jeg er kvart hålling ble det raskt satt i gang slektsforskning da Pål midt i tyveårene (han er født i 1942) begynte å gjøre seg gjeldende i skisporet. Jeg husker ikke presist, men far var firemenning med Pål eller faren hans. Slikt har man greie på i oversiktlige bygder i Trøndelag, og vi visste alle hvor Pål bodde og hva han drev med. Dessverre hadde de ikke Massey-Ferguson på gården deres, men BM Volvo. Derfor kunne jeg heller ikke være med far dit for å selge traktor.
Pål Tyldum er vel en stående definisjon på en person som er hel ved. Aldri en eneste gang var han fristet til å skylde på noe annet enn seg selv om ønsket resultat uteble, selv om det var grunnlag for det. Ikke en eneste gang ble han høy på seg selv. Han var og er en fin representant for det beste ved Midtre-Namdal spesielt, og det "dype" Trøndelag generelt. Men boka er ikke først og fremst - eller i alle fall ikke bare - om Pål.
Først og fremst ble denne boka et møte med barndommen, og til dels ungdommen. En ganske annen tid enn vår, noe som manifesterte seg tydelig i datidens idrett. Minnet om å ha stått opp midt på natten for å se på et skirenn har vært friskt og aktivt lenge, men flere andre minner dukket opp under lesningen. Blant annet ett der jeg sammen med far var på skirenn på Høylandet, og det var flere folk enn jeg noen gang tidligere hadde sett på ett sted. Og det på Høylandet! Og skirenn? Med far? Alt dette var svært lite sannsynlig.* Nå skjønner jeg at det var det de kalte "Eliterenn" som foregikk - i tiden før det ble verdenscup og annet slikt som drar skieliten rundt i utlandet vinteren lang. Eliterennet trakk norgeseliten og en betydelig del av verdenseliten utenom de norske til lille Høylandet i lille Namdalen hvert år i mange år.
For alle idrettsinteresserte, og særlig skiinteresserte, og for alle namdalinger over femti, er denne boka sterkt å anbefale!
Konklusjon: Klar anbefaling (for de interesserte)!
* Mine manglende skiferdigheter og moderate skiinteresse var arvet - oppdaget jeg for noen år siden da jeg så en resultatliste fra 1927. Jeg ble, av mystiske grunner, aldri sist i Overhallamesterskapet på ski (men nr. tre og fire og slikt regnet fra bunnen). Men far ble, med meget god margin, absolutt sist i et skirenn på skolen. Det hørte jeg aldri noe om. Og jeg skjønner bedre hvorfor jeg ikke ble tatt med ut på ski.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar