Uskyldige?

I dagens Aftenposten (14. oktober) står innlegget over, der SV-medlemmet påstår at Israel nå skal løslate 2.000 helt uskyldige palestinere som del av avtalen der 20 levende israelske gisler og 28 døde skal utveksles. 

Også flere norske medier hevder disse 2.000 er "gisler," så SVeren kan kanskje unnskyldes med redaktørstyrt desinformasjon? 

Blant de 250 terroristene som skal løslates, er Iyad Abu al-Rub, en leder i Palestinsk Islamsk Jihad i Jenin på Vestbredden. Han har hatt ansvaret for flere terrorangrep, inkludert tre selvmordsbomber mellom 2003 og 2005, som til sammen drepte 13 personer.

Også Muhammad Zakarneh, et medlem av Fatah som planla et angrep i 2009 der taxisjåføren Grigory Raginovich ble drept, skal løslates. I tillegg løslates Muhammad Abu al-Rub, som i 2017 utførte et knivangrep der Reuven Shmerling ble drept.

En annen som står på listen, er Ahmed Mahmed Jameel Shahada fra Gaza. Han ble dømt i 1989 for voldtekt og drap på en 13 år gammel gutt, og sonet en livstidsdom som opprinnelig skulle vare til 2036.

Disse fire og de 246 andre morderne, voldtektsmennene og terroristene er i følge innlegget "uskyldige, brutalt arresterte." 

Jeg håper og tror at påstanden om uskyld bunner i desinformasjon og manglende kunnskap, og ikke i det at ofrene var jøder. 

Til sammenligning var "forbrytelsen" til gislene Hamas har holdt, levende såvel som døde, at de var jøder. 

Løgner, fordømte løgner, og statistikk

Man trenger ingen andre enn NTB og godtroende journalister for å lage åpenbart usanne oppslag i norske aviser. Det er deprimerende. 

Oppslagene sier at "Israels egne tall viser at 83 prosent av de drepte i Gaza var sivile," blant annet på TV2.no og Aftenpoften. Det var vel knapt en avis, nettsted eller kringkaster i Norge som ikke gikk på den. Oppslaget bekrefter nemlig det etablerte narrativet om at jødene er blodtørstige barnedrepere, og det synes nå å være en etablert sannhet i Norge. 

Men om man bruker egen forstand viser tallene noe helt annet, for det disse tallene forteller er at "Databasen navngir 8900 soldater i Hamas og Islamsk hellig krig som skal ha blitt drept i Gaza fram til 19. mai i år." Nøkkelen ligger i "navngir." Dette er krigere som har blitt eliminert basert på konkret etterretning eller identifisert via rettsvitenskapelige analyser (som blir svært få til del) med navn og nummer. Hvor stor andel av døde i en krig som denne tror du dette omfatter? Hvor stor andel, for eksempel, av de døde IS-krigerne i Irak og Syria under de vestlige lands nedsabling av disse jihadistene tror du de kjente identiteten til? Svaret på begge spørsmål er selvsagt det samme: en liten andel. Da blir også prosentregningen til de lettlurte journalistene lite verdt.  

De fleste døde Hamas-krigerne kjenner man selvsagt ikke identiteten til. De bærer ikke uniform, og de går i alle fall ikke rundt med navnelapp på brystet. Selv Israel-hatende journalister burde kunne fatte det, eller i det minste kunne fatte at leserne deres vil kunne gjennomskue det de hevder i overskriftene. Om de gidder da, for de fleste er vel fornøyde med å få sine anti-semittiske fordommer bekreftet. Men tror du noen kommer til å publisere noen korreksjoner til det som står i overskriften? 

Jeg har også til gode å se noen korreksjoner i norske medier på at bilder av barn med cystisk fibrose, leukemi og annet har blitt brukt som illustrasjoner på "Israels utsulting av Gaza." Igjen kan enhver med tankens kraft i behold se på bildene at mødrene og søsken som noen ganger er med i bildet er sunne og velfødde, og hvorfor skulle de spise opp maten til sine egne barn og la dem sulte? Dette er grundig avslørt, og til og med The New York Times har kommet med beklagelse. Men i norske medier? Så sent som lørdag 23.8 brukte VG et av disse bildene som illustrasjon - men med den sunne og velfødde moren klippet vekk. 

Så noen korreksjoner venter jeg meg ikke. Det er slik propagandakrigen kjempes og vinnes. Av jihadistene og deres medløpere i demokratiske land. Gjentar du en stor nok løgn ofte nok blir den godtatt som sannhet, som Göbbels så godt visste. De redaktørstyrte mediene må gå i seg selv om de skal beholde en grad av troverdighet. Som det er i dag agerer de som aktivister for jihadistene i Hamas. 

Andrew Fox skriver dette på sin Substack om forskjellen på forskning og aktivisme: 

A credible civilian/combatant ratio would (1) publish definitions of “combatant” up front (police, auxiliaries, political cadres), (2) triangulate the denominator (MoH rolls plus grave/morgue records and missing‑under‑rubble estimates) with intervals, (3) build a fighter numerator that goes beyond named lists such as unit after‑action reports, group obituaries, detainee interrogations, and probabilistic matching to capture unnamed militants, and (4) publish a replication scaffold so others can audit the pipeline. That is the difference between scholarship and activism.

Denne rapporten fra Fox er et eksempel på scholarship.

Tallene fra Hamas selv viser at andelen er den tvert motsatte av det som hevdes i disse oppslagene: 

Of all fatalities recorded by Hamas between the ages of 13 to 55, which is the general combat age for Hamas fighters, 72% are male.

Men uansett tall og fordeling av ofre: Dette er en fullstendig unødvendig krig startet av Hamas, den politiske myndigheten på Gaza, 7. oktober 2023, og den kunne vært stoppet hver eneste dag som har gått ved å slippe gislene og å legge ned våpnene. De som tror at det å etterlate Hamas som politisk myndighet på Gaza vil lede til noe annet enn videre krig, terror og martyrium er farlig naïve. 

Abbas og Bjerkestrand om Israel og Hamas

Holocaustfornekteren Mahmud Abbas, President for den palestinske selvstyremyndigheten på Vestbredden, er mer balansert og mindre anti-Israel enn Frode Bjerkestrand i Bergens Tidende 3. mai. (Bildet fra "byline" i Bergens Tidende på nett.)

Bjerkestrands artikkel var så ille at jeg neppe rekker å komme gjennom alt som er galt med den, men jeg kan begynne med det mest opplagte: det som ikke står i artikkelen. 

Bjerkestrand kommer helt sikkert fra et godt sted. Sorg og bekymring for barn og alle andre uskyldige som dør i en brutal krig. Alle har et navn, en historie, familier og venner som sørger over et ungt liv som ble brutalt avsluttet. Det er til å gråte blod over, og alle anstendige mennesker mener det er forferdelig. 

Men Bjerkestrand nevner kun med ett ord de som startet denne krigen, og som kunne avsluttet den hver eneste dag den har rast. Det er som om Hamas har blitt borte, har fordampet og mistet sin evne til å agere. 

Bjerkestrand konkluderer med at dette ikke har noe å gjøre med å bli kvitt Hamas, det er - impliserer han - om å gjøre å drepe flest mulig barn. "Israel har drept 15.000 barn i Gaza," skriver han. Som om det har vært et mål å drepe flest mulig barn. Ikke et ord om at ingen områder nord for Sahara har en høyere andel barn i befolkningen enn Gaza - eller at denne krigen har gitt færre sivile ofre i forhold til militære (ca 1:1) enn noen annen urban krig i historien. Ikke et ord om at Hamas bruker barnesoldater som, når de mister livet i krigen de startet, blir en del av denne statistikken. Nei da. Det er om å gjøre å fremstille jødestaten som blodtørstig og ute etter å drepe så mange barn som mulig. Dette er den moderne versjonen av den historiske "blood libel" som hevdet at jødene drepte kristne barn til sine ritualer.

En velvillig lesning av Bjerkestrand vil kanskje prøve ut om dette ikke er klassisk anti-semittisme, men et utslag for det som kalles de lave forventningers rasisme? De stakkars undertrykte palestinerne kan jo ikke annet enn å massakrere over tusen sivile israelere og kidnappe 250, og de kan i hvert fall ikke slippe gislene løs og avslutte krigen. Det kan vi jo ikke kreve. Det må være implikasjonen av det Bjerkestrand skriver, og særlig det han ikke skriver. Selv norsk UD har sagt at Hamas må slutte å bruke sivile personer og sivile institusjoner som "skjold" i denne krigen, men at Hamas skal ha noe medansvar for at sivile liv går tapt er visst fjernt for Bjerkestrand. 

De gangene Hamas har gått med på å slippe gisler har de vært på vikende front i krigen. Det er derfor Israel fortsetter. Jeg har før påvist hva disse absurde og grovt fornærmende anklagene om folkemord er basert på (løgn og sitatjuks), og dette med bevisste barnemord føyer seg fint inn i rekken av antisemittisk slagg fra middelalderen.

Mahmud Abbas kaller Hamas "sons of dogs" og krever at de setter gislene fri, legger ned våpnene og overgir den politiske kontrollen over Gaza. Helt opplagte krav som ville fått slutt på krigen umiddelbart. 

Men dette er visst helt fjernt for Bjerkestrand. Alt skal settes inn mot Israel, og ingenting mot Hamas. Ikke et ord om å sette gislene fri. 

Er ikke dette litt ensidig? 

"Folkemord"

At folk dør i krig er ikke det samme som "folkemord," men Israels fiender er så oppsatt på å stemple Midt-Østens eneste demokrati med denne mest alvorlige anklage man kan tenke seg, at de går til enhver ytterlighet for å få det til. Det kan virke som det er for "godt" for jødene at de har vært utsatt for historiens verste folkemord, så de må få skylden for det samme selv. (Bildet: LUIZ RAMPELOTTO/ALAMY)

Det siste utslaget av dette behovet for stempling er at FNs spesialrådgiver for folkemord Alice Wairimu Nderitu ikke har fått fornyet sin kontrakt fordi hun ikke vil beskylde Israels krig med Hamas for å være "folkemord." Det er Wall Street Journal, en avis med svært gode kilder i FN-systemet, som melder dette. Årsaken skal være at hun nettopp har nektet for å beskylde Israel for folkemord, og sått stødig i presset innenfra FN om å advare om at denne krigen kan være folkemord. Det er nemlig dette som er hennes mandat: Å advare om faren. Det har hun gjort i forbindelse med krigen i Sudan, men ikke den på Gaza. (Har du forresten hørt noen hyle opp om folkemordet i Sudan? Nei? Ikke jeg heller.)

Wall Street Journal bemerker på lederplass dette om begrepet folkemord  

the word has become a weapon of political propaganda that will erode its moral authority when it’s needed to describe genuine horrors.

Jeg antydet for snart et år siden at dette kunne være en av grunnene til at den nye ondskapens akse er så ivrige etter å bruke det. Et begrep som brukes i politisk propaganda av land og ledere som systematisk forfølger egne og andre folkegrupper, og som brukes polemisk og ofte, mister sin kraft. Det vil tjene disse skruppelløse tyrannene. 

Nderitus åremål er ute. Jeg skal ikke konkludere om den manglende fornyelsen av åremålet har politisk og anti-Israelsk begrunnelse eller om det er business as usual, men jeg er helt sikker på at arvtageren vil være en person som ivrer etter å klistre denne avskyelige merkelappen på verdens eneste stat for jøder. 

Det beste jeg har sett om antisemittisme

Dobbelklikk for full skjerm, eller klikk på Youtube-logoen for å se der. 

ICC i panikk

Det du trenger å vite om ICCs arrestordre på Netanyahu og Gallant, og en død Hamas-terrorist (for å gi et skinn av balanse) er den barbariske terrororganisasjonen Hamas' reaksjon: "This is an important step on the path to justice." Rettferdighet for dem er, som de selv gjør klart, et jødefritt område fra Jordanelven til Middelhavet. Den iranske revolusjonsgarden ønsket arrestordren velkommen, og gratulerte sine klienter Hamas og Hezbollah. Alle disse tre har som mål å gjøre Midt-Østen fritt for andre religioner, og å innføre sharia Iran-style i hele området. 

At jeg er oppgitt over denne avgjørelsen er ikke det samme som at jeg mener herrene på bildet over er a priori uskyldige, selv om ingen hær i verden - ingen! - gjør mer for å unngå sivile tap enn IDF. (Som også denne sammenligningen med andre kriger i nær fortid viser klart.) Ingen hær har da heller vært i IDFs posisjon der fienden - Hamas - bruker sin egen befolkning som menneskelige skjold og sivile strukturer som skoler og sykehus som baser for sine operasjoner. I tillegg til 500 - 700 kilometer med underjordiske tunneler og ganger. Urban krigføring er et mareritt, og underjordisk krigføring noen hakk verre. Ingen hær noen gang har vært i denne situasjonen. Ingen! Likevel gir Israel advarsler til befolkningen før angrep, og gir derfor fra seg fordelen med overraskelse. Flygeblad og SMSer. Ingen krigførende part i historien har gjort dette før, og slettes ikke Storbritannia, USA og Sovjet-Unionen i krigen (1939 - 1945) mot historiens så langt mest vellykkede anti-semitter.  

Ved å gå etter de valgte lederne i et demokratisk land som står overfor bestialske angrep fra islamistiske land og grupper med en apokalyptisk visjon,* har ICC overspilt sin hånd med god margin. For det første har ikke Israel fått anledning til å imøtegå beskyldningene, noe som kreves i ICCs statuter. ICC skal agere subsidiært til Israels juridiske system, og det har ikke skjedd. 

ICC er en "court of last resort," altså en som skal gå inn der det ikke finnes et rettsapparat eller der det har sluttet å fungere. Det er dens raison d'etre. Den er ikke satt opp for å overstyre retten i et land som både har de strengeste reglene for krigføring i noen nasjon, og som har en lang rekke med fellende dommer over egne offiserer og politikere. Dette er et fungerende rettssystem som kan ta seg av anklager om brudd på krigens folkerett. Men nei: Dette har ICC og Karim Kahn ignorert. Ikke rart Hamas og Iran er fornøyde. 

Anklagene er svært generelle: brudd på krigens folkerett. Det spesifikke, det som skal være konkrete brudd, har ikke ICC publisert. Dermed kan disse heller ikke granskes og eventuelle motsigelser registreres. Dette er klare brudd på kravene til rettferdig rettergang. Ikke rart Hamas og Iran er fornøyde. 

ICCs egne regler er brutt, de internasjonale rettslige spillereglene er også brutt, og arrestordren kom på samme dag som ICC skulle møte israelske myndigheter for å diskutere "bekymringer," og offentlig tilgjengelige data motsier påstandene blant annet om "utsulting."

Som så ofte ellers: Det er et sett regler for Israel, og et annet for alle andre land. 

(Denne gjennomgangen av Joshua Rozenberg KC har alt du trenger for å se ICC og denne arrestordren for hva det virkelig er.)

* “I think policymakers in the West should take the IRI official’s apocalyptic vision seriously because that is what drives Tehran’s decision-making process. Preparing the ground for the reappearance of the Hidden Imam is the Islamic Republic’s raison d’etre. Ignoring it leads to misinterpretation of Tehran’s actions and miscalculation by Western policymakers.” - Saeed Ghasseminejad

Valg i Storbritannia

Det er parlamentsvalg i Storbritannia, og alle vet at Labour kommer til å vinne og at Tories (de konservative) kommer til å tape stort.

Det er flere grunner til at de konservative kommer til å tape, og en underliggende årsak til mange av dem er at de har vært ved makten i 14 år i denne omgangen. Mange av de andre grunnene har sammensatte årsaker, og er separat sett interessante for oss alle. 

Jeg er glad jeg ikke har stemmerett i England. Det er ikke lett å finne noen som passer for meg, som det het i kontaktannonser før i verden. Siden det er flertallsvalg i enkeltpersonskretser står det kanskje mellom to partier. Slik ville jeg vurdert min stemmegivning:

Det er viktigst å unngå ekstremistene. De finnes i Nigel Farages parti "Reform" og i Greens. Ja, sistnevnte har et klart anti-semitt problem. Så hvilket som helst annet parti enn dem, dersom det står mellom et akseptabelt parti og en av disse. Å velge mellom disse to slipper man visst. I ingen kretser står det mellom disse to. 

Labour kommer til å vinne. Stort. Virkelig stort, og så stort at det kan bli et demokratisk problem. Derfor ville jeg antakelig stemt på de konservative heller enn Labour, dersom disse to kjempet om mandatet, delvis fordi et større opposisjonsparti også minsker sjansene for at dette partiet utvikler seg i mer radikal retning. 

Jeg ville også trolig stemt LibDem dersom det sto mellom dem og ett av de to partiene nevnt over. I politikken er ingen av partiene mer pro-EU enn LibDem, så det er kanskje mitt mest naturlige parti i Storbritannia. På den annen side er de uforklarlig passifistiske, og mot UK som atommakt. Det er livsfarlig i et Europa som snart må stå alene mot Putins diktatur. 

Og om min krets var i Skottland eller Wales, eller - God forbid! - Nord-Irland? På et ikke-nasjonalistisk og moderat parti, helst. 

Godt valg, UK!

Victim-blaming

Hvorfor er "alle" så ivrige etter å beskylde Israel for "apartheid," "folkemord" og barnedrap? Enhver sammenligning med for eksempel hva Kina, Iran, Syria, Sudan, Ethiopia/Eritrea, og så videre - og USAs kriger i Midt-Østen, viser jo tydelig at Israel og jødene får uproporsjonalt mye tyn for krigføringen på Gaza og mye annet. 

Men først: Jeg verken vil eller kan forsvare alt hva Israel og IDF har gjort eller kommer til å foreta seg. Det får en eventuelt ta sak-for-sak. Men jeg finner det påfallende hvor ivrige mange er etter å fremme og forsvare åpenbart helt absurde anklager om folkemord, for eksempel. Man kan lure på om krigføringen på Gaza tjener hensikten, for hensikten er å ødelegge Hamas som trussel mot Israels befolkning. Er alt det som blir gjort mot Hamas faktisk nødvendig? Hensikten er åpenbart ikke å drepe Gazas befolkning. Det ville tatt Israel en dag eller to, gitt de ressursene de har. Folkemordere driver ikke og ringer folk for å få dem unna før de angriper en forskanset fiende, for eksempel. 

Så hva skyldes denne iveren etter å stemple Israel som Apartheidstat og folkemordere på ekstremt tynt og tvilsomt grunnlag? Howard Jacobson, britisk forfatter, mener det er en form for "victim-blaming" - at offeret får skylden for overgrepet. Victim-blaming virker i så fall retroaktivt: Se, jødene som ble offer for folkemord under nazistene driver nå med folkemord overfor palestinerne. Og jødene, som offer for ekstrem diskriminering over alt de holdt til, også i Midt-Østen - helt åpenbart former for apartheid før Sør-Afrika ga navn til denne formen for ekstrem diskriminering og segregering, får beskyldninger mot seg for apartheid selv om Israel er multi-etnisk, sekulært og demokratisk, og der arabere er overrepresentert i flere prestisjefylte profesjoner (som leger). 

På denne måten kaster man et helt folks traumatiske historie rett tilbake til dem på en måte som grenser mot det barbariske. Han siterer filosofen John Gray fra boka Straw Dogs: 

It has long been known that those who perform great acts of kindness are rarely forgiven. The same is true of those who suffer irreparable wrongs. When will Jews be forgiven the Holocaust?

Svaret er like selvsagt: Aldri! Her ligger vel mye av forklaringen på Holocaustfornektelsen - som ofte følger Israel-hatet som en skygge. Det neste trinnet, som vi har sett mange eksempler på i det siste, er å kalle jøder som forsvarer Israel for nazister. Howard Jacobson kaller det "Holocaust annulment" - vis at jødene gjør akkurat det de ble utsatt for, så Holocaust med seks millioner mennesker skutt, brent og gasset i hjel ble en straff for en forbrytelse de ennå ikke hadde begått. 

Det er ikke helt fjernt å se dette som en form for victim-blaming, og dermed en unnskyldning for verdenhistoriens mest bestialske massemord. 

Hvorfor slo Israel til i Damaskus?

I natt angrep Iran. Israel ble angrepet med 300 droner og missiler, stort sett avfyrt fra Iran men noen kom også fra Irans islamistiske drabanter i Jemen og Libanon. Selvsagt får Israel skylden fra de vanlige fiendene også i Norge, at Israel ba om dette gjennom angrepet på toppene fra Hezbollah og den iranske revolusjonsgarden i Damaskus. Jeg har også lest at det var et grep Netanyahu foretok for å kunne holde på makten. 

Nesten hver dag siden 7. oktober har Israel blitt bombardert av Hezbollah fra Libanon, og slått tilbake. Dette får naturlig nok liten oppmerksomhet mot det som skjer på Gaza, men det minner Israel om at det er nesten helt omringet av fiender som vil ødelegge staten. Begge parter har ønsket å holde dette på et moderat nivå, uten å la det eskalere. Det er kjent at Hezbollah har et vanvittig arsenal i Sør-Libanon, og det er langt ned på listen for Israel å få dette i hodet mens krigen på Gaza pågår.

Så hvorfor slo de til? Det enkleste og mest opplagte svaret er at de ikke kunne la være. Som kjent er landet i krig, og her fikk de (antakelig) pålitelig etterretning om at en gruppe av landets mest innbitte fiender skulle være samlet på ett sted. Mohammad Reza Zahedi var kommandør av Revolusjonsgarden, og hovedmann bak Irans forsyning av raketter både til Hamas og til Hezbollah. Hans nestkommandernde var også der, Mohammad Haji Rahimi, som har hele Midt-Østen som operasjonsområde og særlig har hatt ansvaret for å koordinere med Huti-militisen i Jemen, og deres angrep på Israel og på skipstrafikk i Rødehavet. Hossein Ahmirolla, som leder al-Quds-troppene i Syria og Libanon, var også på plass. 

Bildet blir dermed av et toppmøte av svært mange av dine militære fiender på ett sted. Ingen part i krig ville unnlatt å ta et slikt mål om de fikk sjansen. Det er et kommandosenter fylt av de som ønsker din utslettelse. Tapet av disse toppene var et betydelig tilbakeslag for Iran, et land som er betydelig involvert i både Hezbollah og Hamas. 

Pro-palestinsk eller?

Det er fullt legitimt å kritisere Israel, som jeg selv gjør,* og det er ikke anti-semittisk å gjøre det. Men en særlig type ensidighet får meg til å fatte mistanke om nærværet av den eldste og mest rotfestede av alle rasismer på den politiske venstresiden. 

La oss sammenligne Israel og Syria - krigen på Gaza som foregår nå, og borgerkrigen i Syria fra 2011 og framover. Det er store demonstrasjoner mot Israels krigføring. Nesten 30.000 skal være drept, i følge Hamas. 16.000 Hamas-terrorister er drept, hevder Israel. Uansett: fryktelige kamper, lidelse og død. Alle anstendige mennesker reagerer på dette. Uansett hvordan man regner eller ser på det: Tusenvis av uskyldige er drept og lemlestet. 

Siden 2011 har omtrent 350.000 blitt drept i Syrias borgerkrig, der Assad-regimet har fått god hjelp av Russland til å massakrere egen befolkning. Hundretusener av uskyldige drept og lemlestet. Tilfeldigvis er ca. 4.000 av disse palestinere. 120.000 palestinere har flyktet fra Syria, og omtrent 280.000 palestinere har blitt internt fordrevet i Syria - der Assad fører tradisjonene videre med å gasse egen befolkning. Kan noen hevde at disse lidelsene er mindre? At de på et vis er uunngåelige? Nei. Men venstresidens protester mot dette? Hvor ble det av dem? Noen som kom med beskyldninger om "folkemord"? 

De protestmarsjene som har gått i anledning Syria, har vært mot at vesten og USA skulle gå inn og gjøre noe. "Hands off Syria," sto det på plakatene da flere hundre protesterte i London i august 2013. I all hovedsak har USA og vesten holdt seg unna, og Putins krigsmaskineri har kommet Assad til unnsetning. Et vakum i maktens verden fylles fort. God trening har de også fått i å drepe, undertrykke og gasse sivile. Slik sett har demonstrantene fått det som de ville. USA og vesten holdt seg unna. Det gikk jo riktig bra. Omtanken for Syrias barn, gassing av sivile, og bombing av sykehus med mere var det vanskelig å få øye på. 

For det første er ikke dette "Whataboutism." Saken her er motiver for aksjonisme, og det jeg presenterer her er elementer i et analogiargument. Er dette holdbart, og er det relevant? Ja, det jeg hevder her er sant. Det mest interessante her er om det er relevant. Hvilke er likhetene, og hvilke er forskjellene? 

Hvis man betrakter Palestina som det området som i 1948 ble delt i Israel og Palestina som ett, så er det som foregår på Gaza nå del av en borgerkrig. Som i Syria. Også her er det en sterkere part, Israel, akkurat som Assad med statens maktmidler var og er sterkere i Syria. Mange uskyldige sivile drepes. Begge landene er i Midt-Østen. I ett tilfelle er det stor oppstand i våre land over det som foregår. "Folkemord," "Apartheid," og så videre. Forslag om boikott, sanksjoner og mere til. I det andre var det nesten total taushet fra gata og fra venstresiden ellers - rent bortsett fra i kravene om å holde seg unna. 

Så hva er forskjellene her? I det ene tilfellet skulle vesten (i følge den aktivistiske venstresiden) holde seg unna når enorme mengder sivile ble drept av regimet og dets glade hjelpere (Russland), mens i det andre er det ingen måte på hvor grusomt det er når en stat går etter en terrororganisasjon som har gravd seg ned i 500 km med tunneler under to millioner menneskelige skjold. Kan det ha noe med at det i det ene tilfellet er verdens eneste stat for jøder involvert, og i det andre er det ikke noen jøder involvert? Man kan jo fatte mistanke. Antisemittismen ligger som en arvesynd i den vestlige kultur, og venstresiden er ikke vaksinert. Dette siste vil jeg komme tilbake til.  

* - Noen sentrale punkt i så måte: Regjeringens undergravning av maktfordelingsprinsippet, ekstremister i regjeringen, bosettinger på vestbredden, og mye annet. Naivitet overfor Hamas, for eksempel. Krigføringen på Gaza? Mer burde vært gjort, og må gjøres, for å sikre forsyninger til sivile. Krigføringen blir også nøye saumfart, så eventuelle overtredelser av krigens folkerett vil komme for dag etter hvert. 

Hitler, Stalin, Mum and Dad - Daniel Finkelstein

Denne boka av The Times tidligere redaktør og medlem av Overhuset Daniel Finkelstein (eller Baron Finkelstein) er den beste jeg har lest på flere år. Jeg vet nesten ikke hva jeg skal få skrevet for å få også deg til å lese den, men det må du!

Finkelstein er akkurat like gammel som jeg, født sommeren 1962. Han beskriver en scene fra sitt dagligliv i Nord-London da han fylte femti år, og hva han sa den gangen. Nesten alle var som han - britisk middelklasse av jødisk opphav, og han trodde noe som det hans familie gjennomgikk sytti år tidligere ikke kunne skje igjen. Det tror han ikke lenger, og det var en viktig grunn til at denne boka ble til. 

Kort fortalt så prøvde Hitler å ta livet av moren og hennes familie, mens Stalin hadde de samme planene for faren og hans familie. De lyktes bare nesten. På hver sin kant, som ofre for hvert sitt brutale diktatur, overlevde foreldrene krigen gjennom en serie med prøvelser, mirakler og tilfeldigheter som gir leseren hakeslipp. 

Handlingen, eller handlingene, i denne boken er mer enn nok til et dusin filmer. Du tenker at du har lest det meste om andre verdenskrig og alskens elendighet, men det har du bestemt ikke. Jeg regner meg som over gjennomsnittet belest og orientert om denne tidsepoken (og la oss ikke glemme at boken også følger Mirjam og Ludwik i fred og frihet i Storbritannia også), men jeg lærte mye nytt. Blant annet om hvorfor vi sjelden eller aldri hører noe om konsentrasjonsleiren Sobibor (der flere av morens familie ble myrdet). (Av kanskje en kvart million overlevde 56. Gjennomsnittlig levetid etter ankomst var tre timer!)

Boken er gripende, spennende, opplysende og også oppbyggelig. Gjennomgående kildebelagt og svært godt skrevet. Du bare må lese den! 

Konklusjon. KLAR BEFALING!

Orbanisering av høyresiden

Det har skjedd en orbanisering av høyresiden i den vestlige verden. Der Reagan rev ned murer, Thatcher frigjorde markedene, og Kohl og andre samlet øst og vest i Europa - er dagens ytre høyre på helt andre veier. Konservatismen i den vestlige verden omfavnet liberale verdier, men nå er det andre strømninger som gjelder. Murer skal bygges, proteksjonismen har blitt som ny, og det manes til kulturkamp heller enn integrering. En av de som har ledet an i denne transformasjonen fra frihetlig til nasjonalistisk er Viktor Orban - derav uttrykket orbanisering. (Bildet: George W. Bush og Orban i mer liberale tider)

Et sentralt kjennetegn ved orbaniseringen er forestillingen om at nasjonalstaten og dens særegne lokale kultur er under et organisert angrep utenfra - særlig fra islam, men også den gamle favoritten med den internasjonale jødiske konspirasjonen har fått en renessanse. Denne har fått gro fram til og med i britiske Labour, så det er ikke bare høyresiden som sliter med disse strømningene. 

På høyresiden i Storbritannia er det ikke så lenge siden at UKIPs Nigel Farage ikke ville ta i franske Front National, men nå forsvarer han til og med skrullingen Alex Jones. Boris Johnson var sterk forsvarer for et fargerikt fellesskap i 2012, men nå legger han seg nært opp til Trump og Steve Bannon. 

Brexit og Trump har gitt en helt ny dynamikk til idéer som beviselig ikke fungerer: proteksjonisme og nasjonalisme har utelukkende ledet til krise og krig. Men også årsakene til at noen omfavner slikt er historisk tydelige. I vår del av verden var det finanskrisen som undergravde forestillingen om jevn og fredelig fremgang, og globaliseringen har ikke vært så enkel å bære for lavt utdannede grupper i den vestlige verden. Men det var flyktningekrisen i 2015 som virkelig satte fart i nasjonalisme, proteksjonisme og vrangforestillinger om sivilisasjonskrig. 

Konservatismen har alltid vært best når den har vektlagt kulturell og økonomisk frihet i kombinasjon med solide politiske og forsvarsmessige tradisjoner. Den vil gå i forråtnelse i kompaniskap med nasjonalisme, proteksjonisme og sjåvinisme. 

Kleptokratenes gamle løgner

I vonde gamle dager, under den kalde krigen og Sovjet-diktaturet, brukte de høye herrer i Kreml uforfalsket løgn og bakvaskelser for å dekke over sine vanvittige overgrep mot naboland og minoriteter. Alltid var det fascismen som var begrunnelsen for inngripen. De hadde et eget miniserium som drev med løgn og bakvaskelse - Ministeriet for Propaganda og Agitasjon.

Det var fascismen som truet i Ungarn i 1956 og i Tsjekkoslovakia i 1968, og det var frigjørere som kom med tanks og ordnet opp til fordel for frihet og sosialisme. I alle fall dersom du kjøper Kremls versjon. Du kan ta kommunismen ut av landet, men ikke ut av mannen. Putin er gammel KGB-offiser, og når behovet melder seg gjør han som før. I Ukraina er det ikke et opprør mot korrupte kleptokrater - neida - det er fascister og anti-semitter som konspirerer sammen med vesten. Det er hovedbudskapet i de mange løgnene som flyter tykt ut av Kreml - nå som tidligere.

Da som nå er det nyttige idioter i vesten som biter på løgnene. Men kanskje noe har blitt endret de siste 25 årene? Det er ikke like lett som før å undertrykke ytringsfriheten. Mer enn 20 av de mest fremtredende jødiske borgere i Ukraina har derfor forfattet et åpent brev til Putin der de tilbakeviser løgnene som blir spredd fra Kreml. De er ganske tydelige i sin tale:

Your certainty of the growth of anti-semitism in Ukraine ... does not correspond to the facts. It seems you have confused Ukraine with Russia. [You] have tried to scare us with ‘fascists’ attempting to wrest away the helm of Ukrainian society with imminent pogroms. Yes, we are well aware that ... the forces of social protest who have secured changes for the better ... include nationalistic groups, but we certainly know that [they] are well controlled by civil society and the new Ukrainian government — which is more than can be said for the Russian neo-Nazis, who are encouraged by your security services. ... We must admit that in recent days stability in our country has been threatened. This threat is coming from the Russian government, namely from you personally.

Nå er det ikke kommunismen som skal forsvares av Kreml, men det nye øst-europeiske kleptokratiet. Det er nok ikke fascistene i Ukraina som skremmer Putin, men et Ukraina som kanskje kunne komme til å bryte med det autoritære kleptokratiet til Janukovitsj. Hvis Ukraina ble mer vestlig, ville kanskje dette lettere spre seg til Russland. EU er ikke Russlands fiender, men de krav EU setter til medlemsland er krav som ville bety slutten for kleptokrater og oligarker. Dersom russerne kom til å kreve det samme ville det være slutten på Putin. Det vet han godt.