Dronenes tidsalder

Da jeg for to måneder siden pekte på fire langsiktige følger av krigen mot Irans terror-regime avsluttet jeg med å peke på dronenes betydning. På bildet over får vi nok en påminning om dette. 

Mens det gleder meg usigelig at Ukraina klarer å føre krigen til Moskva og dørmatten til krigsherrene der, så er implikasjonene av det vi ser på bildet svært skremmende. 

Vi må ikke tro at det er enkelt for Ukraina å sende droner femti mil for å sprenge oljelagre. Det kreves mye mer enn utstyr fra Temu eller Clas Ohlson, men det er uansett ganske rimelig krigføring når en vurderer innsatsen mot konsekvensene. Mengder av droner kan sette de mest avanserte luftforsvarssystemer, som de i Israel, sjakk matt. Det koster milliarder å nøytralisere det som kommer inn, men bare en brøkdel å lage og sende en mengde droner der den lille prosenten som kommer gjennom vil kunne gjøre jobben med å skape frykt, redsel og et politisk press uten like. 

Det er all grunn til å tro at slike angrep har kommet for å bli i store konflikter, og det er nok bare et tidsspørsmål før mer klassiske terrorister tar dem i bruk i angrep mot sivile i for eksempel Europa (men det skjedde ikke allerede i 2024 slik jeg spådde). 

Men dronene gjør også at man ikke behøver være en stor aktør for å skape frykt, redsel og press av ulikt slag. Hvor mange slike raffinerier her i verden har et avansert luftforsvarssystem å gjemme seg bak? Uhyre få, vil jeg tro. Det kan også åpne for aktører av ikke-statlig art. Det kan jo hende at også aktivistene bak "Just Stop Oil" ser på bilder som det vi ser over og kommer til at det å kaste suppe på klassiske kunstverk og å lime seg fast til motorveien ikke har gitt gode nok resultater. Så kanskje vi skal prøve noe nytt? 

Uskyldige?

I dagens Aftenposten (14. oktober) står innlegget over, der SV-medlemmet påstår at Israel nå skal løslate 2.000 helt uskyldige palestinere som del av avtalen der 20 levende israelske gisler og 28 døde skal utveksles. 

Også flere norske medier hevder disse 2.000 er "gisler," så SVeren kan kanskje unnskyldes med redaktørstyrt desinformasjon? 

Blant de 250 terroristene som skal løslates, er Iyad Abu al-Rub, en leder i Palestinsk Islamsk Jihad i Jenin på Vestbredden. Han har hatt ansvaret for flere terrorangrep, inkludert tre selvmordsbomber mellom 2003 og 2005, som til sammen drepte 13 personer.

Også Muhammad Zakarneh, et medlem av Fatah som planla et angrep i 2009 der taxisjåføren Grigory Raginovich ble drept, skal løslates. I tillegg løslates Muhammad Abu al-Rub, som i 2017 utførte et knivangrep der Reuven Shmerling ble drept.

En annen som står på listen, er Ahmed Mahmed Jameel Shahada fra Gaza. Han ble dømt i 1989 for voldtekt og drap på en 13 år gammel gutt, og sonet en livstidsdom som opprinnelig skulle vare til 2036.

Disse fire og de 246 andre morderne, voldtektsmennene og terroristene er i følge innlegget "uskyldige, brutalt arresterte." 

Jeg håper og tror at påstanden om uskyld bunner i desinformasjon og manglende kunnskap, og ikke i det at ofrene var jøder. 

Til sammenligning var "forbrytelsen" til gislene Hamas har holdt, levende såvel som døde, at de var jøder. 

Min fiendes fiende ...

Familie-diktaturet al-Assad i Syria har falt, og alle hjerter gleder seg. Nesten alle. Det er store spørsmål om hvor landet er på vei, og mange uttrykker håp om en mer fredelig vei. Det er dessverre gode grunner til å frykte hva som kommer, og å huske at vennskap med min fiendes fiende ikke nødvendigvis er en god idé. (Bildet: Abu Mohammad al-Jolani. Foto India Times.)

Mohammad al-Jolani, lederen for koalisjonen som har tatt over det meste øst i Syria, og herunder hovedstaden Damaskus, har kommet med forsonlige og fredelige uttalelser etter den overraskende seieren. Han er åpenbart smart, så det er akkurat det han må gjøre på dette stadiet i overtagelsen. Men det er liten grunn til å tro at jihadister - for det er det disse opprørerne er - vil være i stand til å styre et land på felgen framover til bedre tider, eller være villige til å innføre menneskerettigheter eller demokrati. 

Analogien med Taliban i Afghanistan er nærliggende. Etter at USA trakk seg ut i 2021 falt regimet som et korthus, på samme måte som vi har sett i Syria. Også der kom Taliban med positive uttalelser om menneskeretter, rett til utdanning for kvinner og så videre. Vi vet jo resultatet: Jihadistene har innført streng sharia-lov, og det er mørke middelalderen over alt. 

En annen analogi, og denne gang med nesten alle land der en gerilja har tatt over et land, er absolutt på sin plass. Som i Afghanistan er trolig heller ikke HTS-alliansen trent på noe annet enn geriljakrig og annen strid. Det å styre et land er en helt annen ferdighet, og sjansene for et inkompetent vanstyre er overhengende. Fristelsene til da å bare fortsette å krige, for det er tross alt det de er gode til, blir derfor stor. USA og Israel gjør derfor rett i å bombe rakettfabrikker og lagre med stoffer for kjemisk krigføring. 

Det er all grunn til å tro at det som har vært veldig ille under al- Assad blir verre under al-Jolani. Hans gruppe har vokst ut av Al-Quaida, og har drept, torturert og misbrukt etter alle kunstens regler der de har hatt myndighet. Andre arabiske land og Russland har vært bremser på al-Assad, men de blir koblet ut når jihadistene rykker inn og tar over. 

I første omgang vil nok HTS-alliansen konsentrere seg om å få kontroll over Syria, men ingen må ha noen illusjoner om at målet er fred og framgang for Syrias innbyggere. Eksporten av hellig islamistisk krig vil fort komme i gang, og den kan vi komme til å merke også på våre kanter. 

Det er altså grunn til å holde igjen på ønskene om vennskap med al-Assads fiender, men jeg frykter at en norsk regjering som har gjort naivismen til sin utenrikspolitiske ledestjerne også her kommer til å gjøre betydelige feil. 

Hamas i Tyskland

Det er verdt å huske på at Hamas er en islamistisk terrorgruppe med røtter i Det Muslimske Brorskap, og at det å utslette Israel og opprette et islamsk kalifat i hele området bare er første steg. (Bildet: Demonstrasjon i Gaza - REUTERS/MOHAMMED SALEM)

Det er i dette perspektivet vi må se avsløringen av Hamas' våpendepot i Tyskland, Bulgaria og Danmark. En celle i Tyskland planla terroraksjoner i Europa, men ble avslørt i tide. Andre er sikkert i virksomhet når du leser dette. Et 30-talls grupper er identifisert. 

Islamistene skyr ingen midler for å nå sine mål, noe vi så 7. oktober 2023. Deres operasjonsområde er slettes ikke bare Israel/Midt-Østen. Forskjellene på Hamas og Hezbollah på den ene siden, og Al-Quaida og IS/ISIL/Daesh på den andre siden, er små. 

Moderat?

Var denne mannen (til venstre) moderat? En kompromissets mann? Konstruktiv og samarbeidsvillig? Vil elimineringen av Hamas' øverste politiske leder sette fredsprosessen tilbake? 

Det kunne man komme til å tro om man leser norske medier, og hører på norske politikere. Mest sier slike utsagn om de som kommer med dem. Han var omtrent like lite moderat som mannen til høyre, selv om Haniyeh her går i dress. 

For det første: Det er en krig på gang mellom Israel på den ene siden, og Iran, Hamas, Houthi-militsen og Hezbollah. Krigens ledere, militære såvel som politiske, er legitime mål. Jo høyere opp i hierarkiet man kommer, jo større skade gjør det på fienden at lederne blir eliminert. I tillegg har det, håper de som utfører slike angrep, en preventiv virkning: Slike ledere vil i fremtiden vite mer om hvilke konsekvenser det har å, for eksempel, foreta en massakre på uskyldige sivile og kidnappe et par hundre kvinner, barn og oldinger. 

Ismail Hanyieh var den øverste politiske lederen for islamistiske Hamas, og helt sikkert med på å legge til rette for og å gi klarsignal til massakren 7. oktober. De som mener det var en moderat politisk handling kan gjerne prøve å begrunne det, særlig med utgangspunkt i talen han holdt på Al Jazeera 7. oktober 2023. Hvis du synes det blir for drøyt å lese hele talen i lenken i setningen før denne, kan du få en oppsummering her fra slutten av talen de han henvender seg til jødene i Israel: 

We have only one thing to say to you: get out of our land. Get out of our sight. Get out of our city of Al-Quds and our Al-Aqsa Mosque. We no longer wish to see you on this land. This land is ours, Al-Quds is ours, everything [here] is ours. You are strangers in this pure and blessed land. There is no place or safety for you.

Se på hva de gjør, og gjerne også hva de sier når sløret rives vekk: Dette er ikke noen som er interessert i fred, to stater, diplomati og kompromiss, et harmonisk liv i fred og forsoning. "Fritt Palestina" for dem er et Palestina fritt for jøder fra Jordan og til Middelhavet. 

Det er 52 år siden PLO (under dekke av "Svart september") drepte 11 israelske utøvere under OL i München. I etterkant klarte Mossad å eliminere de ansvarlige, noe som roet nervene i Israel og virket preventivt for de som skulle ha lignende planer. Det samme gjelder 7. oktober-massakren: Da er du "dead man walking." Å vise styrke virker avvergende, å vise svakhet virker oppmuntrende. Også Haniyeh visste at det var "no place or safety" for han selv etter massakren 7. oktober. Å vise at heller ikke det islamistiske diktaturet var trygt, var absolutt å vise styrke.  

Nå blir det også mer tydelig hvilke fronter som egentlig avtegner seg i Midt-Østen. Weekendavisens utenriksredaktør Anna Libak skriver at Beijing-erklæringen om samarbeid mellom Hamas og Fatah sementerer frontene i den nye kalde krigen. 

Med Deklarationen blåstempler Kina nemlig for første gang helt åbenlyst Hamas som en legitim politisk aktør, hvilket kineserne i modsætning til Iran, Rusland og Nordkorea hidtil ellers har været tilbageholdende med. Samtidig hylder Deklarationen højstemt i flere passager palæstinensernes »heroiske modstand« mod »den kriminelle zionistiske aggression« og pålægger underskriverne at støtte og bidrage til den fortsatte kamp.

Kina ser helt klart for seg å få Midt-Østens folk på sin side i kampen mot vesten og demokratiet, akkurat som Sovjet-Unionens propagandakamp fra 1968 til 1989 gjorde. Det er en "billig" måte å skaffe seg allierte på. Kina og Russland, veto-makter i FNs sikkerhetsråd, er nå på parti med terrorister som har som mål å nedkjempe en stat begge to har anerkjent. FN nærmer seg stadig mer en moralsk bankerott. 

Fred på Gaza?

Bernard-Henri Lévy, også kjent som BHL, har dessverre rett: Det er bare to veier til fred på Gaza og med Israel. Den beste er også den mest urealistiske, nemlig at Hamas frigir alle gislene og overgir seg. Det ville bli fred momentant, og freden kunne også vare. Den mer realistiske veien er også den mest blodige, nemlig at Israel ved IDF vinner frem og overvinner Hamas' militære avdelinger og ødelegger deres infrastruktur. 

Fred på Hamas' betingelser er ikke bare en liten pause i en uforsonlig krig for Israels utslettelse, det er også (etter alt å dømme) en start på noe mye større. Alt annet enn totalt nederlag for Hamas på Gaza vil gi organisasjonen vind i seilene. De vil kunne utrope seg til seierherrer over en mye mektigere fiende. På Vestbredden og i Midt-Østen for øvrig vil Hamas rekruttere i hopetall, og på Gaza vil denne islamistiske dødskulten fortsatt ha et jerngrep over en befolkning som brukes som menneskelige skjold i en krig de ikke har bedt om. 

Dette vil være ille nok lokalt, men Hamas vil ta over for skadeskutte IS* og Al-Quaida som islamistisk frontorganisasjon for terror mot mål over et mye større område. I dag Gaza, i morgen Midt-Østen og Europa. Er dette alarmistisk? Nei, dessverre. Det er bare å lese det de skriver, og høre på hva de sier til sine målgrupper. Det første målet er å utslette Israel, men det større målet er å nedkjempe det de ser som islams fiender (det vil si særlig det liberale Vesten) og etablere et kalifat. 

Islamistiske terrororganisasjoner overvinner man ikke en gang for alle, heller ikke Hamas. Men Al-Quaida var mektig for 20 år siden, og IS/ISIS/Daesh var mektige for ti år siden. De finnes fremdeles, men de er på ingen måte den store trusselen de var for ganske kort tid siden. Det samme kan skje med Hamas, men de kan fortsatt ha sin storhetsperiode framfor seg dersom de vinner på Gaza. Deres mektige våpen er mer enn 500 km med tunneler og Gazas sivile uskyldige: 

«Blodet som flyter på Gaza, sammen med motstanden og Al-Qassam [terrorstyrken til Hamas] vil nedkjempe okkupanten [Israel], vil overvinne denne fienden… Som jeg sa, og jeg gjentar hver gang, blodet til barn, kvinner og eldre – jeg sier ikke at det roper ut til dere, men vi trenger dette blodet så det vil tenne i oss revolusjonsånden, slik at det vil vekke oss til utholdenhet, så det vil vekke i oss motstandskraft og framgang.» (Leder i Hamas, Ismail Haniye til Al-Jazeera 26.02.2023)

* - dette ble skrevet og lagt ut til publisering forrige uke, og før IS-terroren i Moskva. Likevel står poenget seg: IS og Al-Quaida er i dag mindre farlige enn de var for noen år siden. Slikt kan selvsagt endre seg, og noe slikt som en boost for Hamas kan nettopp være utløsende.  

Når skal terroren ta slutt?

Man føler seg kanskje litt skyldig når man ikke lenger føler like sterkt lenger ved et terrorangrep på et sted man kjenner i et land man har bodd, men kanskje er det akkurat denne normaliseringen man skal dyrke?

I Bergens Tidende i dag konkluderer lederartikkelen med at vi ikke vil bli kvitt terroren før terrorens årsaker er borte. Jeg mistenker at skribenten da ser for seg at det vil strekke seg et belte av demokrati og velstand fra Atlanterhavet via Nord-Afrika og gjennom Midt-Østen til Sentralasia, og at alle muslimer i Europa er velintegrerte i sine samfunn. Dette vil neppe skje i min levetid eller i mine barns levetid. Derfor er dette en dyster spådom.

Det er mulig terroren fra islamister vil vare i min (forventede) levetid, men når den tar slutt er det fordi de oppdager at den ikke gir det ønskede resultatet. IRA fikk ikke noe samlet Irland, og Baskerland er ennå ikke noen selvstendig stat. Likevel har terroren fra disse kildene, som jeg selv levde under da jeg bodde i England, blitt borte. Det tok noen tiår, men det tok slutt uten at kildene til konfliktene den sprang ut av ble borte.

Den avskyelige aksjonen i Manchester, der unge var et utvalgt mål, er sikkert ikke den siste i sitt slag. Men vi må ikke forstå dem. Vi må ikke innlate oss på å gi dem noe som helst. Vi må bare stå imot til det er slutt. Som Danny Finkelstein skrev i The Times i går:

The lesson taught by the IRA is that the way to defeat terrorism is to resist it until it stops.

Paris tre uker etter

For en uke siden kom jeg til Paris for første gang etter to runder med terror, den siste runden var det slike som jeg som var målet: helt alminnelige mennesker som hygger seg med andre. Det var derfor interessant - på den dårlige måten - å komme til Paris denne gangen. (Bildet: med fruen i Paris 5. desember 2015)

Men byen var kommet til hektene. Det var kanskje noe mindre folk ute, men det var i så fall ganske marginalt. På større butikker og sentre var det veskekontroll ved inngangen, og på flyplassen var det noen tungt bevepnede patruljer å se. Ellers ganske så normalt.

Det som ikke var normalt var eieren på restauranten Le Severo. William Bernet er en profilert person i Frankrike. Han er på talkshows og slikt. Han var slakter, og ble restauratør, og kan dette med mat. Restauranten er knallbra. Men den har også vært kjent for en noe brysk og direkte service. Bernet (til venstre under) smiler ikke, gir deg beskjed om å spise opp kjøttet ditt, og er alt annet enn jovial. Men dette er noe jeg setter pris på. Det gir en autentisk opplevelse på alle plan.

Men ikke denne gangen. Vi spiste der også denne gangen, selvsagt. Men i tillegg til nydelig mat ble det også litt skremmende. Bernet smilte, han småpratet, han lo til og med. Jeg var rystet! Har han vært på smilekurs? (Svært effektivt i så fall.) Eller har han lest anmeldelsene av restauranten og servicen?

Det mest sannsynlige er nok at det er terroren som har skaket han opp. Inntil for kort tid siden, sa de lokale, var besøket ute på byen betydelig ned fra før terroren. Turistene uteble. Det at folk kommer og spiser på restauranten hans er ikke lenger noen selvfølge, og han viser at han setter pris på oss. Det tror jeg.

Neste gang håper jeg han er tilbake til sitt mutte selv. Da er verden på rett spor igjen.