Etterlysning: Moderate palestinere

Det mye klaging på Netanyahu i norske medier, og ofte med rette, men den andre veien - mot det palestinske lederskapet - er det helt tyst. Eller i alle fall nesten. Når den myrdede lederen av Hamas, Ismail Hanyieh, ble fremstilt som "moderat" skjønner man at det er en dramatisk mangel på moderasjon på den kanten. 

Det er mye å utsette på den norske anerkjennelsen av Palestina, noe jeg har skrevet om før, og implikasjonene tas ikke alvorlig. Mye av skaden har skjedd, som at Hamas har innkassert en belønning for massakren 7. oktober i fjor. Incentiver virker og øker appetitten på det som har gitt gevinst. Begrunnelsen som gis for denne anerkjennelsen av en luftspeiling av en stat, er at det skal åpne for en tostatsløsning. Problemet er at denne staten skal være for et folk, palestinerne, som ikke ønsker den. 

I sommer ble det også tydeligere hvem som ser for seg å styre denne anerkjente palestinske staten. Det er selvsagt bare de som allerede styrer delene den skal lages av, og som nå har underskrevet en forsoningsavtale i diktaturet Kina. I praksis har Norge anerkjent et styre som omfatter Hamas. Ikke at Fatah er så mye bedre, for det springende punkt er dette: Det blir ingen fred mellom Palestina og Israel uten at også palestinerne anerkjenner sin motpart og dennes rett til å eksistere. 

Etterlysningen går altså ut på å finne noen palestinere med noe som helst slags støtte i folket som aksepterer dette:

• Israel er og forblir jødisk, sekulær og liberal
• At i en anerkjent stat Palestina kan ingen lenger være "flyktninger fra Palestina"
• At det ikke er noen "returrett" til Israel for "flyktninger fra Palestina"

Fortsatt er det mange, svært mange, i Norge som tror at palestinere ønsker seg en egen stat og at det eneste som står i veien for det er et gjenstridig Israel. Saken er at det palestinerne, enten det er Fatah eller Hamas eller noen av de andre gruppene med noe som helst av oppslutning, kun er ute etter å utradere Israel. Massakren 7. oktober har gjort dette helt åpenbart.

Som jeg har skrevet om før, er tostatsløsningen en havarert idé i Israel av helt åpenbare grunner nå etter massakren. Hamas er på vikende front på bakken i Gaza, men de har vært vinnere i propagandakrigen. Kanskje er det nå et skifte på gang? 

Skal noe endres i denne bitre og blodige konflikten må i alle fall realitetene være grunnlaget, og ikke et fromt vestlig ønske om at palestinerne skal ønske seg noe de faktisk ikke vil ha. 

Israel på sin side, og ikke bare regjeringen men også så godt som hele opposisjonen, skjønner at fred er en fjern drøm. Det er sikkerhet mot massakre og Iran og dets medsammensvorne som gjelder. Sørgelig, men sant og forståelig. 

Moderat?

Var denne mannen (til venstre) moderat? En kompromissets mann? Konstruktiv og samarbeidsvillig? Vil elimineringen av Hamas' øverste politiske leder sette fredsprosessen tilbake? 

Det kunne man komme til å tro om man leser norske medier, og hører på norske politikere. Mest sier slike utsagn om de som kommer med dem. Han var omtrent like lite moderat som mannen til høyre, selv om Haniyeh her går i dress. 

For det første: Det er en krig på gang mellom Israel på den ene siden, og Iran, Hamas, Houthi-militsen og Hezbollah. Krigens ledere, militære såvel som politiske, er legitime mål. Jo høyere opp i hierarkiet man kommer, jo større skade gjør det på fienden at lederne blir eliminert. I tillegg har det, håper de som utfører slike angrep, en preventiv virkning: Slike ledere vil i fremtiden vite mer om hvilke konsekvenser det har å, for eksempel, foreta en massakre på uskyldige sivile og kidnappe et par hundre kvinner, barn og oldinger. 

Ismail Hanyieh var den øverste politiske lederen for islamistiske Hamas, og helt sikkert med på å legge til rette for og å gi klarsignal til massakren 7. oktober. De som mener det var en moderat politisk handling kan gjerne prøve å begrunne det, særlig med utgangspunkt i talen han holdt på Al Jazeera 7. oktober 2023. Hvis du synes det blir for drøyt å lese hele talen i lenken i setningen før denne, kan du få en oppsummering her fra slutten av talen de han henvender seg til jødene i Israel: 

We have only one thing to say to you: get out of our land. Get out of our sight. Get out of our city of Al-Quds and our Al-Aqsa Mosque. We no longer wish to see you on this land. This land is ours, Al-Quds is ours, everything [here] is ours. You are strangers in this pure and blessed land. There is no place or safety for you.

Se på hva de gjør, og gjerne også hva de sier når sløret rives vekk: Dette er ikke noen som er interessert i fred, to stater, diplomati og kompromiss, et harmonisk liv i fred og forsoning. "Fritt Palestina" for dem er et Palestina fritt for jøder fra Jordan og til Middelhavet. 

Det er 52 år siden PLO (under dekke av "Svart september") drepte 11 israelske utøvere under OL i München. I etterkant klarte Mossad å eliminere de ansvarlige, noe som roet nervene i Israel og virket preventivt for de som skulle ha lignende planer. Det samme gjelder 7. oktober-massakren: Da er du "dead man walking." Å vise styrke virker avvergende, å vise svakhet virker oppmuntrende. Også Haniyeh visste at det var "no place or safety" for han selv etter massakren 7. oktober. Å vise at heller ikke det islamistiske diktaturet var trygt, var absolutt å vise styrke.  

Nå blir det også mer tydelig hvilke fronter som egentlig avtegner seg i Midt-Østen. Weekendavisens utenriksredaktør Anna Libak skriver at Beijing-erklæringen om samarbeid mellom Hamas og Fatah sementerer frontene i den nye kalde krigen. 

Med Deklarationen blåstempler Kina nemlig for første gang helt åbenlyst Hamas som en legitim politisk aktør, hvilket kineserne i modsætning til Iran, Rusland og Nordkorea hidtil ellers har været tilbageholdende med. Samtidig hylder Deklarationen højstemt i flere passager palæstinensernes »heroiske modstand« mod »den kriminelle zionistiske aggression« og pålægger underskriverne at støtte og bidrage til den fortsatte kamp.

Kina ser helt klart for seg å få Midt-Østens folk på sin side i kampen mot vesten og demokratiet, akkurat som Sovjet-Unionens propagandakamp fra 1968 til 1989 gjorde. Det er en "billig" måte å skaffe seg allierte på. Kina og Russland, veto-makter i FNs sikkerhetsråd, er nå på parti med terrorister som har som mål å nedkjempe en stat begge to har anerkjent. FN nærmer seg stadig mer en moralsk bankerott.