Etterlysning: Moderate palestinere

Det mye klaging på Netanyahu i norske medier, og ofte med rette, men den andre veien - mot det palestinske lederskapet - er det helt tyst. Eller i alle fall nesten. Når den myrdede lederen av Hamas, Ismail Hanyieh, ble fremstilt som "moderat" skjønner man at det er en dramatisk mangel på moderasjon på den kanten. 

Det er mye å utsette på den norske anerkjennelsen av Palestina, noe jeg har skrevet om før, og implikasjonene tas ikke alvorlig. Mye av skaden har skjedd, som at Hamas har innkassert en belønning for massakren 7. oktober i fjor. Incentiver virker og øker appetitten på det som har gitt gevinst. Begrunnelsen som gis for denne anerkjennelsen av en luftspeiling av en stat, er at det skal åpne for en tostatsløsning. Problemet er at denne staten skal være for et folk, palestinerne, som ikke ønsker den. 

I sommer ble det også tydeligere hvem som ser for seg å styre denne anerkjente palestinske staten. Det er selvsagt bare de som allerede styrer delene den skal lages av, og som nå har underskrevet en forsoningsavtale i diktaturet Kina. I praksis har Norge anerkjent et styre som omfatter Hamas. Ikke at Fatah er så mye bedre, for det springende punkt er dette: Det blir ingen fred mellom Palestina og Israel uten at også palestinerne anerkjenner sin motpart og dennes rett til å eksistere. 

Etterlysningen går altså ut på å finne noen palestinere med noe som helst slags støtte i folket som aksepterer dette:

• Israel er og forblir jødisk, sekulær og liberal
• At i en anerkjent stat Palestina kan ingen lenger være "flyktninger fra Palestina"
• At det ikke er noen "returrett" til Israel for "flyktninger fra Palestina"

Fortsatt er det mange, svært mange, i Norge som tror at palestinere ønsker seg en egen stat og at det eneste som står i veien for det er et gjenstridig Israel. Saken er at det palestinerne, enten det er Fatah eller Hamas eller noen av de andre gruppene med noe som helst av oppslutning, kun er ute etter å utradere Israel. Massakren 7. oktober har gjort dette helt åpenbart.

Som jeg har skrevet om før, er tostatsløsningen en havarert idé i Israel av helt åpenbare grunner nå etter massakren. Hamas er på vikende front på bakken i Gaza, men de har vært vinnere i propagandakrigen. Kanskje er det nå et skifte på gang? 

Skal noe endres i denne bitre og blodige konflikten må i alle fall realitetene være grunnlaget, og ikke et fromt vestlig ønske om at palestinerne skal ønske seg noe de faktisk ikke vil ha. 

Israel på sin side, og ikke bare regjeringen men også så godt som hele opposisjonen, skjønner at fred er en fjern drøm. Det er sikkerhet mot massakre og Iran og dets medsammensvorne som gjelder. Sørgelig, men sant og forståelig. 

Ekstremismen forklart

Ekstemisme forklart - og også "kommentarfeltet" lenge før det ble oppfunnet.

Men det var på vegner av de Liberale/SDP i 1987.

Er vettet borte?

De som har lest litt på bloggen min av det som står utenom smaksnotater vet at jeg er ekstremt moderat. Moderasjonen er det eneste jeg overdriver, og tar helt ut i det ekstreme.

Jeg stiller meg derfor stadig mer undrende til den offentlige debatten. Det er fra før velkjent at det å være uenig er ensbetydende med å være rasende. Før het det en "tabloid vinkling", men nå er det visst mainstream. Man kan ikke ytre seg tvilende eller mildt negativ til noe før man i følge media eller sosiale media "raser". 

I sin nyttårstale uttalte Statsministeren at vi bør få flere barn her i landet. Konteksten er både hyggelig og grei - det er kjekt med barn, og vi må gjøre det lettere for de som får barn - og samfunnsøkonomisk begrunnet: velferdssamfunnet er basert på pay as you go. Forutsetningen har vært at de som jobber og betaler skatt sørger for de som ikke jobber, for eksempel pensjonister. Når det blir langt flere pensjonister og personer i en alder der sykdom rammer en større andel, så blir byrden på de som jobber mye større. 

Fødselsraten i Norge har sunket de siste ti årene fra ca. 1,98 barn per fertil kvinne til ca. 1,6. Det er for lite til at forutsetningen for veldferdsstaten kan holde. Linn Kristiansen i Kvinnefronten mener Statsministeren reduserer kvinner til fødemaskiner, og denne "fødemaskinretorikken" har spredd seg til folk som burde vite bedre enn å tillegge folk (selv statsministre) oppfatninger de ikke har. 

Man kan spørre tilbake: på hvilken desimal mellom 1,6 og 1,9 blir kvinner fødemaskiner? Man kan også lure på hvorfor Hadia Tajiks innlegg med ganske det samme budskapet som Solberg ikke avstedkom det samme ramaskriket. Men det har kanskje med den politiske "siden" å gjøre. Man mistror og tillegger alle på "den andre siden" nedrige motiver, og avslører samtidig sitt eget sinns forfall. 

Et annet eksempel på overdrivelser og mangel på proporsjoner er den foreslåtte endringen i abortloven. Regjeringsplatformen vil stenge muligheten for fosterreduksjon etter 12 uker uten nemndbehandling. Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen "raser". 

For det første: Da hennes egen partifelle tok til orde for å få opp fødselstallene raste hun ikke. Da hennes eget parti satt i regjering var det ikke tillatt med fosterreduksjon etter uke 12 uten nemndbehandling (selvbestemt abort gjelder ellers til uke 12) uten at noen har registrert at hun raste over dette. 

Dette er bare noen eksempler fra den siste tiden, og eksemplene er fra rød side i politikken. De er lettere for meg å få øye på, regner jeg med, siden jeg ikke deler en del av oppfatningene deres. Hysteriske utspill kjenner vi godt fra ytterkanten av FrP også, og de handler ofte om innvandring og "fremmedkurlturelle". 

Men jeg tar meg i å lengte etter tider jeg fullt og fast mener eksisterte for ikke så lenge siden, da man kunne være politisk uenig men diskutere rasjonelt med innestemme.