Dronenes tidsalder

Da jeg for to måneder siden pekte på fire langsiktige følger av krigen mot Irans terror-regime avsluttet jeg med å peke på dronenes betydning. På bildet over får vi nok en påminning om dette. 

Mens det gleder meg usigelig at Ukraina klarer å føre krigen til Moskva og dørmatten til krigsherrene der, så er implikasjonene av det vi ser på bildet svært skremmende. 

Vi må ikke tro at det er enkelt for Ukraina å sende droner femti mil for å sprenge oljelagre. Det kreves mye mer enn utstyr fra Temu eller Clas Ohlson, men det er uansett ganske rimelig krigføring når en vurderer innsatsen mot konsekvensene. Mengder av droner kan sette de mest avanserte luftforsvarssystemer, som de i Israel, sjakk matt. Det koster milliarder å nøytralisere det som kommer inn, men bare en brøkdel å lage og sende en mengde droner der den lille prosenten som kommer gjennom vil kunne gjøre jobben med å skape frykt, redsel og et politisk press uten like. 

Det er all grunn til å tro at slike angrep har kommet for å bli i store konflikter, og det er nok bare et tidsspørsmål før mer klassiske terrorister tar dem i bruk i angrep mot sivile i for eksempel Europa (men det skjedde ikke allerede i 2024 slik jeg spådde). 

Men dronene gjør også at man ikke behøver være en stor aktør for å skape frykt, redsel og press av ulikt slag. Hvor mange slike raffinerier her i verden har et avansert luftforsvarssystem å gjemme seg bak? Uhyre få, vil jeg tro. Det kan også åpne for aktører av ikke-statlig art. Det kan jo hende at også aktivistene bak "Just Stop Oil" ser på bilder som det vi ser over og kommer til at det å kaste suppe på klassiske kunstverk og å lime seg fast til motorveien ikke har gitt gode nok resultater. Så kanskje vi skal prøve noe nytt? 

Norge nominerer Jack the Ripper til styret for krisesenteret

Overskriften er ikke riktig av åpenbare grunner, men når Norge med flere (se flaggene under) nominerer Iran til en FN komité som skal forme FNs politikk på områder som kvinnerettigheter, terrorismebekjempelse, nedrustning og menneskerettigheter, så er analogien god. Knapt noen har flere svin på skogen enn Iran når det gjelder disse sakene. 

UN Watch: Er flagget ditt på listen?
          

Men dette til forsvar for FN: de aller fleste landene i FN er diktaturer eller stater med udemokratiske og autoritære styresett. Liberale demokratier er i et lite mindretall kan umulig styre over diktaturene som de vil.  

Dette er det verdt å tenke over når mange bruker FN som argument eller som en slags øverste domstol for saker som har med menneskeretter og demokrati å gjøre. Jeg vokste opp med at vi feiret FN-dagen (24. oktober) i skolen, og satte FN nesten der oppe sammen med Jesus. Realitetene er, som vi ser, betydelig verre. 

Noen langsiktige konsekvenser av krigen i Midt-Østen

Krigen i Midt-Østen durer og går. Utfallet, om og når det kommer, er høyst usikkert. Hva Trump vil gjøre er også, som alltid, høyst usikkert. At noen fortsatt tror på det han sier forbløffer meg. TACO? Eskalering? Hvem vet. Men jeg vil våge meg til å påstå at noen konsekvenser av denne krigen allerede er klare, og også lite påaktet. Du leser sannsynligvis om disse for første gang her. 

Før det første har denne krigen gjort det overtydelig at det har en betydelig risiko å basere sin energiforsyning på olje og gass fra Midt-Østen, og på olje og gass i sin alminnelighet siden prisene er så knyttet til den kortsiktige tilbudssiden. Så betydelig har denne risikoen nå blitt at dette vil forsterke satsingen på fornybar energi i så godt som alle land. (Bortsett fra i Norge, selvsagt, der nesten ingen tåler å se en vindmølle til tross for våre enorme vindressurser.) Vind og sol er rimeligere som energikilder enn noen andre og finnes i alle land. Hovedutfordringen ligger i energilagring, men også der skjer det en rivende utvikling. 

For det andre har krigen tydeliggjort idiotien i et slagord som "Just Stop Oil!". Tilgangen på olje og gass er ikke bare livsnødvendig for varme, elektrisitet og produksjon i verden, men også for matproduksjon. Gass, særlig, er en hovedkomponent i produksjonen av kunstgjødsel. Uten kunstgjødsel vil matproduksjonen i verden omtrent halveres. Men de mest ensporede miljøaktivistene kan kanskje fryde seg over at om milliarder av mennesker døde av sult så ville utslippene gå drastisk ned. 

Gulfstatenes forretningsmodell står for fall. Forsøkene på å utvikle næringer, som turisme og pengevasking, har fått seg et skudd for baugen. Hvem vil nå fly via Gulfen når de skal til eller fra Asia og Australia? Hvem vil føle seg sikker i Abu Dhabi etter dette? Det er derfor ikke overraskende at kilder hevder at Gulfstatene presser på USA til ikke å gi seg før Iran er nøytralisert som aggressor. Alt annet betyr ruin for de nye næringene i området. Så kan vi lure på hva som er det mest sannsynlige utfallet av krigen. Det gjør nok også disse landene. 

Dronenes betydning for krig i det 21. århundre er allerede tydeliggjort av krigen i Ukraina. Her på bloggen har jeg lenge spådd at de kommer også i terrorangrep her i vesten, men så langt har jeg heldigvis ikke fått rett. Men det er nå tydelig at det er vanskelig å forsvare også sivile verdier, som oljeraffineri og desalineringsanlegg, mot droner. Listen over sivile verdier som står laglig til for utpressing med droner er lang, svært lang, og organiserte kriminelle lærer fort. 

Det apokalyptiske regimet i Iran

Ikke så mange har lagt merke til det oppsiktsvekkende og konsekvensrike som skjedde 20. mars. Ja, det ble rapportert, men det ble av ytterst få kommentert og vurdert (en av de få er Roger Hercz, norsk journalist i Midt-Østen). Hva det var? Jo, Iran skjøt to langdistanseraketter mot Diego Garcia i det Indiske hav. Det er 4000 km fra Iran, og omtrent dobbelt så langt som en før har trodd rakettene deres kunne nå. En falt i havet, og den andre ble skutt ned. Men implikasjonene er betydelige.

Implikasjon nummer en er at Iran har ballistiske missiler som kan nå hele Europa, inkludert Norge. Hvis målet til regimet kun var å utslette Israel, som urovekkende mange i for eksempel Europa, herunder Spanias statsminister (!),* mener er en god idé, så ville de ikke trenge å utvikle missiler av denne typen. De har allerede raketter som når Israel med klasebomber, og de har omtrent et halvt tonn med høyanriket Uran for de etterlengtede atombombene. 

Det er her tankefeilen til skremmende mange med makt kommer inn. Iran er ikke kun ute etter å utslette Israel og jødene. De er ute etter endetiden. Apokalypsen. Som Khamenei sa det: “The most important task of our Revolution is to prepare the way for the return of the Twelfth Imam.” Denne Mahdien, som han kalles, vil gjenopprette suksesjonen etter Mohammed, men vil først tre frem når verden er på grensen til dommens dag. Og det er ingen tvil: Iran har hatt det travelt med å nå fram dit, og det er derfor både missilene og det anrikede uranet er mye farligere i deres hender enn i hendene til en alminnelig sprø diktator som Kim Jong-Il. 

Et minstemål for å kunne ha troverdighet i diskusjonene om den pågående krigen er å ha lest notatet til Professor Torkel Brekke om Iransk religiøs ekstremisme. Det er krevende å sette seg inn i et tankesett som er så radikalt annerledes enn ens eget, men det er nødvendig for å se klart. En politikk i allianse med overnaturlige krefter som bare venter på endetiden, opererer med nødvendighet på helt andre premisser enn diplomati og kompromissenes kunst. Et bidrag for å ryste av seg naiviteten finner man i denne artikkelen fra The New Republic i 2006. Den er ikke for sarte sjeler. Iran sendte barn, ja barn, inn i minefelt for å rydde dem. Ingen fare, de ble jo martyrer og fikk evig liv. 

Brekke konkluderer slik om den pågående krigen:

På regionalt nivå vil en iransk seier mot USA og Israel styrke den apokalyptiske fortellingen i Irans nettverk av væpnede grupper. For sjia-militser i Irak, Syria, Libanon og Jemen vil dette gi en opplevelse av eskatologisk og historisk mening. Deres offervilje og lojalitet vil styrkes. Det vil kunne føre til økt rekruttering, mer radikal retorikk og mindre vilje til å akseptere staters forsøk på å demobilisere eller integrere dem. 

Professor Ali Ansaris (University of St. Andrews) publikasjoner og mediebidrag om Iran er det også verdt å legge merke til. Få kjenner til Iran og regimet bedre. 

* -Tenk deg til at Sánchez hadde sagt at han gjerne skulle hatt atomvåpen så han kunne brukt dem mot X, der X kan være et hvilket som helst annet land. Tror du det også hadde blitt forbigått i stillhet (som uttalelsene om Israel har blitt) av alle andre statsledere i Europa? Ingen reagerte mot Sanchez

Krigen i Midt-Østen

Konflikten mot det apokalyptiske islamske regimet i Iran er langt mer enn en regional maktkamp i Midtøsten. Skal et ideologisk, revolusjonært og autoritært regime få utvikle og opprettholde kapasiteter som vil true både regioner og det globale sikkerhetssystemet?

Dette regimet er ikke bare et tradisjonelt autoritært styre. Den islamske republikken bygger på en revolusjonær ideologi der eksport av revolusjon, krig og konfrontasjon med Vesten og utslettelse av Israel inngår i selve identiteten. Når en stat med denne ideologiske identiteten skaffer seg avansert missilteknologi, kjører fram væpnede stedfortredergrupper i flere land og kommer svært nær å ha atomvåpen, har vi en trussel som ikke bare er lokal i Midt-Østen.

Trusselen ligger i kombinasjonen av ideologi, våpenteknologi og stedfortrederkrig. Ideologien er eksplisitt og ekspansiv. Det er en klokke i Teheran som teller ned til Israels utslettelse, og så snakker politikere om "ingen umiddelbar trussel." Samtidig som regimet støtter militante nettverk i regionen, fortsetter undertrykkelsen hjemme: fengslinger, henrettelser og brutale reaksjoner mot protester. Dette er utvilsomt et skrekkregime som ikke har som mål å gjøre livet best mulig for sine innbyggere.

Dersom islamistene vinner tid, pusterom og ny kapasitet, vil ikke resultatet bli fred. Det er mange grunner til ikke å gå til krig, men å unngå krig er ikke et alternativ med dette regimet. Spørsmålet er bare når. Resultatet av et tap i denne krigen, og det er godt mulig Trump ser seg tjent med å erklære en seier som egentlig vil være et tap, vil bli mer undertrykkelse i Iran, mer vold i regionen, mer press mot Israel, mer usikkerhet for Europa og mer fare for en fremtidig katastrofe med langt større omfang enn det vi ser nå. Dersom regimet derimot svekkes avgjørende, mister muligheten til å gå videre med atomambisjonene, mister evnen til å dominere Midt-Østen gjennom terror og mister grepet om sin egen befolkning, åpnes en historisk mulighet for noe helt annet: Et friere Iran, en tryggere region og en verden hvor det faktisk blir bekreftet at totalitær islamisme ikke er historiens skjebne, men noe som kan stanses.

Et ikke helt usannsynlig utfall er at regimet fortsetter, og for dem er det en seier, samtidig med at missilprogrammet og atomvåpenutviklingen blir satt mange år tilbake. Det siste vil Israel og USA anse som en seier. Taperne blir uansett folket i Iran. 

To do or not to do - that is the question

Krigen for å svekke eller til og med fjerne terror-regimet i Iran er i gang, og utfallet er ukjent. Som i all krig dør sivile, og som i all krig skjer det mye uventet. Det er alltid mange grunner til å la være å gjøre noe, også denne gang. Eksemplet som alltid manes frem er krigen mot Saddams Irak i 2003. Det gikk ikke så bra, for å si det forsiktig. Det vil si: Saddam ble fjernet for godt, men resultatet ble likevel alt annet enn godt. Det å agere ga uønskede konsekvenser for de aller fleste perspektiv. 

Et helt allment poeng er dette: Vi kan aldri vite hva som hadde skjedd dersom ingenting ble gjort. Vi kan ikke kjøre et eksperiment der vi prøver begge deler samtidig. Derfor vil alternative utfall alltid være basert på sannsynlighet og spekulasjon. I tilfellet Irak vil de fleste gå ut fra at det ville gått bedre uten invasjonen i 2003, men det vet vi ikke. 

Er da lærdommen at man aldri skal agere? Hvor mange titusener av etniske albanere er evig takknemlige overfor Bill Clinton, Tony Blair, Jacques Chirac og resten for at de forhindret folkemordet i 1999? Hvordan kan rettferdigheten i den kampanjen måles? 

Kanskje vi skal ta et eksempel på ikke-handling og passitivitet:

I 2012 erklærte Barack Obama at ethvert kjemisk angrep fra Bashar al-Assad i Syria ville utgjøre en «rød linje» for USA og medføre «enorme konsekvenser». På morgenen et år senere, 21. august 2013, ble al-Shami-familien i forstaden Ghouta i Damascus vekket av lyden av innkommende raketter som, merkelig nok, ikke ble fulgt av de vanlige eksplosjonene. I stedet begynte familiemedlemmer å få pustevansker, før de begynte å fråde om munnen og få kramper. Om morgenen lå moren, tre døtre og to sønner døde (sak i Daily Telegraph)

Dødstallet den natten antas å være over 1700, drept av opptil ett tonn saringass sluppet over dem av den syriske despoten. I England sa David Cameron i parlamentet at uten inngripen er  det ingenting som hindrer Assad og andre diktatorer i å bruke kjemiske våpen igjen og igjen. Ed Miliband, da leder i Labour, var uenig. Han insisterte på at det er viktig at enhver handling som tas har et klart juridisk grunnlag, og viste til at skyggen av Irak-krigen hviler tungt. At Russland ville ha nedlagt veto mot kampanjens «lovlighet», ble aldri nevnt. Da som nå er Kreml skurkenes sponsor og allierte. Cameron led nederlag, som i sin tur skapte et stort politisk sjokk i Washington D.C., og militær aksjon ble lagt på hyllen.

I løpet av måneder slapp Assad klorgass i tønnebomber fra helikoptre i Talmenes, Sarmin og Qmenas. I 2017 tok hans luftvåpen igjen i bruk sarin i angrepet på Khan Shaykhun. Året etter var det tilbake til klor i et luftangrep på Douma. Hvor mange syriske familier ville vært i live i dag dersom Miliband ikke så høytidelig hadde holdt fast ved de korrumperte prinsippene om «folkerett»? «Folkeretten» (les: retten til Kina og Russland til å støtte sine diktatorer) triumferte.

Men følgene av passivitet og handlingslammelse går videre enn som så. Da Vladimir Putin så hvor lett Obamas røde linjer kunne viskes ut, marsjerte han i 2014 inn i Krym – som ble forspillet til fullskalainvasjonen i Ukraina i 2022.

Irans skrekkregime har slaktet ned 30.000 til 40.000 av sine unge, og Folkeretten beskytter deres voldsmonopol innen landets grenser. Der kan de yte grenseløs vold mot ungdommer som fredelig motsetter seg å leve etter 1400 år gamle leveregler. De kan bygge interkontinentale raketter og anrike uran til våpen fordi disse våpnene ikke utgjør noen «umiddelbar trussel». Det spiller visst ingen rolle at regimet i 50 år har skreket «død over Vesten», bygget opp terrororganisasjoner over hele verden, og utført sabotasje, drap, kidnappinger og massakre. Hengt homofile fra kraner som folkeforlystelse.

Nei, for vi må beskytte «Folkeretten» som beskytter despoter og massemordere. 

Israels utslettelse

Senest i morges hørte jeg verten i Dagsnyttstudio si "krigen som Israel startet for ti dager siden" om krigen mellom Israel og Iran. Man kan bli oppgitt av mye mindre. Som jeg har skrevet før: det har ikke kommet noen fredsavtale eller avtale om våpenhvile siden sist de sendte fly og raketter til hverandre i april og oktober 2024, og det som skjer nå er altså jus in bello og ikke jus ad bellum. Krigstilstanden har altså vedvart. Noen hevder at selv ikke det å være i krig med en motstander som sverger din utslettelse og bygger våpen for å virkeliggjøre denne målsettingen er gyldig grunn for å agere for å fjerne disse midlene, men dette strider mot all sunn fornuft. Sier jussen dette, er den åpenbart i strid med alminnelig rettsfølelse og helt basal selvoppholdelse. Skal man vente på utslettelsen før man agerer blir det for sent. (Her er en utlegning som deler mitt syn om at "another legal framework – the ongoing armed conflict framework – is more factually and legally viable than the anticipatory or preventive self-defense frameworks.")

Det kan jo ellers være på sin plass å minne om en del forhold fremstående norske aktører synes å ha "glemt" eller "oversett" i sitt driv etter å demonisere Israel. 

I FN-Charteret heter det, Artikkel 2, del 4:

4. All Members shall refrain in their international relations from the threat or use of force against the territorial integrity or political independence of any state, or in any other manner inconsistent with the Purposes of the United Nations.

I all hovedsak har Iran agert mot Israel gjennom fremskutte stedfortredere som Hizbollah, Hamas og Houtiene/Jemen før de i 2024, etter at Hamas og Hezbollah hadde blitt alvorlig svekket, også angrep direkte i to omganger i april og oktober. 

Men Iran har ikke akkurat vært subtile i sine uttalelser om hva som er målet. Bildet viser "dommedagsklokken" som ble satt opp i Teheran i 2017. Den teller ned til Israels utslettelse i 2040, etter Ayatollah Kameneis besvergelser i 2015. Israel er en kreftsvulst som må fjernes, sier han. Om igjen og om igjen. Dette er ikke poetiske utbrudd men fast regimepolitikk som manifesterer seg i ord og gjerninger tross atomavtaler og alt annet. Og det er jo ikke bare det vantro Israel som er målet for denne gjengen med apokalyptiske islamister, for Mekka og Medina er jo også i hendene på kjettere. 

Det er all grunn til å legge merke til hva Saeed Ghasseminejad sier:

“I think policymakers in the West should take the IRI official’s apocalyptic vision seriously because that is what drives Tehran’s decision-making process. Preparing the ground for the reappearance of the Hidden Imam is the Islamic Republic’s raison d’etre. Ignoring it leads to misinterpretation of Tehran’s actions and miscalculation by Western policymakers.”

PS - Mens jeg skrev dette innlegget ble jeg oppmerksom på at Israel i dag hadde ødelagt dommedagsklokken I Teheran. Det er ingen premie for å påvise symbolikken i dette. 

Spennende karrieremuligheter

Hykleri

Jeg er ikke tilhenger av å bruke sterke ord i offentlig ordskifte, men begrepet hykleri er dekkende når man sammenligner hvordan regjeringen i Norge behandler ytterliggående politikere i Israel og ytterliggående regjeringer som ikke er israelske. 

Norge sanksjonerer to israelske regjeringsmedlemmer, Smotrich og Ben-Gvir. Disse har uttalt totalt uakseptable ting, og er en skam for regjeringen og Israel. Men det de har uttalt er ikke regjeringens politikk, og har langt fra støtte i noe flertall i befolkningen. 

Det kan ved første tanke synes rimelig at disse to blir sanksjonert, for uttalelsene er virkelig uakseptable. Men samtidig er denne handlingen klart grenseoverskridende: medlemmer av en demokratisk valgt regjering blir sanksjonert for noe de sier og ikke for noe de gjør. Det er uttalelser som straffes! Hvem skal avgjøre hva demokratisk valgte politikere i andre land skal ha lov til å si og ikke? Denne type sanksjoner har ikke blitt innført før, men det bør ikke overraske noen at det skjer mot medlemmer av regjeringen i Israel. "Jødestaten" holdes til en standard ingen andre land behøver å forholde seg til. 

Omtrent samtidig som disse sanksjonene ble annonsert satt mannen på bildet over, Irans utenriksminister Abbas Araghchi, som invitert gjest i Oslo. Her har vi altså en person som sitter i en regjering som har sverget et annet lands utslettelse (Israel) og som gjør alt i sin makt for å virkeliggjøre dette. Regimets ledelse har åpenlyst, konstant, offentlig og eksplisitt oppfordret til utslettelse av Israel. Videre er menneskerettsforholdene i Iran ikke akkurat noe å skryte av. I Pride-måneden kan det være relevant å minne om at Iran har gjort det til en merkesak å henge homofile fra kraner som folkeforlystelse. 

Barth Eide og kolleger i fire anglofone regjeringer (som også var med på dette) vil altså ikke snakke med de to nevnte ekstremistene i Israel. Det kan jeg forstå. Men jeg kan ikke forstå at de samtidig gjerne og ofte snakker med ikke bare Araghchi men også Mahmoud Abbas, lederen for Den Palestinske Selvstyremyndigheten på Vestbredden. Han og hans regjering driver for eksempel med "pay for slay." Terrorister som dreper israelere - og terroristenes familier - får månedslønn for det de har gjort. Jo flere drepte jøder jo bedre betalt. 

Slike som aktivt, i tanker, ord og ikke minst gjerninger, forfølger mål minst på linje med det de israelske politikerne har tenkt og sagt, de blir altså invitert med rød løper og det hele av vår regjering. Hykleri? I alle fall er det tydelig forskjellsbehandling i tydelig disfavør av verdens eneste jødiske stat. Det finnes også andre begrep som dekker denne typen forskjellsbehandling, og leserne kan gjøre sine egne vurderinger.  

Men det er også verdt å vende tilbake til et viktig punkt over: Disse politikerne blir altså straffet for noe de har sagt. Igjen: Det de har sagt er uhørt og uakseptabelt, men det er altså uttalelser. Hvilke andre ytterliggående politikere i demokratiske stater har den norske regjeringen sanksjonert for uttalelser? Geert Wilders i Nederland? Nei. Matteo Salvini i Italia? Nei. Kanskje ingen? Jeg tipper det. Er det tilfeldig at de som får denne "æren" er israelske? Like tilfeldig som at regjeringen nektet Kong Harald å kondolere Israel med massakren 7. oktober 2023, tenker jeg. 

Min fiendes fiende ...

Familie-diktaturet al-Assad i Syria har falt, og alle hjerter gleder seg. Nesten alle. Det er store spørsmål om hvor landet er på vei, og mange uttrykker håp om en mer fredelig vei. Det er dessverre gode grunner til å frykte hva som kommer, og å huske at vennskap med min fiendes fiende ikke nødvendigvis er en god idé. (Bildet: Abu Mohammad al-Jolani. Foto India Times.)

Mohammad al-Jolani, lederen for koalisjonen som har tatt over det meste øst i Syria, og herunder hovedstaden Damaskus, har kommet med forsonlige og fredelige uttalelser etter den overraskende seieren. Han er åpenbart smart, så det er akkurat det han må gjøre på dette stadiet i overtagelsen. Men det er liten grunn til å tro at jihadister - for det er det disse opprørerne er - vil være i stand til å styre et land på felgen framover til bedre tider, eller være villige til å innføre menneskerettigheter eller demokrati. 

Analogien med Taliban i Afghanistan er nærliggende. Etter at USA trakk seg ut i 2021 falt regimet som et korthus, på samme måte som vi har sett i Syria. Også der kom Taliban med positive uttalelser om menneskeretter, rett til utdanning for kvinner og så videre. Vi vet jo resultatet: Jihadistene har innført streng sharia-lov, og det er mørke middelalderen over alt. 

En annen analogi, og denne gang med nesten alle land der en gerilja har tatt over et land, er absolutt på sin plass. Som i Afghanistan er trolig heller ikke HTS-alliansen trent på noe annet enn geriljakrig og annen strid. Det å styre et land er en helt annen ferdighet, og sjansene for et inkompetent vanstyre er overhengende. Fristelsene til da å bare fortsette å krige, for det er tross alt det de er gode til, blir derfor stor. USA og Israel gjør derfor rett i å bombe rakettfabrikker og lagre med stoffer for kjemisk krigføring. 

Det er all grunn til å tro at det som har vært veldig ille under al- Assad blir verre under al-Jolani. Hans gruppe har vokst ut av Al-Quaida, og har drept, torturert og misbrukt etter alle kunstens regler der de har hatt myndighet. Andre arabiske land og Russland har vært bremser på al-Assad, men de blir koblet ut når jihadistene rykker inn og tar over. 

I første omgang vil nok HTS-alliansen konsentrere seg om å få kontroll over Syria, men ingen må ha noen illusjoner om at målet er fred og framgang for Syrias innbyggere. Eksporten av hellig islamistisk krig vil fort komme i gang, og den kan vi komme til å merke også på våre kanter. 

Det er altså grunn til å holde igjen på ønskene om vennskap med al-Assads fiender, men jeg frykter at en norsk regjering som har gjort naivismen til sin utenrikspolitiske ledestjerne også her kommer til å gjøre betydelige feil. 

ICC i panikk

Det du trenger å vite om ICCs arrestordre på Netanyahu og Gallant, og en død Hamas-terrorist (for å gi et skinn av balanse) er den barbariske terrororganisasjonen Hamas' reaksjon: "This is an important step on the path to justice." Rettferdighet for dem er, som de selv gjør klart, et jødefritt område fra Jordanelven til Middelhavet. Den iranske revolusjonsgarden ønsket arrestordren velkommen, og gratulerte sine klienter Hamas og Hezbollah. Alle disse tre har som mål å gjøre Midt-Østen fritt for andre religioner, og å innføre sharia Iran-style i hele området. 

At jeg er oppgitt over denne avgjørelsen er ikke det samme som at jeg mener herrene på bildet over er a priori uskyldige, selv om ingen hær i verden - ingen! - gjør mer for å unngå sivile tap enn IDF. (Som også denne sammenligningen med andre kriger i nær fortid viser klart.) Ingen hær har da heller vært i IDFs posisjon der fienden - Hamas - bruker sin egen befolkning som menneskelige skjold og sivile strukturer som skoler og sykehus som baser for sine operasjoner. I tillegg til 500 - 700 kilometer med underjordiske tunneler og ganger. Urban krigføring er et mareritt, og underjordisk krigføring noen hakk verre. Ingen hær noen gang har vært i denne situasjonen. Ingen! Likevel gir Israel advarsler til befolkningen før angrep, og gir derfor fra seg fordelen med overraskelse. Flygeblad og SMSer. Ingen krigførende part i historien har gjort dette før, og slettes ikke Storbritannia, USA og Sovjet-Unionen i krigen (1939 - 1945) mot historiens så langt mest vellykkede anti-semitter.  

Ved å gå etter de valgte lederne i et demokratisk land som står overfor bestialske angrep fra islamistiske land og grupper med en apokalyptisk visjon,* har ICC overspilt sin hånd med god margin. For det første har ikke Israel fått anledning til å imøtegå beskyldningene, noe som kreves i ICCs statuter. ICC skal agere subsidiært til Israels juridiske system, og det har ikke skjedd. 

ICC er en "court of last resort," altså en som skal gå inn der det ikke finnes et rettsapparat eller der det har sluttet å fungere. Det er dens raison d'etre. Den er ikke satt opp for å overstyre retten i et land som både har de strengeste reglene for krigføring i noen nasjon, og som har en lang rekke med fellende dommer over egne offiserer og politikere. Dette er et fungerende rettssystem som kan ta seg av anklager om brudd på krigens folkerett. Men nei: Dette har ICC og Karim Kahn ignorert. Ikke rart Hamas og Iran er fornøyde. 

Anklagene er svært generelle: brudd på krigens folkerett. Det spesifikke, det som skal være konkrete brudd, har ikke ICC publisert. Dermed kan disse heller ikke granskes og eventuelle motsigelser registreres. Dette er klare brudd på kravene til rettferdig rettergang. Ikke rart Hamas og Iran er fornøyde. 

ICCs egne regler er brutt, de internasjonale rettslige spillereglene er også brutt, og arrestordren kom på samme dag som ICC skulle møte israelske myndigheter for å diskutere "bekymringer," og offentlig tilgjengelige data motsier påstandene blant annet om "utsulting."

Som så ofte ellers: Det er et sett regler for Israel, og et annet for alle andre land. 

(Denne gjennomgangen av Joshua Rozenberg KC har alt du trenger for å se ICC og denne arrestordren for hva det virkelig er.)

* “I think policymakers in the West should take the IRI official’s apocalyptic vision seriously because that is what drives Tehran’s decision-making process. Preparing the ground for the reappearance of the Hidden Imam is the Islamic Republic’s raison d’etre. Ignoring it leads to misinterpretation of Tehran’s actions and miscalculation by Western policymakers.” - Saeed Ghasseminejad

Rammefortellingen

Et hovedproblem for forståelsen av hva som skjer på Gaza, med Hamas og Israel, er at konflikten blir satt inn i en sammenheng der den ikke gir mening. Nå, når rakettene kommer fra Iran heller enn deres utposter Hamas og Hezbollah, blir det enda klarere: Rammen har aldri vært Palestinernes kamp for å bli en selvstendig stat. PLO har flere ganger fått tilbud om Vestbredden og Gaza, inklusive Øst-Jerusalem som hovedstad, uten å akseptere det. Det er fordi målet ikke er en selvstendig stat, men å fjerne Israel og dets folk "From the River to the Sea." "Fritt Palestina" er et Palestina fritt for jøder, og slik har det alltid vært. 

Det kan være verdt å se på hva nå likviderte Ismail Haniyeh sa i en tale på ett kvarter på Al Jazeera rett etter massakren 7. oktober 2023: 

“This battle is not only for the Palestinian people or only for Gaza. Gaza is merely the lever of resistance, . . . but since this is about al-Aqsa mosque, it is the battle of the [Islamic] nation. I call upon all the nation’s children, no matter where they are, to join the fight . . . of the men who are writing history with their blood and their rifles.”

Ingen går dør til dør og slakter ned barn foran deres foreldre, og foreldre foran deres barn, for å kunne etablere en selvstendig stat i fred med sine naboer. De gjør det for å fjerne inntrengerne fra islamsk land og nasjon. Denne messianske visjonen, om gjenerobringen av islamsk land, er det viktigste som står i veien for fred i Palestina/Israel. 

Om vestens politikere og intellektuelle kunne begynne å forstå at Hamas, Islamsk hellig krig, Hezbollah og andre ikke tenker som dem rundt denne konflikten, så kunne mye vært annerledes. For de nevnte gruppenes del har det aldri handlet om å gjøre livet godt og/eller levelig for befolkningen i Palestina, men om å vinne tilbake hellig land for Islam. 

Et siste sitat fra den påstått moderate Haniyehs tale for å gjøre det tydelig:

We have only one thing to say to you: get out of our land. Get out of our sight. Get out of our city of Al-Quds and our Al-Aqsa Mosque. We no longer wish to see you on this land. This land is ours, Al-Quds is ours, everything [here] is ours. You are strangers in this pure and blessed land. There is no place or safety for you.

Fred i Midt-Østen?

I det som sies og skrives om Israel, Palestina, Gaza og Hamas er det ganske mye som blir oversett og/eller underkommunisert. Noen kulepunkter om dette: 

• Palestinerne på Gaza-stripen lider på grunn av en krig som Hamas startet 7. oktober i fjor med en massakre og massiv gissel-taking. "Alle" krever at Israel skal slutte med sin krigføring, men "ingen" nevner at dette ville være over om Hamas løslot de levende gislene og overleverte alle de døde. Fritt leide til Iran kunne de sikkert også fått - men det vil de jo aldri gå med på. Det er hellig krig som gjelder, og krigens mål er at Israel skal vekk. 
• Det var en våpenhvile (hvis en ser bort fra alle rakettene som Hamas og andre til stadighet fyrte over til Israel) fram til og med 6. oktober. Hamas brøt den, og de kan lett gjenopprette den (se punktet over).
• Incentiver og terrorisme virker. Det å gi Hamas innrømmelser (anerkjennelse av en ikke-eksisterende stat, for eksempel) for å ta gisler og massakrere jøder og andre tilfeldig forbipasserende, er å invitere til mer av det samme. Det å vise svakhet og kompromissvilje har, historisk, hatt akkurat samme effekt i Midt-Østen. 
• "Iran er dedikert til å utslette Israel, dette er rotfestet i den islamske republikken." Dette sa den nyvalgte og visstnok "moderate" presidenten i Iran, Masoud Pezeshkian i juli. Så lenge Irans håndlangere  Hamas og Hezbollah får holde på, og så lenge de får støtte fra moderate vestlige ledere som burde vite bedre, så blir det ingen fred i Midt-Østen. De som ikke ser de dype alliansene mellom Iran, Russland, Nord-Korea og Kina har bare sin egen blindhet å takke. 
• Det er ingen moderate krefter med noe støtte på palestinsk side. Ingen. Selvstyremyndigheten på Vestbredden ledes av en Holocaust-fornekter, og frie valg (noe islamistene ikke driver med med mindre de må) ville blitt vunnet av Hamas. De påstått moderate Selvstyremyndighetene driver også "Martyrfondet," som kritikere med god grunn kaller et system for "pay for slay" siden utbetalingene øker jo flere jøder som drepes. 
• Midt-Østen er ikke et sted der ettergivenhet og tegn på svakhet føles opp av motparten med fredsvilje, kompromiss og avtaler. Iran, Hamas og Hezbollah er ute etter seier. Seier betyr at Israel skal bort. De er med hensikt vage med hensyn til om dette betyr at også alle jødene skal bort, men mye tyder på at "Fritt Palestina!" for disse kreftene betyr "fritt for jøder."

PS - jeg ønsker et Midt-Østen der alle lever i fred og gjensidig respekt, side-om-side, uten noe ønske eller plan om å utslette eller fjerne sine naboer. Det betyr også et Midt-Østen uten Hamas og Hezbollah, og ISIS/Daesh og Al-Quada. Disse er ute etter å gjenerobre Israel for Islam. Om et Midt-Østen i fred og fordragelighet også skal omfatte Iran må det være uten det apokalyptiske prestestyret landet har nå. 

Var Irans angrep så mislykket?

"Alle" ønsker de-eskalering i krigen mellom Iran og Israel. Denne krigen ble mye tydeligere i helgen da Iran angrep Israel fra eget land med ca. 300 missiler og droner, men den har putret og gått lenge med trefninger mellom Irans sponsede drabanter som Hezbollah i Libanon, Houti-militsen i Jemen og ikke å forglemme Hamas og palestinsk Islamsk Jihad på Gaza. Mye har foregått skjult, og selv bombingen av det iranske konsulatet* i Damaskus 1. april har ikke Israel tatt ansvaret for. 

Nå får Israel høre at de har vunnet en seier ved at de svært avanserte luftvernsystemene fungerte og avverget store skader. Bare 10 av 120 langtrekkende missiler kom inn i luftrommet til Israel. Det som ikke nevnes, er at Iran denne gangen varslet 72 timer på forhånd via Tyrkia og til USA, og at systemene er svært kostbare å drive. Det kostet ikke Iran mer enn noen millioner dollar å utføre dette angrepet, mens systemene som tok seg av dem kostet minst 10 milliarder. Iran kan sende en lang rekke angrep av denne typen - uten å varsle på forhånd. 

Denne gangen fikk Israel hjelp av USA med etterretning og lokalisering av innkommende missiler. Sammen med Storbritannia og Frankrike hjalp de også til med å skyte ned. Heller enn styrke, viser dette at Israel trenger venner som stiller opp. Hele tiden. Det er svakhet heller enn styrke, og noe angrepet fra Iran avslørte. 

Angrepet viste også at Iran er fryktløse. USAs og andres advarsler om ikke å angripe hadde ingen virkning, men kanskje USAs løsepenger på $6 milliarder til Iran for fem gisler like før 7. oktober i fjor kan ha gitt Hamas en større interesse i å ta gisler. 

Framfor alt viser angrepet aggresjonsvilligheten til et av de sentrale medlemmene i CRINK-alliansen (kanskje KRINK på norsk?). Iran leverer droner og missiler til Russland, mens Nord-Korea leverer ammunisjon mot olje. Kina har blitt Russlands største handelspartner, og alle samler støtte til sin diktatur-allianse internasjonalt gjennom å isolere Israel diplomatisk, og ironisk nok beskylde landet for å drive med apartheid og folkemord. 

Det er på tide å våkne opp og se at vi har en mektig allianse vi uten blygsel godt kan kalle "Ondskapens akse." 

* Bare de mest naïve tror dette var en konsulat i vanlig betydning. Det var en fremskutt iransk kommandopost i deres koordinering av krigen mot Israel. Det var derfor disse krigsherrene møttes der. 

Hvorfor slo Israel til i Damaskus?

I natt angrep Iran. Israel ble angrepet med 300 droner og missiler, stort sett avfyrt fra Iran men noen kom også fra Irans islamistiske drabanter i Jemen og Libanon. Selvsagt får Israel skylden fra de vanlige fiendene også i Norge, at Israel ba om dette gjennom angrepet på toppene fra Hezbollah og den iranske revolusjonsgarden i Damaskus. Jeg har også lest at det var et grep Netanyahu foretok for å kunne holde på makten. 

Nesten hver dag siden 7. oktober har Israel blitt bombardert av Hezbollah fra Libanon, og slått tilbake. Dette får naturlig nok liten oppmerksomhet mot det som skjer på Gaza, men det minner Israel om at det er nesten helt omringet av fiender som vil ødelegge staten. Begge parter har ønsket å holde dette på et moderat nivå, uten å la det eskalere. Det er kjent at Hezbollah har et vanvittig arsenal i Sør-Libanon, og det er langt ned på listen for Israel å få dette i hodet mens krigen på Gaza pågår.

Så hvorfor slo de til? Det enkleste og mest opplagte svaret er at de ikke kunne la være. Som kjent er landet i krig, og her fikk de (antakelig) pålitelig etterretning om at en gruppe av landets mest innbitte fiender skulle være samlet på ett sted. Mohammad Reza Zahedi var kommandør av Revolusjonsgarden, og hovedmann bak Irans forsyning av raketter både til Hamas og til Hezbollah. Hans nestkommandernde var også der, Mohammad Haji Rahimi, som har hele Midt-Østen som operasjonsområde og særlig har hatt ansvaret for å koordinere med Huti-militisen i Jemen, og deres angrep på Israel og på skipstrafikk i Rødehavet. Hossein Ahmirolla, som leder al-Quds-troppene i Syria og Libanon, var også på plass. 

Bildet blir dermed av et toppmøte av svært mange av dine militære fiender på ett sted. Ingen part i krig ville unnlatt å ta et slikt mål om de fikk sjansen. Det er et kommandosenter fylt av de som ønsker din utslettelse. Tapet av disse toppene var et betydelig tilbakeslag for Iran, et land som er betydelig involvert i både Hezbollah og Hamas. 

Å se verden med to øyne

Jeg tenkte egentlig å skrive et innlegg denne gangen om "ustilte spørsmål" i forbindelse med krigen på Gaza. To av disse var "hvorfor hra det ikke blitt en regional krig i Midt-Østen?" og "hvorfor liker ingen araberland palestinerne?" Men jeg vil heller være litt positiv i alt dette negative, og fordi jeg ikke har noe svar på de to spørsmålene, vil jeg heller fremheve at noen klarer å se flere sider av en sammensatt sak: Martin Krasnik, dansk journalist av jødisk opphav, 

Krasnik har skrevet en bok som nå har kommet på norsk med et eget forord. I forordet til "En smal bro over avgrunnen" tar han opp det jeg selv har observert: at norsk offentlighet er ekstremt ensidig Israel-kritisk, og synes å feie terror fra Hamas og Hezbollah under teppet. Norge, kanskje sammen med Irland, skiller seg slik ut som særlig enøyd i den vestlige verden. Krasnik later ikke som han vet svaret på hvorfor det er slik, men forslaget om at vi lider av sorg over at Oslo-prosessene havarerte og trenger en - EN - syndebukk, har kanskje noe for seg. (For min egen del tror jeg posisjonen til Klassekampen, eller Krasseslampen, som jeg selv har kalt avisen siden 70-tallet, kan være del av forklaringen. Der skrives konflikten stadig inn i sjablongene fra 60- og 70-tallets Sovjet-propaganda.)

I et intervju med Morgenbladet er Krasnik svært reflektert og balansert, og dette anbefaler jeg på det varmeste. Også her er han undrende til den norske ensidigheten, men gir først og fremst et balansert bilde på et stort lerret. Han sier også at de som først og i særlig grad uttrykte sympati og støtte til han, som jøde, etter 7. oktober var palestinere. De visste kanskje bedre enn mange andre hvordan det var å føle seg utsatt for å være den man er. 

I dag kom også Torkel Brekkes ekstremt gode og veldokumenterte kronikk om sionismen. Den står i Aftenposten. 

PS: Jeg har tidligere uttrykt tvil om tallene som Hamas kommer med over ofre i krigen på Gaza kanskje ikke er til å stole på. Denne artikkelen viser godt hvorfor man bør tvile på dem, men uansett hva som er riktige anslag er det ingen tvil om at svært mange uskyldige sivile har blitt drept og skadet, og at svært mange flere lever i et aldri så lite helvete med mangel på det meste. Det er uansett vanskelig, ja kanskje umulig, å beregne sivile tap når svært store deler av bygningsmassen er ødelagt og det sivile samfunn i oppbrudd og kaos. The fog of war ligger tykk over Gaza. (Under: Påfallende tall fra Hamas' helsemyndigheter.)

Er Israel skyldig i folkemord?

Israel kommer ikke til å bli kjent skyldig i tiltalen som nå er for den internasjonale straffedomstolen i Haag. Det tror jeg også Sør-Afrika, som har stevnet Israel, vet og forstår. Krigføringen i Gaza er hard og brutal, ødeleggelsene er store og de sivile tapene like så. Kanskje er noe av denne krigføringen i strid med krigens folkerett på ett eller flere vis. Å ettergå dette, også rettslig, har så klart noe for seg. Men de eneste som har folkemord som plan og målsetting, mer uttalt enn Hitler i Mein Kampf, er Hamas. Massakren 7. oktober hadde åpenbart som mål å få Israel til å gå inn i Gaza mens terroristene gjemte seg bak 2 millioner menneskelige skjold. 

Denne anklagen er derfor en avsporing, og Sør-Afrika vet helt sikkert dette. Så spørsmålet er bare hvorfor de allikevel gjør dette i en konflikt som er så langt unna og der de har svært begrensede interesser? 

Et svar ligger vel i deres nye venner: Russland, Kina, Nord-Korea og Iran. Da Russland invaderte Ukraina var Sør-Afrika ett av landene som forholdt seg nøytrale i FN. Da verdens ledere, minus Jonas Gahr Støre, ringte Israel etter massakren 7. oktober, ringte Sør-Afrika lederne i Hamas. 

Sør-Afrika går trolig et ærende for sine nye venner i en fornyet "ondskapens akse." Det er den mest rimelige forklaringen på dette initiativet. Det gjelder å relativisere og alminneliggjøre anklager om folkemord, slik at diktatorer og autokrater lettere skal kunne slippe unna. Ufarliggjøring gjennom alminneliggjøring.