Det apokalyptiske regimet i Iran

Ikke så mange har lagt merke til det oppsiktsvekkende og konsekvensrike som skjedde 20. mars. Ja, det ble rapportert, men det ble av ytterst få kommentert og vurdert (en av de få er Roger Hercz, norsk journalist i Midt-Østen). Hva det var? Jo, Iran skjøt to langdistanseraketter mot Diego Garcia i det Indiske hav. Det er 4000 km fra Iran, og omtrent dobbelt så langt som en før har trodd rakettene deres kunne nå. En falt i havet, og den andre ble skutt ned. Men implikasjonene er betydelige.

Implikasjon nummer en er at Iran har ballistiske missiler som kan nå hele Europa, inkludert Norge. Hvis målet til regimet kun var å utslette Israel, som urovekkende mange i for eksempel Europa, herunder Spanias statsminister (!),* mener er en god idé, så ville de ikke trenge å utvikle missiler av denne typen. De har allerede raketter som når Israel med klasebomber, og de har omtrent et halvt tonn med høyanriket Uran for de etterlengtede atombombene. 

Det er her tankefeilen til skremmende mange med makt kommer inn. Iran er ikke kun ute etter å utslette Israel og jødene. De er ute etter endetiden. Apokalypsen. Som Khamenei sa det: “The most important task of our Revolution is to prepare the way for the return of the Twelfth Imam.” Denne Mahdien, som han kalles, vil gjenopprette suksesjonen etter Mohammed, men vil først tre frem når verden er på grensen til dommens dag. Og det er ingen tvil: Iran har hatt det travelt med å nå fram dit, og det er derfor både missilene og det anrikede uranet er mye farligere i deres hender enn i hendene til en alminnelig sprø diktator som Kim Jong-Il. 

Et minstemål for å kunne ha troverdighet i diskusjonene om den pågående krigen er å ha lest notatet til Professor Torkel Brekke om Iransk religiøs ekstremisme. Det er krevende å sette seg inn i et tankesett som er så radikalt annerledes enn ens eget, men det er nødvendig for å se klart. En politikk i allianse med overnaturlige krefter som bare venter på endetiden, opererer med nødvendighet på helt andre premisser enn diplomati og kompromissenes kunst. Et bidrag for å ryste av seg naiviteten finner man i denne artikkelen fra The New Republic i 2006. Den er ikke for sarte sjeler. Iran sendte barn, ja barn, inn i minefelt for å rydde dem. Ingen fare, de ble jo martyrer og fikk evig liv. 

Brekke konkluderer slik om den pågående krigen:

På regionalt nivå vil en iransk seier mot USA og Israel styrke den apokalyptiske fortellingen i Irans nettverk av væpnede grupper. For sjia-militser i Irak, Syria, Libanon og Jemen vil dette gi en opplevelse av eskatologisk og historisk mening. Deres offervilje og lojalitet vil styrkes. Det vil kunne føre til økt rekruttering, mer radikal retorikk og mindre vilje til å akseptere staters forsøk på å demobilisere eller integrere dem. 

Professor Ali Ansaris (University of St. Andrews) publikasjoner og mediebidrag om Iran er det også verdt å legge merke til. Få kjenner til Iran og regimet bedre. 

* -Tenk deg til at Sánchez hadde sagt at han gjerne skulle hatt atomvåpen så han kunne brukt dem mot X, der X kan være et hvilket som helst annet land. Tror du det også hadde blitt forbigått i stillhet (som uttalelsene om Israel har blitt) av alle andre statsledere i Europa? Ingen reagerte mot Sanchez

Skjønner vi oss egentlig på USA?

Spørsmålet er det verdt å stille etter at USA har gått fra å være vår fremste militære allierte, og til å bli en fiende på så mange vis - møt den brutale amerikaneren. Jeg har i et par tiår benyttet meg av frasen "USA er ikke et annet land men en annen planet," og sjelden har den vist seg mer dekkende enn de siste månedene. Selv om amerikanerne var rare på så mange vis, var det inntil nylig utenkelig at de skulle stoppe helt militærhjelp til en invadert alliert eller å bevisst innføre politikk som ville få aksjemarkedene til å stupe og økonomien til å krympe. Eller å overta et naboland og alliert. Men så skjedde det. (Bildet: Screenshot fra Financial Times.)

I etterkrigstiden, med Pax Americana, Marshallhjelpen, og en sterk og tykk strøm med amerikansk kultur i alle medier og kanaler, har vi i Europa antakelig utviklet en noe overdreven forestilling om likheter mellom oss og dem. Men utviklingen har også drevet oss fra hverandre, for USAs høyreside lå ikke alltid der de ligger nå - se bildet over - like ved Tyrkia og Russland. For 20 år siden var den amerikanske høyresiden ikke særlig forskjellig fra den europeiske. Nå, derimot, er det tydelige forskjeller. De er tydelig mer konservative og mindre interessert i samarbeid, og hvorfor denne utviklingen har kommet krever mer enn et kort blogginnlegg - men den skjøt særlig fart etter 9/11 og stabiliserte seg etter 2007 omtrent. 

De mest høyreorienterte med makt i Vest-Europa, som Meloni i Italia, oppdager nå at de har mindre felles med Trumps USA enn de trodde. For min del trodde jeg at Trumps andre periode kom til å bli ille, og betydelig verre enn den første, men jeg må innrømme at jeg har blitt skremt. 

Men også den amerikanske venstresidens rabiate identitetspolitikk er et utslag av amerikansk hyperindividualisme - ikke bare høyresidens ubegripelige tillit til bråkjekke forretningsmenn. Forsøkene på å importere denne bevegelsens idealer til en europeisk virkelighet har vært ganske pussige. 

Når vi ser grafene i Financial Times kan vi kanskje få justert våre politiske kompass en del, og vi kan innse at det som har kommet og vil komme fra Trumps administrasjon har dype røtter i velgerne bak dette regimet og at det ikke er avhengig av personen Trump. Verdensbilde, mål, strategier og verdier på den amerikanske høyresiden er fra en annen planet. 

Vi er på overtid når det gjelder å ta inn over oss hvor forskjellige vi er.

Det beste jeg har sett om antisemittisme

Dobbelklikk for full skjerm, eller klikk på Youtube-logoen for å se der. 

Karin Bojs - Min europeiska familj dom senaste 54.000 år

Denne boka har fått mye skryt, og det er vel fortjent. Vitenskapsjournalisten Bojs skriver medrivende og informativt om Europas befolkning og hvordan vi alle er resultatet av blandinger av folkegrupper som var minst like ulike som de som finnes på planeten i dag. 

Det er særlig utviklingen innen DNA-analyser som har gjort det mulig å lage en mer pålitelig og detaljert fortelling om historien til de folkene som tok seg ut fra Afrika for ca. 54.000 år siden - og hva som har skjedd etter det. 

Selv var jeg godt informert om dette gjennom egne studier, ikke minst den fantastiske boka til David Reich. Det Bojs gjør forskjellig - også på norsk selv om jeg helst leser svensker på originalspråket - er å gjøre det hele både mer allment og mer personlig. Reich er nok mer oppdatert enn Bojs (boka kom i 2015), men Bojs lager en mer leseverdig fortelling. 

Men det er to aspekt som er underkommunisert i boka. Det første tror jeg kanskje hun ikke nevner i det hele tatt, og det er at jegere og samlere trenger vanvittig mye større areal for å livnære seg enn bønder og husdyrholdere. Dette var et av mange interessante poeng i Jared Diamonds bok Guns, Germs and Steel. I DNA-sammenheng betyr det at folkegrupper som driver jordbruk og husdyrhold sprer sine mutasjoner utrolig mye mer enn de som jakter og fisker. 

Det andre, som blir nevnt men sent og ganske overfladisk, er at hvert slektsledd bakover er en dobling av antall forfedre/formødre. Rundt den tiden da Charlemagne levde har vi alle sammen flere tipp-tipper (x uendelig) enn det noen gang har levd Homo Sapiens på jorden. Selv om jeg har rett mannlig linje til en mann som bodde nord for Svartehavet for 4.500 år siden, er han bare en av fantasillioner. Disse fantasilionene har ikke levd - bare et mindre utsnitt gitt at slekslinjene krysser hverandre i ett bankende kjør. De er en plassholder for at vi alle stammer fra alle som på tenkelig vis kan ha etterkommere i Europa i dag. 

Konklusjon? - Klar anbefaling. 

Fotballens fremtid

Nå har planene om en fotballens superliga i Europa blitt skutt ned i filler, men problemene den skulle løse har ikke gått sin vei.

Fortsatt har toppklubbene tapt vanvittig mye penger på pandemien, og fortsatt sliter fotballen som tilskuersport med å få de yngre til å se på. Det siste er i grunnen det mest alvorlige, selv om man kan late som om det ikke skjer eller håpe det skal snu i enda noen år. 

Modellen superligaen skulle etterligne ligger i hvordan basketball og amerikansk fotball spilles og markedføres i USA. Fra eiernes synspunkt ville dette være toppen: Populært hos seere og tilskuere, og stabile inntekter for eierne. Det er ingen tegn til at publikum svikter disse idrettene. 

Men å se på en fotballkamp, med - let's face it - svært varierende kvalitet, i 90 minutter? Det er det stadig færre yngre som gidder. Og jeg forstår dem. Jeg tror ikke jeg har sett en hel fotballkamp fra noen liga på flere tiår. Min fotballinteresse kommer og går hvert andre år, når det er VM eller EM. Da øker den såpass at jeg gjerne ser de avgjørende rundene, kanskje fra kvartfinaler og innover, eller kanskje heller semifinalene og finalen. 

I aldersgruppen 16-24 er det stadig større andeler som slettes ikke er interessert i fotball. Hele 40% av guttene. Selv klubbene skjønner at noe må endre seg, og kampenes lengde synes å være et sted å begynne. Det spilles mange kjedelige kamper med laber kvalitet - hvem gidder å se på det om man ikke allerede er emosjonelt investert? I våre dager er det mye annet som lokker oppmerksomheten, særlig for de yngre. 

Superligaen skulle ikke bare spille kortere kamper, men også begrense spillernes lønninger skriver The Times. Europeiske klubber betaler gjerne 70-80% av sine inntekter i lønninger, mens Superligaen skulle sette en grense på 55%. Det er ikke nødvendigvis bedre at pengene går i eiernes lommer, men ligaen skulle også dele overskuddet med andre klubber og ligaer. En tredobling fra dagens nivå til 400 millioner Euro. 

Når støvet etter superligaen har lagt seg, står fotballens utfordringer igjen. Jeg forstår raseriet mot klubber som trekker stigen opp etter seg og sveiser kjellerlemmen igjen, men den sporten vi vokste opp med - tippekamper og plingfester og alt - er ikke tilpasset den nye tid. Før eller siden må fotballen finne sitt nye publikum. 

Hvordan blir en No Deal Brexit?

Kaos er på veg i Storbritannia - eller er det det? No Deal Brexit (NDB) ble kontant avvist som en mulighet under valgkampen om Brexit i 2016, men nå er det visst den eneste typen Brexit som er aktuell. Og dersom ikke noe uventet skjer, så forlater Storbritannia EU 31. oktober. Hva skjer da? Hvordan vil det gå? Det er dette jeg ønsker å drøfte her.

Det vi helt sikkert må vente oss, er  to sider av debatten som vil forsøke å gi hverandre skylden for det som går galt. Boris og regjeringen vil gi EU skylden for at det ikke ble noen avtale, og for alt som går galt etterpå. Det er EU og Irland som får skylden for at det blir satt opp en fysisk grense mellom nord og sør på den irske øya, selv om EU tilbød en avtale som holdt grensen åpen.

Men rent konkret - ut over the blame game. Hva vil skje? 

For det første: det blir ikke noen "bedre" avtale enn den May forhandlet fram. Kanskje noen kosmetiske endringer, men Johnson vil ikke snakke med EU med mindre de dropper hele Irish-backstop greia. Det vil ikke skje. Så det kommer en fysisk grense, i løpet av noen måneder, mellom nord og sør. 

Både Storbritannia og EU nå i full gang med å forberede seg til NDB, så de mest apokalyptiske visjonene kan nok nedskrives til "mindre sannsynlig". Men noen semi-kaotiske scener kan vi vente oss, og usikkerhet av typen matvarer og medisiner som kommer og går i butikkhyllene. Mange, også bedrifter og spedisjonsfirma, vil være forvirret om hva som gjelder ved eksport og import. 

Brexit-gjengen tror at de kan fremforhandle lukrative frihandelsavtaler med sentrale land, som USA, i løpet av kort tid etter NDB. De tar feil. Det vil ta årevis, og USA og andre vil benytte seg av Storbritannias svake posisjon til å skaffe seg fordeler. 

Jeg tror at NDB betyr at en mindre del av Storbritannias handel med resten av verden vil være dekket av fri handel om fem og ti år enn det som nå er tilfelle - med mindre de ender opp, i mellomtiden, med en avtale lik EØS. Denne skrullete forestillingen om å bli en øy av frihandel i en verden av proteksjonisme og reguleringer vil bli avslørt. 

Tross et vissts oppsving for en del eksportvarer grunnet et fallende pund, så vil både innkommende og intern inversteringslyst falle dramatisk. Vekstraten vil falle under trenden, og Storbritannia vil bli fattigere utenfor EU enn det ville vært innenfor. 

Alt negativt om NDB blir raskt stemplet som project fear av EU-motstanderne - uten diskusjon eller argumenter. Nå får vi vel snart se hvem som får rett. 

Brexit - et eksempel

Det vil ennå ta lang tid før vi kan vite hva Brexit vil koste den britiske økonomien, men vi kan vite hvilke sentrale faktorer som vil påvirke resultatet.

En av de viktigste er hvilke investeringsbeslutninger multinasjonale selskaper tar, og ett slikt selskap er Ford Motor Company basert i Dearborn, Michigan, USA. Helt siden T-Fordens dager har de hatt produksjon i Storbritannia, og landet har vært selskapets beste marked lenge. Men nå kan det være slutt. I Bridgend, Wales, lager de bensinmotorer til det meste av den europeiske produksjonen, og i Dagenham, London, dieselmotorer. Men nå kan det bli slutt. 

Det manglet ikke på advarsler, for Ford skrev et brev til alle sine 14.000 ansatte i Storbritannia og sa at en Brexit kunne bety slutten for produksjonen i Storbritannia. Selskapet kunne tape flere hundre millioner dollar i året som følge av et slikt resultat. Det hjalp ikke. Både i Bridgend og i Dagenham var det flertall for Brexit. 

Det felles markedet uten toll er oljen i den europeiske økonomien. Ford, for å ta det eksemplet, produserer biler i Spania, Tyskland, Polen og Romania. Motorene kommer i all hovedsak fra Wales og England (samt Sverige og Romania). Girkassene fra Tyskland, Frankrike og Slovakia. Andre deler kommer fra andre produsenter. Dette er et eksempel på det integrerte produksjonssystemet som ligger til grunn for den effektive moderne økonomien. Økonomisk vekst er ikke noen naturkraft - den krever stadige endringer, og fra siste verdenskrig og til nå har de fleste vært til gunst for vekst og velstand. 

At bilene blir dyrere i Storbritannia når pundet går ned er selvsagt, men her er vi inne på det som kan berge fabrikkene i Wales og London. Et stort selskap bør sikre seg mot valutasvigninger, og en måte å gjøre det på er å ha utgifter og inntekter i en valuta som omtrent jevner seg ut. Med Storbritannia som det største markedet for Ford Europa kan dette være viktig.

Men Ford, som alle andre, vil sitte rolig og ikke foreta seg noe før det er klart hva som blir avtalen mellom UK og EU. Det er farlig i seg selv, for uten investeringer går man raskt mot nedgangstider. Det skaper lett en selvforsterkende spiral. I feil retning. 

Nå kommer alt for en dag

Brexit?

Det er ikke min sak. Neppe din heller med mindre du er britisk statsborger som leser norsk. Likevel vil resultatet som vil foreligge på fredag påvirke oss begge.

Folkeavstemningen har fått fyldig dekning i norske media, men det meste som er sagt og skrevet er ganske overfladisk. Naturlig nok. Det som synes å overraske mange i Norge er at tilhengerne av å forlate EU i all hovedsak er høyreorienterte nasjonalister. I Norge er motstanderne av EU og alt dets vesen gjerne venstreorienterte nasjonalister - samt en god del pragmatikere.

Argumentene for å forlate EU er kjente for mange i Norge også, men med noe forskjellig betoning.

• Stoppe innvandring fra øst-europeiske EU-land. (Som er meget betydelig, og der det er flest fra Øst-Europa er også flertallet for å forlate EU gjerne høyest).
• Nasjonal suverenitet - slippe å forholde seg til EU-lover og overstyring fra Brussel og Strasbourg. 
• Slippe å betale penger til EU-kassen. 

Argumentene for å forbli i EU er kanskje ikke like kjente for oss i Norge: 

• Usikkerhet og handelshindringer vil føre til et betydelig økonomisk tilbakeslag og tap av arbeidsplasser. 
• Tap av innflytelse og anseelse i Europa og verden forøvrig.
• Det vil styrke Russland, og muliggjøre splitt-og-hersk taktikk.
• Skottland vil ønske å forbli, og presse hardt på for å forlate United Kingdom. 
• "Skilsmissen" vil dra ut, og skape usikkerhet og bitterhet. 
• Det kan starte en bølge av splittelser og forsterke nasjonalismen i Europa.

Det er en del argumenter som brukes for å gå ut av EU, men som ikke har noen relevans. Disse omfatter:

• Muligheten for å kontrollere grensene. Detter er fordi Storbritannia, ulikt Norge, ikke er med i Schengen-samarbeidet.
• Alle svakhetene med Euroen, og faren for å måtte punge ut for land som går konk. Dette er fordi Storbritannia (som kjent for de fleste) ikke har Euroen.
• Faren for utviklingen av en europeisk superstat, en føderasjon der nasjonene blir slukt opp. Nå er nok dette en uhyre fjern fare gitt dagens situasjon og problemer, men Storbritannia har en eksplisitt reservasjon mot dette i traktatsform. 

Viktigere enn alt dette vil det være at noen velger å splitte opp, heller enn å samle, i en tid da de virkelig store utfordringene er internasjonale: klimaproblemet, terrorisme, massemigrasjon osv. For meg er det åpenbart at svaret på "hva skal vi gjøre med disse problemene?" ikke er: "la oss splitte opp, og løse disse problemene hver for oss, på hver vår måte". 

Likevel: sjansen er stor for at både motstandere og tilhengere av brexit overdriver konsekvensene. Det er bare en av sidene som får oppleve å bli motbevist av fremtiden. 

Befolkningsutvikling

Et av de mest interessante kart jeg har sett på lenge: befolkningsutvikling i årene 2001 til 2011 i
Europa. I alle fall de land der vi har data. Det er best å klikke på bildet for å få det stort nok.

Jo mørkere rødfarge jo sterkere tilvekst, og jo mørkere blåfarge jo sterkere tilbakegang.

Det er så mye interessant å kommentere her at jeg knapt vet hvor jeg skal begynne, så jeg lar det være. Studer i ro og mak!

50 i juli

Jeg ble femti i sommer. Her er et bilde fra selve dagen som ble feiret i Sør-Frankrike. Samme dagen jeg ble født markerte Konrad Adenauer og Charles de Gaulle freden, etter tre store kriger mellom de to folk, i Reims i Champagne, og en storslått messe i byens fantastiske katedral. At denne markeringen falt sammen med min fødsel er selvsagt en tilfeldighet, men for meg knytter det ting sammen: historien, Europa og vinen. Hollande og Merkel (neppe like historiske figurer som de to fra 1962?) markerte også de femti i Reims samme dag som meg:

Uten sammenligning forøvrig: Fire dager senere, 12. juli, spilte The Rolling Stones sin første konsert i Marquee Club i London. Fire herrer var der for å markere de femti de også:

Bare tre av dem var med første gangen. Jeg legger derfor til et av de første bildene av gruppen, og anbefaler bildeserien i The Daily Telegraph.

La meg kort få legge til at en av de uventede effektene av å ha blitt et halvt århundre, er at et århundre ikke virker så uendelig lenge som det gjorde før. Historien har på et vis krympet for meg.