Karin Bojs - Min europeiska familj dom senaste 54.000 år

Denne boka har fått mye skryt, og det er vel fortjent. Vitenskapsjournalisten Bojs skriver medrivende og informativt om Europas befolkning og hvordan vi alle er resultatet av blandinger av folkegrupper som var minst like ulike som de som finnes på planeten i dag. 

Det er særlig utviklingen innen DNA-analyser som har gjort det mulig å lage en mer pålitelig og detaljert fortelling om historien til de folkene som tok seg ut fra Afrika for ca. 54.000 år siden - og hva som har skjedd etter det. 

Selv var jeg godt informert om dette gjennom egne studier, ikke minst den fantastiske boka til David Reich. Det Bojs gjør forskjellig - også på norsk selv om jeg helst leser svensker på originalspråket - er å gjøre det hele både mer allment og mer personlig. Reich er nok mer oppdatert enn Bojs (boka kom i 2015), men Bojs lager en mer leseverdig fortelling. 

Men det er to aspekt som er underkommunisert i boka. Det første tror jeg kanskje hun ikke nevner i det hele tatt, og det er at jegere og samlere trenger vanvittig mye større areal for å livnære seg enn bønder og husdyrholdere. Dette var et av mange interessante poeng i Jared Diamonds bok Guns, Germs and Steel. I DNA-sammenheng betyr det at folkegrupper som driver jordbruk og husdyrhold sprer sine mutasjoner utrolig mye mer enn de som jakter og fisker. 

Det andre, som blir nevnt men sent og ganske overfladisk, er at hvert slektsledd bakover er en dobling av antall forfedre/formødre. Rundt den tiden da Charlemagne levde har vi alle sammen flere tipp-tipper (x uendelig) enn det noen gang har levd Homo Sapiens på jorden. Selv om jeg har rett mannlig linje til en mann som bodde nord for Svartehavet for 4.500 år siden, er han bare en av fantasillioner. Disse fantasilionene har ikke levd - bare et mindre utsnitt gitt at slekslinjene krysser hverandre i ett bankende kjør. De er en plassholder for at vi alle stammer fra alle som på tenkelig vis kan ha etterkommere i Europa i dag. 

Konklusjon? - Klar anbefaling. 

Slektsforskning? Jeg hopper av.

Det sies at på menn som begynner å bli eldre er det bare to ting som vokser: Håret i ørene og interessen for historie. En kan sikkert hekte slektsforskning på det siste. For min del har slekten vært av interesse siden jeg var ganske liten, og det samme har mer generell historie. Så kanskje jeg har vært gammel fra tidlig alder? 

Interessen for mer generell slektsforskning har passert toppen for min del, vil jeg påstå, mens interessen for å finne ut mer om min mystiske morfar som jeg for mindre enn et år siden fant i en fattigmannsgrav i Adelaide, Australia, fremdeles er stor. 

Hvorfor har interessen for slektsforskning dabbet av? For det første fordi jeg har fått avklart ganske mye for min egen del. De gjenstående detaljene er av noe mindre interesse. For det andre på grunn av fenomenet vi kjenner fra epidemiologien: Kraften i eksponentiell vekst, eller dobling per iterasjon. Når vi kommer tilbake til ca. da Karl den Store ble født har vi alle over en trillion forfedre og formødre, mens forskere har beregnet at det totalt sett har levd ca. 110 milliarder mennesker (homo sapiens) totalt. 

Denne tabellen viser det tydelig: Vi har svært lite til felles med forfedre og mødre bare noen få ledd tilbake. 6,25% med tippoldeforeldre, for eksempel. Og finner du slektninger i kirkebøkene helt tilbake til tidlig 1600-tall (som jeg har gjort) har du ca. 0.09765625% genetisk slektskap med dem. Og halvparten av det igjen i leddet før. Fra før vet vi at det som skiller oss homo sapiens fra en annen homo sapiens er en promille av DNA - så 0.09765625% av en promille er ganske lite. 

Men genetikk kan fortelle oss mye om menneskehetens historie og utvikling. Da er vi langt over individnivå. De gentestene som er så populære er det all grunn til å være skeptiske til - i alle fall de "tolkningene" som kommer med. 

Sekvenseringen av genomet, og den utrolige utviklingen i denne teknologien, har gitt mye ny og til dels overraskende kunnskap på meget kort tid. Man har også funnet måter å utvinne DNA fra svært gamle skjelett. David Reich har oppsummert mye uhyre interessant forskning i denne boka. 

Så kort oppsummert: Interessen for kollektivets historie er økende, den for slektsforskning synkende. Jeg skylder på matematikken! 

Genetiske tester

Det har skjedd mye siden det menneskelige genom ble endelig sekvensert, og nå har genetiske slektskapstester blitt forbruksvare. Man kan bestille tester på nett, og få svar tilbake som 42% viking, 2% african, 30% celtic - osv. Det er selvsagt ulik kvalitet på disse testene, men for alle gjelder det å være bevisst på hva de kan og ikke kan vise. 

Jeg her selv tatt en gentest, men det var som del av en vitenskapelig undersøkelse og inneholdt alle STR-markørene og greier (slike som du ser i CSI og slikt). Prosjektet fulgte Y-kromosomet som sammen med mDNA er de eneste genene som ikke rekombineres fra et slektsledd til et annet. Men alt annet DNA rekombineres, og du er ikke mer genetisk i slekt med en firemenning enn med en hvilken som helst person som passerer ute på gata. 

Det man finner på denne lenken burde fulgt med alle svarene man får på slike tester - men det er mulig det ville vært litt ødeleggende for businessen. Sense about Genetic Ancestry Testing er noe av det beste som er skrevet for allmuen om genetikk og testing. Det aller beste er dessverre bak en betalingsmur for de fleste (men jobber du i høyere utdanning eller studererhar du en sjans). Det er artikkelen "In the Blood: The Myth and Reality of Genetic Markers of Identity" av Mark Jobling et alia.

Y-kromosomet og mDNA kan man følge tusenvis av år bakover, men som alt annet genetisk material muterer det. Det er noen varianter som er hovedtypene av kromosomet - for eksempel "min" haplotype på Y-kromosomet: R1a1 - M17. Med denne kan man spore slektskap tusenvis av år, og avdekke at vår felles stamfar levde nord for Det kaspiske hav for noen tusen år siden, og at temmingen av hesten og oppfinnelsen av vognen spredte kromosomet både ned mot India og vestover mot Vest-Europa. 

Det viktigste å huske på er at man dobler antallet forløpere for hver generasjon. Et par hundre år tilbake har vi kanskje 1.000 forfedre og formødre. Og rundt år 1600 har de fleste voksne i dag rundt 16.000 forfedre og formødre. Går vi enda lengre tilbake blir det snart klart at vi ikke har nok seksjoner med DNA til å matche med slektningene, og det betyr at vi har slektninger vi ikke er i slekt med i det hele tatt (genetisk). 

Anyway. Fra disse testene som selges kan vi ikke vite noe mye om mine eller dine forfedre. Genetisk testing kan rett og slett ikke gi slike svar. Når genetikere snakker om slektskap mellom folk, så går det på at de følger noen seksjoner av DNA eller gener. 

Når levde så den personen som alle i verden nå har som felles opphav? Faktisk ikke mer enn 3.500 år siden - noe som er ganske så overraskende. Jeg tror vi må gå ut fra at "alle" her er ca. 95% av verdens befolkning, og modellen er beregnet matematisk heller enn empirisk. Stammer på Ny Guinea teller neppe med. 

Nå begynner denne posten å bli vel lang. Men det viktigste jeg ville formidle var i grunnen at det er lurt å lese Sense about Genetic Ancestry Testing. 

Richard III og DNA-analyser

I 2010 sendte jeg en DNA-prøve til University of Leicester som deltaker i et prosjekt som tok sikte på å finne ut hvor i Norge de vikingene som slo seg til i The Wirral - halvøya ved Liverpool  - kom fra.

Det tok sin tid å få noe svar. Det vil si, jeg fikk svaret på analysen av min prøve, men ikke noe om prosjektet. Nå har de en artikkel på gang.

Grunnen til at det har tatt så lang tid finner vi i klippet over. En svært vellaget og uhyre interessant liten film om DNA-analysen av King Richard III - som ble funnet under en parkeringsplass i Leicester i England. Prof. Turi King ble tatt av Viking-prosjektet, og satt på analysen av Richard III. Det prosjektet kom opp med en del oppsiktsvekkende resultater. 

Dobbelklikk på videoen - den er svært interessant! 

Fart og genetikk

Nå er VM i friidrett over, og jeg må finne på noe annet på kveldene enn å se på TV. Det er mye spennende, ikke minst er det underholdende å se på hvordan utøvere i ulike grener er bygd rent fysisk. Det krever ingen spesielle egenskaper å skille en høydehopper fra en kulestøter, og heller ikke all verdens kløkt for å se om noen er egnet til å løpe langt eller kort og fort. Som Leif Olav Alnes, treneren til Warholm, sa: "friidrett er gen-sport". Særlige fysiske forutsetninger er nødvendige, men langt fra tilstrekkelige. 

Kanskje det er flere enn jeg som har lagt merke til at nesten alle som løper fort over korte distanser kommer fra Vest-Afrika eller har slekten sin derfra (som Jamaicas tropp og de aller fleste i USAs sprintlag). Videre er det vel ikke til å unngå å legge merke til at de fleste som løper fort over lange avstander enten er fra Øst-Afrika (Kenya, Etiopia osv.) eller har forfedre fra de kanter. Selvsagt gjelder ikke dette alle, og vi kan lett finne eksempler på blekansikt som yter helt i toppen av disse ulike idrettene, men med ca. 12 % av jordens befolkning er afrikanere og etterkommere etter afrikanere (i USA, Storbritannia og karibien) kraftig overrepresentert i friidrett. 

Personer i Vest-Afrika har betydelig større sjanse for å ha såkalt fast twitch muscle fibres, og det samme gjelder deres etterkommere i USA og de karibiske øyer. De siste er også etterkommere etter slaver, og de som overlevde overfarten var de sterkeste. Jamaica var siste stopp på reisen, og de er derfor de sterkeste av de sterke. De har ikke noe på lengre distanser å gjøre, for musklene krever tettere bein og sterkere sener for ikke å ødelegge kroppen, og de hurtige musklene bruker opp mye adenosine triphosfat noe som fører til raskere oppbygging av melkesyre. Verken vekten av muskler, sener og bein eller melkesyren er noe å dra med seg mange runder rundt banen. 

Da stiller det seg annerledes med østafrikanere. Det har vist seg vanskeligere å finne tydelige genetiske grunner til deres suksess, men et BBC-program kom til den konklusjonen at lettere beinbygning og særlig smalere ankler gjorde en stor forskjell. 

Alle befolkninger i verden har individ med særlige fysiske forutsetninger. En skal gå veldig langt tilbake for å spore Karsten Warholms vest-afrikanske forfedre, eller familien Ingebrigtsens kenyanske stamtavle. Men gitt at vi alle er fra Afrika, så har også Afrika en vesentlig større genetisk variasjon enn noe annet kontinent på jorden. Derfor er det ikke overraskende at ulike typer disposisjoner finnes i større konsentrasjoner her enn ellers. 

Selvsagt er kulturelle faktorer, og miljøfaktorer, av stor betydning - men kultur og miljø har ofte naturgitte forutsetninger. Dertil kommer betydningen av det som er over slipsfestet (som Alnes så treffende sa). Det hjelper lite med fysiske forutsetninger dersom du ikke gidder trene, og dersom du ikke er villig til å fokusere og ofre nesten alt for å bli best når det gjelder som mest. 

Viking? I alle fall indo-europeer

For et drøyt år siden skrev jeg om at jeg hadde sendt mitt DNA til Leicester i England for å analysere mitt Y-kromosom. Siden ble en av de mest besøkte på min blogg. Bakgrunnen var at forskning i Leicester hadde vist sammenheng mellom Y-kromosomet til de med røtter i Wirrall tilbake til middelalderen, og en "norsk" variant av Y-komosomet.

Hvis du er mann har du et Y-kromosom. Det arver du fra din far, som arver fra sin far, som - ja, du forstår. I det villniss av forfedre og -mødre lager Y-komosomet en rett linje bakover. Dette kromosomet har mutasjoner som oppsto i ett individ en gang i tiden, gjerne for flere tusen år siden, som så spres til gutter.

Her er en lenke til flere artikler om dette What's in a name?-prosjektet. De forsøker med mitt og ca. 350 andre resultat å finne ut hvor i Norge disse vikingne, ledet av Ingimund, kom fra. For Y-komosomet er særlig utsatt for mutasjoner, og disse mutasjonene har de senere årene blitt et svært nyttig hjelpemiddel for arkeologer og migrasjonsforskere. Det er her mitt lille bidrag er med. De har søkt på flere markører i tillegg til de jeg omtaler her, og håper ut fra disse å sannsynliggjøre hvor i Norge Ingimund og hans gjeng kom fra.

Nå har jeg fått resultatet, men bare for mitt eget tilfelle. Jeg går ut fra at de nå analyserer data og skriver artikkel? Mitt Y-komosom HAR den såkalte viking-mutasjonen, R1a, som de bruker for å sannsynliggjøre viking-opphav på de britiske øyer. Min haplogruppe er R1a1 - M17, også gruppert som R1a1a. Utbredelsen er anskueliggjort i bildet over. Som man ser er det ikke bare vikinger som har denne, men utbredelsen i Norge (20-25%) er betydelig høyere enn i Danmark - og det er det viktigste for forskerne i Leicester.  R1a er mer utbredt i midt-Norge enn i andre deler av landet (selv om det ikke vises på kartet over), men de har også brukt et bredt spekter av andre markører. Flest med denne haplo-gruppen er det blant Brahminer i Vest-Bengal og Khatris (herskere og krigere) i det nordlige India. I det sørlige India er denne haplo-gruppen også utbredt blant Kallar - en herskerkaste.

Det betyr altså at jeg (og ca. 20-25% av norske menn) deler en farfarsfarfar (osv. i laaaang tid) med herskerkastene på det Indiske sub-kontinent. Kult! Men det er viktig å huske på at denne mannen levde for svært lenge siden, mange tusen år. Den spredningen man ser på bildet øverst gjør jo også sitt til at mange knytter dette sammen med spredningen av de Indo-Europeiske språk. Men her skal man trå varsomt. At det i Asia er hersker-klasser som synes å være bærere i større grad enn andre kan tyde på at disse etterkommerne av vår felles farfarsfar..... hadde med seg noe nytt og viktig, som jordbruk, hestetemming eller lignende. Det er også den eneste av haplo-gruppene som ekspanderte i to svært lange retninger, noe som kan tyde på de besatte en sterk sosial og økonomisk fordel. Det kartet over forteller er jo det fellesskap som finnes mellom alle Indo-Europeiske folk, og utbredelsen kan kanskje støtte Kurgan-hypotesen.

Denne hevder at min haplo-gruppe forlot Dnjepr-Don området i dagens Russland ca. 4500 F.kr. Dersom disse hadde med seg det Indo-Europeiske (IE) språket så hadde de sterk innflytelse for områdene de kom til var jo allerede befolket i lang tid. I dag er det jo bare ett språk i Europa som ikke er IE: Baskisk. Språkene i dagens Pakistan og India er jo også (for det meste i alle fall) IE. Sammenfallet med spredningen av Haplogruppe R1a er i alle fall påfallende (under: spredningen av Indo-Europeiske språk), for min gruppe er den eneste som har spredd seg i to retninger - de samme retningene som IE.

Jeg har også, så langt som jeg har klart å forstå av de resultatene jeg fikk, også den viktige markøren M458 - enda en mutasjon. Denne er det lite av i Asia, svært lite, og regnes derfor som Europeisk i opphav og derfor yngre enn R1a. Dens episenter i dag er i Polen, og blant folkegruppene der denne har sin høyeste forekomst finner vi Ashkenasi-Jøder (og nesten ingen i Israelske jøder). Her har nok noen lurt seg ubemerket inn i gen-pølen. Som jøder (i etnisk forstand) regnes som kjent bare barn av jødisk mor. Det er greit for meg å dele denne biten av DNA med slike som Einstein, Kafka, Wittgenstein og Freud.
Jeg brukte mine markører og søkte på YHRD, og fant at mine markører hadde høyest forekomst i Litauen og Romania. Det hadde jeg vel ikke ventet.

Det som er klinkende klart, i det minste, er at opphavet er blandet. Dette er bare en tråd bakover blant utallige. Men tanken på denne mannen som er farfarsfar.... til så mange, fra India til Namdalen, er ganske fascinerende!