Israelofobien og den norske offentligheten

Jeg hadde lenge tenkt å skrive noe selv om misforholdet i den norske offentligheten mellom det mange kilder, inklusive NRKs, får seg til å tro om de to hovedmotstanderne i Gaza-krigen: Hamas og Israel, men så kom Simen Sandelien, en lokalpolitiker fra Høyre i Aker, meg i forkjøpet. Noe av det under er hentet fra en post på hans Facebookside, mens annet er mine tillegg og utvidelser.

Selv om Israel er et demokrati som har en transparent strategi om å føre kamp mot Hamas, antar svært mange i norsk offentlighet - også fremstående politikere og tillitsvalgte - at Israel ønsker å begå folkemord på palestinerne. Dette er en drøy uhyrlighet jeg før har tatt for meg flere ganger før her på bloggen. 

Selv om Hamas har en erklært målsetning om å fortrenge alle jøder fra Jordanelven til havet, antar store deler av norsk offentlighet, inklusive Utenriksdepartementet, at palestinerne egentlig bare vil ha en tostatsløsning. 

Selv om den israelske hæren har et etiskrammeverk og engasjementsregler som israelske soldater historisk har værtstraffet for brudd på, antar de at dette regelverket "egentlig" ikke gjelder. At israelske (!) kilder nå hevder at IDF driver krig som bryter med disse reglene beviser at regelverket finnes, det er relevant, og at Israel har en fungerende og korrigerende offentlighet der slikt betyr noe. De skyldige kan stilles for retten og bli straffet for det, som andre før dem. 

Selv om det foreligger video av bestialsk tortur av sivile og overgrep den 7. oktober, er det utrolig nok noen som legitimerer det som en naturlig del av palestinsk motstandskamp. En massakre av denne art og omfang burde få rasjonelle mennesker til å forstå at Hamas og Islamsk Hellig Krig vil gjøre alt for å unngå en tostatsløsning og fredelig sameksistens med Israel - men nei: Dette siver ikke inn. 

Selv om israelske myndigheter fortsatt ikke har blitt tatt i å hevde noe usant under krigshandlingene, ignorerer man fortsatt alt som IDF eller den israelske staten sier. Det som er usant og ulovlig vil når støvet har lagt seg få konsekvenser i Midt-Østens eneste liberale demokrati. Trenger jeg si noe om den andre siden, om deres forhold til sannhet, rettsvern, fri meningsutveksling og slikt? 

Selv om palestinske kilder gjentatte ganger har blitt tatt i å snu hendelser på hodet, overdrive tapstall eller lyve om hvem som ble rammet, blir de fortsatt betraktet som en pålitelig kilde. Noen av oss husker fortsatt påstandene om at et sykehus ble angrepet tidlig i krigen, og at 500 var døde. Fordømmelsen var enorm. Så viste det seg at det var en palestinsk rakett som skulle skape ødeleggelser i Israel som hadde eksplodert på parkeringsplassen utenfor, og tapstallene var knapt en brøkdel av de påståtte. Jeg husker selv tydelig Morten Rostrup i Leger Uten Grenser i Dagsrevyen fortelle om en palestinsk kollega som hadde operert en pasient da taket kollapset på operasjonsstuen. Dette var åpenbart oppspinn, men jeg har ikke registrert noen dementi. 

Selv om Israel har ytringsfrihet, en kritisk og gravende presse, og motforestillinger mot at militær praksis får utvikle seg uten politisk kontroll, antar man at offentlig tilgjengelig informasjon i Israel er helt upålitelig. Selv om Gaza er autoritært og ytringer der er strengt kontrollert av Hamas, antar man at uverifiserte påstander som siver ut fra Gaza er sanne.

Selv om Israel har sterk egeninteresse av å holde sivile tapstall nede og føre presisjonskrig, blir de ikke trodd på denne praksisen, og selv om Hamas har en erklært og helt åpen politisk strategi om å fremstille egen lidelse som et blodbad for å vinne sympati, finner man ingen grunn til å tvile på Hamas-kilder.

Det vil være usannsynlig at ikke overtredelser, drap og elendighet følger IDFs krigføring inne på Gaza, men der er i deres egen interesse at de samtidig gjør militære grep for å skjerme sivile for å beskytte eget omdømme. Det innebærer at Hamas gjør alt de kan for å gjemme seg bak sivile som skjold.

Hamas har egeninteresse i å gjøre sivile tapstall så store som mulig for å vinne sympati, og Israel har på sin side interesse av at disse blir så små som mulig for å begrense internasjonal fordømmelse. Dette er rasjonelt. Det eneste som kunne gjøre Israel-haternes fortelling rasjonell var om Israel og dets jødiske majoritetsbefolkning egentlig er onde, svært gode på konspiratorisk hemmelighold og med en morbid tiltrekning mot barnedrap. Jødehat av gammelt merke, med andre ord. Ulekkert. Det finnes i overflod blant islamistene på Gaza, og den eldste og mest rotfestede rasismen smitter svært lett over på de som av gode hensikter ønsker at lidelsene for den palestinske befolkningen skal ta slutt. 

La meg til slutt bemerke at jeg var medlem av Palestinafronten på tampen av 70-tallet, på en tid da norsk offentlighet generelt var ekstremt pro-Israelsk og nyansefri. Jeg leste Johnathan Dimblebys Palestinerne, og marsjerte i Oslo mot fredsprisen til Begin og Sadat (fordi jeg var i byen da). Hva endret seg fra da til nå? Først og fremst at det gikk opp for meg (altfor sent, men bedre sent enn aldri) at PLO og andre representanter for palestinerne ikke var interessert i sin egen stat, men i Israels ødeleggelse. Men først og fremst er det den oppsiktsvekkende ensidigheten i norsk offentlighet som har opprørt meg - særlig siden massakren 7. oktober 2023, og i den påfølgende krigen. 

TV retusjerer historien

"Når jeg hører ordet kultur løsner jeg sikringen på min pistol," sa Göring. Eller gjorde han det?

Nei, det var Göring som fiksjonsfigur i et teaterstykke som sa det. Også mye annet vi "vet" om historien og historiske figurer har sin rot i fiksjonen og ikke i virkeligheten. Har de som lager fiksjon et ansvar for å - i det minste - ikke forfalske historien? 

I mange filmer og TV-serier fra 40-, 50- og 60-tallet fra Storbritannia (særlig) dukker det nå opp immigranter fra (særlig) Jamaica og andre britiske besittelser i samme område. De dukker gjerne opp langt ute på landsbygda (Father Brown, Sister Boniface, osv.). For det første er dette statistisk sett usannsynlig, og for det andre uttrykker karakterene holdninger og bruker uttrykk som hører hjemme i 2020-årene og slettes ikke i perioden fiksjonen foregår. (At katolske menigheter på den britiske landsbygda er sjeldne som hønsetenner er også så sin sak.)

På den annen side er det jo slik at den etniske sammensetningen av Storbritannia i dag er preget av immigrasjonen fra tidligere kolonier, noe landets skuespillerne speiler. Skal man nekte skuespillere av ikke-hvit avstamning roller fordi de ikke passer inn i epoken? Å gi de "gode" karakterene våre holdninger, til tross for at de er ekstremt usannsynlige i angjeldende tidsepoke, er mer av et problem. På den annen side: Hvis fremstillingen hadde vært mer realistisk - for eksempel ved at alle hadde gjort et stort nummer ut av en svart politimann på den britiske landsbygda på 50-tallet og uttrykt pinlig fordomsfulle holdninger - ville tema i fiksjonen naturlig nok blitt endret. 

Saken er i alle fall at dagens praksis, særlig i BBC som jo er woke så det holder, gir seerne et falskt bilde (bokstavelig talt) av den relativt nære fortiden. Særlig ved å gi historiske karakterer dagens holdninger bidrar fiksjonen til en retusjering av historien på linje med omskrivinger av klassikerne for å passe dagens holdninger. 

A Spy Among Friends er en TV-serie basert på Ben Macintyres dokumentarbok med samme navn, og dreier seg om Kim Philbys muldvarpvirksomhet i britisk etterretning. Her dukker det opp en karakter som ikke fantes i virkeligheten, og heller ikke (naturlig nok) i boka. Denne karakteren er en kvinne fra arbeiderklassen som legemliggjør og uttrykker dagens riktige holdninger. Macintyres bok er basert på fakta, og Philbys virksomhet er godt kjent. Men "man" må rette opp datidens feil og mangler, tydeligvis, og tilpasse seg nåtidens middelklasse med riktige holdninger. 

Det er legitimt med poetic licence. Sannheten må ikke få ødelegge en god historie og alt det der, men her er det ikke fiksjonens kvalitet som er det styrende prinsippet men retusjering av holdninger og historiske fakta. Mad Men ble ikke dårligere av å vise råtne holdninger og handlinger i reklamebransjen i New York i sin tidsepoke. 

Institusjonell rasisme?

Ideologien om institusjonell rasisme har fått seg et skudd for baugen. Den kom fra den eneste legitime parten i diskusjonen, nemlig fakta. Institusjonell rasisme er også kjent som systemisk rasisme, og et av de klareste og mest kjente eksemplene er apartheid i Sør-Afrika. 

Etter Black Lives Matter i fjor ble det nedsatt en kommisjon i Storbritannia for å undersøke forekomsten av institusjonell rasisme. Den skulle baseres på fakta og ikke på synsing eller anekdoter, og ble ledet av Tony Sewell. Rapporten er vel verdt å lese. Den viser at forhold som geografi, familieforhold, sosio-økonomisk bakgrunn, kultur og religion hadde mer betydning for "livssjanser" enn etnisk bakgrunn/"rase."*

Rapporten går eksplisitt mot forestillingen om at rasisme forklarer alle, eller de fleste, forskjeller i livssjanser og levekår. Selv om rapporten ikke sier det slik, sitter man igjen med oppfatningen av at fortellingen om systematisk og institusjonell rasisme er grunnet i intellektuell latskap og manglende evne til å skille årsaker fra virkninger. Så lenge man sitter med feil bilde av virkeligheten er man også ute av stand til å finne målrettede tiltak for å gjøre livet bedre for de man hevder å representere. 

Rapporten sier ikke at rasisme ikke finnes, eller at rasismen ikke forverrer etniske minoriteters liv, men at fortellingen om institusjonell rasisme dekker over virkelige årsaker til forskjeller og forvrenger virkeligheten på en måte som på ingen måte gagner etniske minoriteter. At rasisme finnes er åpenbart, at den gjør mye skade er også åpenbart, men (og dette er mest min konklusjon) den intellektuelle latskapen som ligger i den enkle bruken av "institusjonell rasisme" dekker over de egentlige årsakene og dermed også mulighetene til å gjøre livet bedre for folk. Å bruke merkelappen "institusjonell rasisme" gir utløp for moralsk forargelse samtidig som den gir brukeren et klapp på skulderen. Det er mye mer attraktivt enn å gå inn i hvordan ting egentlig henger sammen, som ofte har med sosial klasse og familieforhold å gjøre. 

Rapporten kritiserer også den utbredte bruken av akronymet "BAME" (Black, Asian and Minority Ethnic), for det dekker over enorme forskjeller mellom ulike etniske grupper. For eksempel, selv mellom svarte fra karibien og fra Afrika er det store forskjeller. Svarte fra Afrika gjør det bedre på skolen enn hvite, mens det motsatte er tilfelle for de fra de karibiske øyer til tross for helt lignende levekår, rasisme og nabolag. Forskjellen ligger i optimisme/pessimisme, mener rapporten. 

Med unntak av svarte fra de karibiske øyer, gjør alle etniske grupper det bedre i utdanningssystemet enn hvite fra England. Tygg litt på den! Sewell sier de ble overrasket over hvor fastlåste levekårene til grupper av hvite var. Klasse trumfer "rase,"* med andre ord, og en høyere andel fra etniske minoriteter tar høyere utdanning enn gruppen hvite fra England. Det er verdt å studere dette nøye, for det bryter med hva de fleste går rundt og tror. 

The report says: "Diversity training and policies that treat people differently according to ethnicity does not work." And it recommends policies such as name-blind applications and mentoring rather than quotas.

Men: Mye av det vi har trodd stemmer også. Etniske minoriteter tjener i snitt 2,3% mindre enn tilsvarende hvite. Den forskjellen har krympet betraktelig over et par-tre tiår, men den finnes. Og ledigheten er høyere for unge fra kinesiske og indiske familier til tross for bedre skoleresultater og positive stereotyper. 

Rapporten kommer med en serie anbefalinger (ss. 12-13 for en oppsummering), og dette er det som trengs. Med det mener jeg ikke at alle og bare disse er det som trengs, men at en må finne løsninger og søke fremgang i stedet for å slenge som seg med fasjonable uttrykk som dekker over heller enn åpenbarer virkeligheten. Mange synes besatt av å beskylde alle og enhver for rasisme heller enn å gjøre verden til et litt bedre sted, og at dårlige livsvilkår har med klasse å gjøre heller enn rase synes å være vanskelig å takle for våre dagers venstreside. Rapporten har da også blitt møtt med forargelse fra svært mange som har en egeninteresse i å videreføre "institusjonell rasisme ideologien." Som Brendan O'Neill skriver i Spiked-online:  

‘Institutional racism’ is in many ways the founding myth of the new elites. It is the source of their moral authority. In depicting Britain as a racist country, they can position themselves as the wise, enlightened ones who must rescue and re-educate us all. Once, the elites viewed us as an underclass in need of moral correction; now they view us as a racist throng requiring unconscious bias training. No wonder they’re so angry today: this review has weakened the already weak foundations of their elitist claims to moral and social authority over the masses. The Emperor of Identitarianism now stands naked before us. And you know what to do: laugh

*Jeg skriver "rase" i anførselstegn siden det ikke finnes menneskelige raser. Det er et avskyelig begrep som særlig amerikanere, som har det som obligatorisk kategori i sin folketelling, synes å være besatt av å holde på. 

No comment

 

Philip Guston - The Studio (1969)

Philip Guston var en mester til å få frem det dagligdagse ved amerikansk rasisme, og ikke uten humor. Nå er han offer for idiotisk politisk korrekthet. Idiotisk fordi beslutningen om å utsette en vandreustilling av hans arbeider er gjort for å unngå at hans bilder blir misforstått. Og antakelig fordi det ikke passer at en hvit (jødisk) mann behandler emner som rasisme - som om rasisme ikke angår majoritetsbefolkningen i USA. Den blir utsatt i fire år fordi de da mener hans kraftfulle engasjement for sosial og etnisk likebehandling vil bli bedre forstått. Eller for å si det på en annen måte: Han er så relevant at vi må utsette det hele. 

Humor og satire er svært effektive midler til å få folk til å revurdere sine holdninger, men det brukes (etter det jeg kan se) lite av klimaforkjempere og anti-rasister. Men det skjer også at disse lager ufrivillig satire av seg selv. 

Hvite mannlige privilegier?

Opprinnelig hadde jeg "Nyanser og forskjeller" som overskrift på dette innlegget. En kan vanskelig tenke seg en kjedeligere overskrift i disse polariserte tider, men det er nødvendig å påpeke at stereotyper ikke er noe bare rasister lider av. Det rammer oss alle at vi så lett henfaller til meningsløst store kategorier, og at vi så lett skjærer alle over en kam.

At svarte diskrimineres er utvilsomt, og at andre ikke-vestlige innvandrere også blir diskriminert tror jeg sikkert også er tilfelle. Men når man ser på det som gjerne kalles "life chances" - mulighetene for å skape seg et godt liv gjennom utdanning og karriere - er det et sammensatt og svært nyansert bilde som tegnes. Det vil si: i alle fall om vi benytter det mest detaljerte og omfattende datamaterialet om slikt vi har i denne verden, nemlig dataene til UCAS. UCAS er de britiske universitetene og collegenes "admission service". De samler flere og grundigere data enn noen andre, om alder, kjønn, etnisitet, nabolag, skoleslag, foreldres inntekt osv.. Og for å spole fort fram til konklusjonen: Aller dårligst går det med fattige hvite gutter. 

Ikke "white privilege" akkurat. 

Mye av det de finner ut er ganske opplagt: De med velstående foreldre kommer seg lettest videre til høyere utdanning og bedre betalte jobber. Men det er mange overraskelser også. Nesten halvparten av elevene som var så fattige at de kunne få gratis måltider på skolen i London kom seg videre inn i høyere utdanning, mens bare 26% av de utenfor London var så heldige.

Videre gjorde "svarte" unge med afrikansk bakgrunn det bedre enn hvite unge, mens det motsatte var tilfellet med svarte barn med karibisk bakgrunn. Fattige jenter med kinesisk bakgrunn gjør det også bedre enn rike hvite barn! 

Den etniske gruppen, utenom sigøynere/roma som hadde dårligst sjanser til å bli tatt opp til høyere utdanning var hvite! Og av de hvite som kom inn på universiteter, så var det flest fra middelklassen og over, og 57% var jenter. 

Og som nevnt over: Den gruppen som deltar minst i høyere utdanning i Storbritannia er fattige hvite gutter, med 13%. "White privilege" gjelder visst ikke her. 

Av de fattige, altså de som er eligible for a free school meal, er det bare 17% av de hvite som kommer seg inn i høyere utdanning, mens øst-asiater og svarte afrikanere som er like fattige har dobbelt så høy andel! Og forskjellene øker. Fra omtrent likt i 2007, og til 41% for svarte og 30% for hvite i 2017. 

Dette området er ikke enestående. Det er ikke sånn at 7 av 8 hvite unge menn fra arbeider- og underklassen kalkulerer at de heller kan starte sin egen bedrift enn å gå på universitet. De er kraftig overrepresentert på andre dystre statistikker også - selvmord, arrest, alkoholisme osv. 

Dette betyr ikke at andre gruppers problemer er mindre verdt, enten det gjelder kjønn, etnisitet, funksjonshemming, seksuell legning eller noe annet. Men stereotypen som sier at disse utgjør alle og bare som har utfordringer ut fra hvem de er er falsk. 

Gruppen fattige hvite gutter og menn, som beviselig er den mest underpriviligerte av alle i forhold til de kriteriene vi har vist til over, har ingen som kjemper for dem. De faller helt utenfor venstresidens etablerte kategorier av ofre og blir oversett og uglesett med white privilege og toxic masculinity som kategorier som forblinder. De som forsøker å ta opp dette åpenbare og store problemet i mange land blir ikke forstått, eller blir beskyldt for å gå rasistenes ærend. 

Faren er at dette blir et selvoppfyllende profeti. Det dominerende narrativ er at kvinner kommer dårlig ut over alt, og at seksuelle og etniske minoriteter også gjør det. Da er sjansen for å gjøre noe for den unge mannlige arbeider- og underklassen uhyre liten. En gang var venstresiden opptatt av arbeiderklassens rettigheter og fremgang - men det synes å være lenge siden nå, i hvert fall så lenge den delen av arbeiderklassen det er snakk om er mannlig, hvit og ikke transseksuell. 

De får ikke plass i offerfortellingen, og elendigheten fortsetter. 

Om å møte seg selv i døra

Prøv disse påstandene. Passer de på moderne kunst og kunstopplevelse, og tror du unge norske kunstnere vil slutte seg til dem? (Foto: Olav Olsen i Aftenposten.no)

• Kunst skal ikke utfordre eller provosere.
• Det skal ikke være kunstens oppgave å speile sin samtid på godt og særlig ondt.
• Det har lite for seg å stille spørsmål ved etablerte sannheter.
• To mennesker opplever selvsagt samme kunstverk på nøyaktig den samme måten.

Bildet over viser et foto av kunstneren Vanessa Beecroft som er utstilt i lokalene til Kunsthøyskolen i Oslo. Flere av studentene ønsker verket fjernet. De mener det er rasistisk, at det er provoserende, og mener derfor at det er forstyrrende. 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal mene om verket. Jeg har bare sett det reprodusert i Aftenposten og i Subjekt der brevet fra stipendiater ble publisert. Jeg forstår at det utfordrer og provoserer. Sex, utnyttelse og etnisitet er åpenbart tematisert i bildet. Jeg forstår at man blir plaget av det.

Men en gang, for ikke så veldig lenge siden, mente "alle" kunstnere at kunsten skulle provosere, problematisere, og at den skulle utfordre - gjerne på en måte som ble oppfattet som ubehagelig. Uten at jeg har undersøkt noe særlig tipper jeg at mange som har underskrevet dette brevet også har ment det. 

Men det gjelder åpenbart bare for kunst som de liker, og som de slipper å omgås på daglig basis. Ironien er komplett! Moderne kunsts selvforståelse er provokasjon og utfordring. Det å skape ubehag har vært et mål på suksess. Men nå er det slutt. Kunststudenter vil i alle fall ha seg frabedt en sånn utfordring og provokasjon. Den vil de kanskje helst at andre skal oppleve - så lenge de har skapt den selv?

Det løfterike er at de inviterer til debatt:

Derfor ber vi Khio om å opprette et offentlig forum, som skal være en plattform der vi som helhet vil holde en serie arrangementer for å diskutere eventuelle temaer som dukker opp rundt spørsmål om rasisme, sexisme, forskjeller, inkludering, maktmisbruk, og alle de ismene vi står overfor i akademiet og vårt sosialkulturelle politiske samfunn. … Det første arrangementet som blir holdt av dette offentlige forumet som vi foreslår, omhandler Vanessa Beecrofts kunstverk. 

Svarte er raskest til å løpe - eller?

Når du ser startfeltet på en 100 meter eller en 200 meter i VM eller OL, nesten hver eneste er av afrikansk opphav. De få bleike som stiller til start havner i alle fall ikke på pallen.

På langdistanse er det kanskje flere hvite til start (det er jo også flere startende), men også her er det svært få hvite å se når medaljene deles ut.

Altså: svarte, både kvinner og menn, er raskere til å løpe enn hvite. Det er konklusjonen de fleste av oss har kommet til. Også Matthew Syed, sportsjournalist og kommentator i The Times, som skulle delta i en offentlig debatt om hvorfor svarte er bedre distanseløpere enn hvite.

Men da han begynte å undersøke fakta fant han noe annet. Ikke bare var svarte fra USA, karibien eller Vest-Afrika borte fra premieutdelingene i distanseløp - det visste vi som har sett på fenomenet fra før. De er på toppen i sprint. Det viste seg at alle andre enn Kenyanerne er underrepresentert på pallen i distanseløp. Syed fikk arrangøren til å endre tittelen på arrangementet til "Why are Kenyans superior runners?"

Men det sluttet ikke der. Det viste seg at Kenyanere fra Nairobi, fra øst eller fra vest i landet, inklusive Masaier, også var underrepresentert. Nesten alle som lyktes som distanseløpere, og vant medaljer i OL, var fra eller hadde sine aner i Nandi i Rift-dalen i det sørlige Kenya (men så kom Mo Farah). 

Svarte var ikke raskere enn hvite, øst-afrikanere var ikke bedre på distanse enn andre, heller ikke Kenyanere var bedre distanseløpere enn andre. Det var de med gener fra Nandi i Rift-dalen som var overlegne som distanseløpere. En liten knappenål - og knapt det - på kartet over Afrika sto for de beste distanseløperne.

The take-home message er dette: Vi er alle rasister. Eller rettere sagt: Vi finner ferdig definerte kategorier av mennesker og hekter egenskaper på disse. Det er slik hjernen fungerer - vi forenkler og lager stereotyper. For det meste er det fullstendig greit, og vi ville ikke fungere uten. Fra den overveldende suksessen til noen svarte løpere til at svarte er bedre løpere er det en rask og subtil overgang. Men noen slike kategorier og ikke minst egenskapene som knyttes til dem, er skikkelig giftige. Som rasisme.

Den hellige vrede som som (med god grunn) utløses når vi ser politiets grove vold mot svarte i USA følges sjelden opp med en gjennomtenkning av rasismens grunnlag. Vi må også huske at politiets brutalitet bare er den voldelige toppen av et isfjell, der dagligdags og ubevissst diskriminering gir svarte og andre grupper som utsettes for diskriminering 'death by a thousand cuts.'

Men det er også sørgelig, som Matthew Syed påpeker, at de som demonstrerer nå også driver med sosial stereotypisering. "Every white officer is part of the disease," et slagord fra mange demonstranter. Like stereotypiserende og en fornærmelse mot alle de mange som både prøver og får til å gjøre en god jobb i krevende omstendigheter. Mange hvite politifolk har mistet livet mens de prøvde å beskytte svarte nabolag mot grov vold og utnytting fra skruppelløse forbrytere - og så får de dette i fleisen. 

En kur mot rasisme og andre ødeleggende "ismer" må begynne med innrømmelsen at ingen av oss er immune. At vi lager og bruker stereotyper hele tiden, og vil fortsette med det. Det er et faktum med hvordan hjernen fungerer. 

Så kan den godt fortsette med en solid porsjon individualisme. Gruppetenkning; at man alltid er en representant for en gruppe som enten er undertrykt eller undertrykkende, ødelegger alle muligheter for fremskritt ved å gjøre alle til enten venner eller fiender. 

Nyanser og moderasjon må til!

Fart og genetikk

Nå er VM i friidrett over, og jeg må finne på noe annet på kveldene enn å se på TV. Det er mye spennende, ikke minst er det underholdende å se på hvordan utøvere i ulike grener er bygd rent fysisk. Det krever ingen spesielle egenskaper å skille en høydehopper fra en kulestøter, og heller ikke all verdens kløkt for å se om noen er egnet til å løpe langt eller kort og fort. Som Leif Olav Alnes, treneren til Warholm, sa: "friidrett er gen-sport". Særlige fysiske forutsetninger er nødvendige, men langt fra tilstrekkelige. 

Kanskje det er flere enn jeg som har lagt merke til at nesten alle som løper fort over korte distanser kommer fra Vest-Afrika eller har slekten sin derfra (som Jamaicas tropp og de aller fleste i USAs sprintlag). Videre er det vel ikke til å unngå å legge merke til at de fleste som løper fort over lange avstander enten er fra Øst-Afrika (Kenya, Etiopia osv.) eller har forfedre fra de kanter. Selvsagt gjelder ikke dette alle, og vi kan lett finne eksempler på blekansikt som yter helt i toppen av disse ulike idrettene, men med ca. 12 % av jordens befolkning er afrikanere og etterkommere etter afrikanere (i USA, Storbritannia og karibien) kraftig overrepresentert i friidrett. 

Personer i Vest-Afrika har betydelig større sjanse for å ha såkalt fast twitch muscle fibres, og det samme gjelder deres etterkommere i USA og de karibiske øyer. De siste er også etterkommere etter slaver, og de som overlevde overfarten var de sterkeste. Jamaica var siste stopp på reisen, og de er derfor de sterkeste av de sterke. De har ikke noe på lengre distanser å gjøre, for musklene krever tettere bein og sterkere sener for ikke å ødelegge kroppen, og de hurtige musklene bruker opp mye adenosine triphosfat noe som fører til raskere oppbygging av melkesyre. Verken vekten av muskler, sener og bein eller melkesyren er noe å dra med seg mange runder rundt banen. 

Da stiller det seg annerledes med østafrikanere. Det har vist seg vanskeligere å finne tydelige genetiske grunner til deres suksess, men et BBC-program kom til den konklusjonen at lettere beinbygning og særlig smalere ankler gjorde en stor forskjell. 

Alle befolkninger i verden har individ med særlige fysiske forutsetninger. En skal gå veldig langt tilbake for å spore Karsten Warholms vest-afrikanske forfedre, eller familien Ingebrigtsens kenyanske stamtavle. Men gitt at vi alle er fra Afrika, så har også Afrika en vesentlig større genetisk variasjon enn noe annet kontinent på jorden. Derfor er det ikke overraskende at ulike typer disposisjoner finnes i større konsentrasjoner her enn ellers. 

Selvsagt er kulturelle faktorer, og miljøfaktorer, av stor betydning - men kultur og miljø har ofte naturgitte forutsetninger. Dertil kommer betydningen av det som er over slipsfestet (som Alnes så treffende sa). Det hjelper lite med fysiske forutsetninger dersom du ikke gidder trene, og dersom du ikke er villig til å fokusere og ofre nesten alt for å bli best når det gjelder som mest.